Last Updated:

Hvem har ansvar for å gjøre barna til trygge unge voksne?

Categories Blogg

Det er ikke så ofte jeg lar meg provosere av hva andre skriver på nett. Jeg prøver å tenke at det er bare å scrolle videre dersom jeg synes ting blir litt dumme. Jeg mener alle har rett til å ha sin egen oppfatning, selv om jeg er sterkt uenig i den. Jeg har tross alt ikke gått noen mil i deres sko, så da vil jeg være forsiktig med å dømme på bakgrunn av hvordan mine sko passer.

Så skjer det fra tid til annen at jeg blir så til de grader provosert at jeg ikke klarer å legge bånd på meg. Jeg bare verker etter å komme meg til et tastatur sånn at jeg får hamret løs med mine meninger.

Denne gangen startet det med et innlegg som kom opp som reklame for meg på FB. Det var fra ADHD veilederen. Et nettforedrag om hvordan møte barn med ADHD. Løsningen var 4 trinn, uten roping og uten konsekvenser. INGEN KONSEKVENSER? Nå skal det sies at det BARE var denne løsrevne setningen om ingen konsekvenser som provoserte, overhode ikke innlegget i seg selv for jeg digger at foreldre kan få hjelp og at det er fritt for alle å delta. (Anm. I ettertid) Alt i meg strittet imot. Jeg nekter! Barn må vite at det er konsekvenser for alle handlinger! Årsak- og virknings sammenheng!

Hele livet mitt har jeg blitt fortalt at mine handlinger gir konsekvenser. Smarte valg gir gode konsekvenser, dumme valg gir dårlige konsekvenser. Det å ikke gjøre leksene og skolearbeidet mitt medførte dårligere karakterer, mindre lærdom og begrensninger når jeg skulle søke videre skole/jobb. En pris jeg måtte betale. Derimot å gjøre dette som best ut fra mine forutsetninger, ville langt på vei gi meg de mulighetene jeg drømte om. Hardt arbeid ville gi resultater i form av større valgfrihet.

Å droppe pliktene hjemme medførte at jeg også fikk negative svar når jeg spurte om noe ekstra, bryte reglene var ensbetydet med at jeg minsket min egen handlefrihet på andre områder. Gjorde jeg derimot det jeg ble bedt om og stod på litt ekstra hjemme, var mamma og pappa mer tilbøyelig til å si ja dersom jeg spurte om noe. Vi lærte hjemme at ingenting kommer gratis, du må jobbe for å komme deg noen vei.

Brøt vi regler eller avtaler, fikk dette konsekvenser. Vi måtte ta ansvar for våre handlinger. Å skylde på andre var liten vits, siden en av hoved parolene i vår barndom var at vi hadde fri vilje og kunne ta egne valg. Vi hadde lært forskjell på rett og galt, og måtte derfor vise de hjemme at vi tok de riktige valgene. Selvsagt gikk vi på trynet i ny og ne! Da hadde vi noen trygge klipper som hjalp oss opp og viste oss hvordan vi tok konsekvensene for egne dumme valg og rettet det opp igjen. De gjorde det ikke for oss, det måtte vi pent gjøre selv, men de var ved siden av oss hele veien!

Hvorfor skal ikke barn ha konsekvenser lengre? Hva er feil med å lære å ta ansvar for egne handlinger fra du er liten?

Det er ikke akkurat sånn at om et lite barn knuser en ting på en butikk ved et uhell, så skal barnet ikke få lørdagskos i tre uker som straff. Det bør likevel forventes at barnet hjelper til å si i fra om det som har hendt, rydder opp og ber om unnskyldning. Det er en konsekvens man bør forvente av et barn SÅ LENGE DE HAR TRYGGHETEN TIL SIN VOKSNE MED SEG.

Den senere tiden er det fokusert masse på at ungdomskriminaliteten er blitt råere. Ungdommene som begår voldshandlinger blir stadig yngre. Hvorfor er det sånn? Kan det være at de ikke helt har forstått KONSEKVENSENE av sine handlinger? Er det nå vi skal lære dem det? Når de er blitt ungdommer? Når de er strafferettslig ansvarlig for sine handlinger? Er ikke det i seineste laget?

