Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det var vært to turbulente år for meg. Ikke for at livet var så vanskelig hele tiden, men i begynnelsen kom nedturene så ofte. Livet var kaotisk, og jeg brukte mye tid på å være nede.
Jeg måtte lære meg å roe ned, og ikke ha det så travelt med å være tilbake på topp hele tiden. Faktisk måtte jeg tillate meg å være nedstemt for en kortere periode. Slippe ut litt steam for meg selv. En teknikk jeg fant for meg, var å finne ut hva som fikk meg opp igjen når jeg hadde hatt en nedtur. Når nedturene kom, begynte jeg å planlegge oppturene. Kopiere det som funket for meg.
Etterhvert går det lengre og lengre tid mellom nedturene. Det føles som en seier for hver milepæl uten nedturer. Derfor blir jeg ofte skuffet over meg selv når de kommer.
Nei, jeg er ikke noe bedre på å snakke om det som har hendt, men jeg bærer det ikke lengre som en byrde. Livet serverte meg dritt, jeg måtte finne en måte å kvitte meg med byrden av det.
Forholdet døde ut.. 💔 Det ville sikkert gjort det likevel, men for meg kjennes det som den vanskeligste prisen å betale. Hele hendelsen er det såre punktet vi ikke kom oss forbi. Mye av årsaken er fordi jeg er en lukket person som måtte jobbe meg gjennom alt alene. Han ble holdt utenfor når det var som mørkest. Kanskje akkurat på de områdene han kunne vært den beste støtten for meg, og ønsket å være det. Likevel er jeg utrolig takknemlig for at han sto i det i ett og et halvt år etterpå. Jeg var overhode ikke enkel å ha med å gjøre til tider…
Jeg er sterkere enn jeg trodde. Jeg er roligere enn jeg trodde. Jeg er klokere enn jeg trodde. Jeg er tryggere enn jeg trodde. Jeg er mer tålmodig enn jeg trodde. Jeg liker meg selv bedre enn jeg trodde.
Jeg vil aldri la det som hendte definere meg som menneske. Det skal være måten jeg reiste meg på igjen. Måten jeg går videre på. Det er meg!
Jeg er ikke et offer for det som hendte, jeg velger å tenke på det som at jeg har styrke nok til å bære en slik byrde uten å la det knekke meg fullstendig.
Den mannen tok pengene og kroppen min, men han kunne aldri slå meg. Det skal jeg bevise gjennom å leve livet mitt, og være lykkelig i kraft av meg selv.
Da vi landet i Bodø var vi alle skrekkelig slitne. Jeg ville bare hjem. Nå skulle jeg legge alt bak meg og få livet mitt back on track. Alt skulle legges bort, og glemmes. Dagen gikk med på å pakke ut å vaske tøy, jeg holdt meg opptatt så jeg slapp å tenke. En av venninne kom innom, for hun hadde vært så bekymret fordi jeg ikke svarte på meldinger eller telefon. Vi tok en kaffe og jeg begynte å fortelle litt fra turen. Plutselig rant hele historien ut av meg, i så fall det jeg husket. Jeg pratet og pratet og pratet.
Jeg skjønte at jeg måtte snakke med de store barna også. At Vesla kanskje måtte ha noen å prate med om hun var engstelig eller redd. De store ungene tok det fint. Ble stille og sa vel egentlig ikke så mye. Det var likevel godt å se at de forstod at ikke alt var helt bra.
Hele natten lå jeg søvnløs, og jeg skjønte at jeg måtte til lege. En ting var det jeg hadde fått i drinken, en annen ting var eventuelle andre følger. Blåflekkene var blitt svake, men fortsatt vitnet de om hva som hadde hendt.
Jeg hadde med meg venninnen som kom på besøk, da jeg dro til legen. Ville ikke dra alene, visste at jeg hadde trukket meg om jeg var alene. Hun var en fantastisk støtte ❤️
Jeg har hatt fastlege fra jeg flyttet hit. Ikke at jeg har vært der så mye, men i løpet av 25 år har jeg rukket å få en god relasjon til han. Det var helt riktig å starte der. Han er en rolig og fornuftig lege, og han hadde forståelse for at jeg ikke fikset å bli tatt i. Undersøkelser var ikke aktuelt for meg i den tilstanden jeg var i. Hele muren jeg hadde bygget opp i løpet av ferien raste som et korthus. Det ble en lang time og jeg fikk tilbud om traume psykolog. Jeg lurte på om han trodde det var noe for meg med tanke på at jeg bruker skrekkelig lang tid på å åpne meg for noen som helst. Vi ble enige om at det var bedre for meg å ha timer hos han hver uke. Jeg ble sykemeldt noen uker, og han tok urinprøve og endel blodprøver. Så kunne jeg dra hjem.
Den neste måneden husker jeg ikke så mye av. Jeg føler at jeg bare sov og sov. Timene hos legen hjalp meg å sette ting i perspektiv. Ga meg mange ting å tenke over.
Hans teori var at jeg hadde fått i meg rohypnol, og jeg ble fortalt at det ikke var sikkert jeg ville komme til å huske noe mer. Det var det vanskelig for meg å forsone meg med. Jeg ville huske. Jeg hadde så lyst å få et minne av at jeg sa at dette ville jeg ikke, at jeg hadde sagt at dette var mot min vilje.
