livetmedvesla

Helga har vært deilig. Helt herlig! Jeg har altså ikke gjort noe av de tingene som gjør at jeg fremstår som en god husmor med orden og struktur, men jeg har sørget for å ha det koselig! Riktignok måtte jeg etter å ha lagt ut min optiske illusjon, få ryddet stua og vasket badet. Da så det ganske bra ut, og det beste var at det knapt tok meg en liten time. Mor kan hvis hun vil.

På lørdagskveld var jeg på Løp Gård, på en sosial sammenkomst med noen kolleger. Løp Gård er en av de eldste gårdene i området, og den er herskapelig og flott. Det var en jekteskipper som fikk den bygget, men ble overtatt av kongen etter en konkurs. Da ble den brukt til å huse områdets embetsmenn. Man kan finne mange spennende historier om både makt og avmakt fra denne perioden. Mange dramatiske og til dels grusomme historier ligger i veggene fra den gang. Siste eierne av gården var Hanna og Arnolda Krogh Hansen. To søstre som var litt utypiske kvinneskikkelser for den tidsepoken. De var åpenbart en del av eliten, og hadde stadige festligheter for den øvrige eliten.

Det sies at det spøker her, og mange har den dag i dag opplevd uforklarlige fenomener. Jeg og Mimmi-ungen dro hit en varm sommerdag for å kose oss i den vakre hagen, og ikke minst for å kjøpe is. Det var kos. Mimmi-ungen var rundt 4-5 år, og måtte selvsagt tisse etter en stund. Vi gikk inn i gangen mot toalettene, og den lille jenta bråstoppet. Hun ville ikke gå inn på doene. Jeg lurte på hvorfor, og hun skuttet seg og sa det var skummelt der. Jeg lirket og lokket med jenta, men hun ville ikke! Til slutt var hun så tissetrengt at hun ga seg, men døra måtte være åpen, og jeg måtte sitte på huk foran henne  hele tiden. Etterpå spurte jeg hva hun syntes var så skummelt, men det kunne hun ikke sette ord på. Det var bare skummelt!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gården har også vært Besøkt av Norwegian Ghost Hunters, og de gjorde mange spennende observasjoner med lydopptak og elektroniske apparater. Disse har visstnok lagt ut sine videoer på YouTube. De siste som på Løp Gård på spøkelsesjakt, var Laxton og de gjorde mange spennende funn som de dokumenterte og la ut i avisen.

Hit dro altså vi for å ha en liten sosial sammenkomst. Natt til Allehelgensdag, som er en minnedag for alle de navnløse kristne som døde. Det var mørkt ute, men lunt og varmt inne. Bordene var nydelig dekket, og det brant lys i alle vinduer. Det var klart for en nydelig kveld med god mat og drikke, og ikke minst godt selskap. Velkomstdrinken satte absolutt stemningen og praten gikk løst og ledig. To kolleger var primus motor for det hele og begynte å fortelle litt om historier og sagn knyttet til huset. Det var ikke fritt for at vi skuttet oss litt rundt bordet når de fortalte om de mer mørke historiene fra gården, og ikke minst uforklarlige hendelser i senere tid. Var vi flere tilstede i huset enn de som satt rundt bordet?

Tre av oss hadde tatt på oss tøff-trusa, og bestemte at vi skulle gå på en oppdagelsesferd i andre etasje mens de andre satt nede. Det ble litt masse-suggesjon av det, og jeg kjente meg litt skvetten der jeg ble dyttet opp trappa som førstemann i rekka. Det knaket i trinnene, og lysene var dempet. Gulvene var litt skjeve så jeg gikk forsiktig. Det var kaldt og trekkfullt som det skal være i gamle hus. Vi skravlet litt der vi gikk. Da vi kom til ett av soverommene kjente jeg det gikk kaldt ned gjennom ryggraden min. Jeg kikket inn på et soverom og lyden jeg hørte minnet om noen som ristet en dyne. Ingen var å se. Jeg stoppet helt opp og hysjet på de andre. Hadde de hørt noe? Med litt  smånervøs latter lurte de på om jeg tøyset, men så ble de stille. De hørte også lyden. Vi gikk litt nærmere med spissede ører. Så brøt jeg ut i en lettet latter. Det var bare lyden fra kjøkkenet nede som forplantet seg opp. Ingen spøkelser. Lettet gikk vi videre.

