Måned: oktober 2019

Jeg har så masse motstridende følelser i kroppen for tiden. Selvsagt har dette en sammenheng med at jeg skal ut å reise igjen. Det er en blanding av forventninger, irritasjon og frustrasjon.

Det er alltid slitsomt å reise, og det er spesielt slitsomt utenom ferietiden. Kolleger og samarbeidspartnere er jo i full jobb, og så drar jeg i en hektisk periode hvor det er masse som skal gjøres og viktige avgjørelser som skal tas. Jeg kommer til å være ufokusert de siste dagene før jeg drar, fordi jeg gruer meg alltid til å reise. Denne gangen har jeg virkelig forsøkt å være i forkant med arbeidsoppgaver for å slippe en slik boom på slutten. Bare 6 dager så reiser jeg.

Jeg har forventninger og spenning i forbindelse med å komme ned. Jeg vet ikke helt hva jeg har forventninger om, spesielt siden vi kranglet som hund og katt da jeg var der i sommer. I tillegg er det dukket opp noen aspekter som er et solid hinder for fremtiden, og som kan tippe alt i helt andre retninger enn forventet. Det er nesten slik at jeg reiser med skrekk-blandet fryd.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Det som irriterer meg så grenseløst, er forskjellene mellom kulturene. Jeg som skandinavisk kvinne med tyrkisk kjæreste blir ofte satt i bås. Det er mange der nede som har bestemt seg for hvem jeg er og hva jeg står for. Det helt uten å kjenne meg. Det generaliseres på en slik måte at jeg MÅ skrike og bråke. Problemet er bare at jeg aldri skriker og bråker, jeg biter det i meg og blir bare forbannet. Jeg har min integritet. Jeg har mine holdninger og mine verdier. Ingen bestemmer for meg, ingen skal si hva jeg skal gjøre og hva jeg skal mene. Jeg bestemmer selv. Punktum.

Jeg blir frustrert over usikkerheten i det å involvere seg med noen som er så forskjellig fra meg. Selv om man kan si at motsetninger tiltrekker hverandre, så tenker jeg ofte at like barn leker best. Så hvor mye skal man da “ofre”? Jeg er ikke typen til å gå all inn, impulsivt og uten reservasjoner, men jeg er heller ikke den som fikser å stå avventende på sidelinjen av livet å vente på at noe skal skje. Livet er jo nå, og jeg vil jo leve hele tiden, ikke bare noen uker i året.

Den Norske stat har satt noen kriterier for at vi skal kunne være sammen i Norge. For meg er det det ene kriteriet som gjør meg eitrende forbannet. Jeg vet at det kriteriet må være der, men for meg blir det helt umulig for meg å vurdere å ta det seriøst. Hvis vi skal være sammen på permanent basis, må vi gifte oss. Jeg gifter meg ikke fordi staten sier at det må jeg. Anno 2019 synes jeg det er sykt å skulle behøve å gifte meg for å kunne finne ut om dette kan fungere i Norge. Vi har vært sammen i tre år, og jeg synes ikke tre år med tilmålte uker sammen, er nok til å kunne ta en slik avgjørelse bare fordi det gjør ting enklere. Jeg vet man kan skille seg etterpå, men det tar jeg faktisk ikke lett på! Derfor reiser jeg fortsatt frem og tilbake. Tre år.. Hvor lenge gidder jeg det da?

Når noen spør meg om jeg ikke gleder meg å reise ned for å se han igjen, så gjør jeg jo selvsagt det. Ellers hadde jeg jo ikke reist. Da hadde jeg jo ikke offentlig satt meg selv i gapestokk med å ha tyrkisk kjæreste. Med det mener jeg at det er ganske mange som mener seg berettiget til å fortelle meg for en dust jeg er, og hvor lett lurt og naiv jeg er. Han er jo bare ute etter penger, eller så har han jo så mange andre damer. Ganske mange synes definitivt det er på sin plass å fortelle meg dette, for det er jeg åpenbart ikke i stand til å tenke gjennom selv.

La nå meg få gå de milene i mine egne sko. Det er bare jeg som må betale prisen i så fall.

Nei, nå skal jeg kanskje begynne å glede meg til å reise ned igjen, for jeg gjør det også. Gleder meg til late dager med kos og litt varme. I tillegg får jeg kanskje en formening om hva jeg vil videre med livet mitt. En ting er i så fall sikkert, jeg gjør ikke noe bare for at staten sier at jeg må det!!

