Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I går var første skoledag for Vesla. Etter jula riktignok. Det var et sprudlende fyrverkeri som gledet seg til ny skoledag. Hun var oppe før klokka ringte, og skulle bare lage litt skolemat da jeg dro. Tre minutter før det ringte inn, ringte hun meg.
-Nu går æ!
Hun har åpenbart ikke noe nyttårsforsett om å komme tidsnok på skolen i alle fall, men glad som ei lerke og full av energi.
Jeg jobbet som en racer hele dagen. Boblet over av energi!
I dag kom smellen. Vi sleit med å komme oss opp da klokka ringte. Begge bleik om nebbet. Helt tydelig tegn på for lite søvn. Jeg skjønte alt da at dette kom til å bli en beintøff ettermiddag der det kom til å bli hard kamp om å holde seg våken. Både for Vesla og meg.
Vesla lå på sofaen og så på serie etter at lekser og middag var unnagjort, og jeg ryddet litt. Jeg kunne se at hun sank mer og mer ned i ullteppet.
-Ikke sov! tordnet jeg til henne. Hun kom seg halvveis opp før hun begynte å sige ned igjen. Øynene var så tunge. Så gled de igjen.
-Ikke sov! Gå ut å få dæ litt luft! Nei, det ville hun ikke, og så sank hun ned på sofaen igjen. Sånn gikk det ei stund. Hun holdt på å sovne, og jeg maste henne opp. Tilslutt fikk jeg henne helt opp i sittende stilling, men hun var noe gretten.
Ei venninne ringte og meldte sin ankomst og godt var det, for da hadde jeg plantet rumpa mi godt ned i sofaen og kjente at øyelokkene mine søkte en dobbel-date med Ole Lukkøye og Jon Blund. Både Vesla og jeg våknet litt til liv, og jeg fant det fornuftig å få i meg litt kaffe mens hun var der. Hun dro klokken åtte og halv ni var Vesla i seng og jeg skulle bare strekke meg litt på sofaen. Bare litt, for det skulle være tidlig kveld her i huset.
Jeg tror jeg sovnet mens jeg tenkte tankene, og våknet ett par timer seinere og skjønte kjapt at dette ikke var helt heldig. To timer søvn, koffeinen begynner å gjøre seg i kroppen, og jeg kjenner jeg har et solid anfall av laken skrekk. Dam di dam di dam! Gjett hvem som kommer til å være trøtt i morgen tidlig også??
Jeg innser at jeg er og blir ekte B-menneske, så nå går jeg å legger sammen litt klær. Riktig god natt til dere alle med god søvnrytme. Jeg misunner dere alle sammen 🤗
Da jeg vokste opp syntes jeg det var spennende å skulle bli voksen. Jeg så frem til den verden som skulle åpne seg for meg. Alle mulighetene som skulle by seg. Jeg skulle bli min egen herre. Det skulle bli glam og høy sigarføring. Planene var store og mange.
Omsider ble jeg 18 år. Selve dagen var vel noe begredelig siden feiringen kvelden i forveien resulterte i en solid hangover. Siden jeg har fødselsdag 16. mai, var det full action på byen kvelden før også. Det fikk jeg med meg!
Så var jeg altså myndig. Voksen også. Fryktelig voksen i egne øyne!
Nå skulle jeg bestemme selv! Alt skulle bli så fantastisk!
Jeg bodde med mamma og pappa mens jeg gikk 3. året på gymnaset. Der var det ikke nøye om jeg var 17 eller 18 år. Reglene var samme som før. Komme hjem til avtalt tid, ikke kjæreste besøk utover natta, lekser skulle prioriteres, pliktene skulle gjøres, frekke svar ble fortsatt ikke tolerert og jeg måtte fortsatt gjøre som jeg fikk beskjed om. Altså business as usual. Men jeg fikk sertifikat og bil!! Gjett om det ga meg frihetsfølelse. vi suste til byene rundt, fest og moro var en selvfølge. Vi var jo russ!
