Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag kom sommervarmen tilbake. 19 varmegrader og sol medførte at dagen ble tilbragt på terrassen. Det var helt nydelig. Til og med Glimt som 1. runde i cupen ble sett der ute. Klokka 20.15 gikk jeg på badet for å sette på en maskin med klær. Da jeg kom ut fra badet ble jeg lettere forvirret. Det solskinnet jeg forlot da jeg gikk inn, var erstattet er skikkelig trolsk tåke. Temperaturen sank til 11 grader på minutter. Det var helt merkelig.
Det har regnet non stop siden vi kom fra hovedstaden, så jeg håper morgendagen blir som tidligere i dag. Da skal det nytes.
Jeg måtte ta et bilde av tåka, for det var rett og slett vakkert selv om jeg ikke akkurat ønsket den velkommen.
Da var husfreden brutt, og Vesla er på sosiale medier. Først var det Snapchat, så insta og i dag var det FB som stod for tur. Nå er altså Vesla blitt digital.
Det er med skrekkblandet fryd hun får entre den digitale verden. Er hun moden nok til det?
Det digitale universet inneholder så mange fallgruver, ulovlige fristelser og utfordrer grensesetting på en helt ny måte. Vi har hatt lange samtaler om hva som er forventet av Vesla, og vi har satt noen regler for hva som er greit og ikke greit, om hun klarer å forholde seg til det gjenstår og se. Hun vet også hva konsekvensene er for eventuelle brudd.
Vi har snakket masse om hvordan man skal respondere dersom man får uønsket oppmerksomhet fra uønskede personer. Snakket om hvor viktig det er å beskytte seg selv og identiteten sin. Vi har snakket om identitetstyveri og sikring av kritiske personopplysninger, hacking og hva man kan bli utsatt for. Det er ikke bare det negative vi har snakket om da, også alle de morsomme mulighetene.
Vesla har altså entret SoMe for fullt, og mamma’n er usikker på om hun liker det eller ikke. Det verste er jo at tiden eskalerer og går fortere og fortere, og Vesla blir stadig eldre. Det er jo så skummelt å slippe henne løs på egen hånd, og stole på at det går bra. Hun blir jo mer og mer selvstendig, og trenger ikke mamma’n sin på langt nær så mye som tidligere.
Misforstå meg rett, for akkurat det er faktisk veldig deilig, og det gir rom for egentid for mamma’n også, og det er mamma’n veldig fornøyd med. Hun må bare ikke bli altfor selvstendig altfor fort, for denne mamma’n er ikke klar for å slippe henne helt riktig ennå.. ❤️
Da Vesla våknet i går, var hun blank i blikket, rød i ansiktet og potte tett i nesen. En sjekk viste at hun hadde litt feber i tillegg. Det var ikke akkurat slik hun ønsket seg sommerferien.
Siden vi akkurat er kommet hjem fra Oslo, kjente jeg litt på bekymringen om det kunne være covid-19. Smak- og luktesans var inntakt, så jeg anså ikke sannsynligheten for at hun var smittet som særlig stor, men rutinen er at luftveissymptomer skal tas på alvor. Vesla måtte altså testes, og heldigvis var det enkelt å få bestilt time. Vi kontaktet de Vesla hadde vært sammen med, og ga de en headsup på at hun måtte testes, slik at de kunne være ekstra oppmerksom.
Vi kom på luftveis-legevakta, og stod utenfor å ventet på å komme inn. Det hele gikk som en lek. Testingen tok knapt ett minutt, så var vi ute igjen.
«Mamma! Æ trur sjæla forlot kroppen min når ho tok ut ut test-pinnen!» Vesla gned seg over neseryggen, så det var nok ikke det beste hun har opplevd, men langt fra det verste heller. Vesla måtte hjem i vente-karantene, men jeg trengte ikke forholde meg til noen restriksjoner, derfor dro jeg å bunkret opp med litt godsaker til den lille pasienten min, sånn at hun kunne ligge på sofaen og kose seg.
Etter 20 timer kom svaret. Vesla var negativ. Det var godt, men likevel er Vesla syk, så da må mamma pusle litt ekstra med ungen i dag. Så vi har fylt opp forrådene i huset, og denne helga blir viet til film og kos!
I går var en dag til ettertanke. Det var så mange innlegg om det å hedre de omkomne fra Utøya. Jeg ble rørt langt inn i hjertesjela av de vitnesbyrdene som ble delt, og alle vakre minneord.
