Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag har det ikke vært feriedag. Det har vært søndag. Søndag sånn som det er hjemme også. Ikke noe stress på morgenen. Jeg sov til halv tolv. Det kunne jo vært helt fantastisk om det ikke var for at jeg var tilsvarende sein i senga i første runde. Sånn blir det når man er ute å går på bar.
Da jeg endelig fikk kommet meg ut av senga kjente jeg behov for å gå meg en tur. Det var overskyet men ikke spesielt kaldt likevel. Det var godt å ha lyd på ørene og bare gå. Mellom noen sanger hørte jeg de første drønnene, så begynte vår herre et techno show på himmelen, som et hvert annet show bare kan misunne.
Så kom regnet. Gjett at det regnet. Passet perfekt, for jeg løp bare inn på Koton, som er favoritt butikken min. Der ble det bare å kikke, for selvsagt lå kort og penger igjen på hotellet. Jeg skulle jo bare gå en kort tur.
Tilbake på hotellet ble det litt serie og sløving før jeg hadde en aldri så liten date med Jon Blund.
Middagen ble inntatt der Han jobber, men måtte få et ullpledd rundt skuldrene for holdt på å fryse kattunger på meg. Isbjørn-blodet mitt ble aldri aktivert så jeg fryser alltid.
Det er unektelig kjedelig når han jobber og har masse å gjøre, så etter en gåtur endte jeg opp på hotellet. Håper på sol og varme igjen i morgen, for da er det litt mer fart i meg 😉
Når Vesla skal være hos noen andre enn mamma, sørger hun for å fortelle mamma’n hvor grusomt det er. Hvordan kan jeg forlate henne på den måten egentlig?
I dag hadde jeg endel telefoner fra henne, og en million snapper. Livet var grusomt og alt var urettferdig. Jeg forsøkte å få henne på troen til at hun måtte ha fokus på det positive, og litt etter litt endret hun holdning. Livet var ikke så verst likevel!
Det begynte å se lovende ut, og jeg slapp å vurdere å blokke henne så hun ikke fikk ringt meg. Virker som storesøster får hendene fulle hvis Vesla fortsetter sånn!
Så kom det noen hyggelige meldinger fra Vesla. Hun og Mimmi-ungen hadde det åpenbart fint sammen. Problemet var at de var ute å lekte «gi et lite hint».
ser det ut som jeg har lyst på 100 video-snapper der de leter og gjemmer seg i skjønn forening? Bra de koser seg, men må jeg overvære det hele?
Og btw.. hvor lenge var Eva i Paradiset? Fikk akkurat ei melding om at hun skulle dra hjem, for livet var grusomt og nådeløst. Kan bli lange dager dette… 😂😂😂
Det er masse man kan vente på. Man kan vente på en reise, en opplevelse, time hos tannlegen, et barn som skal fødes, at noen skal dø, eller man kan vente på at noe skal endre seg. Vi bruker masse tid i livet på å vente.
-Vær tålmodig! Jeg synes det har hørt de to ordene gjennom hele livet, som et mantra noen prøver å pode meg med. Nei, jeg er ikke spesielt tålmodig. I hele tatt er jeg rimelig utålmodig. Liker ikke å vente, derfor utsetter jeg ofte å dra noen steder til helt i det siste sekund. Noe som oftest medfører at jeg må innvilges det akademiske kvarter.
Akkurat nå sitter jeg på Gardemoen å venter på flyet videre. Jeg er ikke akkurat den eneste som sitter her, så det er mye venting her. Det er ikke så mange som ser utålmodige ut. Nesten bare jeg.
De andre rundt meg ser glade ut, forventningsfulle og lystige. Det ser ut som de nyter ventetiden. Når det kommer til venting på flyplasser, har jeg kapitulert. Selv jeg skjønner at det er bortkastet energi å være utålmodig her.
Så nå sitter jeg å ser på alle andre som også reiser. Ser og blogger. Det er noe å gjøre mens jeg venter på å ta et glass vin.
Vent! Hvem har innført ventetid på å ta et glass vin? Mhm! Det er jo meg selv.