Når jeg nærmet meg 19 begynte jeg å få en bismak i munnen. Jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville gjøre med livet mitt. Skulle jeg gå rett på videre studier eller skulle jeg jobbe litt først? Skulle jeg fortsette å bo hjemme eller flytte? Kom jeg til å finne en jobb jeg kunne leve av? Hvilke regninger var vanlige å ha, og hvor mye måtte jeg ha til mat og klær? Enn hvis jeg ble syk? Hvem skulle hjelpe meg da hvis jeg ikke bodde hjemme lengre? Hvordan skulle jeg klare alt alene?
Det var ikke like fristende å bli voksen. Det var bare skummelt. Jeg hadde aldri gjort dette før, og ante ingenting om hva som kom til å være forventet av meg. Jeg var faktisk nervøs av tanken på om jeg kom til å klare meg på egen hånd.
Jeg var av de heldige som fikk fast jobb rett etter skolen, og derfor flyttet jeg også hjemmefra. Det var ikke så glamorøst som jeg hadde trodd. Når husleie, strøm og mat og bilforsikring var betalt, var det ikke mye igjen til alt det glamorøse jeg hadde drømt om, og lommeboka var ofte tom før lønning. Jeg fikk ikke penger hos mamma og pappa, men kunne komme hjem å spise. Sånn sett lærte jeg kjapt at det lønne seg å ha noen grunker stukket unna til en regnværsdag. Jeg måtte lære meg å holde orden og å planlegge lengre enn neste tre timene. Det var mye mer enn jeg hadde tenkt over, men siden jeg bodde nær mamma og pappa, hadde jeg alltids noen å snakke med. Jeg gjorde det vel ikke så mye, men det var en trygghet i å vite at jeg kunne. Så flyttet de til Bodø. Jeg valgte å bli igjen fordi jeg hadde kjæreste. Så da ble jeg på en plass hvor jeg ikke hadde noen røtter. Det var ingen familie. Ikke noe nettverk.
Jeg priser meg lykkelig fordi jeg hadde vokst opp med trygge, gode rammer. Mamma og pappa har vært åpne og rause. Jeg visste at jeg alltid kunne ringe å prate med den om jeg trengte det, eller bare komme hjem. Det gjorde at det var en trygghet i det utrygge. Jeg var heldig.
Nettopp rammene jeg gledet meg til å bli voksen nok til å kunne legge bak meg, var det som gjorde at jeg ikke ble avskrekket av voksenlivet.
Klart jeg gikk på trynet nå og da, og jeg var sikker på at det var verdens undergang, men mamma sa at jeg fikk ta meg sammen og rette opp i det som var blitt feil. Alle må gjennom små og store katastrofer i livet sa hun. Ingenting er så galt at man ikke kan ordne opp i det. Det finnes alltid en løsning.
Når jeg gråt og var lei meg for noe trivielt, kunne hun si rett ut at det var sannelig ikke vits å grine for bagateller. Livet kom ikke til å bli noen dans på roser hele tiden. Det er det ikke for noen, sa hun. Jeg skjønte at det var en del av livet. En del av det å være voksen.
Mange av de som blir voksne nå, har levd et beskyttet liv. Vi kaller de for generasjon trygghet eller generasjon Z. De søker trygghet. Disse unge voksne har vokst opp med et liv påvirket av teknologi, og ikke minst internett. De skaffer seg kunnskap og kompetanse på et nivå vi ikke hadde mulighet til. De har også større innsikt i hva som beveger seg i verden. Det være seg politiske konflikter, krigshandlinger, finanskriser, arbeidsinnvandring og global miljøkrise. De er beskyttet fra det som kan true dem i første ledd, men gjennom teknologi får de alle verdens skumle hendelser helt inn på netthinnen. Klart verden er blitt en mye mer skummel plass å være. Denne generasjon unge vet om alle farene som truer. De tørr ikke ta ting for gitt. Det gjorde vi. Når vi vokste opp levde vi ganske uvitende om hvor brutal verden faktisk kan være.
Jeg skjønner kommende generasjons behov for trygghet. I en verden i stadig endring, og med stadig nye trusselbilder, er det behov for at noe er som det alltid har vært. Noe må være konstant. Kanskje er det det viktigste vi kan være for våre barn. Konstanten som representerer det jordnære og trygge. Være der for våre barn slik mange av oss opplevde egne foreldre var.