Legen satte det i et annet perspektiv. Så lenge jeg var ute av stand til å kunne motsette meg noe som helst, så er det et overgrep. Da er det mot min vilje. Om jeg hadde husket, kunne det likevel hende at jeg tilsynelatende hadde gått frivillig, for rohypnol har den effekten. Man blir viljeløs og likegyldig. Likevel mente han at det ikke spilte noen rolle om jeg husket eller ikke.
Samtidig mente han at 16 dager gamle blåflekker som fortsatt var synlige, var neppe frivillig.
Jeg syntes det var vanskelig å snakke. Jeg er ikke så god på å sette ord på ting på direkten. Vil helst tenke gjennom ting først. Grunnen er at jeg er litt redd for å bli tatt med guarden nede.
Legen min ga meg ingen sjanser. Spurte om de vanskelige tingene. Når jeg hadde time hos han, sørget jeg for at jeg kunne dra rett hjem for å sove etterpå. I bilen lå Kleenexen klar.
Sakte men sikkert begynte jeg å våkne igjen. Leste litt nyheter. Se litt på TV. Ikke være så opptatt av meg selv. Det er nok rett å si at tiden jobbet med meg, å jeg begynte å kave meg mot overflaten. Klar til å ta fatt på jobben med å komme meg tilbake til livet.
Livet kommer ikke med bare solskinn, og når man når bunnen så til de grader som jeg føler jeg gjorde, må man regne med litt uvær en stund.
Timene til han skulle komme, var lange. Skrekkelig lange. Den dagen dro jeg ikke fra hotellet, var bare med Vesla og slappet av.
Jeg gruet meg til han skulle komme men jeg savnet han skrekkelig mye, og han var den eneste jeg ville ha rundt meg. Det er utrolig hvor mange destruktive tanker man kan ha i et hode. Jeg spilte av det ene scenarioet etter det andre over hvor vanskelig alt kom til å bli, og jeg ble mer og mer nedstemt.
Det var kveld før han kom på hotellet. Vesla sov, og jeg satt og tok en kaffe på terrassen. Endelig var han der, og det fikk bare bære eller briste. Så ble det ikke som noe jeg hadde forestilt meg. Det ble bare fint. Godt. Trygt. Det ble ei lang natt. Det var så mye å snakke om, men det var så vanskelig å sette ord på det. Egentlig kjentes det uvirkelig ut. Blåflekkene var fortsatt blå-svart, så de fortalte litt av historien, resten skulle jeg fortelle. Det var usammenhengende. Jeg var sliten, det kjentes litt motløst å sitte der å svare at jeg ikke visste eller ikke husket. Da vi la oss var jeg kjempe nervøs for om jeg kom til å få panikk. Jeg var ikke overhode klar for noen form for intimitet. Det var som han hadde lest tankene mine, for han lå bare å strøk meg over håret til jeg sovnet. Jeg klarte å sove noen timer sammenhengende resten av natten.
Dagene gikk mye som før. Vi badet og var på stranden, ute å spiste og så på hotellet og slappet av på kvelden. Vesla var kjempefornøyd med å få enda flere å være med, og det var godt å ikke ha ansvaret alene. Når hun hadde lagt seg fikk vi pratet sammen. Det var stadig noe jeg hadde glemt å fortelle, og han spurte mye. Jeg begynte å bli sliten. Prøvde å huske, men det var liksom helt tomt.
Ene dagen ville han ikke bli med på stranden, og sa han hadde noen andre ting han måtte få gjort, så vi dro ned alene. Jeg hadde mer ro innvendig nå, men var fortsatt urolig og redd. Ville fortsatt ikke gå i hovedgata.
Den kvelden når vi satt på terrassen og slappet av, fortalte han at han hadde vært på karaokebaren den dagen. Han måtte det for sin egen del. Jeg kjente jeg ble helt kvalm. Fikk ikke til å si noe. Gikk helt inn i min egen boble igjen. Jeg hørte han snakke, men festet meg ikke ved noe av det han sa. Ville ikke høre, ville ikke vite. Jeg ble forbannet, men sa ikke noe. Venninnen min satt sammen med han og pratet da jeg gikk inn. Jeg følte meg så utrolig sviktet. Hadde han dratt dit fordi han ikke trodde meg? Jeg fikk ikke til å spørre, for jeg var så redd for hva han kom til å svare. Jeg var så sint! Hva var det som gjorde at han ikke trodde meg? Oppførte jeg meg ikke som forventet? Jeg lå i senga og grublet til jeg sovnet.
På morgenen satt jeg på terrassen med en kaffe og tenkte litt. Jeg hadde vel konkludert litt vel kjapt, og ikke engang spurt hva han hadde ment med å dra tilbake dit. Behovet mitt for å vite hva han mente var veldig stort. Da han våknet fikk vi pratet en stund alene. Han sa han måtte se hvilken plass det var. Se om han kunne finne ut hvem det kunne være. Plutselig ble bildet et helt annet enn det jeg først hadde tenkt. Han hadde et behov for å gjøre noe, men visste ikke hva så lenge jeg ikke ville politianmelde det. Han på sin side følte seg også handlingslammet, ikke bare meg. Vi var faktisk to i det hele, men jeg så bare meg. Ingen andre.
Nest siste kvelden før vi skulle reise, var vi jentene ute å spiste alene. Da vi skulle gå, gikk vi forbi plassen men på motsatt side av veien. Jeg hadde skyhøy puls. Svetten piplet på panna og jeg var klam i hendene. Ingenting hendte. Vi hadde et hyggelig måltid, og jeg drakk litt vin til maten. Det kjentes nesten normalt ut. Da vi gikk tilbake foreslo jeg at vi skulle gå på andre siden av veien. Når vi nærmet oss kjente jeg en ny følelse i meg. Hvorfor skulle jeg gå der å se i bakken? Hva hadde jeg egentlig gjort for å oppleve dette? Å bli gjort til offer er en ting, men å fortsette å være det er et valg. “Kom så går vi ned å ser en runde før vi går ut igjen.” Stemmen min hørtes rolig og selvsikker ut, men avspeilet ikke hva jeg følte innvendig. Jeg dro pusten godt inn først. Vi gikk ned, og jeg bestemte at jeg skulle gå med hevet hode. Alt gikk fint, og vi kom inn, gikk en runde og kikket, gikk så ut igjen.
Jeg vet at noen vet! Jeg så det på blikket. To stykker vek unna i blikket straks vi kom inn. De vet!
Jeg var nesten hysterisk da vi kom ut igjen. Det var en slags seier for meg. Jeg hadde klart å holde hodet hevet hele tiden. Det var nesten så jeg begynte å grine, så jeg måtte konsentrere meg om å puste for å finne roen igjen. Venninnen min sa hun hadde trodd jeg skulle knekke sammen da vi kom inn der, så hun hadde voktet meg hele tiden.
Seiersrusen varte bare til jeg fortalte han om det. Han ble rasende. Ikke fordi jeg hadde gått dit, men fordi jeg hadde gått dit uten han. Jeg forstod ikke hans behov for å ha kontroll over meg hele tiden. Skjønte han ikke at jeg måtte komme meg bort fra dette? Jeg måtte finne min måte å legge det bak meg. Jeg skulle snart hjem, og jeg måtte finne tilbake til den jeg var før jeg våknet opp på det hotell-rommet. Lite visste jeg at den personen er borte for bestandig. Han fortsatte å være sint. Hvordan forventet jeg at han skulle kunne beskytte meg når jeg gikk dit alene? Selv om han var sint, var det godt å se at han reagerte.
Da vi reiste dro vi uten han. Han hadde ikke fly før dagen etter. Allerede på bussen fra hotellet kjente jeg at jeg ikke bare reiste fra han, jeg reiste fra den tryggheten han representerte. Jeg var overlatt til meg selv og hodet mitt, og det kjentes ikke bra ut…
De neste dagene gikk i en evig døs. Jeg var på stranda med Vesla. Hadde på skjorte når vi gikk noen steder, sånn at ikke blåflekkene var synlige. Jeg ville ikke at noen skulle se og spørre om noe. På kveldene gikk vi ut for å spise med de andre, men vi gikk tidlig tilbake på hotellet. I samtalene var jeg distansert og et kjedelig selskap. Heldigvis hadde jeg fått overført penger fra mastercardet, så vi var økonomisk ok igjen. Jeg gjorde alt jeg kunne for at alt skulle bli så normalt som mulig.
Jeg sjekket mulighet for å finne ut hva som var hendt uten å blande inn politiet, for det maktet jeg bare ikke. Det var ingenting som kunne gjøres uten en politianmeldelse. Etter kuppforsøket for noen år siden ble det vanskelig å få engelsktalende politi der nede, og tanken på å ikke ha kontroll over hva jeg kunne forvente av spørsmål og undersøkelser gjorde meg stresset. Samlet ble til at jeg ikke klarte å gjøre noe. Jeg var handlingslammet.
Min venninne og jeg snakket mye sammen. Hun spurte endel, og jeg svarte på det jeg kunne, men jeg husket fremdeles ikke noe mer.
Bare tanken på å nærme meg karaokebaren ga meg kvalme-fornemmelser, og gikk store omveier. Jeg var rolig og behersket på overflaten, men innvendig var jeg et kaos. Jeg klarte ikke å svare telefonen eller meldinger. Jeg leste de, men visste ikke hva jeg skulle si. Han jeg brydde meg mest om, sendte meldinger og ringte, men jeg svarte ikke. Tredje kvelden, etter at Vesla var sovnet, tok jeg mot til meg å ringte han tilbake. Først var han irritert fordi jeg ikke hadde svart, men etter noen minutter spurte han hva som var galt. Ingenting svarte jeg litt for fort og litt stresset. Han ga seg ikke og spurte om og om igjen. Til slutt fortalte jeg han om det som hadde hendt, og følte meg skamfull og skyldig, selv om jeg egentlig hadde innsett at jeg hadde fått i meg noe annet enn det jeg hadde bedt om.
Først trodde han meg ikke. Han var helt satt ut. Spurte om jeg hadde fortalt alt som det var, at det ikke var noe annet som lå bak. Jeg skjønte at han vurderte det dit at det kunne være en bortforklaring av at jeg frivillig hadde gått til sengs med noen, fått dårlig samvittighet og forsøkte å bortforklare det med å skylde på noen andre. Jeg avkreftet det, og spurte om han faktisk trodde jeg kunne gjøre noe sånt. Han svarte med å si at han aldri kunne tenke seg at jeg skulle bli utsatt for det jeg fortalte heller, fordi jeg tok mine forhåndsregler og var generelt forsiktig.
