Da vi landet i Bodø var vi alle skrekkelig slitne. Jeg ville bare hjem. Nå skulle jeg legge alt bak meg og få livet mitt back on track. Alt skulle legges bort, og glemmes. Dagen gikk med på å pakke ut å vaske tøy, jeg holdt meg opptatt så jeg slapp å tenke. En av venninne kom innom, for hun hadde vært så bekymret fordi jeg ikke svarte på meldinger eller telefon. Vi tok en kaffe og jeg begynte å fortelle litt fra turen. Plutselig rant hele historien ut av meg, i så fall det jeg husket. Jeg pratet og pratet og pratet.
Jeg skjønte at jeg måtte snakke med de store barna også. At Vesla kanskje måtte ha noen å prate med om hun var engstelig eller redd. De store ungene tok det fint. Ble stille og sa vel egentlig ikke så mye. Det var likevel godt å se at de forstod at ikke alt var helt bra.
Hele natten lå jeg søvnløs, og jeg skjønte at jeg måtte til lege. En ting var det jeg hadde fått i drinken, en annen ting var eventuelle andre følger. Blåflekkene var blitt svake, men fortsatt vitnet de om hva som hadde hendt.
Jeg hadde med meg venninnen som kom på besøk, da jeg dro til legen. Ville ikke dra alene, visste at jeg hadde trukket meg om jeg var alene. Hun var en fantastisk støtte ❤️
Jeg har hatt fastlege fra jeg flyttet hit. Ikke at jeg har vært der så mye, men i løpet av 25 år har jeg rukket å få en god relasjon til han. Det var helt riktig å starte der. Han er en rolig og fornuftig lege, og han hadde forståelse for at jeg ikke fikset å bli tatt i. Undersøkelser var ikke aktuelt for meg i den tilstanden jeg var i. Hele muren jeg hadde bygget opp i løpet av ferien raste som et korthus. Det ble en lang time og jeg fikk tilbud om traume psykolog. Jeg lurte på om han trodde det var noe for meg med tanke på at jeg bruker skrekkelig lang tid på å åpne meg for noen som helst. Vi ble enige om at det var bedre for meg å ha timer hos han hver uke. Jeg ble sykemeldt noen uker, og han tok urinprøve og endel blodprøver. Så kunne jeg dra hjem.
Den neste måneden husker jeg ikke så mye av. Jeg føler at jeg bare sov og sov. Timene hos legen hjalp meg å sette ting i perspektiv. Ga meg mange ting å tenke over.
Hans teori var at jeg hadde fått i meg rohypnol, og jeg ble fortalt at det ikke var sikkert jeg ville komme til å huske noe mer. Det var det vanskelig for meg å forsone meg med. Jeg ville huske. Jeg hadde så lyst å få et minne av at jeg sa at dette ville jeg ikke, at jeg hadde sagt at dette var mot min vilje.
Legen satte det i et annet perspektiv. Så lenge jeg var ute av stand til å kunne motsette meg noe som helst, så er det et overgrep. Da er det mot min vilje. Om jeg hadde husket, kunne det likevel hende at jeg tilsynelatende hadde gått frivillig, for rohypnol har den effekten. Man blir viljeløs og likegyldig. Likevel mente han at det ikke spilte noen rolle om jeg husket eller ikke.
Samtidig mente han at 16 dager gamle blåflekker som fortsatt var synlige, var neppe frivillig.
Jeg syntes det var vanskelig å snakke. Jeg er ikke så god på å sette ord på ting på direkten. Vil helst tenke gjennom ting først. Grunnen er at jeg er litt redd for å bli tatt med guarden nede.
Legen min ga meg ingen sjanser. Spurte om de vanskelige tingene. Når jeg hadde time hos han, sørget jeg for at jeg kunne dra rett hjem for å sove etterpå. I bilen lå Kleenexen klar.
Sakte men sikkert begynte jeg å våkne igjen. Leste litt nyheter. Se litt på TV. Ikke være så opptatt av meg selv. Det er nok rett å si at tiden jobbet med meg, å jeg begynte å kave meg mot overflaten. Klar til å ta fatt på jobben med å komme meg tilbake til livet.
Livet kommer ikke med bare solskinn, og når man når bunnen så til de grader som jeg føler jeg gjorde, må man regne med litt uvær en stund.
