Måned: februar 2020

I går skrev jeg et innlegg om min egen utilstrekkelighet innenfor styring i min egen privatøkonomi, eller mangel på styring er vel rettere å si. Etter bare to uker innser jeg at årsaken til at sparekontoen min ikke øker totalt 5.800 kroner hver måned, sannsynligvis er en noe overoptimistisk og i høyeste grad urealistiske tro på privat forbruk. I tillegg til et forbruk uten kontroll.  

Altså, jeg har midler i bakhand når noe skjer, men burde ha mye mer oppspart. Jeg sulter ikke om noe går på tverke. Jeg har til en uventet vinterdag. MEN jeg gjorde da et søk på hva NAV sier en familie skal ha for å kunne eksistere i dette landet. Livsoppholdssatsene for en voksen med ett barn er altså 13.630 kr. Livsoppholdssatsene inkluderer alminnelige forbruksutgifter, herunder utgifter til kollektivtransport, elektrisitet/oppvarming, og innboforsikring, men ikke boligutgifter. Andre typiske forbruksutgifter vil være utgifter til mat, klær og sko, helse og hygiene, husholdningsartikler, telefon, media og andre utgifter til for eksempel ferie og fritid.  

Dette er det vanskelig å greie. Jeg skal ikke forsøke en gang. Det er ikke noe rart at det er mange familier som sliter økonomisk i Norge hvis dette er satsene de må leve etter. Hvordan er det mulig? Man kan kanskje klare det hvis man ikke må ha NOE ekstra.  Hvis barnet skal i to bursdager så er det straks 200kr ekstra i budsjettet. Hva om barnet har bursdag selv? Det er ikke midler til noen store utskeielser på de satsene. Hva med ferier? Jul, påske og 17.mai?  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg lurer på hvilke prioriteringer den voksne må gjøre for å greie seg? Det her har unektelig gitt meg en flau smak i munnen over utenlandsturer flere ganger i året, impulskjøp av klær, sminke og andre unødvendige kostnader. Så sutrer jeg over å ikke ha råd til å pusse opp når jeg har lyst.  Jeg vet om foreldre som selv bare spiser havregrynsgrøt for at ungene skal kunne få det de trenger. Jeg vet om foreldre som ikke har vært hos tannlegen på flere år fordi det ikke er rom for det økonomisk. Jeg vet om barn som alltid har forklaringer på hvorfor de ikke kan delta på overnattinger eller turer der ungene skal ha med seg mat eller ekstra godis eller det er en egenandel. 

Mer enn noensinne er det viktig å bekjempe barnefattigdom i Norge. Når en familie ikke har til mer enn absolutt det nødvendigste, er det deltakelse i de sosiale relasjonene som koster penger som må vike. Da er det jo endel barn som blir ekskludert. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt argumentet om at det “bare” koster 100kr å delta. Men hva når man ikke har 100kr? Hva med lommepenger? 

Vi sier det er gratis skole i Norge. Så skal barna på tur og lage bål. Da får de ha med bålmat. Varm og kald drikke skal også være i sekken, og kanskje litt turkjeks. Sa vi gratis skole for alle? En klasse selger pizzaboller til skoletur, og det koster 10 kr for en. Hvem er det som ikke kan kjøpe? Hvem er det som ikke har råd til å lage disse? Det er forestilling på skolen. Det koster 100kr å komme inn å se på. Hvilket barn er det som ikke er representert? 

Jeg tror ikke man skjønner hvor vanskelig og flaut det er å si at man ikke kan delta, spesielt hvis det er en liten egenandel man faktisk ikke har råd til. Har man ikke penger, så har man faktisk ikke penger.. 

Jeg må skryte av den lokale Lions Club her hvor vi bor. De har bidratt til å betale kontingenter for barn fra familier som har hatt det vanskelig økonomisk. De har tatt et samfunnsansvar som er helt fantastisk. Tenk så godt for de familiene som har fått hjelp. Jeg tror den gevinsten av dette er uvurderlig for de det gjelder. 

Hva kan man finne på av aktiviteter som ikke koster noen ting å arrangere? Noe som ikke gjør at enkelte familier blir ekskludert? Hvordan kan man bidra til å redusere barnefattigdom i Norge? 

