Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Her skriver jeg et himla bra innlegg, poster det, så kommer det ikke opp på forsiden av bloggen. Det er ingen katastrofe, men jeg blir skikkelig grinete og regelrett jentesur.
Her bruker jeg masse tid, så poff! Borte!
Hadde det vært første gangen så greit nok, men det har hendt flere ganger. Jeg forsøker å reposte, men neida! Ingenting da heller. Kopiere og legge ut på nytt. Neida, det gikk ikke det heller!!! Er det rart jeg blir jentesur eller?
Ja, man skal jammen ta komme bort i mye rart gjennom denne bloggen. Noe er hyggelig, andre ting bare helt sykt!
For noen uker siden fikk jeg ei melding fra en pakistansk mann. Han var høflig og hyggelig, og fortalte at han var en fan av bloggen. Han brukte translate og leste innleggene mine. Det var jo overraskende og hyggelig, så jeg svarte så godt jeg kunne. Han hadde masse spørsmål om hvordan det var å leve som alene-mamma i Norge, om det var slitsomt å være en alene med ansvar for alt. Jeg svarte at det var stunder der man gjerne skulle hatt en å dele ansvar og plikter med, men det gikk nå stort sett bra.
Han lurte på om han kunne få kontakte meg privat, men jeg mente det fikk holde om han la til instagram-kontoen som følger bloggen. Det gjorde han. Han skrev jevnt og trutt, og var veldig interessert i om jeg ville ha en ny mann. Jeg forsøkte å forklare at jeg hadde mer enn nok med den jeg hadde, men han syntes det var rart at jeg ikke giftet meg på nytt. Han ville vite inntektene mine, og jeg ante at han kanskje ville be om penger, så jeg sa jeg var lavt-lønnet og knapt hadde til salt i maten. Det ville nok skremme han vekk. Han fortsatte å skrive likevel.
Så fikk han da med seg at jeg var singel igjen, og da kom det en forespørsel om jeg ville besøke han i Pakistan. Han skulle dekke alle utgifter siden jeg var lavtlønnet og sikkert ikke hadde all verden å rutte med. Jeg takket pent nei, men jeg var skrekkelig nysgjerrig på hva han egentlig ville. Han fortalte om sin dype og ektefølte kjærlighet for meg, og at om jeg kom ned til han kunne vi gifte oss. Jeg holdt på å få kaffen i vranghalsen! Gifte meg?! Jeg?! Aldri!
Jeg spurte helt ærlig om han var gal eller om han trodde jeg var gal, men han mente at om jeg satte av en uke, ville vi finne kjærligheten. Vi ville ha tid til å bli kjent, og det var viktig for han at vi gjorde ting på en seriøst måte. Grøss! Jeg var så høflig jeg kunne da jeg sa at det var helt utelukket og jeg var overhode ikke interessert i han, Da kom jammen ta meldinga som gjorde meg skikkelig kvalm. Hvis jeg giftet meg med han skulle han betale 10.000 US dollar. Jeg trengte bare komme ned og ha med meg papirene på at jeg kunne inngå ekteskap, og da med apostille-stempel, så ville pengene bli overført til min konto.
10.000 US Dollar?! Hva i helv..? Er det hva han tror jeg er verdt? Er jeg ikke verdt mer liksom? Penger for å gifte meg?!
Jeg svarte bare at det ikke finnes nok mange penger som jeg skulle hatt for å gifte meg med han, og at dette er ulovlig og umoralsk. Han spurte da hvor mye mer jeg ville ha. Da blokket jeg han! Makan!
Etterpå satt jeg å humret. For en tosk! Håper for all del ingen seriøst går med på sånne tåpelige forslag. Det fikk meg til å tenke på hvor desperat noen er til å komme seg bort fra det landet de lever i. Nå gadd jeg ikke spørre noe dypere om hvorfor, for det var ikke så interessant der og da, men jeg lurer på hva som får folk til å foreslå noe slikt?
Det er greit å tjene noen kroner ved å ha reklame knyttet til bloggen, men å inngå arrangert ekteskap via bloggen da? Er det en legal bi-inntekt? Skulle jeg fakturert Egmont for dette, og hvordan i all verden skulle jeg skattet av inntekten? Nei, tøyser nå bare med dette, men skremmende at folk bare sender forespørsel om betaling for å inngå ekteskap.