Jeg liker ikke er regime med venting, men innfører dette for meg selv?! Nei, dette går ikke. Ferdig med venting! Nå skal jeg oppleve heller enn å vente. Jeg velger å fylle ventetiden med å oppleve, for hvis ikke kan det jo hende jeg ender opp med å bruke uforholdsmessig mye tid på venting, og så er det kanskje ikke mer tid igjen!
Fra i dag velger jeg å la øyeblikkene telle! Selv når jeg venter!!!
I tidsklemme-ånden rakk jeg ikke å bestille prøveskilt på bilen min som måtte kjøres fra plassen den stod, og til verkstedet som skulle utføre EU-kontrollen. Egentlig er det helt sånn som alt bruker å være. Jeg har de beste intensjonene, men det holder ikke alltid helt inn. Årsaken til at jeg kom for sent, var at jeg måtte innom hos politiet. Nå var det ikke fordi jeg er kriminell, for på det tidspunktet var jeg ennå en lovlydig besteborger. jeg skulle bare få bevitnet noen kopier.
Så på kvelden måtte da bilen flyttes fra A til B, uten prøveskilt. Det er så lenge etter at den skulle vært på EU kontroll, at den er varslet avskiltet. Bilen har IKKE vært i drift i den perioden, men skiltene har heller ikke vært levert inn. Jeg var passelig nervøs for å kjøre bilen, og lurte veldig på hva som kom til å skje om jeg ble stoppet og stresset MASSE med det. Jeg ville helst ha de der prøveskiltene og fortsette å være lovlydig borger. Selv jeg innså at det ikke lot seg gjøre, så derfor måtte jeg kjøre ca. fire mil med nervene i helspenn.
Svigersønnen lå på hjul bak meg, for han skulle kjøre meg hjem når bilen var levert. Snilleste svigersønnen altså!
Når jeg endelig fikk min bil tilbake, var jeg litt stresset for at alt funket som det skulle, den har jo stått noen måneder, så det var best å gi den litt tyn på oversiktlige veistrekninger. Mor måtte forsikre seg om at alt funket som det skal. Inn mot sentrum er det to kjørefelt, og 80 sone, så der dro jeg litt ekstra på. Det var ikke en eneste bil ved vei-skulderen fremover, så niks kontroller. Nå fikk mor kose seg litt med gasspedalen, men ikke for mye for jeg er rimelig heftig prikk-belastet allerede.
Selv om synet mitt bærer preg av at jeg snart er 50, til tross for at jeg kjenner meg som 20, så fikk også jeg med meg at tunnelen inn til sentrum var stengt. Det medførte at jeg måtte tråkke ENDA litt hardere på gassen for å komme meg inn på den avkjørselen jeg skulle ta i stede for. Svigersønnen kom kjørende opp på siden av meg å vinket. Han syntes sikkert det var litt kult å kappkjøre med svigermor. Riktig så vi hadde kvalitets tid!
Han la seg inn foran meg og bremset kraftig ned, og det måtte jo selvsagt jeg også gjøre da. Brått var det slutt på moroa, og jeg måtte kjøre resten av veien som en mønstersjåfør. Det var gøy så lenge det varte! Gledesdreper’n!
Jeg rygget bilen pent på plass utenfor verkstedet, og slo av tenningen. Svigersønnen stod bare og gestikulerte som en villmann utenfor. Ja se der! Svigermor var åpenbart tøffere enn han hadde trodd! Tenker han hadde fått noe å tygge på!
Da jeg åpnet døra på bilen, hørte jeg på stemmen at han nesten var i fistel.
-Sjekk telefonen! Ser du kor mange ganga æ har ringt dæ?! Du blåste forbi en sivil politibil!
Jeg så nok ut som et spørsmålstegn, for det kom ikke antydning for beundring fra svigersønnen. Tvert i mot ristet han bare oppgitt på hodet og jeg hørte noe mumling om gullhår i ræva, og steike tullat.
Jeg ba han slappe av og sa at hadde jeg blitt stoppet skulle jeg nok tatt frem noen krokodilletårer og sett politimannen hjelpeløst inn i øynene og bedt om nåde. Han hadde kommet til å smelte umiddelbart! Kanskje jeg ikke engang hadde fått bot!?
-Ja, du kunne nok prøvd, men HO så rimelig tøff ut så det spørs om tåra hadde funka på ho! Flaksen din va at ho va aleina i bilen!