Vesla og jeg har det stort sett greit økonomisk, men det betyr ikke at vi lever over evne. Vi sparer heller til reiser fremfor å bytte sykler, biler eller annen unødvendige ting. Vi prioriterer opplevelser foran materielle ting. Men ikke alle kan gjøre slike prioriteringer i hele tatt…

Omsider er jeg der at jeg kan tenke meg å treffe noen igjen. Det betyr jo at jeg chatter endel for tiden. De fleste jeg chatter med, ønsker jo da å utvide det hele med å prate i telefonen etter hvert.

Det er det verste jeg vet! 

Jeg skal avsløre mitt handikapp. Jeg har bare hørsel på ett øre, og har ikke hatt hørsel på høyre øre siden jeg var 8 år. Jeg ble operert og fikk proteser i det indre øret og falsk trommehinne, i håp om å berge hørselen, men det gikk ikke. Legene på sykehuset har forsøkt å få meg til å bruke høreapparat, men jeg nektet. Det var ultra-teit å gå med høreapparat da jeg var barn og tenåring. Nå må jeg ha en ny operasjon for å bruke det, og jeg husker ennå så vondt det var med første. Det betyr at jeg har ikke spesielt lyst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har for øvrig lært meg å tilpasse meg denne utfordringen, så det går bra. Setter meg alltid til høyre i et lokaler, og slik at jeg har mulighet til å se ansiktet til de som prater. Er det mange i rommet funker ikke det, så hvis jeg skal gå gjennom noe i store forsamlinger ber jeg alltid om å få notatene på forhån slik at jeg er forberedt. Jeg har en tendens til å snakke litt lavt faktisk, men det er mest fordi jeg er bevisst på at det er en utfordring at man er høylytt når man har nedsatt hørsel. 

Sorgen er at jeg sliter med noe av toneregistrene i forhold til sang. Jeg blir himla sliten av å konsentrere meg om å lytte hele tiden. Sang er vel den definitive lidenskapen jeg har, derfor brukte jeg enormt mye energi for å trene hørselen på venstre øre til å kompensere for mangelen på høyre side. Det går tildels, men kan være vanskelig dersom man blir akkompagnert av blåsere, for da må jeg bare stole på at jeg synger riktig uten å klare å høre meg selv. Bortsett fra det merker jeg det nesten ikke. 

Jeg fordrar ikke telefonsamtaler eller telefonmøter, men skype med video går greit. Da får jeg lest litt på leppene i tillegg til det jeg hører. Det blir noe spørsmål fra meg, men innenfor rimelighetens grenser.

Men altså, så spør disse jeg chatter med om de kan få ringe. Jeg har altså så utrolig mange unnskyldninger for å slippe. Det er alt fra at jeg ikke er alene, har lagt meg til at telefonen min er så himla dårlig. Det er så kjipt å sitte å si hæ? i annenhver setning. Samtidig gidder jeg ikke å begynne et bekjentskap med “Du, at jeg hører faktisk omtrent ikke hva du sier for jeg har ikke hørsel på ene siden!” Det ender med at jeg stort sett ikke gidder å svare. Jeg må være skikkelig opplagt og ha det helt stille rundt meg, ellers går det ikke i hele tatt.

48 år og utrolig tåpelig, men sånn er det altså..

Bahhh! Jeg skulle gjort mye for og hatt normal hørsel! 

Keep it in the family!

Vesla er ennå full av feber. Har ligget mellom 38 og 39 grader i hele dag. Tenker vi får kaste inn hånduken og si det blir hjemmedag i morgen. Hun er så skrekkelig lei seg. Ikke nok med at hun har tilbragt hele helgen på sofaen, men klassen skal på ekskursjon i morgen, og hun kan mest sannsynlig ikke være med.

Lille Gull er også syk. Der sliter de sånn med å få ned feberen at han må sove hos englene i hvitt. Godt det. Der er han i de beste hendene. Mammaen og pappaen skal være sammen med han.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mimmi-ungen kom hit når de dro på legevakten. Hit til Mimmi’s barnehjem. Jeg laget middag når jeg hadde hentet henne, men siden det ikke var planlagt at hun skulle komme, hadde jeg alt spist.

-Laga du virkelig middag bare til mæ? Jeg tror sannelig hun ble litt overgitt over hvor snill jeg var. Sannheten var at jeg måtte bruke råvarene før de gikk ut på dato, og nå kan jeg fryse ned litt middag sånn at det er klart til Vesla å varme opp.