Det virker som alt kan kjøpes for penger for tiden, men det skal mer til for å lure en ring på min finger, og penger er ikke en av greiene!
Nesten så jeg fikk dollar-blikk i øynene, men heldigvis bare snapchat-filter..
I oktober hadde jeg skrekkelig mye på hjertet, dette til tross for at jeg tilbragte mange dager ute av gamle landet og ikke hadde tid til å blogge. Temaene var som vanlig varierte, og avspeiler tankevirksomheten min der og da.
Det som engasjerte flest lesere var litt sterke meninger, og noen litt mer private betraktninger på livet.
Er du forelder så får du jammen ta stille opp også!!! Innlegget ble delt masse, og jeg fikk masse tilbakemeldinger på forskjellige FB sider hvor det var delt. Majoriteten var enige, men jeg ble også omtalt som arrogant og lite fleksibel. Jeg tenkte gjennom kommentarene og leste innlegget på nytt, men ja.. Jeg står fortsatt 100% inne for det som står der.
Når tannlegen blir en utfordring.. Innlegget er et av de viktigste jeg har skrevet mener jeg selv. Det er under-kommunisert at det tidvis kan medføre vanskeligheter etter seksuelle traumer. Innlysende når man tenker over det, men like fullt et tema som ikke er spesielt mye belyst.
Kulturnatt i Bodø Her var en betraktning på den koseligste by-dagen i Bodø for Vesla og meg. Den dagen der man uavhengig av alder kan ta temperaturen på kulturen i byen vår. Med tanke på at vi skal bli kulturhovedstad i 2024, lover det godt.
Søndager er søndager Dette innlegget var skrevet dagen etter at bruddet med Tyrkia var et faktum. Jeg følte meg rimelig tom da jeg skrev det. Det vil si det var vel følelser nok involvert, men der og da fikk jeg det ikke ut via tastaturet. Tom innvendig, og et tomt innlegg..
For ei uke det har vært Dette innlegget var en oppsummering av uka i London. Det som aldri ble fortalt, var at det var under denne reisen jeg skjønte at forholdet til Tyrkia hvilte på en løgn. Da var det vanskelig å skildre den fantastiske reisen jeg faktisk var på. Det var noe annet jeg ville skrive. Faktisk ville jeg heller skrive at jeg var så forbannet og rasende som det bare gikk an. Men jeg skrev ikke det. Jeg bare oppsummerte det jeg syntes var essensielt fra selve reisen.
Det er forskjellig som opptar meg, men jeg ser helt klart at de innleggene hvor hjernen og hjertet er oppriktig med når jeg skriver, fenger mest. Det er fordi de er mest oppriktig og gjenspeiler virkeligheten på en ærlig måte. Uansett er det helt klart at jeg fortsatt må jobbe med overskriftene. Jeg må bli mer spisset på å lage de gode, fortellende og fristende overskriftene som gjør at leserne i det minste klikker inn og ser om dette er noe de liker å lese om. Jeg vil ha en stemme som høres, men da må jeg også evne å formidle budskapet bedre. Lære, lære, lære…
For min del representerer farsdagen en dag som er hyggelig. Den dagen vi lar pappa være den hedersmannen han faktisk er. Det gjør vi mer en gjerne for han er en fantastisk mann som alltid har vært en fantastisk pappa for oss barna. Han var en sånn pappa som ikke brukte stemmen unødig, men helst snakket oss til rette. Det var verre enn når mamma irettesatte oss med et noe høyere volum. Han var aldri direkte sint, men klar på at han var skuffet hvis vi hadde gjort dumme valg. Så farsdag er for meg frokost på sengen, kaffe og kake, og en liten gave til den ene delen som utgjorde den stabile klippen våre foreldre var i vår oppvekst. Farsdag var og er en en fin dag for oss.
Siden pappaen til Vesla bor så langt unna, får hun ikke feiret dagen med han, men hun lager tegning og kort til han som hun tar bilde av og sender slik at han får det på dagen. Likevel tror jeg nok det er litt sårt at hun ikke får feiret sammen med han. Vi kompenserer med å feire Beste. Mannen i mitt liv er på mange måter også mannen i mine barns liv også. Han er klippen for så mange av oss. Vi er ufattelig heldige som har en sånn bauta i livet.
