Last Updated:

Staten skal ikke bestemme over mitt liv!

Categories Blogg

Jeg har så masse motstridende følelser i kroppen for tiden. Selvsagt har dette en sammenheng med at jeg skal ut å reise igjen. Det er en blanding av forventninger, irritasjon og frustrasjon.

Det er alltid slitsomt å reise, og det er spesielt slitsomt utenom ferietiden. Kolleger og samarbeidspartnere er jo i full jobb, og så drar jeg i en hektisk periode hvor det er masse som skal gjøres og viktige avgjørelser som skal tas. Jeg kommer til å være ufokusert de siste dagene før jeg drar, fordi jeg gruer meg alltid til å reise. Denne gangen har jeg virkelig forsøkt å være i forkant med arbeidsoppgaver for å slippe en slik boom på slutten. Bare 6 dager så reiser jeg.

Jeg har forventninger og spenning i forbindelse med å komme ned. Jeg vet ikke helt hva jeg har forventninger om, spesielt siden vi kranglet som hund og katt da jeg var der i sommer. I tillegg er det dukket opp noen aspekter som er et solid hinder for fremtiden, og som kan tippe alt i helt andre retninger enn forventet. Det er nesten slik at jeg reiser med skrekk-blandet fryd.

Det som irriterer meg så grenseløst, er forskjellene mellom kulturene. Jeg som skandinavisk kvinne med tyrkisk kjæreste blir ofte satt i bås. Det er mange der nede som har bestemt seg for hvem jeg er og hva jeg står for. Det helt uten å kjenne meg. Det generaliseres på en slik måte at jeg MÅ skrike og bråke. Problemet er bare at jeg aldri skriker og bråker, jeg biter det i meg og blir bare forbannet. Jeg har min integritet. Jeg har mine holdninger og mine verdier. Ingen bestemmer for meg, ingen skal si hva jeg skal gjøre og hva jeg skal mene. Jeg bestemmer selv. Punktum.

Jeg blir frustrert over usikkerheten i det å involvere seg med noen som er så forskjellig fra meg. Selv om man kan si at motsetninger tiltrekker hverandre, så tenker jeg ofte at like barn leker best. Så hvor mye skal man da “ofre”? Jeg er ikke typen til å gå all inn, impulsivt og uten reservasjoner, men jeg er heller ikke den som fikser å stå avventende på sidelinjen av livet å vente på at noe skal skje. Livet er jo nå, og jeg vil jo leve hele tiden, ikke bare noen uker i året.

Den Norske stat har satt noen kriterier for at vi skal kunne være sammen i Norge. For meg er det det ene kriteriet som gjør meg eitrende forbannet. Jeg vet at det kriteriet må være der, men for meg blir det helt umulig for meg å vurdere å ta det seriøst. Hvis vi skal være sammen på permanent basis, må vi gifte oss. Jeg gifter meg ikke fordi staten sier at det må jeg. Anno 2019 synes jeg det er sykt å skulle behøve å gifte meg for å kunne finne ut om dette kan fungere i Norge. Vi har vært sammen i tre år, og jeg synes ikke tre år med tilmålte uker sammen, er nok til å kunne ta en slik avgjørelse bare fordi det gjør ting enklere. Jeg vet man kan skille seg etterpå, men det tar jeg faktisk ikke lett på! Derfor reiser jeg fortsatt frem og tilbake. Tre år.. Hvor lenge gidder jeg det da?

Når noen spør meg om jeg ikke gleder meg å reise ned for å se han igjen, så gjør jeg jo selvsagt det. Ellers hadde jeg jo ikke reist. Da hadde jeg jo ikke offentlig satt meg selv i gapestokk med å ha tyrkisk kjæreste. Med det mener jeg at det er ganske mange som mener seg berettiget til å fortelle meg for en dust jeg er, og hvor lett lurt og naiv jeg er. Han er jo bare ute etter penger, eller så har han jo så mange andre damer. Ganske mange synes definitivt det er på sin plass å fortelle meg dette, for det er jeg åpenbart ikke i stand til å tenke gjennom selv.

La nå meg få gå de milene i mine egne sko. Det er bare jeg som må betale prisen i så fall.

Nei, nå skal jeg kanskje begynne å glede meg til å reise ned igjen, for jeg gjør det også. Gleder meg til late dager med kos og litt varme. I tillegg får jeg kanskje en formening om hva jeg vil videre med livet mitt. En ting er i så fall sikkert, jeg gjør ikke noe bare for at staten sier at jeg må det!!

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.