Nå som jeg er tilbake for fullt i den digitale verden, har jeg alt brukt mye tid på å oppdatere meg på hva som har hendt i blogg-universet. Ikke at jeg har forlatt det, men jeg har unektelig følt meg noe på sidelinjen. Det blir litt sånn når man ikke får sett hverken layout eller bildene på et skikkelig vis.
De ti meste innleggene mine i 2019 var følgende:
- Han tømte huset og forlot meg
- Er du foreldre så får du jammen ta stille opp også!!!
- Legen og jeg er fundamentalt uenige om Snuppsi!
- Blackout eller dopet
- Rock bottom
- Hvem har ansvaret for å gjøre barna til trygge unge voksne?
- På kollisjonskurs med meg selv
- Når tannlegen blir en utfordring..
- Jeg skal ikke henge i fortiden – Livet er NÅ!
- Nå er det like før jeg begynner å grine her..
Det var litt av en samling da. Når jeg ser på den, undrer jeg meg aldri så lite på hvordan jeg fremstår. Som en illsint nervebunt? Det håper jeg virkelig ikke. 2019 var et år der jeg valgte å være åpen på et annet plan enn tidligere. Jeg synes det er bedre å fortelle om tingene selv enn å la andre finne ut av det på folkemunne. og da del for del, og uten å vite om konteksten. Det er lett at historiene blir helt forskjellig fra virkeligheten.
Der har vært noen som har fortalt meg hva de synes om min måte å være mamma på, og det er de som gjerne vil fortelle meg hvor virkelighetsfjern jeg er i min urealistiske forestilling av verden. Helt ærlig, så morer det meg med sånne kommentarer. Jeg liker at vi er forskjellige og ser på tingene ulikt. Det er jo det som gir mangfoldet. Nå er det noe med å være fembarnsmor og 48 år, som gjør at man ikke er så var for hva andre mener om deg som mamma lengre også da.
Jeg trenger ikke være enig med deg, eller du med meg, men jeg respekterer at vi har ulikt syn på tingene. Jeg har gått i mine sko og du i dine, og det har gitt oss forskjellige preferanser på ting.
Nå står 2020 for tur, og jeg har fortsatt ingen plan eller strategi om hva jeg vil med bloggen. Jeg har ingen mentor å drodle med, og jeg kjenner så vidt jeg vet ingen andre som blogger sånn privat. Det gjør at jeg sikkert gjør alle feilene som er mulig, men forhåpentligvis lærer jeg sakte men sikkert hva som er smart eller ikke. Jeg skriver så lenge det er gøy, og når det blir kjedelig begynner jeg med noe annet!
Men en ting er sikkert, plutselig har jeg faktisk bilder av meg selv. Riktignok bare selfies, men det er bedre enn ingen bilder, og det er mange år der jeg ikke har et eneste bilde av meg selv, rett og slett fordi jeg ikke liker å bli tatt bilde av. Jeg ser alltid tilgjort og unaturlig ut 
Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.