Det er nok mange som møter dagen i dag med blandede følelser. Kanskje noen møter dagen med savn etter en pappa som ikke lengre er i tiden. Dersom det er første gangen, er kanskje sorgen ekstra sterk denne dagen. Det savnet vil være voldsomt vondt enten det er et ungt eller gammelt barn som sørger.
I takt med tiden og mange splittede hjem, er det mange barn som ikke har en pappa i livet sitt. Fortsatt er det slik at noen barn ikke har samvær med begge foreldrene. Denne dagen er nok ekstra sår for disse barna. Tenk det savnet de kjenner når de hører de andre fortelle om kosen av å feire pappa. De kan kanskje ikke ringe pappa og gratulere med dagen fordi mamma og pappa ikke samarbeider så godt. Savnet er det likevel, og ekstra tungt på slike dager.
Eller de barna som opplever vold, vanskjøtsel eller likegyldighet fra sin pappa. Tenk hvor vondt det må være å feire et menneske som man ikke har noen positiv relasjon til. En som kanskje representerer redsel og smerte. Kanskje dagen har vært preget av usikkerhet og redsel, og ikke noe man vil snakke om på skolen etterpå.
Jeg elsker alle den fine symbolikken med farsdagen, men synes det er blitt så kommersielt å feire mor. og farsdag. Det er et voldsomt fokus på fine gaver gjennom reklame fra handelstanden. Det er ikke lengre en symbolsk feiring. Det er om å gjøre å lage den fineste gesten som skal overgås år etter år. Borte er frokost på senga og kaffe og kake. Borte er kjernefamilien der mor, far og barn bor sammen og det er naturlig å feire dagen.
Vi skal feire farsdag for pappaen min. Det blir ikke i dag, for han er på hytta og nyter roen, men Vesla og jeg dro til byen og kjøpte en liten gave til han likevel. Den skal han få så snart han er hjemme igjen.
Vesla og jeg sørget for å få oss en deilig lunsj/middag når vi var på shopping. Vi feiret hverken det ene eller det andre, bare koste oss i hverandres selskap.
Med disse ambivalente tankene rundt dagen i dag vil jeg benytte anledningen til å ønske alle ferde der ute til lykke med farsdagen.
Ja, så var det definitivt over. Tre års forhold som kom til en ende. Det har vært det som kalles på godt unorsk, “hell of a ride!” Jeg har gått noen runder på om jeg skulle skrive noe om det, for det var jo ikke akkurat et vakkert brudd. Tyrkisk temperament blandet med nordnorsk forbannelse. Ja, det sier seg vel selv at det ikke var noe sårbart og sart over det bruddet.
I ettertid må jeg bare le, for sannelig ble det egentlig morsomt nok.
I sommer da jeg var hos han, var det et skikkelig vepsebol mellom oss. Vi kranglet og diskuterte over en lav sko, og han strøk på dør i raseri mer enn en gang. Ene natten kom han ikke tilbake før på morgenen, og jeg ga meg katta i hvor han hadde vært. I hvert fall i utgangspunktet. Rett før jeg reiste ned nå, spurte jeg han hvem han hadde vært med den natten. Han fortalte han hadde sittet og tatt noe whiskey med noen venner.
Jeg visste alt at historien var en annen, og hadde han fortalt sannheten kunne kanskje ting vært annerledes. Så jeg dro nedover, fylt av bange anelser. Dette kunne bli ille.. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg faktisk kunne ha levd videre med et feilskjær, men løgn er det lite aksept for hos meg.
Så når Tyrkia møtte Nord-Norge gikk det som det måtte, og Tyrkia ble reist rakt åt de store dype skoger og Nord-Norge skulle tilbringe resten av ferien i ensom majestet. Jeg hadde hatt behov for en avklaring, og den hadde jeg fått. Dette var nå avsluttet en gang for alle. Likevel bestemte jeg meg umiddelbart for at dette ikke skulle forringe resten av ferien min. Ingen tid til sure miner eller sutring. Jeg er voksen, og jeg visste hva jeg gikk til da jeg gikk inn i dette forholdet.
Så da var det bare å nyte ferien. Og for en fin ferie det ble!❤️
Dagene ble startet med en solid gåtur hver morgen. Det var fantastisk deilig. En morgen gikk jeg oppover fjellet på en form for kjerrevei. Det var litt overskyet, så en fin dag for å gi litt på så jeg ble både svett og godt andpusten. Godt oppe på tur fjellsiden hørte jeg det første drønnet, og kjente de første regndråpene, og jeg tenkte det var utrolig forfriskende. Noen minutter etter forandret jeg mening helt. Da ramlet det ned 10 liters dråper fra himmelen, og fortsatt hadde jeg en times tur til jeg var nede igjen. Jeg var så våt at det rant av meg. Det var som å stå i dusjen fullt påkledd. Eneste var at denne dusjen ikke var særlig varm. Det var bare en ting å gjøre, og det var å gå. Det var ingen biler eller hus, så jeg småløp ned i regnet. Skoene var selvsagt klissvåte, og samme var sokkene. Hadde jeg hatt åndsnærværelse nok der og da, hadde jeg tråkket ned hælkappa på skoene, men det gjorde jeg ikke, så vel nede på hotellet hadde jeg noen bunnsolide kjøttsår på hælene. Aiks!
Når jeg hadde vært på morgenturen, vel og merke med compeed etter fjellturen, bar det ned på stranda for å nyte sola. Vannet var så kaldt at det var bare føttene som ble avkjølt. Det skal sies at det var mange som fortsatt badet, men det var ikke egnet for en frossen-pinn som meg. Enten lå jeg på solsenga og halvsov, ellers satt jeg å skravlet litt med de som jobbet der eller noen av pensjonistene som hadde startet sin sesong. Jeg var på stranda til i firetiden hver dag, så tuslet jeg tilbake langs strandkanten. Det var rekreasjon for en forfrossen nordmann.
Nå som jeg var alene, kunne jeg ta opp kontakten med andre jeg har kjent fra før. Det ble mange hyggelige kafé og restaurantbesøk. Mange bekjentskaper som ble oppfrisket og mange hyggelige samtaler. Siden sesongen var på tur å avsluttes, hadde alle så mye bedre tid til å prate og kose seg.
Jeg innså at jeg hadde isolert meg selv mens jeg har vært der, fordi det har vært så viktig for meg å bruke tid på the significant other. Når han ikke lengre fantes, var det fritt frem for å være sammen med de jeg ønsket, selv om ikke tiden helt strakk til til det heller. Nå skjønner jeg at jeg faktisk kjenner endel mennesker der nede selv om jeg bare har vært der på ferie. Det ble fine dager, men kjølige netter for himmel det var kaldt! Faktisk så ille at jeg måtte kjøpe meg et ullsjal for å holde varmen.
Tyrkia tok det vel ikke helt fint at bruddet ble så bastant, men Nord-Norge er staere enn det staeste esel til tider, så det ga jeg meg katta i. Gjort er gjort og spist er spist! Jeg går i så fall ikke tilbake å gjør samme feil om igjen. Det er jo så mange morsomme feil jeg ennå har tilgode å gjøre, så når jeg skal gjøre feil, blir det noen nye! 😂 Jeg takket omsider pent for meg, men det ble vel ikke mottatt helt godt, men jeg hadde ikke tid til å akkedere med det. Jeg skulle hjem. ❤️
Nå er jeg tilbake i gamle landet, og kjenner at jeg er klar for å ha et ensidig fokus på mitt liv her. Det blir faktisk godt å ikke hele tiden gå på akkord med tidsforskjeller og kulturforskjeller. Godt å ikke trenge å tenke på visumsøknader og å tilpasse hverdagen for noen med andre preferanser enn de vi er vant til. Så får det være at Tyrkia sitter igjen og synes jeg er helt urimelig, men hadde vi snudd situasjonen ville nok pipen fått en annen lyd.
Jeg har lært en viktig lekse. Selv om det er ganske like regler i kulturene som også følges ganske langt på vei, er det ingen tvil om at tradisjonen i Tyrkia tillater menn til en helt annen livsførsel enn kvinnen.
Sorry! Det fikser jeg ikke. Jeg er norsk. Jeg lever etter de verdier som er akseptable i mitt samfunn. Reglene skal ikke endre seg om du er mann eller dame, DET kommer jeg aldri til å akseptere. Noe kunne jeg nok inngått et kompromiss på, men noe er for meg totalt uakseptabelt, og jeg kommer ALDRI til å finne meg i løgn enten det er fra den ene eller den andre.
Tyrkia var viktig for meg i en periode av livet mitt, men ikke livsnødvendig, så nå tar jeg med meg de gode minnene og så går jeg videre. The show must go on!
Alanya er typisk turistplass, og utestedene bærer preg av neonlys, billig interiør og unge menn som spretter rundt og er tilgjengelig for service og smiger. Det duger nok for de fleste for en kort periode, men så blir man lei. Det er begrenset hvor morsomt man synes det er. Eller kanskje det bare er meg?
Poenget er at jeg ikke synes det er så festlig å sitte å spise mens mer eller mindre halvkledde menn spretter rundt å danser på bardisk og i lokalet. Det må de gjerne gjøre på en bar i de sene nattetimer når jeg er lettere hvitvin-marinert og ikke bryr meg, men jeg synes det er slitsomt og kjedelig når jeg vil ha et godt måltid. I tillegg er stort sett maten som serveres grei, men ikke mer enn det. Menyene er de samme, og smakene går igjen. Det er ikke veldig mange plasser som har særpreg. Noen prøver med det blir liksom hverken fugl eller fisk. Bare kjedelig og billig.
Jeg så det første gangen i sommer, men gikk ikke inn. Plassen som var der før, var bare sånn midt på treet, så hvorfor skulle det være noe annerledes nå? Fasaden hadde endret seg riktignok, og bar preg av typisk Street food plass. Litt urban med litt forskjellige stilarter som gjorde at det så ut litt sånn shabby chic.
En morgen jeg var litt sein på tur til stranda fant jeg ut at jeg måtte ha frokost. Blodsukkeret var faretruende lavt, og det var skikkelig varmt ute. Nærmeste plass var Anjeliq House. På tide å ta plassen i nærmere øyesyn.
For en plass!
Da jeg kom inn gjennom dørene ble jeg møtt av en grønn oase av blomster, og et glass kabinett med de lekreste kaker som selv Pascal ville nikket anerkjennende til. Delikatessene ga meg vann i munnen. Dette så virkelig fristende ut.
Men det var ikke før jeg kom helt inn i lokalet at jeg skjønte at det var en perle av de sjeldne som befant seg innenfor. Dette var åpenbart ikke typisk tyrkisk restaurant. Inne har det definitivt Shabby chic. Det var rustikke spisegrupper i lokalet, men midt i lokalet var det satt opp et nydelig langbord av eldre årgang, men noen solide spisestoler rundt. Ikke for publikum, men det ga likevel et preg av gammelt og nytt satt sammen. Det var masse planter og dekoren var friske grønnsaker, Det ga et inntrykk av at maten kunne være så økologisk som man kan få det her nede.
Jeg bestilte et avocado smørbrød, og fikk et nydelig anrettet måltid. Her snakker vi smaker satt sammen helt perfekt! Avocado og noe som smakte som parmesan, og et hint av pesto. Det smakte fantastisk!! Jeg bestemte meg for å dra tilbake for å spise middag en kveld mens jeg var der.
På halloween gikk jeg nedover gaten. Jeg hadde egentlig en avtale, men ville spise alene for en gangs skyld. Det er mange som synes det er trist å gå ut å spise alene, men jeg liker det. Liker å sitte å observere de som er rundt meg. Bare sitte i fred og ro og dagdrømme. Suge til meg atmosfære. Det gir meg masse energi, og stimulerer meg masse å få sitte slik nå og da. Som fembarns mor er alenetid undervurdert. Jeg elsker det. Bare å få sitte for meg selv med mine tanker.