-VI TRENGER MER POLITI I GATENE!! Det ropes fra hvert et hjørne av landet. Det blir slått opp stort i avisene. Det er ikke måte på hvor stort ansvar som ligger på politimyndighetene.

Fordi barna og ungdommene ikke er i stand til å vurdere hvilke KONSEKVENSER deres handlinger gir, så må vi ha mer politi i gatene som skal forebygge ungdomskriminalitet? Ja, da husker vi disse som var barn og skulle vokse opp uten å lære om konsekvenser? Poden som var en real villstyring på barneskolen men som ikke skulle ha konsekvenser. Hun som dere mente ville lære dersom hun så at godene hun kunne ha fått uteble.

Er det overhode noen som tenker at dette kan bli for abstrakt for noen barn å skjønne? At noen barn ikke evner å lære på denne måten. At noen barn MÅ få en adekvat straff for å forstå sammenhengen?

På nettsiden NRK.no etterlyser justisministeren strengere tiltak mot unge lovbrytere, og statsektetæren hans peker på mangelen av tydelige voksne.

– Det er viktig at foreldrene tar dette på alvor og prater med barna sine. Dette er ikke akseptabelt, sier Kristoffer Sivertsen.

Han får støtte fra sin partikollega i Frp, Erlend Wiborg.

– Barn i alle aldre må lære seg at handlingene deres får konsekvenser. Så må man selvfølgelig tilpasse konsekvensene ut fra barnets alder. Men foreldrene må ta langt større ansvar, sier han.

Det er musikk i mine ører!

Vi som er foreldre MÅ komme på banen. Vi må lære barna våre fra de er små, at det er konsekvenser for handlinger. Konsekvensen er goder når man gjør som forventet og ønsket, og sanksjoner dersom regler blir brutt. Da selvfølgelig tilpasset barnets utviklingsstadium.

Barn skjønner dette bare de blir fortalt det. Bare de ser at dette er en konsekvent gjentakelse når reglene ikke følges.

Vi som er foreldre MÅ ta ansvar!
Det er ikke skolen eller politimyndighetene som skal gjøre det når problemene er et faktum. Det er DU som foreldre som må lære barnet ditt at det ikke skal kaste ting i bakken i raseri over å ikke få det som det vil. Det er du som skal hjelpe barnet å rydde opp, og forklare at dette ble skrekkelig dumt og nå må dere rydde masse for at det skal bli pent igjen. Det er du som skal fortelle håpefulle at dersom barnet ikke hadde blitt så sint kunne dere brukt tiden på å legge puslespill eller lese en bok.

Da slipper kanskje politiet og ringe deg hjemme en fredagskveld mens du sitter å ser en film på TV, og fortelle at sneipen er innbragt for slåssing og har påført noen andre livstruende skade. Da slipper ungdommen din å lære livets harde side på en brutal måte, og kanskje bruke hele livet på en grusom skyldfølelse.

Det kom et svar på reportasjen som var publisert på NRK.no fra en far ved Vestli skole, og undertegnede kjente at det ble en smule koke varmt under topplokket da jeg leste den.

Ikke legg skylden på foreldrene hvis barna havner i trøbbel.

«Jeg mener at man ikke kan konkludere etter voldsepisoder med å peke på foreldrene og spørre hvor de er, eller på andre måter referere til foreldre som en vag målgruppe.

Dette må i stedet være startskuddet på en prosess. Denne prosessen må være preget av systematisk tenkning og tverrfaglig vinkling.

Da er skolen og foreldreorganisasjonen et åpenbart alternativ. Ikke gi foreldrene skylda hvis barna havner i bråk. Involver dem heller i forkant.

Vi må ha et system for foreldreinvolvering i mye større grad enn i dag. Foreldrene må ses på som en naturlig del av det tverrfaglige teamet rundt elevene og brukes som en ressurs. Forvent mer!»

