I går var en dag til ettertanke. Det var så mange innlegg om det å hedre de omkomne fra Utøya. Jeg ble rørt langt inn i hjertesjela av de vitnesbyrdene som ble delt, og alle vakre minneord.
Terrorhandlingene var grusomme, og jeg satt klistret foran TV og grein mens jeg tok alt det jævlige inn over meg. Det er 10 år siden nå.
For norsk presse er det reine julaften i tiden rundt 22. juli. Med det mener jeg at media har kjørt på med fokus på terrorhandlingen ti år nå, og flere dager før datoen er der. De tar ut den ene triste reportasjen etter den andre. Det virker som media vil spa frem mer og mer grusomme detaljer hvert år. Alle de tragiske beretningene. Det virker som de tror vi ikke husker selv! Vi må påminnes!
Vi kommer ikke til å glemme. Aldri! Det var for grufullt til å glemme. Vi kommer alltid til å huske at det var 77 som aldri kom hjem. 77 som fikk avsluttet sitt liv altfor tidlig. 77 som gikk ut av tiden. Huske at en forvaklet mann mente han hadde rett å leke Gud og avslutte disse livene.
Jeg gruer meg til den 22. juli. Ikke fordi jeg ikke vil minnes den dagen, men fordi det alltid i media kommer med grusomme beretning om hva noen opplevde, og jeg klarer ikke la være å lese. Jeg MÅ lese. Jeg vet jeg sitter med klump i magen og har sykt vondt i brystet etterpå. Jeg vet jeg vil grine og føler meg så fattig.
Om natta kommer drømmene. Eller snarere marerittene. Det er alltid om det jeg har lest. Det er alltid redsel, smerte, død og fortvilelse. Hvert år.
Jeg mistet ingen av mine nære og kjære på Utøya, men tenk på de som mistet en av sine. Tenk på de som overlevde. Det må være grusomt å gjenoppleve den dagen gjennom alle media år etter år. Aldri la disse grusomhetene blekne. Alt blir tatt frem år etter år…
«Om én mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan skape sammen».
Stine Renate Håheim
Dette må være de vakreste ordene jeg noen sinne har hørt uttalt etter en terroraksjon. Tenk at et menneske som har vært vitne til denne grusomme terroren klarer å si noe så vakkert?
Like sikkert som at grusomme personskildringer legges frem, kommer også disse ordene til heder og ære hvert år. Hvert år tenker jeg det samme som da jeg hørte de første gangen. De ordene representerer håpet. Håpet om at vi en gang kan gjøre verden til et bedre sted å være. Håpet om at kjærligheten overvinner hatet..
