Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på med alle «vanskelige» innlegg fortløpende, men jeg feiget ut litt.
I går var vel dagen jeg litt har ventet på. Den som bare måtte komme. Jeg tror det er fordi alt fortsatt er vanskelig på en «rar»måte. Det er rart bare fordi jeg er her nede. Egentlig vet jeg at jeg er rimelig sterk og takler det meste. Det er bare vanskelig å blottlegge seg selv i det som for meg var «rock bottom».
Det er de som synes de kan mene noe om min måte å gjøre ting på. Jeg har ikke hatt en vanskelig barndom, men vært velsignet med en enestående familie. Jeg har gjort noen valg andre ikke er enige i, men det bryr jeg meg lite om. Jeg er den jeg er, nettopp fordi livet har servert meg det jeg har fått. Alt har ikke vært rosenrødt hele mitt liv, men jeg har hatt to fantastiske støttespillere som har gjort at jeg har kunnet leve med det livet har servert. Jeg håper jeg kan være slik forelder som mine foreldre har vært. Jeg vet at om alt går i stå, så har jeg de to.
Dagen i dag har vært perfekt! Alt har vært slik jeg liker best. Jeg har fått gjort det jeg ønsker i mitt eget tempo, og er back on track.
Jeg kan ikke spå i fremtiden, men jeg kan sannelig ikke bli hengende i fortiden heller. Da er det vel dags å åpne pandoras eske og la alt det vonde komme til overflaten nå…
Jeg er på plassen det definitivt er vondest å være, men med den jeg ønsker å være med.. Men jeg skal puste noen timer før jeg lar det stå til.
