Jeg har ikke vektproblemer. Heldigvis! Så jeg slipper alt maset med slanking og kurer av ymse slag.
Jeg har et høydeproblem, og er definitivt for lav for matchvekta mi. Det er en stor utfordring. Jeg har prøvd å strekke meg for å bli lengre, henge etter armene ut av vinduene i andre etasje slik at gravitasjonen kunne hjelpe til med noen centimeter. Ligge på strekkbenk. Stripset meg til senggavlen i håp om at det skulle hjelpe. Jeg har altså forsøkt ALT, men ingenting hjelper. Jeg er og blir (enn så lenge) 169 cm høy.
Neida, høyden er helt perfekt. Alt er med andre ord ikke helsvart. Bare mørke grå.
Jeg erkjenner nemlig at alderdoms-tillegget har kommet for å plage vettet av meg. Det er ikke de ekstra kiloene som er en byrde, selv om de bokstavelig talt burde vært det. Nei, de kan jeg leve med. Det er liksom sånn som man forventer når man har vært som en sperre-ballong fem ganger. Etter å ha fått fem barn finner jeg det naturlig at kroppen forandrer seg litt.
Det som skremmer vettet av meg, er at jeg ikke kjenner igjen noe som helst av kroppen min lengre. Ja, utenom høyden da. Problemet er som sagt ikke kiloene. Det er den hersens tyngdekraften. Den er grusom og nådeløs.
For ikke lenge siden hadde jeg pupper som var både freidig og yppig. Jeg klaget ikke på det naturen hadde utdelt meg. Det er ikke helt samme gleden over attributtene lengre. Nå kikker de beskjemmet i gulvet. Og det har de sannelig all grunn til siden de har utviklet seg til å bli noen skikkelig slappfisker. Magen hadde litt tigerstriper som jeg bar med stolthet, det var symbolet på at jeg hadde gitt liv til de fem yndlingene. De er faktisk sporløst borte! Ikke tro at jeg er noe medisinsk mirakel, for de forsvant i valken rundt magen.
Så det som virkelig fikk frustrasjonen min på topp. Rumpa har ikke antydning til bounce! Det er helt borte. Ja, det er forresten ikke helt sant, for det er jo antydning til rumpe, men den har flyttet seg minst 20 centimeter fra utgangspunktet. Alt henger! Til og med underleppa!
Hele kroppen min har seget ned!!! Hva hendte her nå? Dette har jeg ikke skrevet under på! Det må i så fall være skrevet med svært liten skrift. Jeg er blitt lurt! Hvor i all verden kan man reklamere på denne galskapen?
Kroppen står under forfall, og det er lite å gjøre med det. Bortsett fra.. Det smerter meg å si det. Ikke kirurgi, men trening! Gud bedre meg rett! Dette er en tøff erkjennelse. Jeg er jo laget for komfort, ikke for svette og smerte, og her snakker vi ikke moderat trening med litt løping på mølla. Her er det mage rumpe lår, og beinhard trening som gjør at melkesyra kommer til å boble rundt i hele kroppen. De som hevder det er godt, bør stå på en god armlengdes avstand å si det til meg. Det finnes IKKE godt.
Jeg har tatt en solid status rapport på elendighetene, og uten å ha det minste erfaring som PT, skjønner til og med jeg at skal jeg gjøre noe, må det skje nå. Er er det nesten bare vrakpanten igjen å hente. Dette var sørgelige nyheter på en vanlig mandag!
Seriøst! Faktumet er at jeg fikk meg en god latter foran speilet i kveld. Alt står virkelig for forfall, og jeg har sjelden følt meg så dvask og slapp i kroppen som jeg gjør nå. Det ER faktisk et sørgelig syn. Jeg kjenner at kroppen er langt fra så smidig og ledig som den var før. Jeg er blitt stivere i bevegelsene, og mage, rumpe, lår har absolutt behov for å strammes litt opp. Nei, her snakker vi ikke om en søken etter ungdomkilden, bare får tilbake bevegeligheten, få bort bilringen som merkes når jeg bøyer meg.
Da nytter det nok ikke bare å komme under administrasjon og tenke positivt igjen, jeg må faktisk benytte treningsopplegget min eminente datter ga meg. Men jeg gruer meg, for det blir vondt og smerte er IKKE gøy! Så skulle det komme mange surmagede innlegg herfra får dere bære over med meg, husk jeg lider meg igjennom melkesyre i all muskulatur, et kosthold balansert fornuftig og med fravær av sjokolade og potetgull.
Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.