Nå er bilen på EU-kontroll og mamma’n til Vesla er gått tilbake til å bli lovlydig besteborger igjen. Min kriminelle løpebane er over…
Det skulle være foreldreaktivitet for klassen til Vesla i ettermiddag. Det var uteaktivitet med ballspill og kveldsmat. Et fint tiltak, tenkte mamma’n til Vesla, men super kaldt ute. Jeg dro på med Devold og Ulvang, og utenpå buksa doblet jeg med softshell bukse. Det hele ble toppet med er herlig boblekåpe.
Da vi kom på skolen var det endel slitne foreldre, og det var ikke alle som hadde like mye tiltakslyst, og da tenker jeg spesielt på mamma’n til Vesla. Ned den siste lille rest av entusiasme kom vi oss på idrettsbanen og skulle spille kanonball med englebarna. Ennå er det jo sånn at det finnes et snev av barn igjen i meg, så etter noen minutter var jeg gira som juling, og storfornøyd med å løpe rundt på banen.
Joda, etter to runder kunne vi konstatere at de voksne fortsatt er best, og nederlaget var et faktum for de håpefulle. Det skal sies at begge lag ga alt! Da jeg kom hjem var jeg himla fornøyd. Jeg har vært med på masse opplegg for ungene, men dette skal være det koseligste og morsomste jeg har vært med på i en slik sammenheng.
Jeg måtte legge ut en takk på FB gruppa til foreldrene i klassen, for jeg hadde hatt det så gøy, og ut fra responsen fra de andre foreldrene var det nok flere som syntes at dette er mye mer trivelig enn kaffe, kaker og litt sur sang.
Det er ikke så ofte jeg blir direkte satt ut, men det ble jeg nå i kveld. Jeg holdt på å lese litt nyheter, og tittet litt innom FB. Jeg er litt slurvete med FB for tiden, og også med oppfølging på messenger. Har ikke lest forespørsel av nye meldinger, så det lå endel i mappen. Siden jeg har lagt ut litt for salg, fant jeg ut at jeg kanskje måtte sjekke om det var noe der som gjaldt dette.
Midt i all mulig rare meldinger lå den, og der har den ligget en stund. En melding som var kommet inn for noen måneder siden. Fra et menneske som jeg traff på en helt annen plass i livet. “Hei, husker du meg?” Jeg vet ikke helt hva min første tanke var, men jeg ble satt ut. Dette mennesket som bare forsvant. Tok valg som kanskje ikke var helt adekvate og smarte ut fra mine forutsetninger til å mene noe om det. Mennesket som bare slamret igjen døra til livet mitt med et brak som etterlot en øredøvende stillhet.
Først ble jeg helt nummen. Hva skulle jeg liksom føle og tenke om dette. Så ble jeg sint. Etterpå var jeg helt tom. Hvorfor komme tilbake etter alt som har hendt? Hvorfor akkurat nå? Det ble en sein kveld på meg. Jeg tenkte gjennom om jeg skulle svare eller bare slette meldingen. Har jeg egentlig lyst å få svarene på alle spørsmålene jeg satt igjen med den gang for lenge, lenge siden?
“Hei, husker du meg?”
Visst faen husker jeg deg! Jeg husker at du bare forlot. Plutselig var du som sunket i jorden. Ikke mulig å kontakte på SoMe, telefon eller mail. Var det fordi jeg stilte for ubehagelige spørsmål? Var det fordi jeg så fasaden din falle sammen? Var det fordi jeg sa hva jeg kunne akseptere og ikke akseptere? Var det fordi det ble for vanskelig å forholde seg til kravene jeg stilte til deg?
Det er faktisk ikke nøye. Det jeg satt igjen med var masse ubesvarte spørsmål for egen del, men også masse spørsmål fra andre. Hvor var du? Hadde du det bra? Hva hendte egentlig? Var vi uvenner? Jeg kunne bare svare at jeg ikke visste.
“Hei, husker du meg?”
Jeg husker et menneske som ga meg alt jeg trengte av oppmerksomhet, men ikke rom til å utvikle meg selv. Et menneske som ikke hadde grenser for hva det ville gjøre for at jeg skulle ha det bra, men som ikke likte at jeg hadde min egen identitet. Et menneske som ville vise meg verden, men ikke la meg bli kjent med den på egne premisser. Et menneske med masse drømmer og vyer men ingen evne eller vilje til å gjennomføre. Du dro og lot meg sitte igjen å rydde opp i det du forlot..
“Hei, husker du meg?”
Ja, jeg gjør det men jeg vet ikke om jeg vil gå den veien igjen..
Nå er det bare noen dager til jeg drar, og jeg prokastinerer så det holder her, men jeg har en mental plan på hvordan jeg skal få fikset alt før jeg drar. Jeg har trua på at jeg skal komme i mål, men i kveld tror jeg at jeg må skrive en solid huskeliste.
Vesla skal være hos storesøster, så jeg må fikse alt til skolen, fritidsaktiviteter og to håndballhelger. Storesøster er definitivt meg opp av dage, bare mer strukturert enn det jeg var på den alderen, så dette går nok bra. Likevel er det litt logistikk rundt dette også. Heldigvis er det kort vei mellom husene våre dersom noe skulle mangle. Det ordner seg nok.
Bilen min må fikses. Den skal til bil-doktoren på torsdag, etterpå skal den EU-godkjennes. Det kan jo bli litt tight med tid når flyet mitt går fredags morgen, spesielt siden den skulle vært EU-godkjent for leeeenge siden. Faktisk så lenge siden at jeg drar å henter prøveskilt før jeg kjører den på verkstedet. Det vil si at det blir litt logistikk som må gå opp, men det ordner seg nok.
Å reise ned på denne tiden betyr at det kan være vår på dagen, regn og surt på kvelden, eller bare en varm dag og kveld. Pakkingen kan derfor ikke bare gjøres på måfå. Jeg må ha litt tøy for hver årstid. Dessverre er skittentøyet stapp fullt, så her må det vaskes tøy. Blir glissent med tøy hvis jeg ikke gjør det, men det ordner seg nok.
Jeg skal å få ordnet litt på kroppen min før jeg drar. Neida, ikke noe nip and tuck, bare litt forefallende vedlikehold, og det kan jo ta sin tid. Jeg er liksom ikke i vedlikeholdsfri tidsalder lengre. Håret ser ut som en velbrukt piasavakost, men det ordner seg nok.
Kjøkkenet må fikses ferdig før jeg drar, ellers tror jeg gutta i huset henger opp et portrettbilde av meg på veggen, og bruker det som blinken til dartpilene. Hvis jeg har forstått irettesettelsen fra de tidligere i kveld, så var de noe misfornøyd med at jeg startet oppussingen av kjøkkenet og dro til London, kom hjem og var sååååå sliten, og derfor ikke har gjort meg ferdig. Jeg sa til dem at det ordner seg nok.
Jeg må få ordnet med litt assistanse som lagleder for håndball laget, for de har kamphelger begge helgene jeg er borte. Til alt overmål, er det hjemmekamper nå til helga, og kjøring neste. Det vil si at arbeidslister og dommere må fikses, det har jeg aldri gjort, men det får jeg til.
Det er nesten så jeg sitter med en liten følelse av å ikke ha fullstendig kontroll på alt som skal gjøres, og at jeg er litt vel mye tids-optimist, men det ordner seg alltid!
Jeg skal begynne snart, jeg skal bare lese litt på nettet først…
I de siste innleggene føler jeg at jeg bare kjefter og smeller. Har blitt nye moralsk pekefinger og “jeg synes..”
Det er vel slik at når man når metningspunktet på noe, så har man en tendens til å ta et oppgjør med alt og alle. Ingen er trygge. På hjemmebane har både guttene og Vesla fått gjennomgå så det har vært hett om ørene. De roter så innmari, og det nytter jo ikke å be de rydde opp etter seg. Lille storebror sa enkelt og greit at han ikke klarte å se hva som må gjøres, jeg fikk komme meg konkrete befalinger. Jeg synes jo ikke det er noe særlig, men da blir det i så fall gjort.
Privat tror jeg at grensene mine er trukket opp. Jeg vet hvordan jeg vil og må ha det videre for å fungere, men om det fungerer for den andre parten gjenstår å se. Det er vel derfor jeg føler veldig behov for markere meg så mye akkurat nå. Jeg lader opp til det jeg vet ikke nødvendigvis blir noen solskinns-historie.