I løpet av et kvarter hadde han booket billetter og var på tur til meg. For første gang siden jeg våknet på det hotellrommet, kjente jeg noe som kunne minne om ro.
Mens jeg ventet på at han skulle komme, begynte nervene å komme. Kom jeg til å klare å være i nærheten av han i hele tatt? Jeg begynte å grue meg, samtidig som jeg begynte å gruble på hva han først hadde spurt om. Hvis den jeg var glad i og som kjenner meg kunne stille disse spørsmålene, hva ville andre som ikke kjenner meg tenke.? At de fleste nok tenker at jeg var naiv og dum skjønner jeg, jeg ville gjort det selv. Vurderingene mine der og da var at jeg hadde valgt en trygg plass å vente.
Så feil kan man ta, og jeg fikk sannelig betale for det…
Etter så utrolig mange og fine tilbakemeldinger, vil jeg bruke dette innlegget til å takke for alle gode ord og all omtanke. Likevel føler jeg at jeg må presisere at alt dette hendte to år tilbake. Den eneste grunnen til at jeg har klart å skrive disse innleggene nå, er fordi jeg er på en bedre plass i livet. Kanskje bedre enn jeg var i utgangspunktet.
Det å gå gjennom traumer er vanskelig for alle, det er derfor de er traumer. Men det å finne en måte å leve videre på, er opp til den enkelte. Når jeg har det tungt er jeg typisk «loner». Jeg må kjenne på hvor jeg er og hva jeg takler alene. Det er når jeg er ferdig med denne prosessen jeg kan snakke. Mens det pågår er jeg taus..
Jeg ble spurt om jeg noen sinne hadde vært så langt nede at jeg hadde vurdert å gi opp. Det har jeg ALDRI. Jeg er typisk livs-elsker, og liker å tro at jeg er en fighter. Nettopp derfor har det vært viktig for meg å skrive. Skrive om det som jeg har overkommet til et visst punkt.
Budskapet mitt er at vi overlever det meste. Vi må finne vår egen teknikk. Det som fungerer for meg, fungerer nødvendigvis ikke for deg. Du må finne din vei. Det er hjelp å få for alle! Det er styrke i å be om hjelp.
Jeg har vært så redd for konfrontasjoner om hvorfor jeg bare ble borte. Hvorfor jeg ikke ble med på byen. Hvorfor jeg unngikk store folkemengder. Jeg var aldri redd andre. Jeg var redd meg selv. Redd for hva jeg kunne si og gjøre.
Neida, jeg knekker ikke sammen i gråt på butikken, på byen eller på jobb. Jeg er fortsatt en mester i å holde fasaden. Men litt om litt snakker jeg. Litt mer åpen for hver gang.
Jeg elsker uttrykket «what does’nt kill you makes you stronger!» Og jeg er jo her jeg da..! En dag av gangen, noen dager museskritt, andre dager kvantesprang. Men det går fremover om ikke annet.
Da vi kom til stranden husket jeg at jeg ikke hadde kontanter, og gikk for å ta ut penger. I minibanken fikk jeg et nytt flashback. Jeg stod i minibanken på natta, men noen andre tok ut penger. Jeg ga fra meg koden. Helt frivillig.
Jeg sjekket saldoen på kontoen, det var nesten ikke penger der! Jeg tok ut litt men sa ingenting. Kjente meg så dum og redd. Jeg skulle være 17 dager i ferieparadiset, men har ikke penger på kontoen. Det er ikke bare meg det gjelder, men et lite barn i tillegg. Hva slags mor setter seg i en sånn posisjon?
Jeg gikk i vannet med en gang vi kom ned. Lot det svale meg. Sa ikke noe til noen. Vesla var så stille. Hun skjønte at noe var galt med mamma. Hjertet mitt verket av den lille jenta, men jeg klarte ikke å gi henne annet enn et anstrengt smil. Hun så bare usikkert på meg. Vår venninne kom og møtte oss. Jeg lå med solbriller på, og var ikke særlig meddelsom. Jeg var i min egen boble igjen.
Så kom panikken igjen. Jeg måtte bort derfra. Måtte bare dra. Klarte ikke mennesker rundt meg. Venninnene tok Vesla med seg på lunsjdate, og jeg gikk for å ta en taxi til hotellet. Jeg gikk rett i dusjen da jeg kom inn på hotellrommet. Jeg satte meg ned mens vannet sildret over meg. Jeg gråt ikke, jeg ropte ikke, jeg raste ikke. Bare satt der apatisk mens vannet rant over meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der før jeg slo av vannet, tørket meg og gikk i senga. Jeg var slått. Overmannet. Jeg hadde gitt opp. Ville bare sove og glemme. Ville bare slippe å kjenne på det som var vondt.
Jeg lå lenge før jeg sovnet, men jeg våknet like fort. Søvnen ville ikke gi meg den frelsen jeg trengte. Tankene bare svirret. Kunne jeg ha lagt opp til dette? Jeg som var i et forhold som jeg ville være i. Jeg som mente at den mannen jeg var sammen med var verdt å holde på. Hva kunne ha fått meg til å legge alle hemninger til siden og gå frivillig med en fremmed mann? Jeg var så langt nede som jeg tror jeg noensinne har vært.
