Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det skjer ikke så ofte at vi drar ut for å spise middag, men det skjer av og til. Trist faktisk. At vi ikke gjør det oftere. Faktisk bør vi gjøre det minst én gang i uka. I forrige uke var det nydelig vær og jeg kjente overhodet ikke for å stå inne å lage middag. Vesla hadde i tillegg leksefri, så da var det duket for at mor og datter kunne spise ute. Endelig skulle også vi ut å spise! Vi dro sammen med noen venner, og det blei ei nydelig stund.
Det tok oss ca 20 minutter å gå innover marka før vi kom til en nydelig gapahuk ved elva. Sola var krøpet ned bak tretoppene og elva var frisk og kald. Det var en flott plass, og alt var klart til at vi kunne lage bål og kose oss. Etter noen minutter var det fyr på bålpannen som vi kunne grille på, og brått var maten på vei. Aldri smaker maten så godt som når man spiser ute
Vesla og jeg fikk noen fine bildet i tillegg. Hun fant ut hun skulle prøve en posering i bergveggen, men da fikk mamma’n så nerver at hun ble jaget ned!
Det kunne endt der, og vi kunne gått hjem glad og fornøyd, men jeg var jo ikke alene. Vesla var der, og den iskalde elva var der….
Hvis jeg sier norsk kultur, hva er det nærliggende å tenke på da? For de fleste er det en nisselua, bunader, bygdetun og bondegårder, folkemusikk på hardingfela, fiskerbonden, fjell, fjorder og spektakulær natur, og ikke minst melkesjokoladen.
Det er en vedtatt sannhet at vi går på ski om vinteren, elsker fjorden om sommeren og vi alle er gjestfrie, om enn litt trauste inn i mellom. Vi elsker fårikål og risengrynsgrøt og ikke minst multer til dessert. Norge er et land med en sterk tradisjon som strekker seg flere hundre år tilbake.
Kjennskap og trygghet til vår kultur er avgjørende for hvordan vi møter mennesker fra andre kulturer. De senere årene har nordmenn valfartet utlandet for å utforske andre kulturer. Riktignok reiser majoriteten for å oppleve bekvemmelige turistmål, og vandrer gjerne i timevis for å finne en spiseplass hvor de serverer kjøttkaker. Heldigvis blir det stadig mer vanlig å være kulturturist, og oppleve andre lands kulturer fremfor å lete etter det som minner mest om Norge. Vi er nysgjerrige og ønsker i større grad å lære om andre kulturer på våre reiser. Men er vi nysgjerrige nok på de nye kulturene som er kommet til Norge for å bli?
Ved inngangen til 2019 var det ca 180.00 norskfødte borgere med innvandrer foreldre i Norge. Disse 180.000 og foreldrene er kommet til Norge for å bli, og med seg har de sin kulturarv. Disse har også behov for å kjenne sin kultur og være trygg på den.Min tese er at når man vet hvem man er og hvor man kommer fra, og man blir respektert for den kulturen man har med seg, er det lettere å slå rot i et nytt samfunn. Likeså må vi bli bedre på å inkludere alle inn i vår kultur å slutte med vås som å bli harm over at ikke etnisk norske nordmenn bruker bunad.
At en minoritets nordmann vil bruke bunad er jo bare en måte å omfavne det norske og å vise respekt for vår forankrede kultur.
Hvis jeg nå spør hva er norsk kultur, er ikke lengre svaret det samme. Den norske kulturen er ikke lengre bare fårikål og ferskfisk. Den er kebab og bacalao også! Den norske kulturen et ikke bare 17.mai og Den Norske Kirke. Den er ID og ramadan og moskeer. Det er ikke bare folkedans og hallingkast, den er også arabisk folkemusikk med tombak. Norsk kultur blir ikke fattigere og utvannet ved å inkludere nye kulturer, tvert i mot. Det er et mangfold og berikelse for den som våger å dytte nisselua litt opp fra øynene og se det nye.
I skjæringspunktet mellom de forskjellige kulturene er det rom for det nye. Den kulturen vi skal ha med oss inn i fremtiden. Vi befinner oss der nå. Vi står klar for å skape en felles fremtid med de nasjonalitetene som er kommet til Norge for å bli.
Kultur er ikke problemfri, og det vil alltid være punkter der det vil oppstå motsetninger. Noen motsetninger må vi leve med, og noen må vi kompromisse på. Det viktigste er likevel å sette ord på det problematiske og gå i dialog om det. Løsningen finnes der det er vilje.
På middagsbordet kan det være både fårikål og kebab uten at det er noe spektakulært i det. Det er den nye normalen. I fremtiden kan vi ikke lengre snakke om vi og de. Da må vi snakke om oss, og ikke minst må vi forene oss slik at vi kan snakke om vår felles kulturarv.
I dag har vi tatt bærekraft-strategien vi laget på jobb, ett skritt videre. Vi har begynt selve gjennomføringen av den. Bærekraftmål nr 14, bevaring av havet og strandsonen var var det viktigste for oss, så ved hjelp av to som kaller seg Strandryddere gjennomførte vi nettopp vår første strandrydding. Strandryddere seiler rundt og rydder øyene rundt kysten for plast. De samler mange hundre kilo plast hver dag de seiler rundt, og dette gjør de helt vederlagsfritt!
Heldige oss som fikk disse på lag!
Vi fikk litt informasjon om hva vi skulle se etter Faktisk håpet jeg å finne mange hundre kilo plast og søppel rundt museet, men vi fant nesten ingenting selv om området er et godt besøkt friluftsmuseum. Men tenk så fint! Det betyr at de som valfarter området er flinke til å holde det rent, og tar søpla si med til søppelboksene. Helt fantastisk!
Det betyr likevel ikke at vi har oppfylt bærekraftmålet for vår del. Det er flere strandsoner rundt museet vårt, havet er fortsatt sårbart og vi må fortsatt ta ansvar.
Hvis du vil se den fantastiske jobben Strandryddere gjør, kan du følge dem her. Det gjør jeg. Strandrydding kan alle gjøre, for ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt!
I dag starter skolen her oppe i nord. En sommer er over, men jeg skal ikke nekte for at både Vesla og jeg synes den har vært altfor kort. Den varte liksom bare et øyeblikk så var den over. Det deiligste med sommerferiene er ikke nødvendigvis at jeg har ferie, men at jeg får stå opp i ro og mak og starte dagen alene. Det er deilig da. Ingen som maser. Ingen som snakker til meg. Ingen jeg kan ta ut det at jeg er morgengretten på. Jeg får være helt i min egen boble til jeg kommer på jobb.
I dag var det ikke sånn. Jeg stod opp, og jammen ta var ikke Vesla våken i det øyeblikket jeg gikk i dusjen. “Mamma! Kan æ kom inn? Æ må på do!” Hva er greia liksom? Ikke før åpnet øynene før maset begynner? For ikke å snakke om det faktumet at vi har to toalett i huset. Vesla ble elegant overhørt og jeg bare stupte inn i vannstrålene. Det var en dyd av nødvendighet for at ikke mor i huset skulle få akutte huggtenner og hekseklør. Bare det å få stå i dusjen og våkne skikkelig var nok til at min verden var noenlunde i balanse igjen, og dagen kunne begynne. I dag skulle jeg ikke ta død på noen!
Vesla gjorde det hun skulle, og jeg gikk mutt rundt å gjorde mine ting. Hun var rolig, smilende og blid. Jeg kjente på tilløp til mine hormonelle svingninger, så det var bare å komme seg på jobb. Vesla trenger ikke å få sin dag på skakke fra morgenen av, bare fordi jeg surker over å ikke få ha starten på dagen alene. Det går seg jo til, jeg vet jo det. Om noen dager har vi fått akklimatisert oss, og tilpasset hverandre igjen. Da er faren avverget. Utfordringen er at nå er vi tre som skal ut døra høvelig samtidig, og når mor i huset sliter med å tilpasse seg en unge, hvordan skal det da gå med to? Stakkars unger! Best jeg begynner arbeidsdagen min kl 07.00 fra nå av, slik at vi ikke møtes før vi kommer hjem!
Jeg har hatt rydding og kasting på timeplanen i ferien min. Det ble altfor mye kaos når Vesla byttet rom, og Snuppa flyttet hjem i fjor. Jeg tok meg aldri på tak og fikk system i rotet. Ja, før i sommer. Veslas gamle rom ble da mitt nye kontor. Det er ikke optimalt ennå, men mor har tatt tilbake kontrollen i huset. I såfall langt på vei.
Huset mitt har masse bodplass hvis man regner med kneveggene. Det er bra, for da er mange plasser å legge bort det man ikke bruker. Det har jeg gjort i mange år. I rydde-prosessen må kneveggene også ryddes, men jeg har ikke hatt riktig mot til å ta tak i de ennå. Det hadde derimot Vesla her en kveld.