Samtidig mener jeg at det er bra å si fra når nok er nok. Vi får jo aldri utvikling på noe plan om man ikke jobber med en problematikk enten det er privat eller på jobb. Når man tar opp et problem, er det viktig å også ha tenkt gjennom hvordan man tenker det kan bli bedre. Man må se et mulig mål eller forbedring. Da er det slik at man kan bruke tid på å enes om hvordan man skal komme til målet, fremfor å dvele i selve problemet. Jeg kaller det å være løsningorientert fremfor problemfiksert.
Så nå er mamma’n til Vesla i full gang med å løse verdensproblemene!!!
Jeg må snart lære å holde den store kjeften min lukket!
Da de fire eldste var små samtidig, var det masse dugnader og verv som falt på oss foreldre. Vi forsøkte etter beste evne å følge opp stort og smått. Noe gjorde vi fordi det var morsomt og sosialt, andre ting fordi det var forventet av oss som foreldre, selv om det ikke var direkte lystbetont.
Vesla er jo et barn som er med på masse aktiviteter, så det blir endel dugnader jeg må delta på. Det skulle bare mangle. Eneste er at jeg ikke har noen pappa i umiddelbar nærhet, så jeg må ta alle dugnadene alene. Da hender det seg at jeg blir litt lei av kakebaking, loddsalg, flaske panting, varetelling osv. Likevel er det bedre enn da det var fire små som man skulle ha dugnader for.
Jeg har sagt at jeg har gjort mitt av verv, så nå får yngre krefter ta over. Jeg har pensjonert meg fra dette. Jeg skulle bare være foreldre og ta de dugnadene som kom, men ikke ekstra ansvar i form av verv nå som Vesla er liten.
Da Vesla begynte på skolen sa jeg ja til å være foreldrekontakt og i FAU første året, for da kunne jeg definitivt pensjonere meg. Dette fordi alle likevel må ha et foreldreverv gjennom skolegangen til barna. Kunne like gjerne bli ferdig med det først som sist, tenkte jeg.
Da hun begynte i andreklasse havnet jeg i styret til drillkorpset. De hadde mangel på foreldre. Klart jeg kunne være sekretær. Hvor mye arbeid kunne det være liksom? Der er jeg fortsatt. Nå som sekretær og regnskapsfører. Det er for dumt at ungene skal miste tilbudet for at foreldrene ikke stiller opp, men er det ikke rart at det er de samme foreldrene som stiller opp hele tiden? Det er endel barn, men styret er meget slunkent. Ingen vil ta ansvar sammen med oss.
I fjor ga lagleder på håndballen beskjed om at hun ville trekke seg, og gjennom hele året forsøkte de å finne avløser. I vår ble det varslet at laget ble trukket fra serien om ingen meldte seg. Ja, da sa jeg ja da.. Det har jeg jo tid til mellom jobb med to forskjellige firma, dugnader og reising frem og tilbake. Jeg har jo bare ett barn, som jeg skal følge opp.
Det er ikke det at jeg ikke kan gjøre det, for det er hyggelig og sosialt, men jeg har så mye annet jeg har lyst å bruke tiden min på. Jeg skulle ønske jeg klarte å holde kjeften min lukket, men jeg syns det er så dumt at de som alt har sagt ja, skal måtte stå med alt ansvaret alene. Ungene skal heller ikke lide for at foreldrene ikke gidder å få baken opp av sofaen. Ja, så da gjør jeg det selv om jeg egentlig har mer enn nok.
Til dere foreldre som ser i gulvet når noen spør om du kan ta i et tak. Til de foreldrene som driter i å komme på foreldremøter for barnas aktiviteter. Til de foreldrene som satser på at andre tar ansvar for barnas ve og vel. Til de foreldrene som alltid har noe viktigere å gjøre.
JADA! Vi gjør det for dere, men var det derfor du fikk barn? For at andre skulle ta ansvar for at ditt barn fikk et godt og oppbyggelig tilbud? Er det greit at andre skal stå på til seint på kvelden for at ditt barn skal få en god opplevelse og barndom med fritidsaktiviteter? Alternativet er at man leier inn dette fra organisasjoner, men er du villig til å betale dette i foreldrebetalinger?