Terrorhandlingene var grusomme, og jeg satt klistret foran TV og grein mens jeg tok alt det jævlige inn over meg. Det er 10 år siden nå.
For norsk presse er det reine julaften i tiden rundt 22. juli. Med det mener jeg at media har kjørt på med fokus på terrorhandlingen ti år nå, og flere dager før datoen er der. De tar ut den ene triste reportasjen etter den andre. Det virker som media vil spa frem mer og mer grusomme detaljer hvert år. Alle de tragiske beretningene. Det virker som de tror vi ikke husker selv! Vi må påminnes!
Vi kommer ikke til å glemme. Aldri! Det var for grufullt til å glemme. Vi kommer alltid til å huske at det var 77 som aldri kom hjem. 77 som fikk avsluttet sitt liv altfor tidlig. 77 som gikk ut av tiden. Huske at en forvaklet mann mente han hadde rett å leke Gud og avslutte disse livene.
Jeg gruer meg til den 22. juli. Ikke fordi jeg ikke vil minnes den dagen, men fordi det alltid i media kommer med grusomme beretning om hva noen opplevde, og jeg klarer ikke la være å lese. Jeg MÅ lese. Jeg vet jeg sitter med klump i magen og har sykt vondt i brystet etterpå. Jeg vet jeg vil grine og føler meg så fattig.
Om natta kommer drømmene. Eller snarere marerittene. Det er alltid om det jeg har lest. Det er alltid redsel, smerte, død og fortvilelse. Hvert år. Jeg mistet ingen av mine nære og kjære på Utøya, men tenk på de som mistet en av sine. Tenk på de som overlevde. Det må være grusomt å gjenoppleve den dagen gjennom alle media år etter år. Aldri la disse grusomhetene blekne. Alt blir tatt frem år etter år…
«Om én mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan skape sammen». Stine Renate Håheim
Dette må være de vakreste ordene jeg noen sinne har hørt uttalt etter en terroraksjon. Tenk at et menneske som har vært vitne til denne grusomme terroren klarer å si noe så vakkert?
Like sikkert som at grusomme personskildringer legges frem, kommer også disse ordene til heder og ære hvert år. Hvert år tenker jeg det samme som da jeg hørte de første gangen. De ordene representerer håpet. Håpet om at vi en gang kan gjøre verden til et bedre sted å være. Håpet om at kjærligheten overvinner hatet..
Jeg var så himla stolt av meg selv. Fra 10. juni har jeg holdt meg i skinnet. Vært nøye med å ikke pakke i meg noe med sukker i. Helt siden legen konstaterte at jeg har diabetes 2 har jeg forsøkt å holde meg på den smale sti. Det har egentlig gått veldig bra, og var overraskende enkelt. Helt til i går og i dag.
Jeg gikk på en sprekk! Ikke en liten sprekk men en real smell rett og slett. I dag er jeg trøtt, sliten og uopplagt. Jeg vet selv hvor feil det der ble! To dager med masse sukker medfører at kroppen jobber beinhardt med å bli kvitt giften.
Ja, selvgjort er velgjort. Jeg kan bare klandre meg selv for å kaste bort en hel dag med å være sliten og uopplagt, men i dag er det å brette opp armene og starte på’n igjen. Tilbake til grov-skive og masse frukt og grønt. Jeg orker ikke være på minussiden med energi, det kler meg utrolig dårlig!
Ferie er skumle tider for en mamma som kjeder seg i regnværet. Da er det tid for serier, og jeg har tatt frem en serie fra en svunnen tid. Sex og singelliv er børstet støv av, og kommet frem i dagens lys.
Jeg er kommet så langt at pripne Charlotte må til gynekologen og får diagnosen deprimert vagina, og må ha antidepressiva. Deperimert vagina altså. Ja, alt skal man høre før ørene faller av. Hva som fikk den deprimert og hvordan det utartet seg er jeg usikker på, for jeg lo så jeg fikk brus i nesa og utover gulvet.
Nu vel, det var likevel noe viktig som ble tatt opp i episoden. Charlotte hadde heller aldri sett sin vagina i speilet. Hun visste altså ikke hvordan den så ut. Det er vi ved kjernen av problemet. Dersom vi kvinner ikke vet hvordan vår vagina ser ut, hvordan skal vi da kunne vite om det er noen endringer i rikets tilstand? Det er viktig å vite at vaginaen endrer utseende ut fra alder og fysiske påvirkninger, og hva som er normalt for seg selv. Da kan man på et tidlig stadium oppdage eventuelle endringer som ikke er som de skal.