Tre søppelsekker med klær etter meg, som er mellom 10 og 30 år gamle, ble tatt frem fra glemselen. De fleste så små at jeg ikke kan erindre at jeg noen sinne har hatt de på meg, men de bærer minner om en tid for mange kilo siden..
Skal si Vesla fikk kjørt seg! «Prøv den hær! Den hær husker æ! Denne! Den va min absolutte favoritt!» For meg ble det en koselig walk down memory lane, for Vesla ble det et kjør på catwalken. Hun måtte prøve snart det ene og snart det andre. Hun syntes ikke alt var like stilig og det var tilløp til uhemmet latter fra det lille gnagsåret. Likevel var hun klar på at hun syntes endel av tøyet var kult. Spesielt ett av favoritt-skjørtene mine!
«Æ va faktisk ikke klar over at du noen gang har hatt stil, mamma!» Håpefulle hadde på seg en dressjakke med fuskepels fra 1814, og mente dette kunne komme på moten igjen. Da vi pakket bort tøyet hadde Vesla fått seg noen nye t-skjorter, en dressjakke, bukser og skjørt. Jeg hadde fått vissheten om at jeg har lagt kraftig på meg gjennom årenes løp, og pakket ned en anstendig pose til gjenvinning.
Jeg lurte på om det nye for Vesla nå var en vintage-stil, men hun bare ga meg en øyenbrynsdans av de sjeldne og sa hun ikke hadde noen bestemt stil. Hun var bare gjennomført estetisk. Min stil i yngre dager derimot, var i følge yngste en soft kidcore-stil. Seriøst! Tankene mine gikk umiddelbart til at dette var noe kinky fremfor en klesstil. Jeg ante ikke hva hun snakket om, og måtte googlet det. Hoderystende måtte jeg innse at det faktisk er en klesstil som heter kidcore. Om jeg er enig i den stilen kan diskuteres. Jeg mener nemlig at jeg var ung og rocka!!
Jeg ble minnet om et vakkert, men også et litt sårt øyeblikk på Facebook i dag. Bilder og tekst som gikk rett i hjerterota på en garvet mamma. Minner fra syv år tilbake. Den dagen Vesla ble skolejente. Minner fra første skoledag, og ei lita jente som var så utrolig spent og nysgjerrig på det som ventet.
Det er så lenge siden, men det kjennes ut som det var i går. Hun var fortsatt så liten og trodde alt i verden dreide seg om henne. Alt var snudd på hodet, og lite visste vi hvordan hverdagen vår skulle bli. Det var henne og meg alene, og alt var fortsatt kaotisk.
Jeg husker den dagen og ikke minst de såre følelsene av ensomhet. Rundt meg var det små familier bestående av mor, far og førsteklassinger, og mange hadde med seg besteforeldre i tillegg. Vesla hadde bare meg. Det var første gang jeg begynte å tenke på om jeg var nok? Ville jeg kunne fylle rollen som mamma og pappa i hverdagen?
Det er syv år siden, og verden gikk jammen videre da også. Dagen ble fin, og hverdagene ble strukturerte og fine på det jevne. Vi fikk det til sammen, Vesla og jeg. Vi har opplevd masse sammen på godt og vondt, Vesla og jeg. Og forhåpentligvis har vi ennå mange kapitler igjen å skrive sammen.
Så til alle mammaer og pappaer som følger førsteklassingen sin til skolen alene, og virkelig savner noen å dele et slikt øyeblikk med, det er sårt men det blir bra. Om syv år er det kanskje du som sitter å ser tilbake på bilder og mimrer. Kanskje er det dere som har en tenåring som brått er blitt så stor at ungdomsskolen står for døren. Selv om melankolien tok meg et øyeblikk, så heier jeg på deg som står der jeg stod for syv år siden. Det går bra, og verden går videre etterhvert. Lykke til med første skoledag.
Da var årets hovedferie over for denne gang, og jeg er godt inne i andre uken på jobb. Jeg måtte ha en aldri så liten blogg-ferie også.
I stede for å betrakte livet og skildre det, har jeg levd litt mer enn ellers. Ei lita uke var Vesla borte, og da var det virkelig tid for å bare være Heidi. Det er utrolig deilig å bare ha tid for seg selv. Stå opp når man vil, spise til de merkeligste tider og de merkeligste retter. En av dagene ble tilbragt i pysj, og kun pysj hele dagen. Det var fantastisk! Jeg hadde en date med Gunnar Staalesen, og jeg hadde late dager i solsteika. Jeg fikk også pleiet litt vennskap uten telefoner om at jeg måtte komme hjem. Det er sånne ting som gir masse energi.