Men for pokker da! …Skolen og foreldreorganisasjonen et åpenbart alternativ, Ikke gi foreldrene skylda …

HVEM ER ANSVARLIG FOR Å LÆRE BARNA FORSKJELL PÅ RETT OG GALT??? Bruke foreldrene som en ressurs.. Jeg tror jammen ta at noen er slitte pine gal, og enten er det denne pappaen eller meg!

Det er da for pokker vi foreldre som har satt barna til verden, og vi MÅ TA KONSEKVENSENE av dette og oppdra barna våre! Være til stede i livet deres. Gi de veiledning og trygghet til å ta de riktige valgene. Vi er ikke en naturlig del som skal brukes som ressurs, vi er den PRIMÆR ressursen for barna våre! Vi ønsket de til verden og har en plikt til å ta del i deres hverdag og engasjere oss i deres liv! Vi skal dekke deres primære behov. Vi skal elske de betingelsesløst. Vi skal hjelpe de til å bli den beste utgaven av seg selv. Vi skal skryte av de, og hjelpe de opp når de faller. Vi skal være deres sikkerhetsnett, IKKE en ressurs! Og vi skal veilede de. Være deres moralske kompass.

Min jobb er og har vært å lære barna mine forskjellen på rett og galt, og å elske de betingelsesløst. Det kan aldri bli noen annens jobb med mindre noen andre har omsorgen for dem.

Sjelden har jeg blitt så provosert!!!! Kjære Vestli-pappa, ta konsekvensen av å ha satt barn til verden! Vær ungen sin primærperson på godt og vondt! Det er jobben din de først 18 årene av livet til arvingen din!

Jeg synes ikke det virker som om konsekvensene er utfordrende for barn og unge, men fravær av voksne til å hjelpe å håndtere konsekvensene som er problemet.

Ungdommene må lære at lover og regler er absolutte og ikke veiledende, og det FØR de kommer ut i samfunnet og skal klare seg uten å ha voksne til veiledning hele tiden.

En digresjon i det hele er at barn som må ta ansvar for egne handlinger, og er fortalt hjemmefra at man kan få negative konsekvenser for feiltrinn, ofte forsøker å unngå dette. De vet at livet kan komme med en kald dusj og er forberedt på dette i større grad enn de barna som har vært skånet for det. Barn liker regler og klare forventninger. Det er forutsigbart og trygt. Barn som har klare retningslinjer og vet hva som forventes av dem er også bedre rustet til å ta sine første famlende skritt mot voksenlivet. Men foreldre! Ikke gå for langt unna, for om de snubler er det din hånd de leter etter for å komme seg på bena igjen, ikke foreldreorganisasjonen eller tverrfaglig team.. ❤️

 

Jeg vil bemerke etter noen kommentarer i kommentarfeltet, at dette ikke dreier seg om bokstavbarna, men om barn innenfor «normalen»! Og poenget er at jeg kritiserer de foreldrene som skyver ansvar for oppdragelsen på skole og politi, og ikke tar dette ansvaret selv! Det er INGEN kritikk til de som sliter med å få hverdagen til, og prøver og prøver,  der er vi alle foreldre fra tid til annen. De heier jeg skikkelig på! ❤️

 

8 kommentarer

8 thoughts on “Hvem har ansvar for å gjøre barna til trygge unge voksne?

  1. Hei! Leste dette innlegget, må bare få spørre – du har ikke ADHD-barn selv? Jeg bare stusser, siden du har et langt innlegg om hvordan man bør behandle nevrotypiske barn basert på en guide til hvordan man behandler en spesifikk type nevrodivergente barn, nemlig barn med ADHD.
    Jeg er selv en ADHD-mamma, og jeg kan fortelle at det nest viktigste spørsmålet for oss i møte med BUP var:
    Hvordan kan vi vite hvilken oppførsel som skyldes diagnosen, og hvilken oppførsel som skyldes helt vanlig, vrang unge?
    Svaret? Det kan du aldri vite sikkert.
    For det er nettopp det som gjør det til en diagnose og ikke bare et barn som vimser eller bråker – at man ikke KAN skjerpe seg.
    Akkurat som en med Tourettes ikke kan velge å stoppe med tics og utrop, en med autisme ikke kan velge å plutselig forstå sosiale situasjoner osv.
    Og da blir det veldig galt å pålegge “konsekvenser” av negativt slag i situasjoner som oppstår av slike grunner.
    Samtidig må man være obs på at visse typer oppførsel kan ha akkurat samme grunner som hos vanlige barn – jeg vil ikke/gidder ikke. Noen ting lærer man seg å se forskjell på. Noen ganger må man bare gjette – og prøve å la tvilen komme tiltalte til gode.