Så damer! Bare å finne frem speilet og gå på oppdagelsesferd, og oppdager du noe uvanlig så er oppfordringen å gå til legen! Det kan hende du har deprimert vagina!
Barn under skolepliktig alder er små barn. Små barn er små barn, og de kan finne på mye merkelige og uoverveide ting. De handler på impuls. Som foreldre er det ofte så man må ta en timeout uansett hvor man er, for å forklare forskjell på rett og galt. Det er ikke noe morsomt, men må man så må man. Been there, done that!
Da vi frekventerte Sørenga fikk jeg en real hakeslipp. Litt bortenfor oss lå den søteste småjenta på rundt 5-6 år, sammen med mammaen sin. Hun badet og koste seg. Ved siden av den lå det en annen mamma med en jente på 10-12 år. Den eldste av jentene matet småspurvene på bakken. Det kom selvsagt endel av de, og jeg skvatt litt nå og da når en spurv kom susende rundt hodet på meg. Jeg er ikke noen ornitolog og ikke overvettes begeistret for fugler generelt, men jenta syntes det var stas. Hun matet og forsøkte å få de nærmere seg. Det var tydelig at hun syntes det var koselig med de små fjærballene.
Den minste av jentene reiste seg opp, og jeg trodde hun hadde lyst å mate spurvene hun også. Plutselig langet hun ut en fot og sparket etter de. Både jeg og den andre jenta ble sittende å måpe mot ungen. Så sparket hun på nytt. Småspurvene flakset unna i siste liten. Jeg så mot mammaen til den lille jenta. Hadde hun ikke fått med seg hva hun gjorde? Det kan hun ikke unngått, for hun stod å så mot oss mens hun pakket sammen. Hun gikk mot jenta, men sa ingenting til henne. Ga henne bare skoene sine. Jenta tok de på og fortsatte å forsøke å snike seg innpå fuglene for å sparke etter dem. Ingen sa noe til den håpefulle, og hun fortsatte å tumlet rundt etter fuglene.
»Du må ikke sparke etter fuglan! Det e ikke greit! Man skal vær snill mot dyran!»
Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men jeg bare klarte ikke å la være. Når ikke de ansvarlige voksne sier noe, må det da være greit å si i fra? Jenta bare så på meg lenge, men sa ikke ett ord. Så snudde hun og begynte å sparke etter dem andre veien. Mammaen pakket ferdig og stod en stund å så på jenta si før hun rakte henne hånden og sa de skulle gå. Det virket som mor syntes dette var helt normalt.
Når ble det normalt å la barna sine sparke etter dyr? Jeg skjønner at små barn vil løpe etter fugler for å forske å fange de, og kanskje holde de, men sparke etter dem liksom? Kom igjen alle mammaer og pappaer! Vi kan bedre enn det der? Vi skjønner alle at vi må lære ungene å respektere mennesker og dyr? At vi må være snille mot dem? Et barn er barn, og kan finne på nettopp slike ting, men når de gjør det må vi voksne ta vår rolle på alvor og si klart i fra at sånn gjør man ikke. Det er ikke greit! Skulle bare ønske det var mammaen som sa det, og ikke meg..
Klokka 06.00 var der begynnelsen til slutten. Da varslet alarmen oss om at det var på tide å pakke lekene og vende nesa hjemover igjen. Det er litt ambivalente følelser rundt det. Vi har hatt en fantastisk ferie, Vesla og jeg, men nok er nok.
Vi har lyst å dra hjem å treffe vennene våre, og slippe å være sammen 24/7. Vesla er vant å gjøre masse på egen hånd, men i Oslo var det et annet regime. Da måtte mamma’n ha henne innen synsfeltet. Det ble litt slitsomt for oss begge. Men når vi skal forlate sitter vi igjen med masse fantastiske ting å ha med i minnebanken. Det er sånn vi skal ta frem når hverdagen overmanner oss igjen.
Takk Oslo for noen nydelige dager. Vi sier på gjensyn, for vi skal nok komme tilbake. Vesla og jeg er nok litt småforelsket i deg ❤️
Alle dager er ikke alltid like vellykket, og Vesla og jeg stod opp med feil fot. Hjemme kan vi trekke oss tilbake på våre enemerker, men i en ettroms-Airbnb er det ikke like enkelt. Det var en morgen i øredøvende stillhet og skarpe blikk. Det tydet på litt av en dag. Grunnen? Mamma’n til Vesla ville bruke dagen på severdigheter, Vesla ville bade. Det var klart for stillingskrig. I lys av stemningen ble frokosten inntatt uten at mange ordene ble vekslet. Deretter var det å stelle seg litt før vi trampet ut av leiligheten.