Så var det over og tilbake til hverdagen. Jeg tror jeg liker hverdager like godt som ferier. Det er godt med struktur og rutine. Godt å være tilbake på jobb og ikke minst tilbake med bloggen.
Det er bare å stålsette seg på hjemmebane for både Vesla og Snuppa begynner på skolen om noen dager. Jeg regner med det blir litt tid med innkjøring av hverdagen, men det går nok bra. To skoleunger! Snuppa liker nok ikke betegnelsen, men den gjør at jeg føler meg ung og rocka ei stund til, så da blir det sånn!
Tenk at Vesla begynner på ungdomsskolen. Det er jo helt sprøtt! en ny æra! Hvordan kan hun vokse opp så fort når jeg ikke føler meg en dag eldre?!
Nei, det er vel på’n igjen med det meste, men først skal de siste dagene av sommeren nytes selv om jeg er begynt på jobb igjen.
Kjærlighet kommer i mange falsetter, og hva er vel vakrere enn å se to som elsker hverandre? I dag leste jeg et koselig innlegg om livslang kjærlighet, og jeg begynte å tenke hva livslang kjærlighet egentlig er.
En forelskelse er ikke evigvarende. Som ung forelsket jeg meg lett, men det døde ofte ut før jeg visste om det engang var gjensidig. Det var en flyktig følelse som ga sommerfugler i magen, rødmende kinn, og kribling i kroppen. Så var den borte.
Kjærlighet er noe helt annet. Kjærlighet er når forelskelsen falmet og fortryllelsen er brutt, og man fortsatt er to. Det er når hverdagen innhenter og forpliktelsene når oss. Forelskelsen går over til å bli mer enn bare enn nuet. Det blir noe varig. Noe som varmer når det blir høst og vinter.
Kjærlighet er når man holder ut med hverandres særegenheter og tåler hverandres feil og utilstrekkelighet. Kjærlighet er en trygg favn å komme hjem til. Det er de intime stundene der alt annet blir uvesentlig. Det er hissige debatter, men forståelse og kompromiss. Kjærlighet et når dagen blir fullkommen bare for at noen finnes og er i livet ditt. Å finne kjærlighet er som å finne den siste brikken i puslespillet. Det som gjør livet fullkomment.
For meg er ekte kjærlighet å få en rykende varm kopp kaffe i hånden når jeg kommer tuslende ut fra soverommet om morgenen..
Sommerdager i nord er ikke alltid like varme og deilige. Det fikk Vesla og jeg erfare etter noen herlige, varme dager i hovedstaden. Vi kom hjem til 7 grader, regn og sur vind. Vesla ble skikkelig forkjølet og jeg ble himla værsjuk. Det ble en uke med skikkelig høstvær før sola kom tilbake.
Da sola kom, var det behov for litt livreddende førstehjelp i hagen, for den hadde fått utfolde seg fritt noen uker og så ikke ut! Det var tilløp til en viss form for uoverensstemmelse mellom mor og datter når det kom til innsats i hagen. Det er ingen tvil om at Vesla gjerne legger asfalt rundt hele huset om hun får bestemme.
Håpefulle skal på ungdomsleir, så mor har trumfkortet om å tjene seg lommepenger i ermet. Vesla mener bestemt jeg driver utpressing og arbeidsleir. Mor er vel til en viss grad enig, men hardt arbeid adler..
Fortsatt har mor ferie, så da er det også tid til å nyte sola og få badet litt. Vi er så heldige å kan nyte dette rett ved der vi bor. Det er helt nydelig, men vannet er kaldt! Plassen passer best til soling og grilling. Skal vi bade der vannet er litt varmere må vi litt lengre unna.
Selv om vi nyter dagene sammen, Vesla og jeg, er dagene bedre når vi er sammen med andre, og i går hadde vi en «låne-pappa» med oss på tur. Mamma’n fikk litt voksenprat og Vesla fikk en badevenn. «Låne-pappaen» var garantert sliten i ørene når han kom hjem!
Kanskje det er greia? Legge ut på Finn.no at jeg ønsker en timeshare mann? En som kan bli med på turer å gjøre sånne ting som er fint å gjøre sammen med en annen voksen? Hvis noen har en mann som er uvirksom noen timer kan de leie han ut til litt sånne ting? Da tenker jeg sånn pappa-ting! Det er jo nok av enslige med barn, så det hadde kanskje vært et marked for det.