På det største rommet er det utstilt noen av de to søstrenes fasjonable selskapskjoler. De er det alltid en fryd å ta i øyesyn. Søstrene reiste ut i Europa og bragte nye moter til lille Bodø. I det vi entret romme så jeg en bevegelse i sidesynet, og håret på kroppen reiste seg i takt med at jeg hentet all lyd kroppen min kunne frembringe i et ur-skrik som kunne skremt fanden på flatmark! Bak døra stod nemlig en av de dustete kollegaene som hadde sneket seg opp fra andre siden av huset! Jeg ble så redd at jeg nesten tisset på meg, og med skrekkblandet fryd, og en lettere hysterisk latter gikk vi ned igjen for å nyte kvelden. Spøkelsesjakta var over for min del!

Det ble en fin kveld, og vi fikk også en grøssende underholdning fra de to fantastiske formidlerne vi hadde med oss. De gjorde kvelden til en flott opplevelse, og det var en utrolig stemningsfylt opplevelse i det gamle huset mens mørket omsluttet oss og vinden reiv i husveggene. Om jeg ville vært der alene en mørk kveld? Nei, selv om jeg er mer redd de av kjøtt og blod og ikke har spesielt tro på spøkelser, tror jeg det er for spesielt interesserte.

Jeg er 50 år.

Det merkes på kroppen, ingen tvil om det. Håret har en solid stenk av grått, men ingenting ikke litt hårfarge kan rette opp i. Rynkene rundt øynene og munnen er kommet for å bli. Det bekymrer meg ikke nevneverdig, men de er der. Hunden har mistet elastisiteten og bulldog-kjaken er et faktum. Alderstillegg i form av ekstra kilo har satt seg, og puppene peker mer nedover enn noen sinne.

Det å fylle 50 år betyr jo at man er over middagshøyden i livet. Overgangsalderen gjør gjerne sitt inntog om det ikke alt har gjort det, så vi kjenner på hormonsvingninger i form av fysiske og psykiske bivirkninger, men det går over. Ved fylte 50, har de fleste av oss fått en livserfaring som gjør at vi vet litt mer om livet enn vi gjorde som 20 åring. De fleste av oss er blitt litt klokere og smartere. Forhåpentligvis har de fleste masse liv igjen i seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig så er det greit å bli 50 år. Jeg trenger ikke fillers, kjemisk peeling, falske vipper, falske negler eller operasjon av øyelokk, pupper eller hengemage, bare for å forhindre at jeg blir gammel. Men helt klart, håret blir farget, litt forfengelighet må man tåle. Jeg er jo 50 år.

Jeg leste innlegget den svenske forfatteren Åsa Linderborg skrev om det å bli gammel i artikkelen “Skammen over at ansiktet henger”.

I artikkelen forteller hun at hun ikke lengre vil være på TV, fordi hun ikke vil se sin egen aldring. Hun sier også at hun ikke klarer å akseptere aldringen fordi omgivelsene heller ikke gjør det. Hun hevder hun har jobbet for at “kvinner skal betraktes som mennesker og tilkjennes samme handlingsrom som menn.”  før hun i neste utsagn skriver “Før kunne jeg dra fordel av utseendet mitt, og det gjorde jeg helt skamløst. Nå må jeg forsvare min tilstedeværelse med andre egenskaper, noe jeg sørger over, men vel egentlig burde oppfatte som noe demokratisk.”

Jeg ble opprørt, bekymret og klin forbannet på samme tid, og jeg fikk kaffen i vranghalsen mens jeg leste. Hun har selv jobbet for at menn og kvinner skal behandles likt, men så pistrer hun i media over at hennes falmende ytre ikke lengre gir henne de fordelene hun tidligere fikk. Her sloss mødrene våre for at vi kvinner skulle verdsettes for å ha de samme mulighetene som menn, de sloss for at vi skulle få de mulighetene vi ikke fikk bare for at vi er kvinner, og de la ned en helsikes innsats i den jobben. Hun lurer sågar på om sjefene vurdere det slik at hun forfaller intellektuelt også?