Da jeg kom til Anjeliq House stoppet jeg opp. Utenfor var det ansatte i skikkelig skumle kostymer de gikk rundt å ryddet bordene blant gjestene. Jeg bare MÅTTE gå inn. I restauranten strømmet housemusikken ut av høytalerene. Mye techno og dance. Servitørene var joker-sminket, og de hadde hatter på. Fra å ha gitt inntrykk av å være en bedre restaurant på dagtid, var det definitivt en urban og hip plass. Det var som Jamaica meets Alanya. Og det var definitivt et vellykket møte. Klientellet var unge hippe foreldre fra øvre middelklassen og turister. Prisnivået er ligger litt over det som er vanlig her nede, men ikke avskrekkende på noe vis.
Ut fra vinskapet ved baren fant jeg ut at jeg kanskje kunne få en vin som jeg hadde litt kjennskap til, så jeg ba om å få vinkartet. Det var eneste minuset. Det hadde de ikke, og servitøren min hadde ikke så kjempegod kjennskap til vin, men hentet hjelp som anbefalte en nydelig rødvin til husets burger. Det var ikke noe dårlig valg, så selv om jeg ikke fikk overblikk over hva jeg faktisk drakk, var det nydelig.
Vinen kom først til bordet, og med den fikk jeg servert en nydelig ost og litt druer. Osten smakte som en manchego ost, og ga bare mersmak på det som skulle komme.
Da maten kom var den bare fantastisk. Det var nøye sammensatte smaker som gjorde at det var nytelse i hver bit. Jeg glemte nesten å nyte atmosfæren i lokalet fordi jeg satt der og bare koste meg med den deilige maten. En ting er at mange av restaurantene i Alanya serverer vanvittig store måltider som må resultere i utrolig stort mat-svinn, men her var det porsjoner som var normale, og som slik sett kan redusere denne problematikken. Det er jo for meg en trend i tiden, og jeg synes det er viktige aspekter å ta hensyn til.
Restauranten og områdene rundt var klargjort for halloween. Jeg måtte gå litt rundt å se på pyntingen. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Det var stil og profil overalt. På tur til toalettet, som forøvrig var rent og delikat, var det sensorer som laget uhyggelige lyder mens jeg gikk. Spindelvev og edderkopper dinglet overalt.
Utenfor satt det to små barn med øyne som tinntallerken. Se så storøyd på all pyntingen og de skumle servitørene som gikk rundt å ryddet. Selv jeg ble ganske fasinert av alt som var å se på.
Anjeliq house – Kjærlighet ved første blikk. Skal du ha et bedre måltid og nyte en litt urban atmosfære med mat sammensatt av fantastisk gode smaker fra friske råvarer, så er dette plassen å dra til. Her er ingen halvnakne menn som henger over deg og serverer billige drinker. Her er bare kvalitet og herlig atmosfære.
Da jeg kom hjem etter ferien gledet jeg meg. Det skulle bli godt å komme hjem til det trygge, kjente og kjære. Hjem dit hvor alt var som før, og roen kunne senke seg i meg. Ferien hadde vært flott på sitt vis, men det er engang slik at borte bra men hjemme best.
Allerede da jeg åpnet ytterdøren skjønte jeg at noe var feil. Det var mindre sko i yttergangen, og glissent med jakker på knagg-rekkene. Jeg kjente at atmosfæren i huset var annerledes. Jeg dro med meg den tunge kofferten inn, og masse snø ble liggende på gulvet å smelte. Jeg orket ikke ta det opp. Hadde det for travelt med å komme inn for å se..
Det var stille over alt. Alle tingene hans var borte fra huset. Lukten etter aftershaven hang igjen på soverommet, men ellers var det ingenting igjen bortsett fra støv på lister og på gulvet. Til og med gardinene var borte. Men lukten var der.
-Hallo? Sa jeg prøvende. Lyden av stemmen min lød hul, og selvsagt var det ingen som svarte.
Jeg gikk inn på badet å åpnet skapet hans. Alt var borte. Parfymen. Barbersaker. Andre hygieneartikler. Tomt. Jeg fikk en liten klump i magen. Han hadde sagt han kom til å dra mens jeg var borte, men jeg trodde likevel han skulle være her da jeg kom hjem. Det var han ikke..
Jeg gikk inn i stua, satte meg i sofaen med en kopp kaffe. Så var vi der da. En mindre i huset.