Men Mimmi-ungen skal altså være på barnehjem hos Mimmi. Jubelen var høylytt da jeg sa hun må ligge over til i morgen. Plaget henne ikke nevneverdig. Hun var litt stille en stund, og jeg lurte på om hun var redd for lillebroren sin.

-Nei, koffør sku æ det? Han e jo bare syk!

Jeg måtte nå le av henne. Hun er så fin. Ingen av de to pasientene i familien har drukket corona, så de er nok safe, men smittebærer er nok den søte Mimmi-ungen. Hun hadde feber i forrige uke, og da var vi på besøk. Hun gjorde en god jobb, Både lillebror og tante ble smittet. Hun holder det i familien i det minste. Så i kveld agerer jeg som en blanding av Florence Nightingale og Nanny Mcphee.

God søndag!

Status etter 1 uke er at jeg var 538 kr i minus i forhold til å gå i null på månedsbudsjettet, med andre ord, det så ikke bra ut så langt.

Hvordan gikk det da i uke 2…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er endel ting som begynner å bli helt klart for meg. For det første er nok budsjettet på 8700kr urealistisk for meg! Jeg sliter utrolig masse rett og slett! Uke 2 har jeg brukt 910 kr mer enn jeg skulle. Her går det fra galt til verre!!

Jeg har brukt 1480 kr som ligger helt utenfor budsjett! jeg begynner å skjønne at det blir en kjip shoppe-fest på meg og Vesla i juni. Jeg bruker jo av det vi setter av til sparing. Litt etter litt.. Hadde jeg klart å unngått dette, hadde jeg faktisk tatt inn forrige ukes overforbruk, og klart å spare hele 32kr!!

Kanskje er 8700kr et urealistisk budsjett?

Jeg sjekket NAV sine sider for veiledende satser for livsopphold og de sier at Vesla og meg bør ha kr 10.350 kr i måneden. Men i disse satsene ligger også kommunikasjon og fritidsaktiviteter. Hvis jeg legger inn det vi har avsatt til kommunikasjon og fritidsaktiviteter i budsjettet vårt på 8700 kommer vi ut med 10.900kr. Det betyr at vi ligger 550kr over veiledende satser for livsopphold, og er jo ikke fryktelig mye.

DET FORANDRER IKKE DET FAKTUMET AT JEG HAR BRUKT 1.480KR PÅ UNØDVENDIGE GREIER DENNE UKA! To kjoler, lysestaker og noen lekre skåler. Skikkelig nyttige greier! Hadde ikke klart meg uten. Bahhhh.. Flaut!

Fortsetter det slik er det ikke mye igjen på sparekontoen min etter endt måned. Kanskje jeg ender opp med å la den gå i minus? Jeg setter av 4.500 kr på sparing til div uforutsette avgifter og 1300kr til moro-kontoen. Er det for enkelt å rett og slett føre tilbake penger til brukskontoen? Saldo på sparekontoen min mener i så fall det, for saldoen øker IKKE med 4500kr hver måned, og saldoen på moro-kontoen er ikke spesielt moro.

Og jeg skal liksom være en økonom som er rå på økonomistyring… jahhhh…. Dette er åpenbart en uhyre viktig øvelse for min del.

Status etter 2 uker: Overforbruk med kr 2.018 kr.

MEN: Fy fader jeg begynner å få utrolig respekt for de som klarer seg på MYE mindre enn det vi har, og skjemmes litt over alle impuls-kjøpene mine.. NÅ SKAL JEG SKJERPE MEG!

Lady of the house

Forutsigbarhet og stabilitet. Det er to ord som jeg forbinder med et trygt hverdagsliv. Jeg har vært litt opptatt av å ha litt formelle papirer på plass i forskjellige faser av livet mitt, og akkurat tatt en liten gjennomgang av status for meg selv.

Samboerkontrakt for eksempel. Det har liksom vært godt å avtale i fredstid, det som kan bli kimen til ekstra konflikter ved et oppbrudd. Ved et oppbrudd er det så mange diskusjoner og krangler, men om man har regulert de store tingene, slipper man kanskje noen av dem. Det er ikke akkurat romantisk å skrive en slik kontrakt, men det ligger ganske mye omtanke i å regulere dette når hverdagene fortsatt er rosenrøde. Jeg vet om en sak som ble helt tragisk, det ikke forelå samboerkontrakt og testamente, men det var særkullsbarn i bildet. Etterlatte fikk ikke sitte i uskiftet bo, og endte opp med å måtte betale mye mer av boligen til livsarvingen, fordi det ikke var regulert inn at hun også eide deler av boligen. Hun endte opp med å måtte selge, og er i dag på leiemarkedet uten utsikter til å kunne kjøpe egen bolig i nær fremtid.

