Blogg altså!
Etter x-antall måneder i stillhet, er jeg igjen oppe og nikker i overflata, og jeg innser at jeg savner å skrive! Savner å øse ut av min uendelige evne til å strø om meg meg med alt jeg funderer på, til glede for noen, og frustrasjon for andre. Jeg hadde tenkt å pakke bort tastaturet for godt, men her er jeg igjen!
Nå har jeg klikket inn og lest på de bloggene jeg har brukt å følge, og godt det ikke er så store omveltninger foruten utrolig mange færre lesere på plattformen. Hvor i alle dager er de blitt av? Er det bare Kvinneguiden som er greia nå?
Det ble litt demotiverende å skrive blogg i en periode. Jeg mistet nemlig helt identiteten min, for Vesla forlot hjemmets lune rede for å gå på skole, og hva er Livet med Vesla uten Vesla liksom? Hvordan skulle det bli?
Det var mange rundt meg som satte ansiktet opp i sørgmodige folder for å spørre hvordan jeg hadde det når jeg ble helt alene uten Vesla i hus. De fleste forventet at jeg skulle være sønderknust og engstelig for det lille barnet som var sendt ut i den store verden helt alene. Men den gang ei!
Livet uten Vesla er fabelaktig! Jeg elsker det! Misforstå meg rett, jeg savner ungen min, men unner henne å følge drømmene sine, for det har jeg også gjort! Jeg har forstått hvor deilig livet er uten å måtte leve med identiteten mamma 24/7. Omsider har jeg igjen begynt å lyde navnet Heidi, og det etter 33 år. De årene gikk ordet mamma på repetisjon hele tiden og fortsatt sitter det som et ekko i veggene. Men hvem gidder å lytte til det når livet smiler som det gjør?
Nå kan jeg ta meg et glass vin på kveldene uten tanke for at noen skal kjøres eller hentes. Jeg kan plystre i middagen hvis jeg ikke orker, rydder bare etter meg selv, jeg slipper å ha TV på hvis jeg ikke vil, og best av alt: Jeg kan legge meg når jeg er trøtt!! Det har fått meg til å innse at jeg egentlig er mer A-menneske enn B. Dagen starter gjerne før fuglene fiser, men når klokka nærmer seg elleve, tusler jeg i seng. Det er helt nydelig!
Jeg har bestemt meg for ikke å la min introverte personlighet få altfor mye plass, men det er unektelig deilig med dager der jeg får være helt alene med meg selv. Litt selvskryt må være lov, for jeg er veldig sosial med familie og venner, drar på konserter og kulturarrangementer, deltar på sosiale tilstelninger i mye større grad enn jeg tidligere har gjort. Det er deilig å farte rundt uten å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke er hjemme.
Så var det endelig tid til å skrive igjen også.
Jeg vurderte å endre bloggnavnet til livet uten Vesla, men det føltes så brutalt ut så navnet får bestå, men består gjør jaggu Heidi også 😊
