Da har Vesla og jeg frekventert Sørenga. Personlig likte jeg det mye bedre enn operaen. Vesla var helt enig. Hun fant seg ei å bade sammen med, og glemt var mamma’n. Ingenting slår det å være to sammen når man er å bader. Mamma’n fikk nyte sola i fred fra masing om ikke annet. Vannet var så kaldt, at selv en isbjørn fra nord som meg, syntes det var for kaldt. De lokale isbaderne og Vesla så derimot ut til å nyte i fulle drag. Fire timer bading! Jeg vurderte å sjekke om hun hadde fått svømmehud mellom tærne da hun endelig kom opp.
Jeg må fortelle om det mest fantastiske av alt.
Da vi passerte operaen på tur bortover, møtte jeg ei venninne jeg ikke har sett på nærmere 30 år! (Hvordan er det mulig når jeg knapt er 30?!)
Vi passerte hverandre, og bråstoppet begge to! Gjensynsgleden var stor. Ingen av oss bor jo i Oslo, begge på en kort mini-ferie. Hva er oddsen for å bare møtes, og ikke minst kjenne hverandre igjen umiddelbart? Vi utvekslet telefonnummer, og hun møtte oss på Sørenga etterhvert. Det ble en snill stund.
På kvelden tok vi middag sammen alle tre, og det ble en nydelig kveld med en «walk down memory lane». Vesla syntes nok ikke vi var så interessante, men hun fikk sitte på nettet og var fornøyd med det.
Noen mennesker kan man ha rundt seg hele livet, uten å egentlig kjenne, og noen mennesker trenger man ikke å ha sett på 30 år, og likevel er kontakten der som om man har tilbragt hele livet sammen.
Det blir ikke 30 år til neste gang vi skal møtes, for vi bestemte oss for å møtes igjen om ikke altfor lenge.
Da vi kom i leiligheten på kvelden og Vesla falt i koma, ble jeg liggende å tenke tilbake på den tiden vi hang sammen. Vi var unge og sorgløse. Det var ei herlig tid rett og slett. Lite visste vi om hva livet hadde i vente for oss da. Vi trodde vi var voksne og verdensvant, men 30 år etter ser jeg bare at vi var fantastisk naive og fortsatt trodde verden bare var svart-hvit. Vi visste så mye om livet på den tiden. Trodde vi i såfall. Studier og voksenlivet gjorde at vi flyttet til hver vår kant, og etterhvert ble det til sporadisk kontakt gjennom FB. Frem til et tilfeldig møte ved operaen i Oslo..
Jeg tror denne reisen kommer til å gi mange fine minner i minnebanken vår, men slike møter har man ikke mange av i livet. Det et slike små diamanter som gir et smil om munnen når man tenker tilbake på dem.