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

I kveld ble Kulturnatt 2019 arrangert i Bodø. Det betyr masse kultur, sang og dans fra foreninger og lokale band. I tillegg gned nok handelsstanden seg i hendene, for de benyttet anledningen til å kjøre kveldsåpent.
Vesla ville selvsagt dit, så da ble det kveldstur. Vi tok en klassevenn, for det er mer moro å være to barn, en Vesla og mamma når det kommer til slike ting.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Domkirka i Bodø opplyst i mørket

Mens de to unge var å så på alt som hendte rundt om, benyttet jeg tiden til å kjøpe litt julegaver. Det var litt tilbud, så jeg gjorde noen kupp. Etterpå så bar det ned på Stormen Bibliotek. Der skulle de to unge være med på Kahoot, og å se på karaoke. Jeg benytett anledningen til å få litt mat på Illuminasjon. Der fikk jeg verdens beste Veggieburger.

Det skal være beste burger’n jeg har spist, uten tvil. Nytelse i hver bit.

Da jeg hadde spist begynte karaoken. Jeg hørte ikke hvem som skulle synge først, for jeg satt i restauranten, men så begynte jeg å lytte. Det var faktisk tilløp til å være pent. Så slo det meg. Det var jo Vesla! Hun sang «Be all right». Mamma’n ble nesten litt rørt. Hun hakket litt på teksten og fikk bistand hos klassevennen, men de var så flinke at!

Når de to håpefulle var ferdige å synge, kjente mamma’n at tida var inne til å dra hjem. Det begynte å bli sent, og det begynte å komme litt  mer feststemte mennesker i gatene. De to unge slo hjul og backflipp gjennom gatene til stor fornøyelse for de som var utenfor utestedene. Litt turning må til, og Vesla agerte som levende statue på torget.

Det var en fin kveld. Bodøbyen er flink å lage Kulturnatt, men høydaren for Vesla har i alle år vært Stormen Bibliotek. De er bare utrolig dyktige å lage gode program! Tipp topp, tommel’n opp!

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Når man ikke bor i samme by er det vanskelig å få til å møtes og være sammen som kjærester. Når man ikke bor i samme land er det vesentlig mer komplisert og lange avstander blir mer merkbart. Men når det er sånn at man bor på hver sin ytterkant av en verdensdel, sier det seg selv at det ikke blir spesielt enklere å møtes så veldig ofte. Kan man egentlig si at man er kjærester da? 🙄

Bare for å gjøre det ytterlig mer komplisert, så jobber jeg for fullt hele dagen fra klokka syv om morgenen frem til i firetiden, og må så få fikset lekser, middag og fritidsinteresser med Vesla. Han jobber fra klokka fem om ettermiddagen og har full rock n’ roll hele kvelden. Han avslutter mellom klokka ett og to på natta. Da sover til og med jeg, til tross for at jeg er B-menneske. Det er rett som det er at han tar en tur ut etterpå, og er dertil dau dagen etter. Vi er fullstendig på kollisjonskurs tidsmessig.

For tida er det knapt lørdag og søndag vi har tid til å prate, så alt vi lever på i mellomtiden er meldinger og av og til samtaler der vi rekker å utveksle tre setninger før en av oss må løpe. Det er ikke tilfredsstillende, og det er dager der jeg er kjempe lei av at vi aldri klarer å planlegge ting sånn at vi har mer tid. Og tid er ofte en kritisk faktor i mitt liv.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg liker dårlig å ha kjæreste-tid bare fordi klokken sier at nå er det tid til det. Det er ikke alltid man kjenner for å være tilstede 100% i en samtale på kommando. Kan være vi er opptatt på hvert vårt hold, og da blir det ikke så mye kvalitet over samtalene. Jeg liker at det kjennes naturlig og ikke påtvunget bare for at det er den tiden det passer best i forhold til planene våre.

Jeg er irritabel og lei. Avstands-forhold funker ikke over tid for min del. Tre år er lenge nok, og jeg kjenner at det nesten ikke skal noe til før jeg henter tilfart i aftensangen og eksploderer over bagateller. Sånn skal vi ikke ha det, men sånn blir det av og til. Det hjelper jo ikke å krangle seg gjennom det heller, for jeg har ingen her å krangle med!!!