Grunnen til at det er relativt billig å la barna delta på fritidsaktiviteter i Norge, er fordi det er tuftet på frivillighet fra foreldrene, men når du ikke vil stille opp, må noen andre ta din del av arbeidet. Er det greit for deg at mitt barn får mindre voksentetthet i sitt liv, fordi du ikke gidder å stille opp og jeg må gjøre din del også?
Er det greit at noen skal være nødt til å ta flere verv, og bare gjøre jobben halvveis fordi de har for mye, fordi andre ikke gidder?
Jeg blir så irritert på dette. Jeg har vært mamma i 27 år, og i 21 av disse har ungene vært aktive innenfor lag og foreninger. Jeg har alltid stilt opp hvis jeg kan. Jeg har forsøkt å finne erstatter dersom det er fullstendig skjærings for gjennomføring, men jeg gir ikke bare faen. Klart jeg skjønner at jobb og annet ansvar kanskje må komme først, men ikke bestandig. Noen ganger får du jammen ta prioritere barnet ditt og den aktiviteten du har meldt det inn i.
Barnet ditt fortjener at du engasjerer deg. Vis ungen at du synes hele livet med dem er viktige. Vis dem at det er en berikelse å få være rundt dem og se at de utvikler seg på alle plan. Alle barn vokser av å få ros fra foreldrene, eller trøst hvis det ikke går så bra. Unger med god voksentetthet blir tryggere, enn de uten. Vi voksne kan fange opp uheldig adferd dersom vi er tilstede og ser barna, men å være fraværende gjør at andre må ta ansvar for sosialisering og oppdragelse av barnet ditt. Å delta på barnas arena gjør at vi kan forme ungene på en god måte, og forhindre et dårlig nærmiljø. Vi må være der barna er på deres premisser.
Neste gang håpefulle kommer hjem med en lapp om dugnad eller foreldremøte, så kommer du! Ta en kopp kaffe og snakk litt. Kanskje finner du ut at du er utrolig heldig som får muligheten til å ta del i barnet ditt sitt liv, på hans eller hennes premisser. Det kan være litt pes, men som mamma til store unger også, garanterer jeg at det er verdt det! Du vil også finne ut at det var verdt det når du har en fantastisk relasjon til barnet ditt, og masse fine minner i minnebanken som du kan se tilbake på.
Jeg er jo bare så sløv med å følge med på oversikter over lesere på de enkelte innleggene, men omsider var jeg inne å så på oversikten over hvordan innleggene fra september ble mottatt. Jeg husket jo ikke halvparten av innleggene?! Det er jo forøvrig litt spennende å se hvor forskjellig jeg tenker fra leserne. De tre mest leste innleggene i september var:
Det er stor variasjon på disse innleggene, men de som leser hos meg har funnet de såpass interessant at de i såfall har klikket på linken om ikke annet. Siden det er så stor variasjon, er det ikke enkelt å si noe om hva leserne helst vil finne blant innleggene mine. Med andre ord, ikke noen tips eller typiske trender å finne der.
De tre innleggene fra september som fikk minst oppmerksomhet ga heller ikke så masse info om hva jeg burde skrevet på en annen måte. Det er nok bare slik at de ikke er nok sensasjonelle til å få leserne til å klikke.
Livets gull som var bare et lite hjertesukk over hvor heldig jeg er som får være med de skjønne barnebarna mine, og la meg bare si at Mimmi-ungen er på overnatting denne helga <3
Lørdagskveld uten mye action var et innlegg der jeg fortalte om et standard helg hos meg. Som alene-mamma med lang avstand til faren, er det ikke ofte jeg har pass til Vesla, så når hun er borte bruker jeg som oftest tiden til å slappe av, og ikke fest og moro.
Jeg trenger en mann, ja der datt jeg ut. Et innlegg jeg syntes var morsomt, og som jeg lo godt av. Enda en bekreftelse på at jeg har en vanvittig sær sans for humor. Ja, det var vel ikke annet å vente!
Jeg får bare fortsette å produsere for oktober, så får vi se om jeg husker hva som opptok meg når jeg oppsummerer. Ha nå en fin dag der ute. Livet har masse muligheter, det gjelder bare å se dem..
