Jeg kan fortelle løgner.
Ikke for å såre andre, men heller for å slippe å såre noen unødig. Det er sånn jeg kan gjøre hvis jeg blir konfrontert med noe som jeg ikke har tenkt gjennom, eller dersom det er noe som gjelder en tredje person. Jeg liker ikke å innrømme det, men sånn er det. En hvit løgn for å slippe å komme mellom barken og veden.
Jeg foretrekker heller å la være å si noe, enn å fortelle en hvit løgn, så hvis jeg slipper å svare gjør jeg det. Eller så ber jeg om at de får snakke med den det gjelder direkte. Sannheten er likevel at jeg også lyver.
Det er ingenting som sårer meg selv mer enn løgn. Sannheten er kanskje hard å høre, men løgner er ødeleggende. Å ta andre i en løgn er vondt. Spesielt dersom det er ment personlig. Noen lever med å fortelle halv-sannheter. Det er ikke helt sant, men ikke helt løgn heller. Kan være at man må pynte på sannheten fordi uten blir sannheten så stygg.
Jeg liker å si at jeg ikke lyver, men det riktige er at jeg forsøker så godt jeg kan å ikke lyve. Av og til feiler jeg, og må se beskjemmet ned i bakken en stund. Det er uavhengig av om jeg blir knepet eller ikke. For jeg vet jo selv at det er løgn..
Jeg har tatt noen i en løgn. Denne løgnen er veldig vond å forholde seg til, og den gnager intenst i meg. Jeg har forsøkt å akseptere at sånn ble det, men det er ikke så enkelt. Jeg kommer hele tiden tilbake til den følelsen at jeg er lurt. Den løgnen gjør at jeg føler meg bare liten og dum. Den er ikke fortalt for å skåne meg, den er fortalt for å dekke over sine egne dumme valg. Dumme valg som kanskje ville gjort at jeg valgte annerledes enn hva jeg gjorde i første runde. Valgene mine ble tatt på sviktende forutsetninger, og for meg som hele tiden må analysere alt, kjennes det utrolig ekkelt. Jeg blir usikker på meg selv, og på andre. Jeg vet ikke om jeg har tillit lengre, og da er det ingenting igjen.
Jeg kan tilgi at det ble som det ble, men jeg vet ikke om tilliten overlever…
