Les innlegget her..

 

Det er ikke så ofte jeg lar meg provosere av hva andre skriver på nett. Jeg prøver å tenke at det er bare å scrolle videre dersom jeg synes ting blir litt dumme. Jeg mener alle har rett til å ha sin egen oppfatning, selv om jeg er sterkt uenig i den. Jeg har tross alt ikke gått noen mil i deres sko, så da vil jeg være forsiktig med å dømme på bakgrunn av hvordan mine sko passer.

Så skjer det fra tid til annen at jeg blir så til de grader provosert at jeg ikke klarer å legge bånd på meg. Jeg bare verker etter å komme meg til et tastatur sånn at jeg får hamret løs med mine meninger.

Denne gangen startet det med et innlegg som kom opp som reklame for meg på FB. Det var fra ADHD veilederen. Et nettforedrag om hvordan møte barn med ADHD. Løsningen var 4 trinn, uten roping og uten konsekvenser. INGEN KONSEKVENSER? Nå skal det sies at det BARE var denne løsrevne setningen om ingen konsekvenser som provoserte, overhode ikke innlegget i seg selv for jeg digger at foreldre kan få hjelp og at det er fritt for alle å delta. (Anm. I ettertid) Alt i meg strittet imot. Jeg nekter! Barn må vite at det er konsekvenser for alle handlinger! Årsak- og virknings sammenheng!

Hele livet mitt har jeg blitt fortalt at mine handlinger gir konsekvenser. Smarte valg gir gode konsekvenser, dumme valg gir dårlige konsekvenser. Det å ikke gjøre leksene og skolearbeidet mitt medførte dårligere karakterer, mindre lærdom og begrensninger når jeg skulle søke videre skole/jobb. En pris jeg måtte betale. Derimot å gjøre dette som best ut fra mine forutsetninger, ville langt på vei gi meg de mulighetene jeg drømte om. Hardt arbeid ville gi resultater i form av større valgfrihet.

Å droppe pliktene hjemme medførte at jeg også fikk negative svar når jeg spurte om noe ekstra, bryte reglene var ensbetydet med at jeg minsket min egen handlefrihet på andre områder. Gjorde jeg derimot det jeg ble bedt om og stod på litt ekstra hjemme, var mamma og pappa mer tilbøyelig til å si ja dersom jeg spurte om noe. Vi lærte hjemme at ingenting kommer gratis, du må jobbe for å komme deg noen vei.

Brøt vi regler eller avtaler, fikk dette konsekvenser. Vi måtte ta ansvar for våre handlinger. Å skylde på andre var liten vits, siden en av hoved parolene i vår barndom var at vi hadde fri vilje og kunne ta egne valg. Vi hadde lært forskjell på rett og galt, og måtte derfor vise de hjemme at vi tok de riktige valgene. Selvsagt gikk vi på trynet i ny og ne! Da hadde vi noen trygge klipper som hjalp oss opp og viste oss hvordan vi tok konsekvensene for egne dumme valg og rettet det opp igjen. De gjorde det ikke for oss, det måtte vi pent gjøre selv, men de var ved siden av oss hele veien!

Hvorfor skal ikke barn ha konsekvenser lengre? Hva er feil med å lære å ta ansvar for egne handlinger fra du er liten?

Det er ikke akkurat sånn at om et lite barn knuser en ting på en butikk ved et uhell, så skal barnet ikke få lørdagskos i tre uker som straff. Det bør likevel forventes at barnet hjelper til å si i fra om det som har hendt, rydder opp og ber om unnskyldning. Det er en konsekvens man bør forvente av et barn SÅ LENGE DE HAR TRYGGHETEN TIL SIN VOKSNE MED SEG.

Den senere tiden er det fokusert masse på at ungdomskriminaliteten er blitt råere. Ungdommene som begår voldshandlinger blir stadig yngre. Hvorfor er det sånn? Kan det være at de ikke helt har forstått KONSEKVENSENE av sine handlinger? Er det nå vi skal lære dem det? Når de er blitt ungdommer? Når de er strafferettslig ansvarlig for sine handlinger? Er ikke det i seineste laget?