Om noen dager skal jeg reise ned igjen, men jeg kjenner at jeg er lei REISINGEN og å bo i en knøttliten hybel leilighet. Kanskje det er på tide å legge planer for fremtiden snart?

Næhh! Ikke i dag!

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Jeg føler det som om jeg er kommet til et veikryss på så mange plan i livet.

Jeg elsker livet mitt på alle måter, men jeg vil ha noe mer! Det har kanskje bygget seg opp over tid, men jeg er ikke lengre tilfreds med livet sånn som det fortoner seg i dag. Det er noe jeg mangler, noe jeg savner, men jeg vet ikke liksom helt hva.

Dette gjør at jeg kjenner meg stresset og utålmodig. Jeg jager etter noe. Noe jeg ikke ennå vet hva er. Jeg må ha noe å gjøre, må finne på noe nytt å henge fingrene i. Ikke for at jeg ikke har nok å gjøre, for det er mer som jeg vil ha noe NYTT å gjøre. Lære noe. Utvikle meg.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Sånn er mitt liv, jeg begynner med noe nytt, setter meg noen mål, når jeg har nådd dem begynner jeg å kjede meg og må ha nye.

Nå må jeg tenke. Kjenne etter hva jeg vil, og jobbe mot det. Jeg skal finne meg noen nye mål som kan gi meg litt inspirasjon og spenning. Jeg tror jeg er klar for en ny epoke..

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

For tiden er jeg ei gretten gammel kjerring.  Jeg vil ingenting!

Jeg vil ikke ha vinter! Det er kaldt og snø. Bilen må få på vinterdekk. Jeg vil ikke legge om til vinterdekk. Det er kaldt og en dritt jobb!

Jeg vil ikke rydde og vaske! Det er kjedelig, og straks jeg er ferdig, må jeg begynne på nytt igjen for da er det noen som roter.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg vil ikke legge meg i rimelig tid, jeg vil være lenge oppe å drikke vin!

Jeg vil ikke betale regninger! Jeg vil bruke pengene på tant og fjas. Kjøpe uvettige ting som er vakre men uten større nytteverdi enn å please meg.

Jeg vil ikke lage mat! Jeg vil ha maten servert hver dag, sunn og næringsrik, riktig sammensatt ut fra energibehovet til alle.

Jeg vil ikke være voksen, jeg vil være trassig tenåring som snur rumpa til og drar dyna over hodet og sover bort dagen!

JEG SIER HERVED OPP ALLE PLIKTER MED UMIDDELBAR VIRKNING!

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Jeg kan fortelle løgner.

Ikke for å såre andre, men heller for å slippe å såre noen unødig. Det er sånn jeg kan gjøre hvis jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke har tenkt gjennom, eller dersom det er noe som gjelder en tredje person. Jeg liker ikke å innrømme det, men sånn er det. En hvit løgn for å slippe å komme mellom barken og veden.

Jeg foretrekker heller å la være å si noe, enn å fortelle en hvit løgn, så hvis jeg slipper å svare gjør jeg det. Eller så ber jeg om at de får snakke med den det gjelder direkte. Sannheten er likevel at jeg også lyver.

Det er ingenting som sårer meg selv mer enn løgn. Sannheten er kanskje hard å høre, men løgner er ødeleggende. Å ta andre i en løgn er vondt. Spesielt dersom det er ment personlig. Noen lever med å fortelle halv-sannheter. Det er ikke helt sant, men ikke helt løgn heller. Kan være at man må pynte på sannheten fordi uten blir sannheten så stygg.

Jeg liker å si at jeg ikke lyver, men det riktige er at jeg forsøker så godt jeg kan å ikke lyve. Av og til feiler jeg, og må se beskjemmet ned i bakken en stund. Det er uavhengig av om jeg blir knepet eller ikke. For jeg vet jo selv at det er løgn..

Jeg har tatt noen i en løgn. Denne løgnen er veldig vond å forholde seg til, og den gnager intenst i meg. Jeg har forsøkt å akseptere at sånn ble det, men det er ikke så enkelt. Jeg kommer hele tiden tilbake til den følelsen at jeg er lurt. Den løgnen gjør at jeg føler meg bare liten og dum. Den er ikke fortalt for å skåne meg, den er fortalt for å dekke over sine egne dumme valg. Dumme valg som kanskje ville gjort at jeg valgte annerledes enn hva jeg gjorde i første runde. Valgene mine ble tatt på sviktende forutsetninger, og for meg som hele tiden må analysere alt, kjennes det utrolig ekkelt. Jeg blir usikker på meg selv, og på andre. Jeg vet ikke om jeg har tillit lengre, og da er det ingenting igjen.