Ei sunn og tilsynelatende frisk damen med masse kompetanse og et vellykket yrkesliv, går ut å forteller hvor vanskelig det er å bli gammel? Det er ikke helserelaterte bekymringer, men bekymringer for at skjønnhet falmer med alder. Kun overfladiske betraktninger på eget utseende. Hvor egosentrert går det an å bli egentlig? Det kunne vært verre. Mye verre! Med økende alder kommer helserelaterte utfordringer. Alvorlige sykdommer begynner å bli ventet, og vi vet at vi ikke blir spesielt bedre fysisk.  Vår faglige kompetanse står i fare for å bli utdatert, og vi må stadig fornye oss for å være attraktive på arbeidsmarkedet. De som er alene urbane 50+ leter etter en å dele livet med i fare for å ende opp ensomme når livet går mot hell.

Åsa sier selv hun er “mer forfengelig og kokett enn de fleste” men her snakker vi om forfengelighet som er tatt helt ut av konseptene. Dette forsvarer hun med at vi lever i en “utseendefiksert verden og en ungdomsdyrkende tid.” Jeg er ikke nødvendigvis uenig i det, men i en alder av 50+ bør man kunne tenke at man er så klok at man evner å si at man driter i hva andre måtte mene. Vi bør ha en modenhet som gjør at vi skal være forbilder for våre egne verdier, og ikke de som media fronter. Opplever man dette som et press bør man kanskje forandre miljøet rundt seg, og omgi seg med mennesker som evner å være litt jordnær og naturlig.?

Åsa avslutter artikkelen med setningen “Jeg forstår bare ikke hva som må skje i mitt eget hode for at jeg skal bli like cool.” Kjære Åsa, stikk fingeren i jorda å innse at det er sånn livet er. Få i allefall hjelp til å få det bedre med deg selv, for åpenbart er du en kunnskapsrik og intellektuell kvinne, og har mye å bidra med.

Psykolog Sissel Gran har svart på innlegget, og mener det er modig av Åsa Linderborg å gi et ansikt til denne problematikken. “Hun gir et ansikt til alderisme-problematikken. Mange vil nok protestere og si at det er tåpelig tale, men forskningen viser at når du er over 45 og 50, så begynner noe å skje. Om skammen over aldring og forfall er en innbilt syke eller et trykk fra samfunnet – dét er en viktig diskusjon.”

Greit at jeg sikkert virker ufølsom og kald, men nå må det snart være nok! Enda en -isme? Lage diagnoser av en naturlig prosess i kroppen, og lage dette til en stor greie? Være et ansikt utad for problematikken? Vi har da langt alvorligere problemer i samfunnet enn at man trenger å sykeliggjøre en naturlig aldringsprosess.

Jeg sier bare en ting! I-LANDS PROBLEM!

I dag er det sløve-lørdag. Endelig en dag hjemme i pysjen, og med en god kopp te, behagelig musikk i bakgrunnen og ei god bok. På bordet brenner det levende lys og håpefulle er opptatt med å strikke strømper til Beste i julegave. Huset er nyvasket, og Vesla og jeg har inntatt en nydelig frokost. Sånne dager er undervurdert.

Herlighet for en vakker illusjon, men lengre fra sannheten kunne det ikke vært! Riktignok ar det sløve- og pysjdag, men det er fordi vi ennå ikke har tatt kattevasken og tannpussen ennå. Klokka er jo bare 14.00. Null stress.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vesla og jeg har spist skumnisser og cola zero til frokost, riktignok måtte barnet innta et polarbrød og melk før hun fikk innta lekkerbisken i boksen, men i dag er kalorier til for å nytes, ikke telles. Etterpå var det dypdykk inn på TikTok på håpefulle.

Huset ser ut som et lettere katastrofeområde, her hersker det komplette kaos! Jeg har riktignok satt på en maskin med klær, men det er ennå masse klær som skal brettes, og ganske mye som skulle vært støvsuget og vasket. Det gidder jeg ikke rett og slett ikke. TV har vært fylt med Big Bang Teori i hele dag. Ikke noe åndelig påfyll, bare nødvendig bakrunnstøy for at det ikke skal bli for stille. Og ikke minst påfyll av en og annen latterkule fra mor,

Dette er en optisk illusjon av et ryddig hjem 😂

Prokrastinering er jeg jo mester i, så husarbeidet kan definitivt vente. I dag er det “vi-driter-i-alt-og-gjør-ingenting-fornuftig-dag” på Vesla og meg, og som det har vært sagt tidligere, dårlig samvittighet gir vi faen i og nyter dagen akkurat som den er.  Synnøve Skarbø er hjertelig velkommen hit for å bistå i ryddingen, men ikke i dag. Er det helg så er det helg!

Mørketida er for mange en tung stund, og flere sliter med mørketids depresjoner og lengter bare tilbake til lyse dager. I nord er det slik at prisen å betale for å ha midnattssola, er mørketid på vinteren, men ikke i Bodø! Her er sola litt høyere på himmelen enn breddegradene skulle tilsi i mørketida. Det er dog ingen tvil, det er nesten mørkt hele dagen. Ikke ennå, men snart.

Det var en lege som uttalte etter en veldig dårlig sommer her nord, at vi burde fått sydentur på blåresept i mørketida. Det ville vært billigere for helsevesenet. Jeg er enig med han i det. Sydentur er aldri feil enten det ligger i helse eller trivsel. Likevel må jeg innrømme at jeg liker mørketida også. Den lune gode stemningen som kommer med mørket. Stearinlys på bordet og varme på peisen. Dempet belysning i stua, og behagelig musikk i bakgrunnen.

Vi er ikke der riktig ennå. Ennå er det dagslys og sol, men snart er det borte. Jeg fikk et nydelig bildet av dagens siste lysstråler..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå sliter jeg skrekkelig mye med bloggen. Jeg sliter så mye at jeg blir lettere jentesur rett og slett. Ingen bilder vises på fremsiden, bare en grå rute og det er ikke mye til blikkfang. Ikke for det, jeg bruker jo å legge ut bilder av meg selv, og det er ikke all verdens av blikkfang det heller, men det er i allefall et bilde! Support finner ikke ut av det, og det gjør altså ikke jeg heller, og da blir jeg furten og sur.

Det tar bort litt av gleden med å skrive. Ikke at bildet har noe med skrivelysten, men jeg mener når teknologien ikke fungerer som ønsket.

Heldigvis finnes det lyspunkter. Lyspunkt nummer 1 er Bodø Glimt! Fy fader for for en kamp de leverte mot Roma i Roma! Først vinner de 6-1 i Bodø, og forklaringen Mourunho ga var at det var tøffe værforhold, og nærmest et B-lag han hadde med seg oppover. I går tror jeg de hadde planer om å reise kjerringa, men det gikk ikke helt sånn når “vårres kara” også ville ta styringen på festen. Da ble det 2-2, men siste målet til Roma var en offside! Skal tro mor i huset kauket så det ljomet mellom veggene. Jeg var helt utkjørt etter kampen, så man skulle tro jeg hadde spilt selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når Glimt endelig vant, fikk jeg ny giv for å tenke  på hva som gikk galt, så nå forsøker jeg igjen, skal tro om det lykkes denne gangen..?

JADAAA! MITT TEKNOLOGISKE HODE FUNGERER! (eller var det bare flaks..?)

Lille storebror har ankommet barndomshjemmet igjen. Han skal bo i jente-huset til han finner seg et egnet kryp-inn, og det håper jeg blir leeenge til. (Sa hun med skrekkblandet fryd..) Nå blir altså tre til fire, og vi nærmer oss å gå tilbake til å bli storfamilie igjen.

Her i Bodø er det ganske stive priser på boligmarkedet, så å kjøpe leilighet er en real utfordring for de unge med begrenset egenkapital, derfor skal han leie bolig en stund til. I påvente at han finner det han vil ha, er det selvsagt plass i mamma-huset. Her er alltid dørene åpne.

