Jeg har tenkt litt over støyet i Blogglandia den siste tiden. Det har faktisk fått det til å riste litt i grunnleggende tankesett hos med selv. Det er så uendelig mange nyanser mellom svart og hvitt.
Når en gruppe mennesker har tilsynelatende sammenfallende syn på en sak, bør den som bringer saken til munnen stoppe litt opp og tenke. Er det faktisk gruppen som har denne meningen, eller er det egentlig bare de som er sterkest verbal som har det? De som er enige der og da kan faktisk ha forskjellig agenda.
Tenk på et trekløver tenårings venninner. Den som har størst personlighet er borte fra skolen en dag. De to andre diskuterer seg i mellom at den som er fraværende tar for mye plass. De vil konfrontere henne for at hun skal forstå at hun også må ta hensyn til de to andre. Neste dag er den siste som kommer til skolen av de to, blitt person non grata. Den andre har stadfestet sin stilling som bestis til den som angir tonen og tar størst plass. Mange prater med kløven tunge, og det kan være tungt å være den som må t støyten.
Ikke bli overrasket over mennesker som vender sin kappe etter vinden. Det er mer vanlig enn man tror. Ikke alle har de samme intensjonene, og ikke alle har styrke til å stå alene i stormen. Det er mange som velger minst motstands vei.
Jeg har alltid hevdet at så lenge man er tro mot egne verdier og står rakrygget med meningers mot, da har man sin integritet i orden. Men integriteten er fattig trøst om man føler at man er helt alene i vinden.
Men ikke nødvendigvis..
Det gjelder bare om de du samhandler med har samme overbevisning. Har de en skjult agenda med sin atferd kan du ende opp som Svarte Per… Trist som juling, men ordtaket om å holde sinne venner nær og fiender enda nærmere.
Vær sikker på at du står fjellstøtt i dine avgjørelser. Det blåser mye mer på toppene..
