Etter så utrolig mange og fine tilbakemeldinger, vil jeg bruke dette innlegget til å takke for alle gode ord og all omtanke. Likevel føler jeg at jeg må presisere at alt dette hendte to år tilbake. Den eneste grunnen til at jeg har klart å skrive disse innleggene nå, er fordi jeg er på en bedre plass i livet. Kanskje bedre enn jeg var i utgangspunktet.
Det å gå gjennom traumer er vanskelig for alle, det er derfor de er traumer. Men det å finne en måte å leve videre på, er opp til den enkelte. Når jeg har det tungt er jeg typisk «loner». Jeg må kjenne på hvor jeg er og hva jeg takler alene. Det er når jeg er ferdig med denne prosessen jeg kan snakke. Mens det pågår er jeg taus..
Jeg ble spurt om jeg noen sinne hadde vært så langt nede at jeg hadde vurdert å gi opp. Det har jeg ALDRI. Jeg er typisk livs-elsker, og liker å tro at jeg er en fighter. Nettopp derfor har det vært viktig for meg å skrive. Skrive om det som jeg har overkommet til et visst punkt.
Budskapet mitt er at vi overlever det meste. Vi må finne vår egen teknikk. Det som fungerer for meg, fungerer nødvendigvis ikke for deg. Du må finne din vei. Det er hjelp å få for alle! Det er styrke i å be om hjelp.
Jeg har vært så redd for konfrontasjoner om hvorfor jeg bare ble borte. Hvorfor jeg ikke ble med på byen. Hvorfor jeg unngikk store folkemengder. Jeg var aldri redd andre. Jeg var redd meg selv. Redd for hva jeg kunne si og gjøre.
Neida, jeg knekker ikke sammen i gråt på butikken, på byen eller på jobb. Jeg er fortsatt en mester i å holde fasaden. Men litt om litt snakker jeg. Litt mer åpen for hver gang.
Jeg elsker uttrykket «what does’nt kill you makes you stronger!» Og jeg er jo her jeg da..! En dag av gangen, noen dager museskritt, andre dager kvantesprang. Men det går fremover om ikke annet.