    Hjemme hos oss opererer vi med uttrykket “Det er en forklaring, ikke en unnskyldning”, hvilket betyr at man kan si “dette er ekstra vanskelig for meg, dette er så og si umulig, og dette trenger jeg masse ekstra hjelp med” – man kan ikke si “dette kommer jeg ikke til å øve på engang, for jeg har [diagnose]”. Men jeg kan ikke straffe barnet for at hjernen hans ikke er i stand til å samarbeide eller utføre det vi mener burde være “enkelt”. “Konsekvenser” hos oss innebærer ting som å komme tilbake for å gjennomføre en oppgave man glemte å gjøre ferdig, fordi gjentakelse og gjentakelse og gjentakelse KAN gjøre at det læres inn likevel.

    Hos mange barn med ADHD er evnene til konsekvensvurdering, impulskontroll og følelsesmessig kontroll rundt 3-5 år etter deres jevnaldrende, og da sier det seg selv at man ikke kan kreve at 10-åringen skal klare å fungere som de andre 10-åringene, når h*n har evnene til en 5-7-åring på disse områdene. Da må du forholde deg til barnet på det nivået det er.
    Men du kan selvfølgelig stille krav om innsats likevel – dog er bastante påstander om “straff” og konsekvenser til liten hjelp når det ikke er vilje eller innsats det står på, men en hjerne som ikke KAN.

    1. Jeg er enig med deg i det du skriver, men konsekvenser er for meg i hovedsak å gjøre opp for seg det som ble feil og å ta ansvar for det.

      Innlegget var ikke myntet på barn med ADHD, selv om det var innlegget der dom provoserte meg. Det var myntet på foreldregenerasjonen.

      Jeg har to relativt voksne sønner med ADHD og ADD, så jeg vet litt hva jeg snakker om, selv om mange har det helt annerledes.

      Mitt hovedpoeng er at vi må holde barna ansvarlig for egne handlinger, og være trygge gode rollemodeller som faktisk er tilstede der barna er, det kan ikke være et offentlig ansvar.

  2. Jeg har selv ADHD, og begge barna mine på 10 og 16 har det. De vet veldig godt hva konsekvenser er, og både og jeg har gjort langt større erfaringer med negative konsekvenser enn de fleste andre. Selvfølgelig har alle handlinger en positiv eller negativ konsekvens, men konstruerte negative konsekvenser (straff) har dessverre ofte liten eller ingen effekt på mange neurodiverse barn.

    Man kan fint bruke konstruerte konsekvenser også, men det som fungerer med de fleste andre barn krever gjerne litt mer metodisk pedagogikk for at det skal ha positiv effekt. Kona er pedagog, og i flere år brukte vi alle de vanlige metodene, uten noen større effekt. Først når vi ble klar over at de hadde ADHD og lærte mer om oppdragelse av barn med ADHD, begynte vi å få det til.

    Du har forøvrig helt rett – du har ikke gått i våre sko, og bør være forsiktig med å dømme.
    Les deg heller litt opp på temaet, eller bli kjent med en familie med barn med ADHD.

