Livgivende sosial-førstehjelp

Categories Blogg

Vesla var på fritids i helga. Hele helga. Hun dro tidlig fredags ettermiddag, og ble til søndags ettermiddag. Sånne dager er en sjelden lykke for mamma’n i huset. Så mye tid å fylle med bare me-time! Jeg klaget ikke. Kjærkomne timer uten et evig mamma-gnag i ørene. Tid til å bare være Heidi, og ingenting annet.

De som er alene med barn uten nevneverdig avlastning, vet hva jeg snakker om når jeg sier det er helt uvurderlig å få sånne øyeblikk. Det handler ikke om å slippe unna barna, men å få puste litt egenidentitet. Være noe annet enn bare forelder.

Vi var noen venner som spontant bestemte at vi ikke var for gamle til hjemme-alene-fest! Det kunne gå bra, for det var så tidlig at vi kunne avslutte kvelden før natta begynte. Da ville vi være opplagt til sportslørdag også. Her var det om å gjøre å få med seg det beste av to verdener.

Ja, altså det kunne faktisk gått bra, men det var altså før jeg fant på at vi kunne dra på byen. Bare en bitteliten stund. Vi kunne dra hjem KJEMPE tidlig. Hvilke dårlige venner jeg har som er like standhaftige som strikk. Fra en hjemmekveld med venner, ble det plutselig en helt annen dynamikk i huset. Her skulle hår styles og sminke klines på, for nå var det om å se ung og rocka ut. Musikken ble skrudd adskillige hakk opp, og i takt med stemningen så vi altså så mye bedre ut. Syns vi!

Så bar det ut på byen! Det var så herlig. Gode venner som endelig fikk en kveld sammen der vi kunne kose oss uten å stresse hit eller dit. Alt på impuls. Vi kunne rett og slett bare go with the flow.
Det var masse kjente som også var ute å luftet seg, og det ble skravling og latter hele kvelden. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt i hele tatt, men langt om lenge ble det natt og på tide å gå hjem. Flinke, fornuftige venninnen min og meg gikk på bussen. Nå skulle vi finne senga. Det var blitt langt over leggetid for oss.

Eneste vi manglet var nattmat. Mat!? Borte var fornuften, og ei mil unna hjem, hoppet vi av siste buss, for mat må man jo ha! Og mat fikk vi. Problemet var bare at vi måtte vente i vinter og votter på å bli hentet etterpå, for det var ikke en taxi i mils omkrets! Det var kaldt og jeg var trøtt. Borte var ung-og-rocka, og Good-old-gammel-nok var kommet tilbake til overflaten. Vi var hjemme klokka fem!

Herlighet så gammel jeg er blitt! En tur på byen og så i stabilt sideleie på sofaen etterpå. Jeg hadde dog ikke et snev av hangover, men var totalt utkjørt av mangel på søvn. Det var verdt det. Selv dagen etter når det tuslet en trøtt gammel 50 åring mellom kaffemaskinen og sofaen, var det verdt hver sekund. Denne helga var livgivende sosial-førstehjelp og en solid energi-boost, selv om jeg led av underskudd på søvn resten av helga.

6 kommentarer

6 thoughts on “Livgivende sosial-førstehjelp

  1. Vel. Ikke særlig lurt å hoppe av siste buss langt hjemmefra. Men etter såpass lenge på byen er det lett å la seg lure. Ikke alltid det er mulig å finne en taxi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *