De neste dagene gikk i en evig døs. Jeg var på stranda med Vesla. Hadde på skjorte når vi gikk noen steder, sånn at ikke blåflekkene var synlige. Jeg ville ikke at noen skulle se og spørre om noe. På kveldene gikk vi ut for å spise med de andre, men vi gikk tidlig tilbake på hotellet. I samtalene var jeg distansert og et kjedelig selskap. Heldigvis hadde jeg fått overført penger fra mastercardet, så vi var økonomisk ok igjen. Jeg gjorde alt jeg kunne for at alt skulle bli så normalt som mulig.
Jeg sjekket mulighet for å finne ut hva som var hendt uten å blande inn politiet, for det maktet jeg bare ikke. Det var ingenting som kunne gjøres uten en politianmeldelse. Etter kuppforsøket for noen år siden ble det vanskelig å få engelsktalende politi der nede, og tanken på å ikke ha kontroll over hva jeg kunne forvente av spørsmål og undersøkelser gjorde meg stresset. Samlet ble til at jeg ikke klarte å gjøre noe. Jeg var handlingslammet.
Min venninne og jeg snakket mye sammen. Hun spurte endel, og jeg svarte på det jeg kunne, men jeg husket fremdeles ikke noe mer.
Bare tanken på å nærme meg karaokebaren ga meg kvalme-fornemmelser, og gikk store omveier. Jeg var rolig og behersket på overflaten, men innvendig var jeg et kaos. Jeg klarte ikke å svare telefonen eller meldinger. Jeg leste de, men visste ikke hva jeg skulle si. Han jeg brydde meg mest om, sendte meldinger og ringte, men jeg svarte ikke. Tredje kvelden, etter at Vesla var sovnet, tok jeg mot til meg å ringte han tilbake. Først var han irritert fordi jeg ikke hadde svart, men etter noen minutter spurte han hva som var galt. Ingenting svarte jeg litt for fort og litt stresset. Han ga seg ikke og spurte om og om igjen. Til slutt fortalte jeg han om det som hadde hendt, og følte meg skamfull og skyldig, selv om jeg egentlig hadde innsett at jeg hadde fått i meg noe annet enn det jeg hadde bedt om.
Først trodde han meg ikke. Han var helt satt ut. Spurte om jeg hadde fortalt alt som det var, at det ikke var noe annet som lå bak. Jeg skjønte at han vurderte det dit at det kunne være en bortforklaring av at jeg frivillig hadde gått til sengs med noen, fått dårlig samvittighet og forsøkte å bortforklare det med å skylde på noen andre. Jeg avkreftet det, og spurte om han faktisk trodde jeg kunne gjøre noe sånt. Han svarte med å si at han aldri kunne tenke seg at jeg skulle bli utsatt for det jeg fortalte heller, fordi jeg tok mine forhåndsregler og var generelt forsiktig.
I løpet av et kvarter hadde han booket billetter og var på tur til meg. For første gang siden jeg våknet på det hotellrommet, kjente jeg noe som kunne minne om ro.
Mens jeg ventet på at han skulle komme, begynte nervene å komme. Kom jeg til å klare å være i nærheten av han i hele tatt? Jeg begynte å grue meg, samtidig som jeg begynte å gruble på hva han først hadde spurt om. Hvis den jeg var glad i og som kjenner meg kunne stille disse spørsmålene, hva ville andre som ikke kjenner meg tenke.? At de fleste nok tenker at jeg var naiv og dum skjønner jeg, jeg ville gjort det selv. Vurderingene mine der og da var at jeg hadde valgt en trygg plass å vente.
Så feil kan man ta, og jeg fikk sannelig betale for det…