Særeie må man også regulere. For meg var det viktig å ha ut fra endel aspekter. Det er mange grunner til at det bør være på plass, men har den ene av partene vesentlig mer midler ved inngåelse av ekteskap bør dette reguleres på det tidspunktet. Har man særkullsbarn kan det være enda mer viktig. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har ikke testamente. Det er ingen mann involvert, så det er bare midler som skal fordeles til barna hvis jeg skulle falle fra, Alle barna vet at det foreligger en forsikringspolise som sikrer ekstra utbetaling om de er under 25 år, og en vanlig livsforsikring. Det jeg har usikkerhet rundt og som jeg kom på må sikres, er at jeg må få laget en anbefaling om eventuell verge for midlene som skal tilfalle Vesla. Hun vil nok ønske seg i pose og sekk, uten tanker på fremtiden. Det betyr at det definitivt er et behov for verge i denne sammenheng. Det skal jeg da ordne ganske snart. Jeg har lastet ned og så vidt begynt å fylle ut det som er viktig. Faktisk er dette så viktig at jeg velger å bruke advokat til det, men for å gjøre det billigst mulig kladder jeg den først selv. Det er utarbeidet mange ulike skjema som aman kan laste ned gratis på nett.

Men jeg har jo ingen mann! 

Trenger ikke bekymre meg for at fordelingen skal bli komplisert og vanskelig eller at barna ikke skal være sikret, men hva om jeg blir dement? Ute av stand til å ta avgjørelser for egen fremtid. Da trenger jeg at prosedyrene er avklart på en annen måte. Nemlig en fremtidsfullmakt. Det er nok av historier om verge–saker som har gått helt galt. Vergen har tatt avgjørelser for klienter som har medført at klienten taper både hus og midler som skulle gått til arv.  Hva om jeg midlertidig skulle havne i koma etc. Også våkner opp og finner ut at en uhildet person har solgt hjemmet mitt i mellomtiden? Jeg må faktisk erverve dette på nytt. Det vil ikke jeg. Derfor skal jeg nå skrive en fremtidsfullmakt. 

Dette er ikke lystige ting å tenke gjennom eller fylle ut. Føles nesten som om man maler fanden på veggen. Det er ikke det. Det er bare mitt forsøk på å gjøre alt sa avklart som mulig for de som skulle stå igjen og føle seg usikker på hva jeg hadde villet. Jeg ønsker ikke at det skal være kime til splid mellom barna når jeg går bort, eller at de skal måtte bruke et hav av tid til å sette seg inn i hva som er best hvis uhellet er ute. 

Jeg HAR hvitt testamente. Jeg HAR informert mine nærmeste og min lege om dette. Jeg har forsikringene på plass, men jeg mangler å fikse testamente og fremtidsfullmakt. Dette skal jeg forsøke å skrive selv, også tar jeg en gjennomgang med advokat for å sikre at alt blir som jeg mener er best.

Da slippper mine barn i så fall den ekstra belastningen.. 

Jeg kan ikke beskytte ungene mine mot alt som kan skje, men jeg kan sørge for at belastningen for dem er minimal dersom uhellet skulle være ute..

Vesla våknet veldig tidlig i dag. Hun hadde så vondt i halsen. Litt tett i nesen og vondt i hodet i tillegg. Hun fikk en paracet, også ga det seg. Bra det, spesielt siden hun hadde to handball-kamper som hun gledet seg til.

Hun og laget spilte to kjempegode kamper, og etterpå dro vi for a kjøpe noen småting vi manglet. Før vi fikk handlet noen ting ba Vesla tynt om å få dra hjem. Hun var kald og ville sove. Jeg la handa på pannen hennes og fikk mistanken bekreftet. Feber. Igjen!

Da bar det rett hjem. Hun fikk litt Paracet og halsepastiller og sovnet ganske fort.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helgefreden kom brått og litt tidlig,  men jeg nyter den likevel. Skåret i gleden er når det lille hjertet mitt er syk igjen. Feberen raser i kroppen og hun er ør og svimmel. Jeg synes så synd på henne som blir så ofte syk, men det er heldigvis ikke noe alvorlig.