Likevel er det viktig å la de unge voksne gjøre sine egne feil, la de løse problemene selv, gi de mestrings-følelsen. Livet er ikke alltid like enkelt, og av og til blir det direkte kjipt. Det går over for de fleste. Noen ganger tar det bare litt tid. Det finnes løsninger for alt. Ikke sy puter under armene på dem, men gi de en arm å støtte seg på om de trenger det når de går. Vi får lære de at livet ikke er for amatører, og ingen kommer gjennom det uten å tryne noen ganger. Men om livet slår deg i bakken syv ganger, så må du reise deg åtte…
Jeg har ikke vektproblemer. Heldigvis! Så jeg slipper alt maset med slanking og kurer av ymse slag.
Jeg har et høydeproblem, og er definitivt for lav for matchvekta mi. Det er en stor utfordring. Jeg har prøvd å strekke meg for å bli lengre, henge etter armene ut av vinduene i andre etasje slik at gravitasjonen kunne hjelpe til med noen centimeter. Ligge på strekkbenk. Stripset meg til senggavlen i håp om at det skulle hjelpe. Jeg har altså forsøkt ALT, men ingenting hjelper. Jeg er og blir (enn så lenge) 169 cm høy.
Neida, høyden er helt perfekt. Alt er med andre ord ikke helsvart. Bare mørke grå.
Jeg erkjenner nemlig at alderdoms-tillegget har kommet for å plage vettet av meg. Det er ikke de ekstra kiloene som er en byrde, selv om de bokstavelig talt burde vært det. Nei, de kan jeg leve med. Det er liksom sånn som man forventer når man har vært som en sperre-ballong fem ganger. Etter å ha fått fem barn finner jeg det naturlig at kroppen forandrer seg litt.
Det som skremmer vettet av meg, er at jeg ikke kjenner igjen noe som helst av kroppen min lengre. Ja, utenom høyden da. Problemet er som sagt ikke kiloene. Det er den hersens tyngdekraften. Den er grusom og nådeløs.
For ikke lenge siden hadde jeg pupper som var både freidig og yppig. Jeg klaget ikke på det naturen hadde utdelt meg. Det er ikke helt samme gleden over attributtene lengre. Nå kikker de beskjemmet i gulvet. Og det har de sannelig all grunn til siden de har utviklet seg til å bli noen skikkelig slappfisker. Magen hadde litt tigerstriper som jeg bar med stolthet, det var symbolet på at jeg hadde gitt liv til de fem yndlingene. De er faktisk sporløst borte! Ikke tro at jeg er noe medisinsk mirakel, for de forsvant i valken rundt magen.
Så det som virkelig fikk frustrasjonen min på topp. Rumpa har ikke antydning til bounce! Det er helt borte. Ja, det er forresten ikke helt sant, for det er jo antydning til rumpe, men den har flyttet seg minst 20 centimeter fra utgangspunktet. Alt henger! Til og med underleppa!
Hele kroppen min har seget ned!!! Hva hendte her nå? Dette har jeg ikke skrevet under på! Det må i så fall være skrevet med svært liten skrift. Jeg er blitt lurt! Hvor i all verden kan man reklamere på denne galskapen?
Kroppen står under forfall, og det er lite å gjøre med det. Bortsett fra.. Det smerter meg å si det. Ikke kirurgi, men trening! Gud bedre meg rett! Dette er en tøff erkjennelse. Jeg er jo laget for komfort, ikke for svette og smerte, og her snakker vi ikke moderat trening med litt løping på mølla. Her er det mage rumpe lår, og beinhard trening som gjør at melkesyra kommer til å boble rundt i hele kroppen. De som hevder det er godt, bør stå på en god armlengdes avstand å si det til meg. Det finnes IKKE godt.
Jeg har tatt en solid status rapport på elendighetene, og uten å ha det minste erfaring som PT, skjønner til og med jeg at skal jeg gjøre noe, må det skje nå. Er er det nesten bare vrakpanten igjen å hente. Dette var sørgelige nyheter på en vanlig mandag!