Jeg kan tilgi at det ble som det ble, men jeg vet ikke om tilliten overlever…

Etter at jeg valgte å fortelle om min opplevelse med å dopet og utsatt for et overgrep, har jeg funnet ut at dette er for meg nå et tilbakelagt kapittel. Det er ikke noe jeg skal gå tilbake å skrive om, det er skrevet og lest, og ferdig med det. Livet mitt består av andre og viktige ting som krever min tilstedeværelse. Det betyr ikke at jeg ikke har noen nede-stunder, det betyr bare at det ikke lengre går over dager. Livet går videre. Jeg er sterkere. Dette går bra!

Det har egentlig bare vært én jævlig stor greie for meg, men jeg har faktisk ikke forstått at det var det før i sommer. Nemlig tannlegen..

Rett før alt dette hendte, fikk jeg betennelse i ei visdoms-tann som ble kjempe ille og måtte opereres ut. Det ble en skikkelig mye styr av, og planen var å fortsette behandlingen ut på sommeren for å få renset skikkelig opp etter betennelsen som hadde vært. Så skjedde det jo mye som gjorde at jeg lekte struts noen år, før jeg tok tilbake styringen over livet. Det innbefattet også at jeg måtte komme meg tilbake til tannlege stolen. Jeg har utsatt, og utsatt og utsatt. Brukt unnskyldninger som tannlegeskrekk så det holder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt til barnebarnet Lille-Gull på ett og et halv år var på besøk. Han skulle på død og liv ha de små fingrene sine inn i munnen min. Jeg kjente jeg ville brekke meg. Den lille rampen trodde jeg vred meg unna fordi jeg lekte med han, og jeg begynte å kjenne at svetten silte. Jeg ville IKKE ha noe i munnen, og ikke kaste den lille baby-gutten i gulvet heller.  Der og da tenkte jeg ikke så mye på det, men så fikk jeg inn i granskauen så vondt i ei tann.

Vondt eller ikke vondt, jeg ville ikke til tannlegen. Jeg lå våken noen netter med solid smerte, men ikke pokker om klarte å ta opp den telefonen å bestille time. Ibux, voltarol og paracet gled ned som sukkertøy, men å gjøre noe med selve problemet klarte jeg ikke. Til slutt tenkte jeg at jeg fikk debriefe meg selv. Hva var jeg så redd for? Smerte? Nei, for de har elefant-dop for sånne pyser som meg, så det var det ikke. Sprøyter? Nei, det er ikke en greie. Lyder? Ja, de er gufne, men det tåler jeg. Men tanken på å gå til min tannlege var grusom. Jeg hadde ikke lyst. Enda til at jeg har verdens koseligste tannlege? Men han er mann, og tanken på at en mann overhode skulle holde på i munnen min fikk meg til å brekke meg umiddelbart.

Det er ikke en rasjonell følelse, men den var veldig reell for meg. Det er ingen som hadde forberedt meg på dette. Tanken hadde ikke en gang streifet meg før, men jeg kjente det var helt korrekt. Jeg har faktisk utviklet en intens motvilje mot å få noe inn i munnen min som jeg ikke har kontroll over selv. Hos en tannlege har ikke jeg kontrollen, og det gjorde at jeg var skikkelig redd for å dra dit. Jeg hadde bare ikke lyst! Hovedsaklig fordi min tannlege var en mann.

I det jeg erkjente dette for meg selv, var halve problemet løst. Neste halvdel var å finne en kvinnelig tannlege. det er heldigvis uproblematisk i denne byen, og jeg fant en helt fantastisk tannlege. Da jeg kom dit første gangen, var det med hyperventilering, brekninger og stri-grining. Stakkars tannlege! Det må jo ha vært pasienten fra helvete for henne. Det verste er å få noe langt inn i munnen, så røntgen er pyton. Det store suget er heller ingen høydare, men et søtt lite borr og et speil går fint. Etter første besøket som jeg 10 timer i strekk, men hun forberedte meg på at det nok ville komme en eller annen form for reaksjon.

Da jeg var der andre gangen var jeg rå-tøff! Null stress, og ikke spesielt nervøs, men gikk høy på naturlig adrenalin resten av det døgnet. Tannbehandlingen var helt grei, men å ha på seg tøff-trusa medfører at det ikke ble noe søvn den natta.

I dag hadde jeg behandling nummer tre, kun å fjerne tannstein. Problemet var vel at jeg alt hadde brukt mye energi på å reise igjen, så det var en sliten dame, ute av form som kom inn. Jeg sleit med å holde munnen oppe, sleit med å puste, fikk krampe i kjeven og var rett og slett helt utkjørt etterpå. Litt for masse instrumenter i munne på en gang, og jeg kjente at det holdt hardt. Pulsen var skyhøy, og vi måtte ta noen pauser nå og da. Men det ble nå gjort. Jeg prøvde å si hun bare måtte overse meg å gjøre det hun skulle, men da satte hun i storfliringen og sa at det var litt vanskelig å overse pasienten sin. Omsider ble vi ferdige. Hun er bare kjempe flink.

Jeg tror ikke jeg noen sinne har tenkt på at et overgrep kan resultere i intens motvilje mot å gå til tannlegen. Jeg gledet meg ikke til å dra til tannlegen før heller, men har nå gått med slepende skritt uten for store protester. Men den motviljen mot at andre skal ha kontroll over hva som skjer i munnen min forstod jeg ikke. Jeg er bare så glad for at jeg omsider skjønte sammenhengen.

Ut fra den måten jeg ble møtt på, og sånn jeg blir behandlet, tror jeg tannlegene er opplært til å møte pasienter med slike traumer. Det er bare viktig å fortelle de som har vært utsatt for et slikt traume, at det er naturlig at man kan utvikle motvilje mot dette også. Alle har forståelse for at man får utfordringer på det seksuelle planet etterpå, men at det kan bidra til like store utfordringer å gå til tannlegen blir aldri nevnt. Det er for dumt at man må finne det ut selv, men alle som har gjennomgått noe slik bør være obs på at tannlegen er også en lege som man kan snakke med etterpå, for da kan de legge tilrette slik at man mestrer den situasjonen i mest mulig grad.

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Fem dager i London var alt det mamma’n til Vesla og visa-kortet maktet. Jeg er ikke helt sikker på hvem av oss som er mest utbrukt, men sliten var vi begge to. Vesla og Snupsi holdt et forrykende tempo gjennom Londons gater, og begge to har svart belte i shopping.

Ukas overraskelse:

Jeg møtte en venninne på Gardermoen mens vi ventet på flyet til London, og fikk en koselig skravle stund. Det var energi-kick det!

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ukas lærepenge:

Vi fikk ikke billetter som passet til å dra til Harry Potter museet, vi har lært at det lønner seg å bestille hjemmefra når man bare har begrenset tid man kan dra på. Likevel fikk vi med oss masse andre severdigheter og kos.

Ukas koseligste:

Det beste var likevel kveldene på hotell-rommet med høy kose-bukse-faktor. De stundene er uvurderlige. Spesielt det å få ha snupsi-ungen rundt meg. Ahhh… Jeg har savnet det så inderlig mye. Den søte, rare, smarte, morsomme jenta mi. Hun som hele tiden ville plage duene med å løpe etter de på torgene i London. Jeg holdt på å le meg skakk! Duene flakset i alle retninger. Galskapen lenge leve!

Ukas solgløtt:

Hvis jeg skal fremheve en ting med London, må det være så hjelpsomme og hyggelige alle vi møtte var. Jevnt over var det ikke måte på hva de ordnet om vi spurte. Overalt. Det var imponerende. Også Uber, det var bare magisk!! Super sjåfør, og til en rimelig penge!

Ukas nedtur:

Om jeg skal snakke ned noe, må det være undergrunnen i rush-tiden. Da var jeg passe småredd for å bli presset av perrongen med jentene. Men det gikk bra det også..

Ukas stress:

Flyet var forsinket fra Gatwick, og vi holdt på å miste siste flyet hjem til Bodø. Føltes som jeg hadde løpt maraton da vi endelig stod ved gaten og fikk gå ombord.

Ukas positive:

Det må være at Vesla gikk og gikk uten å klage. Kilometer på kilometer, butikk for butikk. Et lite shoppe-monster er født!

Ukas negative:

En negativ ting var en dårlig nyhet jeg kunne vært foruten. Den kunne ventet til jeg kom hjem. Det er nå engang sånn at de har det med å komme i tid og utide, så det fikk ikke påvirke i nevneverdig grad.

Det ei herlig uke som har gitt et solid innskudd i minnebanken ❤️❤️❤️

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Reklame | hermetise tresor

Jeg lovet jeg skulle fortelle om min fantastiske opplevelse med hudpleie i London. Bare for å ha det sagt er dette helt utenfor min komfort-sone, og noe jeg ALDRI har gjort før, og jeg som lovet det aldri skulle komme noen innlegg for makeup eller stasj, men jeg bare MÅ..

Etter en lang dag rundt i Londons gater, gikk jentene og jeg inn på en te-salong for å få noen forfriskninger. Det fikk vi store jentene hvert sitt glass vin, og Vesla fikk iste. Det var deilig å sitte å slappe av, særlig siden føttene verket noe helt fantastisk. Det til tross for at jeg hadde joggesko på hele tiden. Sliten som vi var, ble vi sittende en stund, og for min del var det en stiv og støl kropp som skulle bevege seg da vi skulle videre. Det resulterte at jeg kom ut litt etter jentene. Utenfor stod de to unge pikene i en samtale med en hudpleier som ga de litt prøver på produkter, og inviterte oss inn.

Særlig at jeg skulle ha noe sånt! Jeg har en fuktighetskrem, og det holder i massevis!

Men det var så fint der inne! Skikkelig luksuriøst uten å være pragende. Fine og stolreine lokaler, og utrolig søt betjening. De hadde selvsagt produktserier fra A til Å, og jeg er jo selvsagt skeptisk til det meste og sa bare ja og ha her og der. Jeg ble tilbudt litt hudpleie, og slo til. Det har jeg faktisk aldri fått før, så det ville jeg prøve. Jeg har alltid sagt at jeg er 48 år, og ser ut som jeg er 48 år, og jeg skal ikke skjæres og fikses å med mindre det er medisinsk behov. Jeg orker ikke jage etter evig ungdom, og hvorfor skal jeg det når det finnes snapchat-filter? 😂

Først behandlet hun halve ansiktet mitt, og jeg fikk hakeslipp. (I så fall på halve ansiktet) Det så rett og slett ut som jeg hadde fått slag! Vel og merke på den siden av ansiktet som ikke var behandlet.

Var det faktisk mulig? Jeg ble behandlet på andre siden også, og fikk tilbake symmetrien i ansiktet. Jeg så himla mye bedre ut, men var ikke dette for godt til å være sant? Jeg er ikke noen fan av produkter som som lover gull og grønne skoger, men dette funket jo med en gang!

Jeg gikk noen runder med meg selv og spekulerte på om jeg skulle kjøpe dette. Det er jo dyre produkter for min lommebok, og ikke noe du bare kjøper på impuls. Jeg vurderte det dit at kirurgiske inngrep ikke er noe for meg, ikke kjemiske behandlinger heller, så hvis jeg ved hjelp av kremer kunne få se noe fresh ut igjen, ville det ikke være verdt det? Det var nesten så jeg hadde vondt i magen da jeg betalte, for jeg var fortsatt usikker på om det var var så fantastisk som jeg først syntes.

Men seriøst, jeg bruker snapchat-filter for å skjule rynker og linjer, og ikke minst bulldogg kjakene som jeg direkte HATER, og her hadde jeg produkter som gjør at det reduserer mine skavanker. Produktene skal brukes en gang i uken første måned, deretter en gang i måneden.

I går tok jeg første hele behandlingen. Dette er gjort hjemme i stua mi. Ingen fancy salong med jukse-bilder. Bare meg, usminket og med før- og etter behandling! Faktisk så koster det meg aldri så lite å legge ut slike bilder. Ikke fordi jeg ikke kan akseptere den jeg er og hvordan jeg ser ut, jeg bare kjenner ikke for å omfavne den kjensgjerningen at jeg blir gammel og at det er ganske synlig. Jeg har ikke noe mer lyst enn andre til å se gammel ut. Jeg har ikke lyst på restylan eller botox, men vil heller ikke ha masse rynker og linjer i ansiktet.

Jeg ble så fornøyd! (Vet jeg ser sur ut, men skulle ikke stramme musklaturen i ansiktet på før- eller etter bildet, slik at jeg fikk se resultatet best mulig.) Ei gørr sliten fembarnsmor som faktisk føler seg en smule fresh på en søndagskveld! Dette tror jeg på! Dette skal jeg fortsette med! Kanskje det er flere som tenker at det ikke funker over tid, men jeg skal legge ut bilder etter neste behandling, og da skal jeg legge med opprinnelige bilder i tillegg, for dette er nesten for godt til å være sant. Her er det ingen tvil, mamman til Vesla er blitt forfengelig, og liker det. Det hadde jeg ALDRI trodd jeg skulle si! SE FORSKJELLEN!  Sorry folkens! Jeg er hekta! 😍

Dersom du er interessert i produktene kan du beskue de på denne hjemmesiden  til Hermetise og Tresor. Jeg tjener IKKE ei krone på dette, så at jeg legger det ut, er ene og alene at jeg er strålende fornøyd  med produktene. Jeg kan selvsagt være behjelpelig med å gi mailadressen til Monica og Marinna som er de to fantastisk søte hudpeierne jeg møtte, dersom noen er interessert i det.

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Mitt visa-kort er en sart liten sak. Det liker å bli brukt litt etter litt, og med forsiktighet. Ikke i et sabla jafs! I går fikk det juling… 😅

Vi hadde en sein morgen fordi vi hadde behov for søvn etter reisen med flyplass-døgn og første dag med inntrykk fra London, men omsider kom vi oss ut. Jentene visste ikke hva  vi skulle gjøre, men stilte sporty opp.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Da vi ankom Tower Hill og Tower of London kom til syne, var det ikke akkurat noen stående ovasjon for valget mitt, så vi gikk litt rundt Borgen og så på den. Da jeg spurte om vi skulle kjøpe billetter å gå inn, var Snupsi forsåvidt positiv, men Vesla var ikke spesielt positiv. Hun ville til Oxfordstreet på mer shopping. Hun vet når ting ikke er oppe til diskusjon, så hun sa ikke noe når mamma’n kjøpte billetter.

Det fenget liksom ikke Vesla helt å gå rundt i Borgen for å se hvordan de levde, men kronjuvelene fikk opp litt begeistring. Faktisk var det ikke før vi kom til The Bloody Tower at hun ble virkelig engasjert. Der så hun et bildespill om to små prinser som forsvant fra The Tower, antatt drept av onkelen som overtok tronen. Da var engasjementet på topp. Det var en historie som fenget Vesla.

Etterpå var det fish og Chips på menyen i form av kake, kjeks og kaffe på Starbucks. Intensjonen til jentene om å spise fish og chips er stor, men det dukker mirakuløst opp alternativer hele tiden.

Jentene ville på shopping, og siden turen også er på deres premisser dro vi tilbake til jentenes shopping-mekka. Vi gikk en tur på mamma’n sin favoritt-butikk når Vesla trenger tøy, Zara. Der ga Vesla meg og Snupsi en utfordring. Vi skulle finne hver sitt outfit, så skulle Vesla vurdere hva hun syns var finest.

­

Selvsagt jukset Snupsi og serverte de TO første, og jeg siste. Det resulterte i at Snupsi vant ære og berømmelse, mens jeg som tapte, måtte kjøpe det siste antrekket som straff. De er bra utspekulerte de der to.

Derfra gikk det HELT GALT..

Mamma’n gikk til innkjøp av noe helt fantastisk, som bare er til meg selv. Det er ikke noe jeg noen sinne har gjort før, men dette har jeg bare hatt så lyst til. Jeg fikk en luksus ansiktsbehandling med noen helt FANTASTISKE produkter. Det var av en sånn karakter at jeg bare MÅTTE ha det.

Først på halve ansiktet for å se forskjellen, og jeg sier bare: Wow!!! Produktene er Hermetise, og jeg skal fortelle masse mer om dette senere. Men, det var bare fantastisk resultat.

Likevel kjenner jeg at det verker vanvittig i Visa-kortet. Det er glovarmt og rødglødende. En ting er at jentene shopper, men når mor drar kortet så blir det tomrom på kontoen.  🙈