Så fikk jeg et klart øyeblikk. Jeg måtte ringe reiseselskapet kanskje de kunne booke oss om slik at vi fikk reise hjem. Telefonnummeret var på billettene og jeg slo nummeret og ventet. Ventet og ventet. Til slutt ble oppringingen brutt. Jeg prøvde en gang til med samme resultat, og da var motet og besluttsomheten borte. Jeg gled inn i likegyldighetens svøpe. Lå der å stirret i taket, og prøvde fortvilt å huske igjen.
Etterhvert kom Vesla og reisefølge opp fra stranden. Jeg fikk dusjet henne tok henne med for å hvile litt. Hun så forskende på meg, og lurte på om jeg var glad igjen. Jeg bøyde meg ned og holdt rundt henne lenge. Med den lille kroppen tett inntil min sovnet vi begge to. Da vi våknet var jenta sulten. Reisefølget mitt skulle ut å spise med de andre, men jeg hadde ikke lyst. Kjente at jeg ikke klarte å ha noen rundt meg. Ville bare være alene med jenta mi.
Vesla måtte få noe å spise, så vi gikk på en restaurant i en gate vi ikke hadde vært i før og fant en fin liten restaurant hvor vi fikk litt mat. Da maten kom kjente jeg at jeg var litt sulten, og husket at jeg ikke hadde spist på over 24 timer. Jenta var trygg og tillitsfull igjen og pratet som en foss om alt det fine hun hadde gjort med venninnene mine. Jeg sendte en takknemlig tanke til de to som hadde gjort den lille jenta mi så godt. Etter maten kjente jeg behov for å dra tilbake på hotellet. Det var blitt mørkt, og jeg kjente uroen kom snikende. Jeg tok Vesla i hånda mens vi gikk tilbake,og lovet meg selv at uansett hva som skulle skje videre så skulle ikke det påvirke barnet mitt negativt.
Vi lekte, gjorde litt lekser og leste litt før vi skulle legge oss, men jeg måtte anstrenge meg for å klare å holde fokus på henne. Jeg spurte om hun ville sove inne med meg, og det ville hun. Jeg måtte ha henne nær meg så jeg visste hun var trygg. Eller var det for at jeg skulle føle meg trygg?
Jeg våkner med en forferdelig smerte i hodet. Jeg er tørst. Så forferdelig tørst.
Forsiktig åpner jeg øynene. Kvalmen er helt opp i halsen, og jeg er ør i hodet. Jeg ser meg rundt, og kjenner at pulsen begynner å stige. Smertene i hodet tiltar i takt med pulsstigningen. Hvor er jeg? Det er kalde murvegger som er malt i en kremhvit farge som hellet mer mot gult. Det er mørke lister rundt i rommet. Rommet er kvelende varmt, lufta er innestengt og trykkende. Jeg ligger i ei dobbeltseng med bare et laken rundt meg. I døra står det ei dame å prater på et ukjent språk.Hvor i helvete er jeg egentlig?
Sakte synker det inn at jeg er på et hotell, men det er ikke mitt hotellrom.
“Later..” stammer jeg frem. Stemmen min er hes og ukjent. Jeg skjønner at det er rengjøringspersonell som snakket på tyrkisk. Hun går ut og lukker døra bak seg.
Jeg prøver å bevege meg, og kjenner at jeg er stiv og støl i hele kroppen. Jeg setter meg opp og ser meg rundt. En fremmed mann ligger ved siden av meg. Jeg kjenner at panikken tar meg fullstendig innvendig, men likevel er jeg helt sløv i bevegelsene. Hvordan havnet jeg her? Hvem er mannen, og lever han faktisk? Ved siden av senga står det et lite nattbord. Det er de eneste to møblene i det spartanske rommet. Det er ikke et eneste bilde på veggene, og jeg tenker at bortsett fra vinduet og døra, må det være slik ei fengselscelle ser ut. På nattbordet står det en flaske med litt vann. Jeg tar den og gulper grådig i meg det som er igjen. Jeg ser etter tøyet mitt, hvor er det? Og veska mi? Og telefonen min? Rommet er fullstendig strippet for personlige eiendeler.
Jeg legger meg tilbake på puta og prøver å klarne hjernen. Jeg registrerer at personen ved siden av meg puster. Hvordan havnet jeg her? Tankene går så sakte, jeg husker ikke noe. Tenk! Tenk! Tenk da for helvete!
Jeg skulle gå for å se en fotballkamp på en restaurant nede i gata. Ferie eller ikke ferie, jeg måtte ha med meg Barcelona-kampen. Etterpå skulle jeg vente på ei venninne som skulle komme med buss i ett tiden på natta. Jeg skulle overraske henne. Vesla og reisefølge mitt skulle være på hotellet. De var slitne etter en lang dag på stranda. Jeg husker jeg så fotballkampen og drakk et glass hvitvin. Etter kampen gikk jeg rett over veien på en karaokebar for å vente der. Jeg hadde ikke lyst å dra inn til bargata å vente alene, gud vet hva slags problemer man kan havne opp i der som enslig dame? Jeg bestilte en gin tonic, og satte meg i baren, fordi det var et bryllups-følge som hadde festen sin litt lengre inn i lokalet. Bartenderen sto å pratet litt og virket hyggelig nok. Han lurte på om jeg ikke skulle synge karaoke, men jeg mente det ikke passet seg når det var masse bryllupsgjester der. Etter mye om å men bestemte jeg meg for å synge. Jeg elsker å synge! Jeg gikk tilbake, og fikk en ny gin tonic. Jeg hadde kontanter nok til det og tips, så det var liksom greit.