Seriøst! Faktumet er at jeg fikk meg en god latter foran speilet i kveld. Alt står virkelig for forfall, og jeg har sjelden følt meg så dvask og slapp i kroppen som jeg gjør nå. Det ER faktisk et sørgelig syn. Jeg kjenner at kroppen er langt fra så smidig og ledig som den var før. Jeg er blitt stivere i bevegelsene, og mage, rumpe, lår har absolutt behov for å strammes litt opp. Nei, her snakker vi ikke om en søken etter ungdomkilden, bare får tilbake bevegeligheten, få bort bilringen som merkes når jeg bøyer meg.
Da nytter det nok ikke bare å komme under administrasjon og tenke positivt igjen, jeg må faktisk benytte treningsopplegget min eminente datter ga meg. Men jeg gruer meg, for det blir vondt og smerte er IKKE gøy! Så skulle det komme mange surmagede innlegg herfra får dere bære over med meg, husk jeg lider meg igjennom melkesyre i all muskulatur, et kosthold balansert fornuftig og med fravær av sjokolade og potetgull.
Mamma ’n min var det som kaltes skredder/sydame i starten på sitt yrkesaktive liv. I tillegg til å være en mester på symaskinen, var hun en racer med strikkepinnene. Garderoben til oss jentene bar preg av dette. Vi hadde nydelige kjoler og vakre cardigans til. Kofter og gensere, votter, sokker og luer. Alle tre i samme farger og fasonger til tider.
Vi jentene er jo spredt over 10 år, og jeg er minst. Det vil si at hun laget alt i tre forskjellige størrelser, og minste arvet jo selvsagt av de største jentene. Jeg er fortsatt minst.
Alt hun sydde eller strikket til oss jentene måtte jeg bruke TRE størrelser før jeg fikk pakke det bort. Det betyr at enkelte plagg måtte jeg bruke i TI år før jeg kunne legge det bort for godt. Jeg husker spesielt en flettekofte i gammelrosa farge. Jeg var så stolt da jeg fikk den på første gangen. Den var så vakker. Ti år etter var jeg om mulig enda mer lykkelig fordi jeg nå slapp å se den forhatte kofta. Jeg var lut lei av den. På den tiden var det ikke snakk om å bestemme selv hva du ville ha av tøy. Jeg hadde vær så god å bruke arvet tøy etter søstrene. Noe annet var ikke et tema. Bruk og kast mentaliteten var ikke et problem i vårt hushold.
Da jeg var atten sydde mamma meg en nydelig festkjole til juleballet. Den var en suksess, og jeg begynte å skjønne gleden i å kunne lage vakre kreasjoner av tilsynelatende kjedelig tøybiter. Jeg har faktisk den kjolen ennå, det er en av de tingene jeg beholder av nostalgi
Mamma lærte meg å sy mitt eget tøy da jeg var rundt femten år. Vi skulle på ferie, og jeg fikk sy meg et seleskjørt og strandskjorte. Mamma overvåket at jeg gjorde det skikkelig og ikke tok shortcuts, og det var nok lurt for snarveier var min yndlings syssel. Det ble faktisk kjempefint.
Da jeg giftet meg fant jeg ingen kjoler jeg likte. Alt var med blonder og stasj, og jeg så ut som en vandrende bløtkake i alle kjolene. Mamma berget meg fra ydmykelsen av å måtte gå med noe som absolutt ikke var min stil. Hun sydde kjolen min. Den var enkel, klassisk og nydelig. I tillegg sydde hun tre brudepike kjoler i samme stoff. Mamma’n min var en liten magiker med symaskinen. Jeg når henne ikke til anklene engang.
Vesla fikk symaskin i julegave. En liten en for nybegynnere. Dette kunne bli bra tenkte jeg. En mor-datter ting vi kunne ha sammen.