-VI TRENGER MER POLITI I GATENE!! Det ropes fra hvert et hjørne av landet. Det blir slått opp stort i avisene. Det er ikke måte på hvor stort ansvar som ligger på politimyndighetene.

Fordi barna og ungdommene ikke er i stand til å vurdere hvilke KONSEKVENSER deres handlinger gir, så må vi ha mer politi i gatene som skal forebygge ungdomskriminalitet? Ja, da husker vi disse som var barn og skulle vokse opp uten å lære om konsekvenser? Poden som var en real villstyring på barneskolen men som ikke skulle ha konsekvenser. Hun som dere mente ville lære dersom hun så at godene hun kunne ha fått uteble.

Er det overhode noen som tenker at dette kan bli for abstrakt for noen barn å skjønne? At noen barn ikke evner å lære på denne måten. At noen barn MÅ få en adekvat straff for å forstå sammenhengen?

På nettsiden NRK.no etterlyser justisministeren strengere tiltak mot unge lovbrytere, og statsektetæren hans peker på mangelen av tydelige voksne.

– Det er viktig at foreldrene tar dette på alvor og prater med barna sine. Dette er ikke akseptabelt, sier Kristoffer Sivertsen.

Han får støtte fra sin partikollega i Frp, Erlend Wiborg.

– Barn i alle aldre må lære seg at handlingene deres får konsekvenser. Så må man selvfølgelig tilpasse konsekvensene ut fra barnets alder. Men foreldrene må ta langt større ansvar, sier han.

Det er musikk i mine ører!

Vi som er foreldre MÅ komme på banen. Vi må lære barna våre fra de er små, at det er konsekvenser for handlinger. Konsekvensen er goder når man gjør som forventet og ønsket, og sanksjoner dersom regler blir brutt. Da selvfølgelig tilpasset barnets utviklingsstadium.

Barn skjønner dette bare de blir fortalt det. Bare de ser at dette er en konsekvent gjentakelse når reglene ikke følges.

Vi som er foreldre MÅ ta ansvar!
Det er ikke skolen eller politimyndighetene som skal gjøre det når problemene er et faktum. Det er DU som foreldre som må lære barnet ditt at det ikke skal kaste ting i bakken i raseri over å ikke få det som det vil. Det er du som skal hjelpe barnet å rydde opp, og forklare at dette ble skrekkelig dumt og nå må dere rydde masse for at det skal bli pent igjen. Det er du som skal fortelle håpefulle at dersom barnet ikke hadde blitt så sint kunne dere brukt tiden på å legge puslespill eller lese en bok.

Da slipper kanskje politiet og ringe deg hjemme en fredagskveld mens du sitter å ser en film på TV, og fortelle at sneipen er innbragt for slåssing og har påført noen andre livstruende skade. Da slipper ungdommen din å lære livets harde side på en brutal måte, og kanskje bruke hele livet på en grusom skyldfølelse.

Det kom et svar på reportasjen som var publisert på NRK.no fra en far ved Vestli skole, og undertegnede kjente at det ble en smule koke varmt under topplokket da jeg leste den.

Ikke legg skylden på foreldrene hvis barna havner i trøbbel.

«Jeg mener at man ikke kan konkludere etter voldsepisoder med å peke på foreldrene og spørre hvor de er, eller på andre måter referere til foreldre som en vag målgruppe.

Dette må i stedet være startskuddet på en prosess. Denne prosessen må være preget av systematisk tenkning og tverrfaglig vinkling.

Da er skolen og foreldreorganisasjonen et åpenbart alternativ. Ikke gi foreldrene skylda hvis barna havner i bråk. Involver dem heller i forkant.

Vi må ha et system for foreldreinvolvering i mye større grad enn i dag. Foreldrene må ses på som en naturlig del av det tverrfaglige teamet rundt elevene og brukes som en ressurs. Forvent mer!»