    Jeg vil tro uttrykket “ingen konsekvenser” falt litt ut av sammenhengen i foredraget, ADHD-veilederen har ellers helt greie artikler om bruk av konsekvenser, f.eks. her:
    https://www.adhdveilederen.no/blog/hvorfor-belonning-og-konsekvenser-ikke-virker

    1. Jeg har to sønner med henholdsvis ADD og ADHD. De har vokst opp med konsekvens-tenking. De var avhengige av at det var struktur og at alt var godt forberedt. De kunne gjøre ting på impuls, og diagnosen var muligens forklaringen på hvorfor de ikke tenkte seg om to ganger, men de har måtte ta konsekvensene selv. Men jeg har selvsagt vært der hele tiden.
      Når det kommer til diagnoser, så kan det være en forklaring på hvorfor ting gikk for langt, men ALDRI en unnskyldning. (Nå sammenligner jeg overhode ikke med deres situasjon, kun fra vår)
      Vi som foreldre har gått på adferdskurs, foreldretrening, gjennomgått PMTO og MST. Det var ei uhyre slitsom tid.
      Poenget er ikke straffen i seg selv, for den trenges ikke, men KONSEKVENSENE synes jeg alle barn, uavhengig av diagnoser eller ikke, må ha. Men selvsagt tilpasset barnets nivå.

      Det siste som utvikler seg er senteret for impulskontroll, og hos bokstavbarna er denne utviklingen forsinket i forhold til «normalen» derfor er de mer utsatt enn andre «normale» barn og ungdommer.

      Men når det kommer til diagnoser og la barna ta ansvar og konsekvenser, ja da har jeg kanskje vært beinhard med mine gutter, og jeg synes det var ei ufattelig slitsom tid.

      Dere må finne den løsningen som fungerer for dere. Det er det aller viktigste, og så lenge det fungerer heier jeg skikkelig mye på dere.

      Mitt innlegg er ment i retning av at det er mange mammaer og pappaer som har hatt en ansvar-forskyvning der de holder skole og offentlige instanser ansvarlig for å lære barna adekvat adferd, men det mener jeg vi som foreldre må gjøre.

      Jeg heier på alle mammaer, pappaer Og andre som sliter med å være trygge gode støttespillere for ungene, og tar oppdrager-rollen på alvor. ❤️

  3. Å skrive et helt innlegg ut i fra en kort fb annonse for et to timers webinar du ikke har sett… .
    Fb annonser er ment å skulle få deg til å stoppe opp. så slikt sett kan jeg si at jeg har lykkes med det:-)

    Innlegget vitner om at du kjenner lite til hva jeg står for, teoretisk grunnlag, verdisyn osv. Det du henviser til er et par setninger i en annonse. Jeg tror nok likevel at vi har forskjellig syn på oppdragelse og læring. Og det er helt greit. Det er viktig med ulike meninger i et samfunn.
    Men du kan ikke uttale deg om HVA jeg mener før du har hørt på hva jeg mener. Så jeg inviterer deg igjen til mitt gratis foredrag for å vite hva jeg faktisk står for.

    Også må jeg også understreke at jeg jobber med foreldre til barn med ADHD, autisme og tourettes. Barn som har problemer med å forstå konsekvensene av handlingene sine. Disse barna trenger en litt annen oppdragelse enn nevro-typiske barn. Enda viktigere å ta hensyn til hvordan hjernen fungerer for å håndtere barna på en god måte.

    Og vi er helt enige at ungdomskriminaliteten bør ned, men jeg ønsker å lære barna slik at de virkelig forstår og ønsker å handle etter det som er rett og ikke etter å ha fått en straff.

    Tusen takk for engasjementet. Det setter jeg pris på!

    1. Jeg skjønner at henvisning til den ene setningen gjør at mange tror dette dreier seg om bokstavbarna, men dette handler om foreldre som ikke tar den rollen i barnas liv som barna fortjener. Det var IKKE ment som en moralsk pekefinger til foreldre med bokstavbarn.

      Jeg har jo to av de selv ❤️

      1. Hvis det var meningen så bør du se på innlegget ditt igjen. Der skriver du at ADHD-Veilederens annonse for foredraget var det som provoserte deg. Jeg henvender meg nettopp til adhd-foreldre, så da blir innledningen misvisende.

        1. Du har rett, jeg skal endte den setningen. Det er viktig at de som trenger hjelp, råd og tips får det. Siden din er sikker kjempebra, og jeg digger at du gjør dette gratis. Det er nok av andre som skor seg på foreldre som sliter og tilbyr en quick fix som koster en formue!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *