Timene til han skulle komme, var lange. Skrekkelig lange. Den dagen dro jeg ikke fra hotellet, var bare med Vesla og slappet av.
Jeg gruet meg til han skulle komme men jeg savnet han skrekkelig mye, og han var den eneste jeg ville ha rundt meg. Det er utrolig hvor mange destruktive tanker man kan ha i et hode. Jeg spilte av det ene scenarioet etter det andre over hvor vanskelig alt kom til å bli, og jeg ble mer og mer nedstemt.
Det var kveld før han kom på hotellet. Vesla sov, og jeg satt og tok en kaffe på terrassen. Endelig var han der, og det fikk bare bære eller briste. Så ble det ikke som noe jeg hadde forestilt meg. Det ble bare fint. Godt. Trygt. Det ble ei lang natt. Det var så mye å snakke om, men det var så vanskelig å sette ord på det. Egentlig kjentes det uvirkelig ut. Blåflekkene var fortsatt blå-svart, så de fortalte litt av historien, resten skulle jeg fortelle. Det var usammenhengende. Jeg var sliten, det kjentes litt motløst å sitte der å svare at jeg ikke visste eller ikke husket. Da vi la oss var jeg kjempe nervøs for om jeg kom til å få panikk. Jeg var ikke overhode klar for noen form for intimitet. Det var som han hadde lest tankene mine, for han lå bare å strøk meg over håret til jeg sovnet. Jeg klarte å sove noen timer sammenhengende resten av natten.
Dagene gikk mye som før. Vi badet og var på stranden, ute å spiste og så på hotellet og slappet av på kvelden. Vesla var kjempefornøyd med å få enda flere å være med, og det var godt å ikke ha ansvaret alene. Når hun hadde lagt seg fikk vi pratet sammen. Det var stadig noe jeg hadde glemt å fortelle, og han spurte mye. Jeg begynte å bli sliten. Prøvde å huske, men det var liksom helt tomt.
Ene dagen ville han ikke bli med på stranden, og sa han hadde noen andre ting han måtte få gjort, så vi dro ned alene. Jeg hadde mer ro innvendig nå, men var fortsatt urolig og redd. Ville fortsatt ikke gå i hovedgata.
Den kvelden når vi satt på terrassen og slappet av, fortalte han at han hadde vært på karaokebaren den dagen. Han måtte det for sin egen del. Jeg kjente jeg ble helt kvalm. Fikk ikke til å si noe. Gikk helt inn i min egen boble igjen. Jeg hørte han snakke, men festet meg ikke ved noe av det han sa. Ville ikke høre, ville ikke vite. Jeg ble forbannet, men sa ikke noe. Venninnen min satt sammen med han og pratet da jeg gikk inn. Jeg følte meg så utrolig sviktet. Hadde han dratt dit fordi han ikke trodde meg? Jeg fikk ikke til å spørre, for jeg var så redd for hva han kom til å svare. Jeg var så sint! Hva var det som gjorde at han ikke trodde meg? Oppførte jeg meg ikke som forventet? Jeg lå i senga og grublet til jeg sovnet.
På morgenen satt jeg på terrassen med en kaffe og tenkte litt. Jeg hadde vel konkludert litt vel kjapt, og ikke engang spurt hva han hadde ment med å dra tilbake dit. Behovet mitt for å vite hva han mente var veldig stort. Da han våknet fikk vi pratet en stund alene. Han sa han måtte se hvilken plass det var. Se om han kunne finne ut hvem det kunne være. Plutselig ble bildet et helt annet enn det jeg først hadde tenkt. Han hadde et behov for å gjøre noe, men visste ikke hva så lenge jeg ikke ville politianmelde det. Han på sin side følte seg også handlingslammet, ikke bare meg. Vi var faktisk to i det hele, men jeg så bare meg. Ingen andre.
Nest siste kvelden før vi skulle reise, var vi jentene ute å spiste alene. Da vi skulle gå, gikk vi forbi plassen men på motsatt side av veien. Jeg hadde skyhøy puls. Svetten piplet på panna og jeg var klam i hendene. Ingenting hendte. Vi hadde et hyggelig måltid, og jeg drakk litt vin til maten. Det kjentes nesten normalt ut. Da vi gikk tilbake foreslo jeg at vi skulle gå på andre siden av veien. Når vi nærmet oss kjente jeg en ny følelse i meg. Hvorfor skulle jeg gå der å se i bakken? Hva hadde jeg egentlig gjort for å oppleve dette? Å bli gjort til offer er en ting, men å fortsette å være det er et valg. “Kom så går vi ned å ser en runde før vi går ut igjen.” Stemmen min hørtes rolig og selvsikker ut, men avspeilet ikke hva jeg følte innvendig. Jeg dro pusten godt inn først. Vi gikk ned, og jeg bestemte at jeg skulle gå med hevet hode. Alt gikk fint, og vi kom inn, gikk en runde og kikket, gikk så ut igjen.
Jeg vet at noen vet! Jeg så det på blikket. To stykker vek unna i blikket straks vi kom inn. De vet!
Jeg var nesten hysterisk da vi kom ut igjen. Det var en slags seier for meg. Jeg hadde klart å holde hodet hevet hele tiden. Det var nesten så jeg begynte å grine, så jeg måtte konsentrere meg om å puste for å finne roen igjen. Venninnen min sa hun hadde trodd jeg skulle knekke sammen da vi kom inn der, så hun hadde voktet meg hele tiden.
Seiersrusen varte bare til jeg fortalte han om det. Han ble rasende. Ikke fordi jeg hadde gått dit, men fordi jeg hadde gått dit uten han. Jeg forstod ikke hans behov for å ha kontroll over meg hele tiden. Skjønte han ikke at jeg måtte komme meg bort fra dette? Jeg måtte finne min måte å legge det bak meg. Jeg skulle snart hjem, og jeg måtte finne tilbake til den jeg var før jeg våknet opp på det hotell-rommet. Lite visste jeg at den personen er borte for bestandig. Han fortsatte å være sint. Hvordan forventet jeg at han skulle kunne beskytte meg når jeg gikk dit alene? Selv om han var sint, var det godt å se at han reagerte.
Da vi reiste dro vi uten han. Han hadde ikke fly før dagen etter. Allerede på bussen fra hotellet kjente jeg at jeg ikke bare reiste fra han, jeg reiste fra den tryggheten han representerte. Jeg var overlatt til meg selv og hodet mitt, og det kjentes ikke bra ut…