Mamma’n hadde planer om å lufte seg litt, og dra på Aha-konsert, men det skrinlegges til fordel for sofa kos med go’ jenta

Jeg hører det på lang vei. Barnet som roper og skriker høylydt. Sinne og raseri så det holder. Det er lørdags formiddag på kjøpesenteret. Jeg ser mor og far prøve å stagge barnet, snakke det til rette. Det er ikke bare jeg som ser det. Halve byen ser det også. I mitt stille sinn tenker jeg bare: stakkars foreldre! De prøver alt! Lirker og lokker, men ingenting virker. Bratz! Tenker jeg i det jeg går forbi. Han eller hun skal sannelig bli god å ha med å gjøre når han blir større, hvis ikke de foreldrene får kustus på den lille adrenalin-bunten som raser som besatt. Det tenker sannsynligvis majoriteten av de som går forbi også. Noen sender dem irriterte blikk, andre ser medlidende på dem når de passerer. Sannsynligvis en unison oppfatning at disse  foreldrene kunne ha godt av å få besøk av nanny-hjelpen.

Jeg leste et innlegg fra Bergenstidene, debatt, en mor som skriver at dagens foreldre blir styrt av sine barn. Langt på vei er jeg enig med henne, men jeg tenker at det ikke er så krystall-klart som hun fremstiller det.

Vi stiller av og til urealistiske krav til barna våre. Vi har gjerne lest artikkel på artikkel om hvordan vi skal møte barna våre og deres behov slik at de får realisert sitt potensiale på en god måte gjennom oppveksten. Vi som foreldre vil fremstå som at vi har kontroll og er gode trygge rollemodeller som ikke har behov for å korrigere våre barn høylydt i det offentlige rom. Vi føler at vi lykkes ut fra hvor velykket våre barn fremstår.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ingenting som er så leit som når barnet ditt ikke oppfører seg slik du ønsker når man er i det offentlige rom. For min del blir jeg ofte stresset og irritert. Det har hendt at jeg møter noen på butikken og stopper opp for å utveksle høflighets fraser, og Vesla har kommet bort å avbrutt med å be meg om å komme. Gjerne i en litt kvass tone. Det er vel ingen ting som er så irriterende og til og med flaut. Jeg vil at hun også skal fremstå som høflig og hyggelig. At det skal vises at hun kommer fra et møblert hjem. Jeg konfronterer henne sjelden med dette fer og da, med mindre vi kjenner de jeg prater med veldig godt, men vent til vi sitter i blien du! Nå er det sjeldnere at hun gjør dette, for hun begynner jo å bli ganske stor.

Jeg har fem barn. De fire eldste var tripp trapp tresko, og følgelig var det hektisk da alle var små. Det er jo utfordringer med alle barn på ett eller annet plan. Jeg hevder de som påstår at de aldri har hatt noen runder med ungene fordi de må jobbe bort noen uvaner, nok har valgt å overse disse.  Jeg husker at det stadig var ting vi måtte stramme inn på fordi det begynte å skli ut når vi var unnfallen til å holde fastsatte grenser. Heldigvis ikke de store tingene som gikk på adferd i det offentlige rom, så det var ikke ofte vi trengte å ta konfrontasjoner med ungene der. Hos oss gikk dette på leggetid, gjøre plikter, gjøre lekser, skippe tannpuss etc. Også den jæ..a språkbruken! I perioder har det hørtes ut som ungene mine var bryggesjauere fra forrige årtusen, men det har vi sannelig kunne takke oss selv for. Eksemplets makt er stor! Når det begynte å skli så mye ut at vi foreldre skjønte at vi måtte stramme inn, var det gjerne flere ting som var begynt å glippe, og dagene var preget av masse konfrontasjoner. Det var fire barn, og masse plikter. Jeg rakk ikke å følge opp alt 24/7, og orket ikke heller i perioder fordi livet krevde min oppmerksomhet på alle hold. Så var det bare å brette opp armene, og stramme inn på unotene som var dukket opp.

Av og til forventer vi himla mye av disse små søte- De skal være rene og pene med sunne verdier. De skal være pliktoppfyllende på skolen. De må gjøre sitt beste med lekser og skolearbeid hele tiden. De skal være en god venn og vise omsorg for alle. Vi vil at de skal være populære og ha mange venner. De skal ikke skille seg ut men ha egen verdi, og de skal ha alt det materielle som de trenger. De skal ha fritidsinteresser. Disse skal være sunne og almenn-dannende. Lista er lang, og forventningene er mange allerede. Det er mye som skal huskes på, og mye som skal gjøres. Mange forventninger å opprettholde.

Tenk på følgende: Vi som voksne skal være yrkesaktive. Vi skal tjene til livets opphold, Du skal samhandle med alle dine kolleger. Funker det ikke kan du bytte jobb. Barna MÅ stå i dette uansett, De kan ikke bare bytte ut medelever om det ikke fungerer. Så kommer vi hjem, vi voksne. Det er middag og litt husarbeid, også følge opp lekser med barna. Ungene skal også gjøre sine plikter, lekser og spise middag. Etterpå kan vi voksne slappe av. Ikke ungene. Enten skal de sosialiseres med venner eller de skal på fritidsaktiviteter. Når de kommer hjem er det kanskje tid til litt avslapping før det er kveldsmat, kveldsstell og natt. Vi voksne har gjerne slappet av hele ettermiddagen og fylt opp energilageret vårt. Ungene er gjerne dønn sliten. Har det hendt noe i livet til barnet som kanskje barnet trenger å snakke om, er det kanskje ikke tid til at barnet kan få bearbeidet dette med de voksne fordi da er det kveld og voksentid.

Vi har laget en dagsplan som passer for oss, men kanskje fylt opp dagsplanen til ungene slik at de er kjempe slitne. Så når barnet plutselig viser drittunge-tendenser er det kanskje for at barnet er sulten, sliten eller trøtt. Tenk på det neste gang du ser mor og far slite med en trassig pode på kjøpesenteret. Poden var kanskje våken klokken syv, og har ikke spist siden frokost. Kanskje er det sult eller tørste som er grunnen, eller kanskje barnet bare har hatt mer behov for en stille og rolig dag hjemme?

Jeg tror at det er så mange forventninger og grenser for ungene at av og til opponerer de faktisk fordi nok er nok! De kan ikke ta ut skillsmisse fordi mamma og pappa ikke forstår hva de mener eller hører på de. De kan ikke bestemme at i dag tar jeg en timeout fra verden og henter meg inn igjen. Vi forventer at de stiller opp på det de skal.

Det er vi som er foreldre som må vurdere hvorfor barnet opponerer mot grenser. Er det atferd fordi barnet kanskje har vært i en situasjon som var vanskelig? Har barnet sovet nok, og spist måltidene? Har barnet tilstrekkelig tid til å slappe av? Har vi laget planer i familien som setter barnet i tidsklemma?

Vesla kjenner nok på det av og til. Det er årsoppgjør og lange dager med mye jobb. Hun er overlatt til seg selv mye med leksene, og det blir så som så med det. Min dagsplan gjør altså slik at hun får mer ansvar for å gjøre lekser, lage middagen sin (varme opp), komme seg på fritidsaktiviteter. Jeg er sliten og har ikke like mye fokus på hva hun sier til meg, Jeg hører ikke etter mange ganger.  Dette merkes med at vi blir stadig mer høylytt og amper her hjemme. Det blir dårlige forutsetninger for den gode samtalen, og hun svarer med å tøye på grenser og opponere mot vedtatte sannheter nedfelt av meg. Jeg svarer med å stramme grepet og stille strengere krav til henne. Ting utvikler seg negativt. Nesten så jeg lurer på om hun ikke ønsker å ta ut seperasjon snart…

Det kan være ganske mange grunner til at jeg velger å la henne tøye på grensene, ikke bare at jeg er unnfallende og rett og slett ikke orker enda en konfrontasjon. Kanskje fordi jeg vet at hun ikke rakk å spise middag og er kjempe lav på energi og blodsukker. Eller jeg vet kanskje at de ble sent kvelden før, og hun var tidlig oppe slik at hun nok er skikkelig sliten. Kanskje har hun hatt en opprivende og lei opplevelse som bare jeg vet om, og er egentlig ganske emosjonell.

Nei, vi trenger en endring i hjemmet, og jeg må stå for den endringen. Det er nemlig jeg som må legge tilrette for at hun skal kunne komme i mål med mestringsfølelsen. Jeg må senke forventningene og ta større ansvar. Det er min plikt som mamma! Hun skal ikke trenge å få hele flink-pike-syndromet midt i fleisen, og det er bare jeg som kan lære henne at godt nok er godt nok og det er lov å gi litt faen for henne også!