Men for pokker da! …Skolen og foreldreorganisasjonen et åpenbart alternativ, Ikke gi foreldrene skylda …

HVEM ER ANSVARLIG FOR Å LÆRE BARNA FORSKJELL PÅ RETT OG GALT??? Bruke foreldrene som en ressurs.. Jeg tror jammen ta at noen er slitte pine gal, og enten er det denne pappaen eller meg!

Det er da for pokker vi foreldre som har satt barna til verden, og vi MÅ TA KONSEKVENSENE av dette og oppdra barna våre! Være til stede i livet deres. Gi de veiledning og trygghet til å ta de riktige valgene. Vi er ikke en naturlig del som skal brukes som ressurs, vi er den PRIMÆR ressursen for barna våre! Vi ønsket de til verden og har en plikt til å ta del i deres hverdag og engasjere oss i deres liv! Vi skal dekke deres primære behov. Vi skal elske de betingelsesløst. Vi skal hjelpe de til å bli den beste utgaven av seg selv. Vi skal skryte av de, og hjelpe de opp når de faller. Vi skal være deres sikkerhetsnett, IKKE en ressurs! Og vi skal veilede de. Være deres moralske kompass.

Min jobb er og har vært å lære barna mine forskjellen på rett og galt, og å elske de betingelsesløst. Det kan aldri bli noen annens jobb med mindre noen andre har omsorgen for dem.

Sjelden har jeg blitt så provosert!!!! Kjære Vestli-pappa, ta konsekvensen av å ha satt barn til verden! Vær ungen sin primærperson på godt og vondt! Det er jobben din de først 18 årene av livet til arvingen din!

Jeg synes ikke det virker som om konsekvensene er utfordrende for barn og unge, men fravær av voksne til å hjelpe å håndtere konsekvensene som er problemet.

Ungdommene må lære at lover og regler er absolutte og ikke veiledende, og det FØR de kommer ut i samfunnet og skal klare seg uten å ha voksne til veiledning hele tiden.

En digresjon i det hele er at barn som må ta ansvar for egne handlinger, og er fortalt hjemmefra at man kan få negative konsekvenser for feiltrinn, ofte forsøker å unngå dette. De vet at livet kan komme med en kald dusj og er forberedt på dette i større grad enn de barna som har vært skånet for det. Barn liker regler og klare forventninger. Det er forutsigbart og trygt. Barn som har klare retningslinjer og vet hva som forventes av dem er også bedre rustet til å ta sine første famlende skritt mot voksenlivet. Men foreldre! Ikke gå for langt unna, for om de snubler er det din hånd de leter etter for å komme seg på bena igjen, ikke foreldreorganisasjonen eller tverrfaglig team.. ❤️

 

Jeg vil bemerke etter noen kommentarer i kommentarfeltet, at dette ikke dreier seg om bokstavbarna, men om barn innenfor «normalen»! Og poenget er at jeg kritiserer de foreldrene som skyver ansvar for oppdragelsen på skole og politi, og ikke tar dette ansvaret selv! Det er INGEN kritikk til de som sliter med å få hverdagen til, og prøver og prøver,  der er vi alle foreldre fra tid til annen. De heier jeg skikkelig på! ❤️

 

Stort sett er jeg rene pusekatten. Snill og fornøyd med livet. Selvsagt kan jeg bli irritert og forbanner og bruse litt med fjærene, men sjelden at jeg gidder å ta frem stor kanonene for å skyte spurv.

Så hender det at noen trår meg på tærne og jeg har behov for å både rasle med sablene og  heve stemmen. Det er likevel en ting som får meg til å være blod og da slå ut vingene i all sin prakt. Det er dersom noen er slem med mine. Dersom mine blir truet eller behandlet dårlig. Da er klørne ute på et øyeblikk og jeg går etter strupen. Det finnes ikke begrensninger for hva jeg gjør for å beskytte dem.