Mens jeg satt der ringte telefonen. Det var han. Jeg kunne ikke få svart fort nok.
-Hei! Korsn går det? E du kommet dæ på plass? Trives du? E alt i orden?
Storebror lo i andre enden. Han hadde det supert. For første gang i egen leilighet. Alt på sin måte. Nå skal han klare seg på egenhånd uten at mamma’n henger over han og klager over rot og klesvask. Lage seg middag og holde alt i orden. Stå fullstendig på egne ben. Han klarer seg utmerket, det er det ingen tvil om, men gjør mamma’n det?
Det er en tid for alt, og det mest melankolske øyeblikket er når barna lukker døra bak seg og forlater hjemmet. Da tenker man på alle de gode stundene. Alle minnene fra barndom og til ung voksen. Alt dette er små skattene som man verner om i hjertet sitt. Her sitter ingen sorgtynget mor og tenker tilbake, men en mor som gleder seg på hans vegne. En mor som lukker døra bak han, men som også har gitt han nøkkel slik at han vet han alltid er velkommen tilbake..
Det er rundt 25 grader og sola varmer godt i en kropp som gjør seg klar for å komme hjem til vinterkulda. Vinden rusker litt i håret men stryker ellers varmt mot kroppen. Det er deilig å sitte slik å høre bølgene slå rytmisk opp på stranden. Rundt meg er det masse norske pensjonister som koser seg sammen, og nyter stunden.
Jeg er klar for å reise hjem. Eller, ikke helt klar. Kofferten er et katastrofe-område. Likevel skal jeg nok bli klar til jeg blir hentet.
Jeg har en ting igjen å gjøre før jeg drar hjem. Fullføre en greie jeg har hatt lyst å gjøre lenge. Mamma vil nok riste oppgitt på hodet, men sånn er det når yngste datter virker å være i evig trassalder. Jeg er 48 år men mamma kommer fortsatt med formaninger. Jeg må bare le, for jeg vet alt hun sier kommer fra hjertet, men er man trassig så er man trassig! 😂
Så her sitter jeg så avslappet og rolig som går an, men gleder meg til å komme hjem til alle mine. Minnebanken er fylt opp, erfaringer gjør klokere og mulighetene er mange.
I morgen reiser jeg hjem. Det kjennes faktisk helt riktig å gjøre det.
Å lage noe innlegg akkurat nå er ikke gjennomtenkt, så det tenker jeg ikke gjøre. Jeg kan bare si at det er jammen ikke gull alt som glitrer, og jeg er heldig som hele tiden har tatt mine reservasjoner.
Likevel har jeg hatt de fineste dager her nede, for det å ikke være knyttet til noe, gjør at jeg kan gjøre mine greier uten å få noe styr i etterkant.
I dag har det ikke vært feriedag. Det har vært søndag. Søndag sånn som det er hjemme også. Ikke noe stress på morgenen. Jeg sov til halv tolv. Det kunne jo vært helt fantastisk om det ikke var for at jeg var tilsvarende sein i senga i første runde. Sånn blir det når man er ute å går på bar.
Da jeg endelig fikk kommet meg ut av senga kjente jeg behov for å gå meg en tur. Det var overskyet men ikke spesielt kaldt likevel. Det var godt å ha lyd på ørene og bare gå. Mellom noen sanger hørte jeg de første drønnene, så begynte vår herre et techno show på himmelen, som et hvert annet show bare kan misunne. Så kom regnet. Gjett at det regnet. Passet perfekt, for jeg løp bare inn på Koton, som er favoritt butikken min. Der ble det bare å kikke, for selvsagt lå kort og penger igjen på hotellet. Jeg skulle jo bare gå en kort tur. Tilbake på hotellet ble det litt serie og sløving før jeg hadde en aldri så liten date med Jon Blund.
Middagen ble inntatt der Han jobber, men måtte få et ullpledd rundt skuldrene for holdt på å fryse kattunger på meg. Isbjørn-blodet mitt ble aldri aktivert så jeg fryser alltid.
Det er unektelig kjedelig når han jobber og har masse å gjøre, så etter en gåtur endte jeg opp på hotellet. Håper på sol og varme igjen i morgen, for da er det litt mer fart i meg 😉