Så er det svart. Hjernen min klarer ikke å presentere flere minner til meg. Alt er svart.
Jeg reiser meg opp fra senga igjen. Beina er ustøe, og jeg svaiet litt mens jeg står for å samlet meg. Jeg tar lakenet rundt meg og går for å finne tingene mine. Jeg må ut derfra! For hvert skritt jeg tar kjenner jeg en intens svie som ikke overlater noe til fantasien. Hvordan kunne jeg være så idiot? Jeg er så stille jeg bare kan, han må ikke våkne! Kvalmen bølger frem og tilbake. En hvitvin og to gin tonic. Hvordan kunne jeg bli så borte vekk? Det er et oppholdsrom med tekjøkken utenfor rommet, foruten to dører. Den ene så jeg jo damen gå ut av, så jeg skjønner at den andre går til badet. Veska og skoene ligger slengt midt på gulvet. Jeg bøyer meg ned for å ta opp veska mi. Der ligger telefonen, det er ikke noen penger der, men minibank-kortet ligger der fortsatt. Alle muskler verker for hver bevegelse jeg tar. Klærne mine har jeg fortsatt ikke funnet.
Jeg kjenner at jeg må tisse, og stavrer meg ut på badet. Jeg må støtte meg til veggen. I det jeg lukker opp døra får jeg et flash av et minne, i natt satt jeg på doet her inne og gråt. Hva gråt jeg for? Jeg bruker ikke å grine. Jeg ser klærne mine ligge i en ball på gulvet. De er våte. Igjen gir hjernen meg et flash av et minne. Jeg sitter i en sofa, og ber om å få sove. Noen heller vann over meg. Ikke et glass vann. Mye vann. Jeg husker jeg hoster og at jeg har fått vann i nesen. Det er ekkelt. Det er ikke inne på hotellrommet, men utenfor karaokebaren. Jeg husker at jeg tenkte at jeg bare ville hjem på hotellrommet mitt å sove. Jeg var så trøtt, og klarte ikke å holde øynene åpne. Jeg husker stemmer, flere stemmer. Mannsstemmer. De snakker, men jeg forstår ikke hva de sier. Noen drar i meg, men jeg skal ikke noen steder. Jeg vil hjem. Så er det svart igjen.
Jeg tisser og tar opp tøyet. Må ta det på selv om det er vått. Men først må jeg dusje. Jeg MÅ dusje. Vannet er kaldt, men jeg klarer ikke vente til det blir varmt. Jeg må bare få vaske meg. Det svir, men jeg vasker og vasker. Det er ikke noe såpe, så jeg bruker bare rent vann. Så husker jeg at jeg frøs på natta, og kvalmen overmanner meg. Jeg står på kne meg hodet i toalettet, halvveis ut av dusjen. Jeg spyr til det ikke er mer igjen, men fortsetter å brekke meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg står slik før jeg klarer å reise meg igjen for å dusje videre. Jeg tørker meg med et håndkle som er brukt før. Hvem har brukt det? Det er ikke nøye, men hjernen min stresser med at det ikke er hygienisk å tørke seg med en annens brukte håndduk. Faen! Hvorfor er det ikke en rein håndduk her? Så tar jeg på meg BH, singlet og shorts.De er kalde. De lukter ikke som de skal. De lukter rart. Jeg vil ikke ta på meg trusa. Hvorfor vil jeg ikke ta på meg trusa? Selv om jeg ikke vil ha den på, vil jeg ikke at den skal ligge igjen. Jeg stapper den ned i veska. Den fyller nesten hele.
Når jeg kommer ut av badet er han våken. Han sitter i senga og strekker seg. Når han hører at jeg kommer snur han seg mot meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si? I hjernen min surrer det tusen spørsmål, men jeg får ikke frem ordene. Så spør han på engelsk om jeg er klar til å dra. Jeg bare nikker. Får ikke til å prate. Får ikke frem et ord. Hele tilværelsen kjennes helt surrealistisk. Jeg kjenner hvert pulsslag i halsen og i tinningen.I det vi går ut av hotellet ser jeg navnet på nabohotellet, og jeg skjønner at jeg er på andre siden av byen. Beina er så tunge, jeg klarer nesten ikke å gå til taxien. Det er så drepende varmt og jeg er skikkelig utilpass. Han sier han må dra for han har en avtale, og jeg bare nikker. Jeg står alene. Da husker jeg at jeg fikk en telefon fra mitt reisefølge. Min datter er blitt syk, så hun ber meg komme på hotellet. Jeg husker at jeg sa jeg bare skulle betale så skulle jeg komme. Men jeg kom aldri..