Da de eldste vokste opp hadde vi noen utfordringer med å få et av barna til å fungere optimalt. Der var en kompleks og sammensatt problemstilling som var krevende for hele familien, men vi kom oss styrket gjennom det. Det er likevel helt klart at det aldri hadde gått hvis ikke jeg hadde vært så sta og bestemt på at dette skulle vi klare. Jeg tror det bare var jeg som hadde trua i en periode, og jeg jobbet knallhardt for å komme i mål. Det var en vanvittig bratt lærekurve for min del.

Herregud så ensom, liten og redd jeg følte meg på den tida. Ung og uerfaren mamma, som stod der og talte hele det etablerte midt i mot. Jeg var ung og målbevisst. Det måtte bare gå! Til helvete med rektorer og skolekontor! Vi måtte få det til! Og vi gjorde det..

Det hjalp med å ha ei fantastisk trygg og god helsesøster i bakhode. Helsesøster Henriette som sa de forløsende ord under svangerskapet med Storesøster, akkurat da jeg var som mest usikker på om jeg egnet meg som mor.

-Heidi, du har begge beina godt plantet på jorda og er utstyrt med en god porsjon sunt bondevett! Følg magefølelsen din, så går det nok bra!

Alle skulle hatt ei helsesøster Henriette! ❤️

Årene har gått, og mine har det gått bra med, men så skjer det da. En av mine får ikke den hjelpen de trenger. En har forsøkt å gå tjenestevei men opplever å stå på stede hvil. En av mine har det tungt fordi andre ikke evner å se hva som skjer og hjelpe.

Jeg er åpenbart bare pusekatt på utsiden, for nå er klørne ute igjen. Hornene stikker snart frem på hodet. Øyenfargen nærmer seg rød og jeg værer blod…

Jeg har ikke tatt frem kanonen ennå, men spretterten ligger ladet og klar på bordet.

Du kødder ikke med en mamma fra Tverlandet!!! 😈

I går kveld fikk Jørgine andre plassen i Skal Vi Danse. Aleksander stakk av med det gjeveste trofeet. Jeg skal være ærlig å si at av de to var det vanskelig å si hvem som var best, for de var fantastisk flinke begge to. Vesla er ikke enig. Hun har heiet på Jørgine fra dag én. Det vil si sorgen var stor…

Jeg har fått lov å legge ut bildet av henne, bare så det er sagt. Vesla var helt utrøstelig. Jørgine var jo best!
Rumbaen hun startet med er jo bare så nydelig, men showdansen til Aleksander var også utrolig vakker da. Nok om det.

I dag måtte vi tidlig opp, for Vesla skulle på drill-seminar. Storesøster hentet, for Mimmi-ungen er også drilljente. Jeg skulle bruke dagen til å rydde litt i skuffer og skap, så jeg begynte i andre etasje. På en av turene ned med skittentøy, sjekket jeg telefonen. O’hoi! Masse ubesvarte samtaler og meldinger.
Vesla var skadet, men når de ikke fikk tak i meg ringte de storesøster og hun kom Vesla til unnsetning. Ikke mer drill på Vesla i dag.

Jeg lurte på hva hun hadde gjort, og hun fortalte hun hadde løpt inn i veggen. Blåveis og forslått skulder var resultatet.

Vel hjemme fikk hun en Paracet og litt omsorg. Så ville hun sove..

Som hardbarket fembarnsmor gikk selvsagt alarmen og jeg kontaktet legevakta. Da var det bare å kjøre på besøk til dem. Så her sitter vi da å venter..

Det ble en dum søndag, Og Vesla er åpenbart ikke fornøyd med dagen..

 

 

I dag skal Vesla synge med koret sitt på konsert på Stormen Bibliotek. Stormen er endel av kulturkvartalet i Bodø, og Vesla er veldig glad i stormen og generelt i kultur.

Jeg lar meg ofte fascinere av Vesla og hennes nedslagsfelt innen sang og musikk. Hun liker så masse forskjellige musikk- og danseformer, og kan hoppe fra klassisk og pop, og over til hip hop og joik. Jeg liker så godt å se at hun er allsidig og har lite begrensninger på området.