Det er egentlig litt komisk, for hver gang jeg har hatt stor-rydding og kvittet meg med masse stasj, så flytter en av arvingene ut eller inn igjen, og kaoset er atter komplett. Ting er på flyt etter sin nye rette plass, og det er ikke gjort i en fei. Det må være praktisk plassering, og se estetisk greit ut. Det gjør at det er umulig å få total kontroll på huset.
Det skal sies, det er ikke mye rot etter Lille Storebror, men etter meg! Jeg har for mye ting!

Det fine i det hele er at det ble en helt annen ro i huset etter at Lille Storebror kom hjem. En mye lunere stemning. Jeg koser meg skikkelig masse, og det gjør søstrene også.
Så gjenstår det bare å se hvor lenge eneste hanen i kurven holder ut med tre premenstruelle hormon-bomber i huset. Tar han bena på nakken og forsvinner når det går ei kule varmt mellom veggene, og de premenstruelle tar ut all sitt sinne og frustrasjon? Ikke for det, han vet hva han går til, så det bør ikke komme som noen overraskelse på han. Det som er helt sikkert, er at overlever han dette, blir han en utmerket samboer for en fremtidig kjærest, men det kan også hende at han blir dame-sky i flere år etterpå!

Den siste uka har vært skikkelig hektisk!

Vesla danser jo hele tiden og på flere plasser i kommunen, så mor har vært premie-sjåfør. Jeg har kjørt og kjørt og kjørt! Ikke mye miljøvennlig, men må man, så må man.

Vesla danser nå ballett, drilldans, moderne dans, troppsdrill, og siste nye er pompons! Selvsagt må mamma kjøre! Ikke snakk om å overholde kjøre og hviletid, så mor har utviklet seg et dypt savn til sofaen.
Det savnet har jeg måtte lagt til siden, for transport bransjen har krevd sitt.

Inn i mellom har jeg vært så forvirret over hvor jeg skulle være og ikke minst når, så jeg har måtte kjøre av på avkjørsler for å sjekke Mail eller meldinger. Snakk om å være stresset og forvirret!

Stresset og forvirret tror jeg sannelig de som har satt opp brøyte-stikkene har vært. Midt på avkjørselen har de altså prestert å sette ned en stikke. Jeg holdt på å kjøre den rett ned i forfjamselsen, men fikk meg en god latter i det minste!

Åpenbart ikke bare jeg som har mye å gjøre for tiden!

I dag går selve TV-aksjonen av stabelen, og for første gang har jeg engasjert meg for fullt. Dette er en sak som er veldig viktig for kvinner og typ sisterhood, men også for meg personlig.

Jeg kjenner faktisk en dame som var barnebrud. En fantastisk nydelig dame som aldri fikk muligheten til å få et liv basert på sine ønsker og muligheter, men som ble gitt et liv å leve på sin manns premisser. Hun var 15 år da hun ble gift, og det var et arrangert ekteskap. Rammene rundt avtalene kjenner jeg ikke til, og heller ikke fortalte hun om noe dramatisk liv med vold og overgrep, men det var ikke hennes liv. Det var ikke hennes valg. Hun fikk aldri muligheten til å velge. Hun hadde resignert under det faktum at hennes mann bestemte over hennes fremtid.

Som mamma til tre døtre, gjør det ufattelig vondt å tenke at dersom vi hadde levd i et land i fattigdom, så hadde de alle blitt giftet bort som barn. Jeg kjenner det vrenger seg i meg ved tanken! Tenk hvis en mann skulle tatt over jentene mine før de hadde vært konfirmert? Jentene mine skulle inngått ekteskap med alt det medfører, før de var begynt på ungdomsskolen? De hadde måtte slutte på skolen for å være husmødre? Bare tanken gjør meg fysisk uvel! Jeg kunne aldri la det skje. Jeg hadde sloss med nebb og ør, men jeg hadde sannsynligvis ikke hatt noe jeg skulle sagt.