Da Vesla fikk tatt vidunderet i bruk, var hun overlykkelig. Jeg fant frem litt stoff som hun kunne leke seg med. Hun satte seg ned og sydde og spekulerte, skravlet og spurte. Det var riktig så trivelig. Hun satte seg å sydde brudekjole til barbien, og det var ikke fritt for at jeg humret litt av den vesle jenta som jobbet iherdig med kreasjonene. Det var åpenbart at håpefulle tar etter opphavet, for snarveier var mellomnavnet hennes, men det får vi ta etterhvert. Hun lærte også at det er viktig å bruke målebåndet og ikke bare øyesynet, for etter at kjolen var ferdig hørte jeg henne både kjefte og banne aldri så lite. Kjolen var for liten! Bare å begynne på nytt igjen.
Jeg skulle vise henne hvordan man kastet over og sydde en kjole med blonder over skjørtet. Burde være enkelt, men det så noe merkelig ut når det var ferdig. Overhodet ikke sånn jeg hadde sett det for meg inne i hodet mitt. Jeg har i så fall tatt ansvar om vist henne hvordan det IKKE skal være, så tatt i betraktning at hun er elleve og jeg førtiåtte, har hun forutsetningene til å bli veldig flink om ikke annet… I så fall bedre enn mamma’n sin.
Jeg lar Vesla få ha maskinen i fred, og nyter at hun lar kreativiteten blomstre. Noe sier meg at det ikke gikk noen stor designer tapt i meg!
Da jeg var tenåring trente jeg mye forskjellig, så mye at jeg ble kjempe lei og ville slutte med alt. Jeg ville ikke bruke all tid på å trene hele tiden, men heller være med venner og finne på morsomme ting med dem. Ingen av de jeg hang mest med, trente det samme som meg, så jeg var på siden av de andre. Litt “loner”. Jeg hadde liksom ingen som var min sjels-frende. Samtidig var det sikkert bra også, for jeg liker å ha fokus på det jeg gjør uten å bli avbrutt.
Fortsatt er det faktisk slik at jeg liker best å trene alene. Jeg kan ikke helt forklare hva som skjer, men jeg bruker tiden på å tømme tankene for det opptar meg. Det kan være en triviell problemer, som hva jeg skal lage til middag eller logistikk rundt ettermiddagens gjøremål. Store og små greier som tar plass i hodet mitt. Det er godt å være alene med tankene. Tenke gjennom ting uten å bli avbrutt av andres behov for kommunikasjon. Eller bare høre på musikken, lytte og finne tempoet på bakgrunn av den. Jeg bruker musikk til det meste. Når jeg drar til og fra jobb, når jeg sitter med rutinearbeid, når jeg gjør husarbeid. Det er nesten så aktiviteten blir lystbetont, men når det kommer til husarbeid er det bare nesten.
Det rare er at jeg alltid har forsøkt å tilpasse meg andres behov for å gjøre noe i fellesskap, og misforstå meg rett, for det er veldig hyggelig. Det er bare at jeg tror andre har type mer behov for dette fellesskapet enn jeg har. Jeg kjenner ikke på ensomhetsfølelsen når jeg er alene. Jeg kjenner på roen, og nyter den. Jeg er en introvert.
Jeg har øvd masse på å være ekstrovert. Jobbe i team, og være lagspiller. Jeg tror helt ærlig at jeg er rimelig god til dette, men det som gir meg energi, er når jeg får jobbe alene og tenke og drodle for meg selv. Det er også da jeg finner de smarte løsningene. Det er likevel en kjensgjerning at dersom jeg kan unngå sosiale sammenkomster, så gjør jeg det. Av og til føler jeg at jeg må være den eneste i verden som føler meg dønn ensom i et rom fullt av mennesker, og ikke når jeg er alene. Jeg vet jo at det er mange som har det akkurat sånn, så jeg er overhodet ikke alene.
Når jeg skal ta viktige avgjørelser for meg selv, snakker jeg ikke med noen. Liker ikke å få en second opinion før jeg er ferdigtenkt selv. Det er mer slik at jeg informerer andre når jeg har bestemt meg, og derfor kan fremstå som veldig impulsiv for andre. Sannheten er at det gjerne ligger masse tankevirksomhet bak. Jeg bare liker å gjøre det for meg selv.