Akkurat nå sitter jeg med en kopp kaffe mens hun er å varmer opp. Egentlig er hun alt varm i stemmen, for vi har pugget tekst og trent litt sangteknikk  allerede.


Vesla synes det er spesielt flott å få synge med Arktisk Filharmoni, men litt skummelt med fremmed dirigent.
Det er flere andre kor som også deltar. Masse sangglade unger i Bodø altså. 😁

Ja, dette tyder på å bli er snill stund med fine unger. Nyt dagen alle store og små 🌼🌼🌼

Mamma nyter en kopp kaffe før konserten. Det blir litt venting når det er lydsjekk og siste fin puss før det braker løs..

 

 

 

 

Jeg har jobb PC som har et ganske godt antivirus system. Dessverre er det så godt at det ikke er alle blogger jeg kommer meg inn på engang. Det betyr at noen blogger må leses på telefon eller nettbrett.

At det er begrenset tilgang beskytter meg jo mot både spam og virus, men at det skal bestemme HVEM blogger jeg får lese og ikke er litt sært. Er jeg satt under oppsyn eller? 😂

I dag fikk jeg nesten kaffen i vranghalsen. Jeg ble nemlig nektet tilgang til min egen blogg. Ikke får jeg lese, og ikke får jeg skrive. Er jeg da pr definisjon en trussel mot meg selv? Nå er det vel mange som vil si seg enig i det, men jeg føler meg sensurert!

Nei, så galt er det ikke, men når man er avskåret fra å bruke PC til å blogge, blir det mye mer vanskelig.

IT konsulenten vår bedyret at det ikke var lagt inn sperre på PC med viten og vilje, men kanskje han syntes jeg skriver så mye merkelige greier at han måtte legge inn en sperre på meg?😂

Jaja, godt jeg har telefon og skriver likevel..

Vi får bare håpe det blir ordnet snart, for når jeg blogger via telefon bruker jeg jo en uke på et innlegg. Minst!

Det er dager der jeg lurer på om jeg er helt sprø. Det er dager der jeg faktisk må ha en virkelighets-sjekk hos en av mine beste venner. Jeg må spørre han om jeg er helt på trynet. Om jeg er helt desillusjonert i forhold til resten av verden. Har jeg misforstått helt hva alt dreier seg om? Det er typisk sånne dager der jeg hele tiden kommer i situasjoner der jeg må diskutere med folk jeg finner ultra teite. “Ikke diskuter med teite folk! Før eller siden drar de deg ned på sitt nivå, og slår deg på erfaring!” Det er noe i det, det er helt sikkert.

Han er en sindig, rolig og fornuftig mann han vennen min. Ja, alt er relativt da, for han kan være vill og gal når han bestemmer seg for det også. Stort sett er han enig i mine betraktninger. Det vil si han er enig i jeg er ved mine fulle fem selv om han ikke nødvendigvis er enig i mine meninger.
Det er godt å ha et kompass i livet. En som sier noe om når jeg er ute å seiler. En som jeg vill sagt noe om jeg hadde valgt feil kurs, og ikke bare hadde sitter på kaikanten og vinket med avsted.

Ikke alle er like rett frem som han. Han kaller en spade for en spade, og legger ikke noe i mellom dersom han mener jeg har feil. Han sier hva han mener, og jeg sier hva jeg mener. Oftest må vi være enige om at vi er uenige. Vi er ikke venner fordi vi har sammenfattende meninger, men fordi vi har lik måte å resonnere på og elsker å diskutere samfunnspolitiske problemer.

Av og til må kona hans skyte inn at hun må ha popcorn og cola. Det er stikkord for at det begynner å bli noe opphetet mellom oss. Det er så busta fyker av og til. Likevel er dette bare sunt, ingen blir forbannet men vi kan likevel være dypt uenige.

Jeg elsker å ha en solid diskusjon med han. Poenget er at vi liker å få hverandre til å tenke gjennom nye sider ved gamle problemstillinger. Vi Googler og sjekker. Digger når vi finner nye aspekter. Det er så vi nesten kappes om å finne de gode poengene.