På nytt overmannes jeg av kvalme og denne gangen panikk. Tårene presser i øynene, men jeg må ikke begynne å grine. Tenker bare at jeg må fokusere på pusten min. Pust rolig. Inn og ut. Han som jeg har et forhold til må aldri få vite. Ingen må få vite. Jeg må ta tilbake kontrollen. Ikke tenk! Pust med magen! Ikke tenk! Gjør det du må, ikke tenk!
Jeg finner en taxi og drar til hotellet, i det jeg kommer inn gjennom døra blir jeg møtt av mitt reisefølge som ser irritert ut, før hele ansiktsuttrykket hennes endrer seg og hun spør hva som har hendt. Vesla er på bena igjen, og hun svinser lykkelig rundt meg og spør hvor jeg har vært. Jeg bare mumler noe. Kan ikke si så mye når den vesle jenta er der.Går å setter meg på balkongen. Jeg må ha luft. Venninnen min som til alt overmål er psykiatrisk sykepleier, ser på meg og konstaterer at jeg er rusa. Rusa? Jeg? Jeg som til og med har sluttet å røyke, og nyter moderate mengder med alkohol? Hun spør om jeg har tatt noe, og jeg ser lamslått på henne. Jeg har aldri tatt et medikament i hele mitt liv, uten at det er foreskrevet av lege. Speilbildet mitt viser at jeg er bleik i ansiktet. Det ser ut som jeg ikke har iris. Alt er bare en eneste stor pupill. Jeg spør hvorfor hun ikke ringte da jeg ikke kom, og hun sa hun trodde jeg dro med den andre venninnen vår. Hun ville ikke mase. Mente jeg trengte litt alene-tid med hun som skulle komme. Den andre venninnen vår som ikke visste at jeg skulle møte henne. Hun som jeg ville overraske. Hun jeg ventet på da jeg ikke ville gå i bargata i redsel for å komme ut for noe jeg egentlig bare ville være foruten. Begge to trodde jeg var med den andre, og ingen av oss tre visste hvor jeg var…
Jeg går i dusjen. Får av det våte tøyet som ikke er så vått lengre. Når er det bare fuktig. Jeg må ha det av. Vil ikke at det skal være i nærheten av meg. Vil ikke røre det. Vil ikke se det. Jeg lar det varme vannet renne over meg, og nå kommer panikken for alvor. Jeg griner og vasker meg. Såper meg inn overalt og griner. Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg ta med meg den vesle jenta mi å reise hjem? Vi har enda 17 dager igjen av ferien, men jeg vil ikke være der. Jeg vil være alene. Finne en plan for hvordan jeg kan få alt ugjort.
Etterhvert banker den lille solstrålen på døra. Hun lurer på om jeg ikke er ferdig snart. Hun vil på stranda å bade. Jeg samler meg, tørker meg og ser de forhatte klærne som ligger på gulvet. Jeg har aldri hatet noe som akkurat da. Jeg surrer meg inn i hånduken og tar tøyet med og kaster det. De skal aldri mer komme i nærheten av meg. Jeg går til veska mi, finner frem trusa og kaster den også.
Mitt reisefølge vil vi skal kontakte politiet, men hva skal jeg si? Jeg vet jo ingenting. Jeg husker jo ikke. Jeg vet jo ikke. Blå flekkene begynner å vises. På over og underarmer blir merkene etter hender mer og mer synlig. Jeg er blå på leggene og mellom lårene. Likevel kommer det ingen minner om hva som har hendt. Det er svart. Bare kroppen min bærer et vitnesbyrd om det som har hendt, og den kan ikke fortelle meg noe. Jeg vil ikke snakke med politiet. Vil ikke ha en mann i nærheten av meg. Vil ikke snakke med noen. Jeg henter en kaffe. Må tenke. Må gi den vesle datteren min den ferien hun fortjener. Men jeg kan ikke tenke. Det blir for vondt. Som et sår som verker. Panikken bølger frem og tilbake, jeg klarer ikke tenke klart. Alt er et totalt kaos inni meg. Jeg sitter nesten apatisk på terrassen. Min venninne sier hun vil ta Vesla med seg på stranden. Hun mener jeg trenger å sove. Jeg vil ikke være alene. Jeg klarer ikke tanken på at jeg må være alene. Alene med alle tankene. Jeg utstår ikke hverken meg selv eller tankene mine. Jeg vil bli med dem, jeg vil ikke bli overlatt til meg selv. Jeg må ikke tenke mer. Jeg må tømme hodet. Jeg må sette opp en maske. Jeg må beskytte meg selv. Jeg må beskytte meg selv mot meg selv. Jeg skal ikke tenke. Jeg lover meg selv det.
Men hele tiden er det to spørsmål som melder seg, var det min egen skyld og gjorde jeg motstand?
Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på med alle «vanskelige» innlegg fortløpende, men jeg feiget ut litt.
I går var vel dagen jeg litt har ventet på. Den som bare måtte komme. Jeg tror det er fordi alt fortsatt er vanskelig på en «rar»måte. Det er rart bare fordi jeg er her nede. Egentlig vet jeg at jeg er rimelig sterk og takler det meste. Det er bare vanskelig å blottlegge seg selv i det som for meg var «rock bottom».
Det er de som synes de kan mene noe om min måte å gjøre ting på. Jeg har ikke hatt en vanskelig barndom, men vært velsignet med en enestående familie. Jeg har gjort noen valg andre ikke er enige i, men det bryr jeg meg lite om. Jeg er den jeg er, nettopp fordi livet har servert meg det jeg har fått. Alt har ikke vært rosenrødt hele mitt liv, men jeg har hatt to fantastiske støttespillere som har gjort at jeg har kunnet leve med det livet har servert. Jeg håper jeg kan være slik forelder som mine foreldre har vært. Jeg vet at om alt går i stå, så har jeg de to.
Dagen i dag har vært perfekt! Alt har vært slik jeg liker best. Jeg har fått gjort det jeg ønsker i mitt eget tempo, og er back on track.
Jeg kan ikke spå i fremtiden, men jeg kan sannelig ikke bli hengende i fortiden heller. Da er det vel dags å åpne pandoras eske og la alt det vonde komme til overflaten nå…
Jeg er på plassen det definitivt er vondest å være, men med den jeg ønsker å være med.. Men jeg skal puste noen timer før jeg lar det stå til.
I dag har jeg vandret langs stranda. Stoppet der jeg har bekjente. Tatt en kaffe eller en brus. Snakket litt med de jeg kjenner. Godt med en litt myk start etter en kjedelig dag.
Jeg endte opp på Flamingo Beach. Det er den plassen jeg liker aller, aller best på stranda i Alanya. Jeg kjente meg nesten ikke igjen da jeg kom fordi de hadde bygget om. Fortsatt har de restauranten bygget rundt de to store trærne. Det er så koselig med de.
Jeg er her hver gang jeg er i Alanya. Vesla elsker å være her. Hun trodde alle gjorde hyggelige ting bare for henne. De fikk henne til å føle seg spesiell og unik. For meg var det mest det at det er barnevennlige omgivelser her. Det beste er likevel at alt kjennes så godt der. Vesla er ikke god å spise mat, og i varmen blir hun ikke bedre. De som jobber der puttet alltid en eplebit eller en melonbit i munnen på henne når de gikk forbi. Verdisaker lå trygt på bordet og gikk vi å badet holdt de alltid øye med alt. En gang vi kom dit ble vi plaget av en innpåsliten mann, da viste de han vinterveien og vi fikk være i fred.
Så hyggelig å se ansiktene lyse opp i smil når jeg kom. Det er vel derfor vi kommer tilbake hvert år. Føles neste som å komme litt hjem..
Jeg måtte skype med Vesla mens jeg var der, da sa hun bare tørt at det var ikke det samme når ikke hun var der…
Ferie uten Vesla er fint, men begynner å savne den lille skøyerjenta mi. I dag var hun med pappa’n i Vikersund og gikk opp 1100 trinn. Tror hun koser seg MASSE ❤️
Men drar dere til Alanya, må dere gå innom Flamingo Beach. Der får dere kjenne på en deilig vennlig atmosfære. Helt fantastisk! 🤩
Det er ikke noe fancy hotell jeg bor på, men et lite appartment hotell. Ikke er det middag og show her på kveldene, og ikke en slående vakker utsikt, men jeg var så sliten.
Kvelden før ble en følelsesmessig berg-og-dal bane, Avsluttet med en 45 minutters joggetur klokka tre på natta for å få sove. Da jeg hadde fått på meg joggesko og kom meg ut, var det en løs hund som lå på fortauet. Jeg savner grusomt å ha hund hjemme, så det var litt rørende da han kom sammen meg meg når jeg begynte å løpe. Jeg går aldri til stranda alene, men med han ved min side var det liksom mye tryggere. Jeg stoppet i en park for å få pusten tilbake, og da la han seg foran føttene mine. Da begynte jeg å strigrine. I utgangspunktet fordi jeg savner min hund, som ble avlivet i oktober, men kanskje like mye fordi jeg ble skuffet fordi jeg ikke har full mestring ennå. Hunder er fantastiske dyr. ❤️ På tur tilbake løp jeg forbi en fortausrestaurant og det var åpenbart der han hørte hjemme, for han svingte av, og fant vann med en gang. Jeg savner å ha hund. Jeg koste litt med han, takket for turen og gikk de siste metrene til hotellet mitt.
Etter tre timers søvn våknet jeg, sliten men uten å få sove mer. Jeg tok med meg det jeg trengte til stranda å gikk. Hele kroppen var urolig og jeg var ikke lysten på å treffe noen. Jeg passerte standa og fortsatte å gå. Det ble litt shopping heller. På ettermiddagen ble det ut igjen, da gikk jeg to timer for meg selv.
Typisk dag der jeg fikk tømt hodet og nullstilt alt kaoset i meg.
Status på kvelden var 19,5 km ute på beina. Jeg tenkte jeg burde komme meg ut å spise, for alt jeg hadde fått i meg var vann, vann, vann og en iskaffe, stelte meg å gjorde meg klar.
Heldigvis kan man bestille mat fra en lokal grill, og få den levert, for jeg endte opp i t-shirt og shorts på rommet. Det ble litt serie på Netflix før jeg sovnet. Det var sikkert bare bra, for i natt fikk jeg sove 7,5 timer.
Rævva-dager spør ikke om det passer at de kommer. De kjører sin egen greie. De kommer når det passer de. I dag skal jeg ikke sitte på hotellet, i dag skal ikke svien i magen bestemme hva jeg skal gjøre. I dag skal ikke følelsene styre dagen.