I går hadde jeg to venninner på sen middag. Det var fantastisk hyggelig. Først nyte litt god mat, så de gode samtalene. Jeg kjenner at det har gitt meg en herlig energi, og det var ikke slitsomt i hele tatt. Dette skal jeg gjøre mer av. Jeg har venner som jeg ikke velger vekk fordi jeg foretrekker å være alene. Venner som disse er verdt sin vekt i gull. Introverte trives best i mindre sosiale grupper, og kvelder som dette er verdifulle.
Det er nemlig slik at selv om man har en introvert personlighet, så er man ikke folkesky. Det er bare slik at det kjennes enklere å tenke for seg selv, hente energi fra seg selv, og man må jobbe litt mer med å ikke isolere seg eller trekke seg unna i større grupper. Men øvelse gjør mester..
De fleste ulykker skjer som kjent i hjemmet, og er det noe jeg er redd for, så er det brann.
For noen år siden kjøpte jeg noen te-lys av ymse kvalitet, og fikk erfare at billig ikke nødvendigvis er bra. Bortsett fra os og missfarging i taket grunnet “osingen” fra lysene, opplevde jeg at det ble en slags “eksplosjon” i to av de i form av to solide stikk-flammer som stod opp mot taket. Det gikk bare bra, men jeg ble kjempe redd. Naturlig nok er jeg fortsatt skeptisk til bruk av te-lys, selv om jeg fortsatt har disse på blåresept. Nå bruker jeg i tillegg disse duftlysene som gir en deilig lukt i huset.
Jeg tørr aldri ligge på sofaen å se TV når jeg har fyr i disse, i frykt for at jeg skal sovne med lysene på. Jeg har hatt brann i relativt nære relasjoner, så jeg er veldig ydmyk i forhold til levende lys og andre brannfarlige situasjoner.
I går kveld satt jeg i mitt nyvaskede hus og så litt på en serie. Lysene stod sånn litt overalt, men sånn at jeg så alle sammen, hele tiden. Det stod også et lys på TV-bordet.
Serien jeg har begynt å se er fra riddertiden, og var ikke noen innertier, så jeg satt å kikket litt på TV og tidvis på telefonen. Plutselig så jeg opp fra telefonen og så at det kom røyk fra TV’n og jeg jeg ropte skremt ut.
-DET BRENN!!
Et brøkdel av sekund etter stod jeg på gulvet og var helt forvirret. Det var overhode ikke brann, men på TV skjermen, rett over der lyset stod, var det i serien et bål som det røk ifra. Snakk om optisk illusjon! Jeg var helt sikker på at lyset hadde stått altfor nær TV og antent dette. Med puls som om jeg skulle satt ny verdensrekord på 200 meter sprint, begynte jeg å le. Det var noe av det sprøeste jeg har opplevd.
Men da orket jeg ikke mer hjemmehygge, og gikk rundt å blåste ut lysene. Jeg hadde rett og slett ikke nerver til noe annet. Men lyset som så ut som det stod rett under TV’n stod faktisk trygt unna.
I dag var årets første arbeidsdag for min del. Jeg var første på kontoret, og la inn ekstra giret fra start, og kjørte fullt tempo til jeg skulle hjem.
Jeg hadde medvind da jeg gikk til toget, og har vel knapt brukt så kort tid før. Det betyr at det er liten storm i Bodø. Ikke spesielt kaldt men det føltes som jeg fløy mer enn jeg gikk.
I dag fikk jeg hente Mimmi-ungen og Lille Gull på henholdsvis SFO og barnehage, og ha de hos meg til mammaen kom hjem. Vesla har hatt bestevenninnen på overnatting, så det var masse barnelatter i huset.
Vesla og de andre jentene ryddet opp etter overnatting, og jeg ryddet vekk julen. Da jentene var ferdige å rydde, lekte de gjemsel. Lille Gull forstod ikke helt konseptet og løp til gjemmestedene og ropte «Der!» samtidig med at han holdt på å le seg skakk når en av jentene kom frem.