For andre er vi sikkert gørr kjedelige når vi sitter der og lar politikere i inn- og utland få gjennomgå, men det gjør ikke noe. Når temperaturen i rommet har steget noen grader er det bare å le av det hele. Da har vi begge fått fylt energi-banken og trimmet hjernecellene. DA er vi klar til å erobre verden sammen. Da er vi verdensmestre!!

Alle skulle hatt en sånn bestevenn. Et jævla gnagsår på hjernebarken men en som er livsnødvendig for å være et tenkende oppegående vesen.

»Cogito ergo sum»

Jeg er så utrolig lei av å argumentere for alt. Med det mener jeg alt!

Jeg skjønner at jeg må argumentere med Vesla for å få henne til å forstå når jeg forteller henne enkelte ting. Det er ting hun ikke evner å se rekkevidden av, men hun er 11 år hva mer kan man forvente? Men når man hele tiden må argumentere med voksne mennesker for å forsøke å få de til å forstå, så blir i så fall jeg skrekkelig lei. Sur og lei.

Av og til er jeg overhode ikke enig med andre, men det er ikke alltid jeg orker å gå inn på den diskusjon rundt det. Kan hende jeg vurderer det som at det faktisk ikke er viktig å poengtere mitt syn, eller det bare sårer noen ved å poengtere mitt syn og det ikke vil gjøre noen forskjell likevel. Da kan jeg la det ligge.

Så hender det at jeg må ta avgjørelser over hodet på folk. Det kan være at de ikke vil eller klarer å ta en avgjørelse sev, og da må jeg bare sette ned foten og si at sånn må det bli. Å komme i ettertid å klage og ønske å argumentere med meg er nyttesløst. Jeg må ta en bestemmelse fordi andre ikke evner å gjøre det, men da nytter det ikke å klage etterpå.

Det verste er når enkelte ikke vil gi et svar på henvendelser bare for å være vanskelig og spille kostbar, og heller krangler frem og tilbake. Motivet kan synes å bare være vanskelig, og det lykkes de med til et visst punkt, siden det å argumentere opp igjen og opp igjen blir kjedelig. Det kommer jo aldri noen nye synspunkter. Det er bare retorikk. Men nok er nok. Når andre vegrer seg for å ta avgjørelser bare for å vanskeliggjøre å lage forutsigbare planer, ja da lager jeg planene alene, og utelukker problemene fra planene.

Da blir det som jeg har bestemt, for jeg vil ikke bruke tiden min på diskusjoner som ikke fører noen steder.

Krangle du, og se hva det gir deg, men det blir ikke med meg! Jeg skal bruke tiden min på noe som gir meg energi, og ikke tapper meg for den. Jeg velger å gå videre uten unødvendig støy i livet mitt. Carpe Diem!

Da jeg hadde min noe opphetede hjemreise, startet jeg fra Istanbul grytidlig på morgenen, men jeg var på flyplassen fra midnatt omtrent. Det var bedre enn å måtte stå opp midt på natten og dra fra hotellet. Jeg kunne sove en eller annen plass på flyplassen. Det har jeg gjort før, og hefter ikke meg et øyeblikk.

Etter å ha sjekket inn bagasjen og gått gjennom alle sikkerhets slusene, gikk jeg til noen sofa-stoler for å sove litt. Jeg trykket litt på telefonen, og skulle dandere meg til rette da en ung muslimsk kvinne med en liten baby i vogn, kom bort til meg. Hun spurte om jeg snakket engelsk, og om jeg i så fall kunne hjelpe henne med internett-tilgangen. Vi prøvde endel ganger, men hverken hun eller jeg fikk det til. Vi måtte bare konstatere at det ikke funket på hennes telefon, og hun så noe bekymret ut.

Hun bodde i Manchester, og skulle reise hjem til mannen sin med sin lille sønn på bare 9 måneder. Hun hadde vært på besøk hos mammaen sin i Tyrkia, og så var babyen blitt syk og hun bestemte seg for å reise tilbake. Hun måtte kontakte mannen sin og fortelle når hun kom, men fikk ikke telefonen til å virke. Jeg sa hun kunne dele internett med meg, slik at hun fikk kontaktet han. 

Vi ble sittende å snakke sammen utover natten. Hun var en aldeles nydelig ung dame. Jeg ble slått av hvor vennlig hun var. Hun hadde så mange fine betraktninger på livet. Hun hadde en iboende tro på det gode i mennesker, og det var tydelig at hun respekterte mennesker uavhengig av etnisitet eller religion. Hun fortalte at så lenge mennesker var greie mot hverandre og viste hverandre respekt, så respekterte hun de også. Sjelden har jeg møtt et menneske med sånn verdighet og godhet i seg. Hun fortalte om hvordan livet hennes var i Manchester, som innvandrer jente. Kritikken hun møtte fordi hun valgte å bruke hijab. Forøvrig viste hun meg hvordan hun satte den opp ved hjelp av nåler, og den var dandert direkte rå-lekkert!

Noen mennesker kan være i livet ditt over tid, og man får ingen spesiell relasjon til dem. Denne unge mammaen var bare et flyktig møte en natt på en flyplass, men berørte hjertet mitt direkte.

Hvorfor fremhever jeg at hun var muslim? Jo, jeg satt der på en Tyrkisk flyplass, i ført en liten singlet, håret bustet i en bun, full av tatoveringer. Sikkert dobbelt så gammel som henne. Jeg var alt annen enn det som burde være naturlig for henne å kontakte. Hun hadde ingen fremmedfrykt. Hun rygget ikke selv om vi åpenbart har forskjellig religiøs bakgrunn. Jeg kan faktisk ikke huske at det noen sinne har hendt når jeg har vært i Tyrkia med noen. Kanskje vi har noe å lære av det? Kanskje vi klarer å åpne øynene og se at det kanskje er vi som er sneversynt og konservativ, og ikke dømme folk på bakgrunn av etnisitet og religion?

Ulikhetene til tross, vi er begge mødre, vi har langt på vei de samme drømmene for barna våre. Vi hadde masse like perspektiver på mye i verden. Masse like tanker om familieliv og ekteskap. Underfundig å tenke på med tanke på den store aldersforskjellen. Så mange likheter til tross for at vi har bakgrunn i to forskjellige tidsepoker. Det ble ei snill stund tenker jeg. To totalt forskjellige mennesker med et helt tilfeldig møte på en flyplass.

Snart glemmer jeg henne sikkert, men avtrykket etter møte med henne håper jeg sitter lenge..

 

Jeg bare MÅ fortelle!

Ikke for at det er så sensasjonelt, men fordi jeg i ettertid finner det litt morsomt og fornøyelig. Jeg tror jeg er kommet i overgangsalderen. I så fall hadde jeg et akutt tilfelle som lignet mistenkelig på det om ikke annet.

Da jeg satt på flyplassen i Istanbul og ventet på flyet, hadde jeg gjort meg mentalt forberedt på å komme hjem til vinter, derfor hadde jeg på meg den varmeste genseren jeg har, noe som er favoritten min for tiden. Jeg fryser alltid, og det er det verste jeg vet. Under genseren hadde jeg en singlet. Det må nemlig ikke bli for varmt heller.

Inne på flyplassen var det ikke spesielt kaldt. Selvsagt ikke. Jeg var jo fortsatt i steike-varmt-land, så hva kan man forvente. Det ble faktisk litt uutholdelig, så til slutt så jeg ingen annen utvei enn å vrange av meg genseren og sitte i singlet. Det til tross for at alle kvinnene rundt meg satt pent og tekkelig i hijab eller godt tildekket. Det fikk ikke hjelpe. Det øvrige tøyet lå i kofferten, så da måtte jeg bare sitte der halvnaken og føle meg litt dum.

På flyet tok jeg på meg genseren og sov hele turen hjem. Jeg våknet da vi gikk inn for landing, og det var kvelende varmt i flyet. De rundt meg satt alt i t-skjorter, så det var ikke bare meg. Jeg holdt tøyet på, for jeg visste vi landet til vinter, og jeg skulle ikke fryse!

For en gangs skyld hadde jeg relativt god til før neste fly, så jeg dro i et bedagelig tempo gjennom taxfreen og hentet baggasjen. Den måtte sjekkes inn på nytt etter tollen, før jeg måtte gjennom sikkerhets kontrollen igjen. Alt gikk så greit helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Det var vanvittig kø! Jeg kjente jeg begynte å bli varm. Rundt meg stod det tett i tett med folk. Alle hadde på seg tykke jakker og skjerf. Og jeg ble bare varmere og varmere, og det varte å rakk.. Humøret begynte å bli synkende i takt med at temperaturen steg i meg, og så begynte jeg å skjelve i hele kroppen. Pokker! Jeg hadde jo ikke spist siste 24 timene. Nå var jeg vesentlig utilpass, og kjente det ulmet i topplokket. Endelig nærmet det seg min tur, og nå var jeg direkte heit. For all del, det var ikke noen sexy steamy måte heit, mer som heit og rødglødende. Jeg vurderte om jeg skulle late som om jeg var syk sånn at jeg fikk kommet meg gjennom, men fant ut at jeg snart var gjennom så det kom nok til å gå bra.

Foran meg i køen stod en eldre mann med MASSE fotoutstyr. Han brukte lang tid på å dandere utstyret i bakkene. Så tok han opp baggen sin og begynte å plukke ut flytende produkter. NÅ skulle han legge det i den fordømte plastposen. Det skulle han gjort FØR han kom i sikkerhetskontrollen! Jeg var harm og forbannet. Skjønte han ikke at jeg var en plaget sjel som trengte å komme meg bort derfra. Genseren min var GRUSOMT varm! Jeg hadde så lyst å rive den av meg, men behersket som jeg er, tok jeg rolig av meg beltet mitt som var fullt av metall, fant frem PC og min ferdig pakkede plastpose og ventet. Og ventet og ventet..

Endelig gikk han, men nå var jeg så varm at jeg kjente svetten sile i nakken, blodsukkeret var på minus siden og jeg var Hangry så det holdt. Jeg måtte bort fra alle som stod rundt meg og stjal lufta mi! Og jeg måtte ha MAT!

Han var knapt kommet seg gjennom scanneren før jeg gikk gjennom. Easy peasy! Nå skulle jeg bare ta tingene og komme meg bort. Men der stod han igjen! Foran tingene mine! Han var minst 2,5 meter høy, og jeg fikk IKKE tak i noe. Han stod stuck og begynte å kle PÅ seg! Belte først. Så anorakk..

Da snappet det for meg!

-Du må vær grei å ta tingan dine å gå en anna plass å kle på dæ, førr æ skal ha mine ting men får ikke det når du står her og lage kø!! Jeg planla å si det i en hyggelig tone, men når ordene kom ut av munnen min var det mer som de snerret seg frem. Mannen begynte å forklare om dyrt fotoutstyr som han ikke bare kunne overlate til seg selv, men NÅR BLE FOTOUTSTYRET VIKTIGERE ENN AT JEG VAR GLO-HEIT? Jeg dro tingene mine demonstrativt og iltert til meg. Gikk bort til benkene hvor man kan kle på seg. Reiv av meg den jævla genseren og kjente at jeg fikk puste igjen. Jeg fikk assosiasjoner til filmen Sex og singelliv der Samantha sliter med hetetokter i Abu Dabi, og river av seg klærne fordi hun var varm og forbannet, og begynte å knise for meg selv. Jeg må ha vært et syn for guder..

Så da gikk jeg der på Gardemoen, gomlende på en sjokolade. Iført en liten singlet blant folk ikledd boblejakker, tykke gensere og digre skjerf. Det var nok mange som lurte på om jeg hadde klikket der jeg gikk, men det ga jeg meg katta i. Jeg var i det minste ikke varm!!

Ja, sånn ser jeg for meg at det blir for husets øvrige beboere om dette skal fortsette…