Nei, sånn virksomhet har visstnok et ord på seg og det skal vi ikke begi oss inn på. Vi er ikke helt der ennå.
Det var ei snill stund uten tvil, og i dag tegner det til å bli nok en nydelig dag. Den skal også nytes til det fulle, for i dag skal Snupsi og ekstra datteren være sammen med oss.
I april kjøpte jeg persienner til kjøkkenet, og reiv ned gardiner og gardinstenger. Nå skulle det bli lekkert og trendy på kjøkkenet. I følge de som solgte meg lekkerbisken, var det så enkelt at selv oldemor kunne klare det!
Jeg pakket opp og gikk ivrig i gang. Jeg måtte ha hammer, sag, skrutrekker, målbånd og vater. Hva i all verden? Hvilken oldemor har alt det? Jeg fant alt utenom laderen til skrumaskinen. Jeg lette og lette, i bortimot to minutter. Det var sporløst forsvunnet.Jeg hentet en muskel-drevet skrutrekker i stede. Da jeg begynte å lese bruksanvisningen kom jeg på at de hadde tilbud på handlenett på Rema, så jeg dro dit. På godt norsk: jeg gadd ikke mer! Det kunne vente litt. April gikk over til mai og juni, og til nå har jeg kjørt en minimalistisk stil. Ingenting i vinduet, og alt rotet på utstilling. Men jeg har kjøpt ny skrumaskin om ikke annet!
I dag fikk jeg nok. I dag tok jeg med sammen. I dag skulle jeg få på handyman-trusa og være praktisk innrettet. Persiennen skulle opp. Jeg leste bruksanvisningen og fant opp og ned og hvordan det skulle se ut til slutt, men det var jo så mange deler! Etter en halv times studier var jeg klar til å ta ingeniør-eksamen.
Måle og skru opp etter mål på vinduet? Nei, seriøst! Hvem trenger det? Det gjør man på øyesyn. Jeg er jo tross alt ikke helt oldemor heller! Hmm.. Persiennen passet ikke helt etter sånn jeg ville ha den. Det var for slike ting sagen skulle brukes. For 1-2 cm! Det ble mye arbeid for liten effekt. Det fikk jeg heller jukse til. Jeg skrudde inn, og jeg skrudde ut. Jeg skrudde inn og skrudde jaggu ut igjen. Jeg var svett og varm, sliten og forbannet. Naboene gikk forbi mens jeg stod klistret opp i vinduet og tanken slo meg at de kunne tro jeg forsøkte å etterligne Redlight-district med mer eller mindre variabelt hell. Jeg plages skikkelig. Hvorfor hadde jeg ikke heller fulgt bruksanvisningen?
Så var alt på plass, og jeg skulle bare justere trådene. Sa jeg bare??? Herregud for kaos! Plutselig skjønte jeg i alle fall hvorfor jeg ikke skulle tatt alle de pokkers snarveiene. Det kom så mye bannskap at man skulle trodd jeg var en garvet sjømann fra svunnen tid. Svetten silte og jeg innså at jeg måtte skru alt ned IGJEN! Jeg var så forbannet at jeg måtte gå ut for å kjøle meg ned.
Vel inne igjen brølte jeg på Vesla. Hvor i helv.. var saksene mine? De var sporløst borte. Hun kom med en negleklipper som nødløsning. Akkurat da var det så trykk mellom ørene mine at jeg var redd jeg skulle eksplodere. Heldigvis fant hun en skikkelig saks som lå akkurat der den skulle være. Jeg fikk fikset og skulle skru opp igjen, men nå passet det ikke med de gamle hullene og det var like før jeg reiv ned hele greia og pælma det i søpla. «Mamma, æ hold! Slapp nu av!» Vesla var roen selv der hun satt som håndlanger ved siden av meg. Jeg trakk pusten og roet meg, og forsøkte en siste gang. Der satt den!
Det ble riktig så fint spør du meg. Men ingen må komme å si at det er enkelt å montere, for noe mer plundrete enn det der skal man lete lenge etter. Jeg har forøvrig innsett at jeg ikke er handy nok til å ty til snarveier. Om jeg har lært noe av det? Overhode ikke! Bruksanvisning er fortsatt bare veiledende. I praksis gjelder bare improvisasjon!