Da de to minste var henter var også huset fritt for julepynt, og vi slo til med å spise Grandis.
Så sluknet jeg på sofaen. Jeg var helt gåen. Lå å sov i to og en halv time. Herlighet! Som et slakt! Helt og fullstendig i koma. Snakk om å få hverdagen midt i fleisen.
Det var faktisk slik at jeg spekulerer på om jeg begynner å bli noe gammel? Neeei! Jeg er vel ikke gammel!! Jeg er ung og rocka! Bare ulite sliten…. 😅 Konstaterer bare at jeg har hatt så deilig julefri at jeg ble tatt litt på senga av hverdagen. 🥰
Nå som jeg er tilbake for fullt i den digitale verden, har jeg alt brukt mye tid på å oppdatere meg på hva som har hendt i blogg-universet. Ikke at jeg har forlatt det, men jeg har unektelig følt meg noe på sidelinjen. Det blir litt sånn når man ikke får sett hverken layout eller bildene på et skikkelig vis.
Det var litt av en samling da. Når jeg ser på den, undrer jeg meg aldri så lite på hvordan jeg fremstår. Som en illsint nervebunt? Det håper jeg virkelig ikke. 2019 var et år der jeg valgte å være åpen på et annet plan enn tidligere. Jeg synes det er bedre å fortelle om tingene selv enn å la andre finne ut av det på folkemunne. og da del for del, og uten å vite om konteksten. Det er lett at historiene blir helt forskjellig fra virkeligheten.
Der har vært noen som har fortalt meg hva de synes om min måte å være mamma på, og det er de som gjerne vil fortelle meg hvor virkelighetsfjern jeg er i min urealistiske forestilling av verden. Helt ærlig, så morer det meg med sånne kommentarer. Jeg liker at vi er forskjellige og ser på tingene ulikt. Det er jo det som gir mangfoldet. Nå er det noe med å være fembarnsmor og 48 år, som gjør at man ikke er så var for hva andre mener om deg som mamma lengre også da.
Jeg trenger ikke være enig med deg, eller du med meg, men jeg respekterer at vi har ulikt syn på tingene. Jeg har gått i mine sko og du i dine, og det har gitt oss forskjellige preferanser på ting.
Nå står 2020 for tur, og jeg har fortsatt ingen plan eller strategi om hva jeg vil med bloggen. Jeg har ingen mentor å drodle med, og jeg kjenner så vidt jeg vet ingen andre som blogger sånn privat. Det gjør at jeg sikkert gjør alle feilene som er mulig, men forhåpentligvis lærer jeg sakte men sikkert hva som er smart eller ikke. Jeg skriver så lenge det er gøy, og når det blir kjedelig begynner jeg med noe annet!
Men en ting er sikkert, plutselig har jeg faktisk bilder av meg selv. Riktignok bare selfies, men det er bedre enn ingen bilder, og det er mange år der jeg ikke har et eneste bilde av meg selv, rett og slett fordi jeg ikke liker å bli tatt bilde av. Jeg ser alltid tilgjort og unaturlig ut 🙂
Siste to månedene har jeg altså skrevet blogginnleggene mine på en Iphone, og innsett at jeg har både pølsefingre og dårlig syn. Tidvis har jeg ikke hatt den ringeste anelse om hvordan innleggene har sett ut layout-messig, og lysten til å skrive har vært dalende. Det blir sånn når arbeidsverktøyet har vært under pari. Men ikke mer nå! Nå skal det blogges på en helt ny PC!
Faktisk er dette det første jeg skriver etter å ha fått satt den opp. Det er rein nytelse. Jeg er bare direkte lykkelig. Jeg har noen artikler jeg jobber med som nå skal få den oppmerksomheten de faktisk fortjener, og så skal jeg blogge skikkelig igjen..
Endelig får jeg armslag til å heve min kritiske røst mot himmelen og øse ut all min frustrasjon over alt og alle som ikke gjør som det behager meg. Jeg kan lovprise alt som hjertet begjærer. Det være seg musikk eller ei skål med godterier. Jeg kan til og med agere som nettroll og skrive satirer om alt og ingenting. Det finnes nesten ikke grenser. Jeg er bortimot euforisk her jeg sitter.
