Etter hvert som de små håpefulle vokser til, distanserer de seg fysisk, lengre og lengre fra hjemmet og foreldrene. Livet lokker de ut på nye eventyr. Det er mye som skal utforskes og mye som skal prøves. Det meste er harmløst, men noen skal utfordre seg selv og lever på adrenalin-kick, noe som kan gi mindre heldige utfall. Det siste som utvikles på ungdommene er senteret for impulskontroll, og derfor er det at ungdommer gjør en del mer eller mindre gjennomtenkte valg. De tenker ofte at “Det er lurt!” men ofte er det vel heller det stikk motsatte.
Nabokjerringa! Den jævla nabokjerringa! Den viktige nabokjerringa!
Jeg har lyst å slå et slag for nabokjerringa. Det er nemlig ikke uten grunn at vi fortsatt bruker det afrikanske uttrykket om at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Hvem husker ikke den brysomme nabokjerringa som alltid skulle følge med på hva vi ungdommene gjorde til en hver tid, og som ofte kjeftet og gneldret bare vi prøvde oss på det minste pek? Skulle det nå være at vi fortsatte å prøve å lure oss unna var hun som en hauk og snar på telefonen til foreldrene våre. Hun var et herk der og da! Alltid var hun på vakt, og snek bak gardinene, eller stod på trappa og jamret seg over oss udugelige ungdommer.
Så ble jeg voksen, og nå skjønner jeg hvor verdifull den nabokjerringa var. Hvor mye hun passet på oss, og hvor mye hun rettledet oss gjennom rett og galt. Hun stoppet oss fra å utagere og rote ting til for oss på alvor. Hun ble sikkerhetsbremsen vår. Hun ringte foreldrene våre når hun mente det var viktige ting de trengte å vite om, slik at de kunne irettesette oss hjemme. Jeg syntes hus var super-dust, men mor og far syntes nok hun var den viktigste støttespilleren når jeg begynte å ferdes utenfor hjemmets lune rede.
Jeg savner nabokjerringa. Jeg savner å være en landsby som oppdrar barna i fellesskap. Jeg savner å ha felles oppfatning på generell folkeskikk, og anstendighet. Det ville vært mye tryggere for dagens ungdommer å vokse opp med ei nabokjerring som ikke var redd for å synge ut når de unge ikke lengre har mor og far i øyesyn. Ei som kunne fått de til å stoppe opp og tenke seg om én gang til.
Nå må hun ikke forveksles med den brysomme sladderkjerringa, for hun er ikke mye å trakte etter. Hun er bare ei flåkjefta kjerring som ikke gjør noe godt med det gneldret som kommer ut av kjeften, hun har ingen intensjoner om å bygge opp ungdommene, hun river ned. Henne må vi aldri høre på. Henne må vi bare be holde kjeften og reise henne en viss plass.
Men nabokjerringa, henne savner jeg!