Mine jenter skal vite at de er sterke og selvstendige og har sitt eget liv og fremtid å forme, og jeg vil støtte dem hele veien.
Vissheten om mine flotte vakre døtre vokser opp i den mer privilegerte dele av verden, gjør at jeg engasjerer meg. Jeg kunne aldri holdt ut en slik urett for dem, derfor kan jeg heller ikke holde det ut for de millioner av små jenter som lever med dette som en realitet.

Jeg kan kanskje ikke gjøre så mye, men jeg kan delta som digital bøssebærer, og be en instendig bønn om at alle som kan vil bidra med noen kroner til å styrke disse jentene.

Reklame | Plan Norge

Hva gjør du om du vet at den godt voksne mannlige naboen din helt åpenlyst knuller en 12 åring?

Da ringer man politi og barnevern. Man gjør alt som er i ens makt for å redde den Vesle jenta, og håper ved Gud at hun ikke har tatt altfor mye skade av ugjerningen, slik at hun ikke får ødelagt resten av livet sitt. Hva tenker du om den stakkars jenta? Syns du det er greit? Vil du anmelde han å si han er pedofil? Sitter du hjemme å tenker på at jenta kan bli gravid? At hun kanskje må gå gjennom et svangerskap som medfører at både hun og barnet dør? Bryr du deg?

Så går han fri! Politiet griper ikke inn. Ingen stopper galskapen. Ingen samtykket åpenlyst til overgrepet, men heller ingen griper inn og stopper galskapen. Det skjer heldigvis ikke i Norge. Eller gjør det?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvert tredje sekund blir en jente giftet bort. Det betyr at i løpet av ett år har 12 millioner jenter blitt frarøvet barndommen sin.

Konsekvenser av barneekteskap

Følgene av barneekteskap er ofte brutale for jenta som blir giftet bort. De fleste må slutte på skolen og mister muligheten til å få seg en jobb med stabil inntekt, og risikerer derfor å ende opp i fattigdom.

Graviditet og fødselskomplikasjoner er blant de vanligste årsakene til dødsfall blant jenter i alderen 15-19 år i lav- og mellominntektsland. Når en mor er under 20 år, er det 50 prosent høyere sannsynlighet for at barnet blir dødfødt eller dør i løpet av en uke. 90 prosent av tenåringsgraviditeter i utviklingsland skjer innenfor ekteskap. Jenter som gifter seg før de er 15 år har 50 prosent større risiko for å bli utsatt for fysisk eller seksuell vold fra partner.

Dette er hentet fra Plan Norge sine sider. I år er det arbeidet denne organisasjonen gjør for å redde jenter fra denne skjebnen, innsamlingsaksjonen går til.

Under aksjonsnavnet “Barn, ikke brud” ønsker Plan å nå ut til tre millioner mennesker for å få slutt på barneekteskap i de landene der problemet er størst. De jobber for å styrke, beskytte og utdanne jenter for å unngå at de blir gift som barn. Dette er spesielt viktig i en tid hvor koronakrisen har svekket jenters rettigheter ytterligere.

Vi trenger ikke sitte stille i båten og godta at dette skjer. Vi kan bidra til å jobbe mot det overgrepet disse jentene utsettes for. De er barn, ikke bruder!

Hvis vi hadde blitt møtt med overskriften over når vi åpnet avisen hadde de fleste av oss blitt forbannet. Vi hadde tatt til gatene og forlangt rettferdighet! Vi hadde krevd maksimumsstraff for mannen, og krevd å fått avsatt politiet for å ikke gjøre jobben sin.

Men dette er ikke en overskrift i en avis. Det er hverdagen til flere millioner jenter i verden som blir voldtatt og utsatt for overgrep, og fortsatt sitter vi stille i båten og ser på at det skjer..

Vesla og jeg har opprettet en digital  bøsse til innsamlingsaksjonen og oppfordrer alle til å bidra til å hjelpe så mange jenter som mulig! Jentene skal være «Barn, ikke brud».

Vi oppfordrer alle til å støtte den viktigste TV aksjonen som har vært!!

Vi blir kjempe glade for alle som ønsker å dele vår digitale innsamlingsbøsse digitalt, du finner den ved å trykke her.