Neida, jeg skal være samme gamle som før. Skrive om alt som beveger seg i livet, og som opptar meg, men nå på en egnet pc.
Så vær advart! Nå kommer mer eller mindre gjennomtenkte blogginnlegg på løpende bånd fra meg. Det er bare å stålsette seg. Her er det mye ufiltrerte tanker om innlegg som har hopet seg opp!
Jammen ta må jeg si at noen begynner det nye året med å gi andre et vesentlig høyere blodtrykk enn nødvendig.
I Gildeskål, en nær kommune til Bodø, får de ny prest 1. februar. Tilsynelatende en habil prest med godt ry for å være en god mann til stillingen. Nå er ikke jeg den som sliter kirkebenkene hver søndag, men siden storesøster har sunget, og Vesla synger i kor, er det blitt endel gudstjenester opp gjennom årene. Vi har en utmerket prest her, så det unner jeg virkelig de i Gildeskål også.
Kirkesognet i Gildeskål omfatter også Sør-Arnøy, og der har Den Norske Kirke altså leid bedehuset hos Normisjon på øya for å ha gudstjenester, bisettelser og vielser. Nå har disse sendt brev om at Den norske kirke (DNK) ikke lenger får leie bedehuset.
– Det er på grunn av utviklingen i den norske kirken de siste ti årene med hensyn til lære om samliv, abort og livets utgang. Derfor ønsker vi ikke å inngå en ny avtale om utleie. Det uttaler Harald Birkeli som er leder for Normisjon på Sør-Arnøy. Ref. AN 1/1-20.
Dette kunne jeg glatt bare ha rynket på nesen av og skrollet over, hadde det ikke vært for det faktum at den nye presten er homofil.
Birkeli hevder riktignok at det ikke har noen sammenheng med seksuell legning. Det skal være et rykte den kommende presten har funnet på selv.
Anno 2020 så skal vi faktisk finne oss i at det finnes religiøse ledere som anser seg i stand til å rette moralsk pekefinger mot samfunnets utvikling?
Jeg mener ikke at vi må være enige om alt, men hvor i all verden ble det av respekt, toleranse og medmenneskelighet? Det var vel sågar Jesus selv som sa at den som har holdt sin sti ren, kan kaste den første sten. I følge bibelen ble ingen sten kastet. Harald Birkeli føler seg berettiget til å dømme samfunnet og den utviklingen som har funnet sted. Han har kastet stenen..
Jeg lurer på om en menighet med slike holdninger kan være berettiget statlig støtte? En menighet uten mangfold og likestilling. Verdier de før oss har kjempet hardt for at skal gjelde i både samfunn og kirken. Jeg vil ikke at mine skattepenger skal understøtte slike holdninger overhode.
Jeg leste i kommentarfeltet under innlegget, og der ba medlemmer fra sognet presten skal til om unnskyldning for holdningene til Nordmisjon og medlemmene fra sognet han skal forlate, ønsket han tilbake.
Så var det de hersens nett-trollene… At det er mulig! Hvordan kan godt voksne folk skrive så mye stygt? Det som rystet meg var en kvinne som mente at nå måtte vi også si ja til pedofile prester fordi det også er en seksuell legning.
Hva feiler det folk???
Vi kan være enige eller uenige, men vi skylder foreldrene våre å vise at vi har fått oppdragelse hjemme, og vi skylder oss selv å vise at vi kan komme med relevante argumenter for vårt syn uten å ty til ukvemsord og dårlig retorikk.
Jeg har sjelden vært så skuffet over menneskers holdning enn det jeg er nå. Vi skal liksom være siviliserte og opplyste mennesker. Samfunnet stagnerte ikke på -70 tallet. Homofili er hverken synd eller sykdom. Vi er kommer lengre enn som så. Menneskers verdi avgjøres ikke på bakgrunn av seksuell legning, men på bakgrunn av egen person!!!
Vær så snill!
Respekt, toleranse, medmenneskelighet. La det bety noe i 2020.🙏🏻
