Kommende designer in progress

Mamma ’n min var det som kaltes skredder/sydame i starten på sitt yrkesaktive liv. I tillegg til å være en mester på symaskinen, var hun en racer med strikkepinnene. Garderoben til oss jentene bar preg av dette. Vi hadde nydelige kjoler og vakre cardigans til. Kofter og gensere, votter, sokker og luer. Alle tre i samme farger og fasonger til tider.

Vi jentene er jo spredt over 10 år, og jeg er minst. Det vil si at hun laget alt i tre forskjellige størrelser, og minste arvet jo selvsagt av de største jentene. Jeg er fortsatt minst.

Alt hun sydde eller strikket til oss jentene måtte jeg bruke TRE størrelser før jeg fikk pakke det bort. Det betyr at enkelte plagg måtte jeg bruke i TI år før jeg kunne legge det bort for godt. Jeg husker spesielt en flettekofte i gammelrosa farge. Jeg var så stolt da jeg fikk den på første gangen. Den var så vakker. Ti år etter var jeg om mulig enda mer lykkelig fordi jeg nå slapp å se den forhatte kofta. Jeg var lut lei av den. På den tiden var det ikke snakk om å bestemme selv hva du ville ha av tøy. Jeg hadde vær så god å bruke arvet tøy etter søstrene. Noe annet var ikke et tema. Bruk og kast mentaliteten var ikke et problem i vårt hushold.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg var atten sydde mamma meg en nydelig festkjole til juleballet. Den var en suksess, og jeg begynte å skjønne gleden i å kunne lage vakre kreasjoner av tilsynelatende kjedelig tøybiter. Jeg har faktisk den kjolen ennå, det er en av de tingene jeg beholder av nostalgi

Mamma lærte meg å sy mitt eget tøy da jeg var rundt femten år. Vi skulle på ferie, og jeg fikk sy meg et seleskjørt og strandskjorte. Mamma overvåket at jeg gjorde det skikkelig og ikke tok shortcuts, og det var nok lurt for snarveier var min yndlings syssel. Det ble faktisk kjempefint.

Da jeg giftet meg fant jeg ingen kjoler jeg likte. Alt var med blonder og stasj, og jeg så ut som en vandrende bløtkake i alle kjolene. Mamma berget meg fra ydmykelsen av å måtte gå med noe som absolutt ikke var min stil. Hun sydde kjolen min. Den var enkel, klassisk og nydelig. I tillegg sydde hun tre brudepike kjoler i samme stoff. Mamma’n min var en liten magiker med symaskinen. Jeg når henne ikke til anklene engang.

Vesla fikk symaskin i julegave. En liten en for nybegynnere. Dette kunne bli bra tenkte jeg. En mor-datter ting vi kunne ha sammen.

Da Vesla fikk tatt vidunderet i bruk, var hun overlykkelig. Jeg fant frem litt stoff som hun kunne leke seg med. Hun satte seg ned og sydde og spekulerte, skravlet og spurte. Det var riktig så trivelig. Hun satte seg å sydde brudekjole til barbien, og det var ikke fritt for at jeg humret litt av den vesle jenta som jobbet iherdig med kreasjonene. Det var åpenbart at håpefulle tar etter opphavet, for snarveier var mellomnavnet hennes, men det får vi ta etterhvert. Hun lærte også at det er viktig å bruke målebåndet og ikke bare øyesynet, for etter at kjolen var ferdig hørte jeg henne både kjefte og banne aldri så lite. Kjolen var for liten! Bare å begynne på nytt igjen.

Jeg skulle vise henne hvordan man kastet over og sydde en kjole med blonder over skjørtet. Burde være enkelt, men det så noe merkelig ut når det var ferdig.  Overhodet ikke sånn jeg hadde sett det for meg inne i hodet mitt. Jeg har i så fall tatt ansvar om vist henne hvordan det IKKE skal være, så tatt i betraktning at hun er elleve og jeg førtiåtte, har hun forutsetningene til å bli veldig flink om ikke annet… I så fall bedre enn mamma’n sin.

Jeg lar Vesla få ha maskinen i fred, og nyter at hun lar kreativiteten blomstre. Noe sier meg at det ikke gikk noen stor designer tapt i meg!