Det var som om irritasjonen forsvant da vi kom ut. Brått var all uenighet glemt og tilbake var eventyrlysten. Vi var på forsvarsmuseet, vandreteater på Akershus festning, og hadde lunsj på Aker Brygge. Dagen var snudd helt om. Vandreteateret fortalte litt om historikken rundt Akershusfestning og dramatikken som har utspilt seg der gjennom tidene. Vesla syntes det var fantastisk, og jeg må si meg enig i det. Det var utrolig dyktige skuespillere. Etter lunsjen ble det litt sukkerspinn, og mamma’n måtte få tatt litt feriebilder. De er gode å ta frem når høsten kommer og det blir kaldere.
Englebarnet måtte selvsagt foreviges. Det sier seg selv, og hun stilte velvillig opp til fotografering før vi gikk videre. Da vi kom til Spikersuppa fleipet jeg med at hun kunne hoppe i fontenen slik at jeg fikk noen fine bilder. Hun var ikke vanskelig å be, det skal være helt sikkert!
Etterpå tuslet vi nedover Karl Johan. Mor og klissvåt Vesla. Hva gjør vel det når det er en varm og god sommerdag? Selv om dagen startet litt på skeive, hentet vi oss inn igjen uten sånn at dagen alt i alt ble til nok en nydelig feriedag. Selv om hun ikke ville være turist, er det frivillig tvang! Den som ikke vil den skal, for ferien var for oss begge!
Da har Vesla og jeg frekventert Sørenga. Personlig likte jeg det mye bedre enn operaen. Vesla var helt enig. Hun fant seg ei å bade sammen med, og glemt var mamma’n. Ingenting slår det å være to sammen når man er å bader. Mamma’n fikk nyte sola i fred fra masing om ikke annet. Vannet var så kaldt, at selv en isbjørn fra nord som meg, syntes det var for kaldt. De lokale isbaderne og Vesla så derimot ut til å nyte i fulle drag. Fire timer bading! Jeg vurderte å sjekke om hun hadde fått svømmehud mellom tærne da hun endelig kom opp.
Jeg må fortelle om det mest fantastiske av alt. Da vi passerte operaen på tur bortover, møtte jeg ei venninne jeg ikke har sett på nærmere 30 år! (Hvordan er det mulig når jeg knapt er 30?!) Vi passerte hverandre, og bråstoppet begge to! Gjensynsgleden var stor. Ingen av oss bor jo i Oslo, begge på en kort mini-ferie. Hva er oddsen for å bare møtes, og ikke minst kjenne hverandre igjen umiddelbart? Vi utvekslet telefonnummer, og hun møtte oss på Sørenga etterhvert. Det ble en snill stund.
På kvelden tok vi middag sammen alle tre, og det ble en nydelig kveld med en «walk down memory lane». Vesla syntes nok ikke vi var så interessante, men hun fikk sitte på nettet og var fornøyd med det.
Noen mennesker kan man ha rundt seg hele livet, uten å egentlig kjenne, og noen mennesker trenger man ikke å ha sett på 30 år, og likevel er kontakten der som om man har tilbragt hele livet sammen.
Det blir ikke 30 år til neste gang vi skal møtes, for vi bestemte oss for å møtes igjen om ikke altfor lenge.
Da vi kom i leiligheten på kvelden og Vesla falt i koma, ble jeg liggende å tenke tilbake på den tiden vi hang sammen. Vi var unge og sorgløse. Det var ei herlig tid rett og slett. Lite visste vi om hva livet hadde i vente for oss da. Vi trodde vi var voksne og verdensvant, men 30 år etter ser jeg bare at vi var fantastisk naive og fortsatt trodde verden bare var svart-hvit. Vi visste så mye om livet på den tiden. Trodde vi i såfall. Studier og voksenlivet gjorde at vi flyttet til hver vår kant, og etterhvert ble det til sporadisk kontakt gjennom FB. Frem til et tilfeldig møte ved operaen i Oslo..
Jeg tror denne reisen kommer til å gi mange fine minner i minnebanken vår, men slike møter har man ikke mange av i livet. Det et slike små diamanter som gir et smil om munnen når man tenker tilbake på dem.
