Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Da jeg var liten, brukte mamma å ordne håret mitt når det var noe spesielt i gjære. I mangel på englekrøller fra naturens side, brukte hun krølltang til hjelp. Jeg husker med gru, små brennmerker på ørene og i nakken. Mamma sa bare at jeg fikk lide for skjønnheten. Ingen kjære mor der i gården. Hun brukte å flette håret mitt også. Som 70-talls barn, hadde vi ikke hårstrikk som skånet håret eller var enkle å sette inn. Det var gummistrikk. GUMMISTRIKK!!! Disse gusje-brune strikkene hun fikk med hjem fra butikken rundt Donald og Allers, hver tirsdag når det var blad-dag. De jentene som var barn på den tiden vet nøyaktig hva jeg snakker om når jeg sier at tårene spratt i øyekroken når de ble satt i håret og når de skulle ut! «Du må lide for skjønnheten, jenta mi!»
I går dro jeg og min tidligere kollega til frisøren. Det er rimelig å få litt egenpleie her nede. Det skulle legges gel lack, manikyr, form og farging av bryn.
Syntes vel hun filte neglene litt korte, men du som det glitret. Jeg tenkte det var helt ok å få på noe annet enn det griset jeg legger på selv, for der er det begrenset hvor fornøyd jeg er med resultatet. Dessuten må det legges på nytt HVER dag om det skal se pent ut, for det slites godt bort når man er å bader hele tiden.
Forming av bryn foregikk med tråd. Det var ei ung dame, vever og nett-hendt, som holdt på. Åhh! Du inn i svarte, svidde granskauen!! Det var et godt triks å gjøre om man vil grine på kommando! Jeg fikk sannelig lide for skjønnheten. Så klinte hun på farge..
Hvor i hel… jeg fikk idéen fra vet jeg egentlig ikke, men jeg tenkte at hun godt kunne ta dunet opp med ørebeinet også, og i det jeg tenkte det, kom det jaggu ut i form av et spørsmål. Før jeg visste ordet av det, lå jeg bak i stolen og fikk klint voks i HELE ansiktet. Jeg prøvde å virke verdensvant, og gjøre miner til slett spill, men da hun røsket av stripsene, kom det nok et klynk eller to. Så kom hun med tråden!! Jeg mener det kjentes ut som hun skrellet av meg huden. Etterpå fikk jeg ansiktsmassasje så det var verdt det. Da vi var ferdige sa jeg «It was okay, I just died a couple of times!» Hun bare lo og sa at jeg var smooth as a babies ass!
Er man forfengelig så er man forfengelig, og jeg fikk i all sannhet lide for skjønnheten! 😄
Her i Bodø var det Opptur 2019 for noen dager siden, Gata festivalen på Fauske og så kommer Parken 2019 den 16.-17. august. Jeg gleder meg masse til den siste. Hvert år må det noe nytt accessories til det nye parkenantrekket. Rart med det, litt forfengelig må man jo være. Det avhenger selvsagt veldig av været, hvilket acsessorie det blir. I fjor var været så som så, så da ble det godt med tøy og skjerf og hatt som accessories.
Deksel til telefonen er noe som ikke avhenger av været, og litt hverdags-luksus bør vi alle få unne oss om vi skal på festival eller ikke. Snuppa mi har kjøpt et deksel fra iDeal Of Sweden.
Jeg ville ha bilde av hennes, men hun var for opptatt med å forsvare fedrelandet til å ta bilde. Hørt sånt? Men at deksler er dekorative tilbehør stemmer i følge henne 😂
Her er snuppa på en liten sommerferie ❤️
Jeg synes de er aldeles rålekre!
Jeg har fått lov til å gi følgerne mine 20% avslag på den nye kolleksjonen Negin Mirasalehi X iDeal Of Sweden, som består av 7 forskjellige deksel, inkludert min favoritt. Laguna Perl. Rabatt koden er 20NEGIN, og gjelder på kjøp gjort fra linkene i innlegget.
Så da kan vi alle kose oss med en telefon i lekker innpakning og unne oss litt hverdags lux!
Som ved et smell var jeg overlatt til med selv med en Gin Hendrik ved et barbord. Tilsynelatende ser jeg nok ut som en ensom sjel som sitter her, og på en måte er jeg jo det. Det er åtte bor her med gjester, på alle sitter det par foruten her. Her sitter jeg. Også sitter det noen løse påfugler å flørter med bartenderne. Jeg kan ikke klandre dem, for de er feiende flotte å se på 😂
Jeg sitter egentlig her å trekker på smilet. Enten er det unge blendende vakte kvinner som er her, eller godt voksne damer som er over sin første (og sikkert andre) ungdom. Felles er kampen for oppmerksomheten til de unge lekre småsakene som løper rundt til alle østrogen-bombenes velbehag. Jeg? Jeg skal møte en venn, men er ikke det alle sier? Tja, man kan nok lure på motivet med det også.
Her jobber det ni menn og en kvinne. Felles for alle er at de er forholdsvis lytefri. Et vakkert ytre for å selge en slump med alkohol. Hvordan har disse mennene det egentlig?
Her har vi kvinner skreket oss hese på #Metoo, men det kunne jammen ta hver og en som har jobbet her i kveld også skreket. De ler, de smiler, de flørter og er hyggelig.
Tro hva de egentlig tenker? Kvinner som mesker seg rundt dem som de er Guder. Sloss om deres gunst. Kanskje noen av de har en kvinne som venter hjemme. Kanskje hun er syk, og gleder seg til han kommer hjem og gir henne en klem. Hun kjenner lukten av en annens kvinnes parfyme, men hun klager ikke. Det er en del av jobben. Eller han kanskje er nybakt pappa. En som bare vil hjem til kone og barn, og slippe å bli strøket på rumpa. Helst vil han kanskje snuse inn baby lukta men må dra inn en mengde andre parfymer fra damer som slynger seg rundt han og hvisker slibrigheter i øret på han.
De ser slitne ut, disse sexy tyrkiske halvgudene. Slitne av å jage inn gjester. Serve de slik at de kommer tilbake. Slitne av å krangle på regningen med kunden. Slitne av å hente frem colgate-smilet og åle seg inn på damene.
Selvsagt selger de alkohol, men de selger også en del av sjela si…
Enkelte dager tar deg med storm. Man har forhåpninger, men så innfrir de så mye mer enn forventet. Tilfeldighetenes spill slo litt knock out på meg. Jeg møtte en tidligere kollega på flyet ned, og jeg tenkte det kunne bli hyggelig å ta en kaffe i lag, og i dag dro vi sammen på stranden.
I lys av at jeg ikke er spesielt god på relasjoner for tiden ble jeg overrasket over hvor herlig befriende og enkelt det var å sitte å snakke om det meste fra A til Å. Det ble en superdeilig og superlang dag på stranden. Fikk også masse skritt på Fitbiten. Det jeg også fikk var to sinnsyke blemmer på begge lilletærne, og ett solid innsekstbitt MELLOM låra! Dette ble bra. Jeg gikk haltende bortover veien hjulbeint som om jeg skulle hatt vann i begge knærne, med vannskrekk i begge to. Jeg legger ikke
Da ble det til slutt taxi, sprek eller ikke sprek..
I går kveld var vi oppe på fjellet og kjørte en tur. Det var mye svalere der, og en utrolig vakker utsikt.
Godt å få gå litt etter å ha fått i seg maten. Da vi skulle kjøre ned, kjørte vi oss bort. Vi kjørte hit og dit i mørket. Ingen skal si de er gode på å sette opp merking rundt om i Alanya. Jeg lo så tårene trillet. Se for deg gangsterfilmer med et narkooppgjør på fraflyttede steder. Jepp! Sånn var det!
Nå skal håpefulle skru aircondition på fullt og bare nyte, og det blir hotellkos eller nye eventyr senere vites ikke på nåværende tidspunkt.
Nå kjenner jeg at varmen gjør godt. Jeg har sovet som en stein under aircondition. Kanskje det var det jeg manglet for å få sove hjemme?
I går var jeg sliten. Skrekkelig sliten. Jeg forutså ikke den spenningen som ligger i å utlevere seg selv på den måten. Jeg har bestemt at det ikke skulle ha noe makt over meg, og hvis jeg sier det mange nok ganger blir det nok sant. Det forandrer likevel ikke det faktum at jeg var skrekkelig usikker på hvor lurt det er for meg som person å slippe masken og la andre få se bak fasaden.
Jeg ligger på stranda og nyter i dag. Utsikta mi er blant annet et nydelig lite fyrtårn. Tenk på teksten til Ola Bremnes..
(Innleggene som skrives nå er forholdsvis lange, og derfor må noen deles opp. Hvis du ikke helt skjønner sammenhengen det er skrevet i, kan det lønne seg å lese innleggene som er publisert tidligere.)
Etter ett år innså jeg at jeg var på kollisjonskurs med meg selv. Jeg følte meg som en sjøstjerne som ble trukket i alle ender på en gang. Alt som skulle gjøres ble tyngre og tyngre, og fasaden min begynte å slå sprekker. Glemte avtaler og oppgaver som skulle gjøres. Jeg var konstant trøtt og sliten. Jeg begynte å sove noe helt vanvittig mye i forhold til det jeg tidligere har gjort. Gjerne noen timer på ettermiddagen når Vesla var ute, så i seng før midnatt. Gjerne 10 timers søvn, men stadig like trøtt og uopplagt.
Venner begynte å bli bekjente fordi jeg ikke evnet å pleie vennskapene. Når man har takket nei mange nok ganger, slutter folk å be deg med. Jeg følte jeg bare eksisterte. Livet mitt stagnerte, og jeg levde i et limbus.
Det måtte komme til en endring, og jeg skjønte at jeg hadde fått en real trøkk i trynet av moderjord. Den berømte veggen var vel nærmere enn den noen sinne hadde vært. Livet mitt var ikke blitt sånn jeg hadde planlagt, jeg hadde det ikke godt på noen plan i livet. Til slutt hadde jeg en lang periode med selvransakelse. Hva ville jeg egentlig med livet mitt? Hvordan ville jeg ha det med meg selv? Jeg innså at jeg på mange måter var slått, men det som skremte meg var at jeg ikke hadde evnet å sette på bremsene selv. Jeg hadde økt farta fordi jeg var utålmodig med å bli meg selv igjen. Jeg hadde satt kursen mot veggen og akselerert. Det verste er at jeg besitter god kompetanse på å følge opp andre i en slik situasjon, men når jeg skulle gå veie selv styrte jeg rett mot kanten av stupet.
Noe endret seg jo mer jeg tenkte over livssituasjonen min. Med egen bevisstgjøringen bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg måtte våge å kjenne på det vonde. Våge å grine. Våge å si at livet er faen meg no dritt av og til. Våge å si for meg selv at det går bra. Om du ikke fikser det på første forsøk, bare å prøve igjen. Våge å kjenne meg knust, men finne frem limet og pusle meg sammen. Bit for bit.
Omsider fant jeg mitt sanne livsmotto:
Det som slo meg overende skal ikke definere mitt liv, det skal være måten jeg reiser meg opp igjen.
Jeg bestemte meg for å skrive. Sette ord på på hva jeg tenkte og grunnet på. Egentlig har jeg vel alltid gjort det, men tanken på at jeg kunne bruke dette konstruktivt begynte å ta form. Hvis jeg ikke skulle gjemme meg inne i meg selv, måtte jeg finne en måte å komme tilbake på. Jeg måtte finne den delen av meg som var blitt borte på veien. Hvis jeg hadde angst for relasjoner til andre, måtte den beste medisinen være å si det høyt for noen andre enn meg selv? Og om jeg ikke var sterk nok til å si det høyt, kunne jeg kanskje skrive det?
Bloggen var et faktum. Det begynte med ufarlige innlegg. Jeg valgte å skrive og å publisere. Bruke det som terapi. I begynnelsen var jeg livredd. Tenkte at dette var skummelt. Andre ville kunne dømme meg på bakgrunn av det jeg skrev, og det jeg skrev var åpent for alle å lese. Men jeg gjorde det. Sakte men sikkert begynte jeg på min vei tilbake til det sosiale livet. Jeg fant min stemme for meg selv. Den som sa at nå må du ta deg sammen! Dette fikser du! Ett steg av gangen! Blir det feil, prøver du på nytt!
Jeg har aldri angret på det.
Jeg kjenner at det har gjort meg sterk i meg selv. Bare det å bestemme seg for å skrive, var en seier. De første innleggene var anonyme, men så ga jeg egentlig litt faen. Jeg trenger ikke anonymitet, har ikke problemer med å stå for den jeg er. For meg ble den erkjennelsen det punktet hvor jeg tok tilbake kontrollen. Det øyeblikket jeg begynte å kjenne på alt som gjorde meg stresset og urolig, det som hindret at jeg sov normalt. Da begynte jeg å trekke pusten helt ned i lungene igjen. Begynte å kjenne igjen det ansiktet som møtte meg i speilet om morgenen. Det er mitt liv! JEG eier det. Jeg KAN styre tankene og følelsene mine. Jeg kan sette følelser tilbake der de skal være. Søppeltanker går dit de skal, og jeg jeg trener på pusteøvelser HVER dag. Lufta helt ned i magen. Rolig og kontrollert. Spenner og av-spenner kroppen noen ganger. Jeg gjør det nesten automatisk.
Det er ikke gjort over natta, for det har gått ett og et halvt år, og jeg har akkurat lagt bak meg ei ny uke med to-tre timers nattesøvn, men det går lengre og lengre tid mellom hver gang. Jeg er ikke redd relasjoner, men jeg blir skrekkelig sliten etter en runde med lite søvn og mye grubling.
Så hvorfor skriver jeg dette? For å få sympati? For å få oppmerksomhet? Være nyhetens interesse? Jeg gjør det for meg selv. Jeg eier min historie. Jeg eier mitt liv. Moderjord kan gjerne snuble bein på meg, men jeg lover jeg skal reise meg. Igjen og igjen.
Dette er vel min headsup, for jeg begynner å bli klar til å sette ord på hva som startet det hele. Til tross for litt verk nå og da er sårene grodd, og det er bare arr igjen. De er blitt svakere og svakere, og med dette kan de bli til erfaringer jeg bare må ta lærdom av, og bare si: “Shit happends!”
Nå er jeg vel fremme i Alanya, og har akkurat våknet. Da jeg åpnet telefonen i går etter landing, fikk jeg hakeslepp. Det var masse tilbakemeldinger overalt, og alle var positive. Litt vanskelig å svare via mobil, men tusen takk..
Det varmer utrolig mye. Jeg håper alle har en nydelig dag der ute ❤️
