Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vesla og Mimmi-ungen har hatt treningshelg, så derfor ble det overnattings gjest på Mimmi. Det er koselig. Før var det full peising med de to sammen, men nå begynner de å bli så store at man nesten ikke merker de. Akkurat det er litt deilig. Mor fikk altså total avslapping. Jeg vurderte et glass vin, men orketikke likevel. Jeg har faktisk ikke drukket vin i år. Så langt ligger det an til et hvitt år igjen. Nesten sånn at jeg har hvitt år annen hvert år. Ble heller popcorn og cola på mor.
Litt underholdning har det da også blitt på meg denne helga. Bikkjene har tidvis virket mer vill enn tam, og sant og si tror jeg faktisk de er det. Lekene har de flerret opp, mens de har revet og slitt de mellom seg. Det er så innmaten til kosedyrene konstant flagrer rundt i stua. Jeg har ikke orket å pakke bort støvsugeren engang. Den får bare ligge fremme, for disse to er to katastrofer på fire føtter!
Hun lille argsinte har om mulig vært enda sintere enn vanlig, og kjapp-fot-kameraten har gjort alt han kan for å erte henne. Hun vet å ta igjen, og legger seg stadig på lur etter han, og når han kommer hun byksende frem og angriper. Parterapi? Ja, det hadde kanskje ikke vært så dumt..
I det siste har det vært noen avisoppslag der nordmenn beskyldes for å være dobbeltmoralsk i forhold til forskjellsbehandling av flyktninger, og jeg er dessverre en av de som har måtte ta det innover meg.
Jeg kan gjemme meg bak all verdens bortforklaringer, men kan ikke hevde at jeg har noen edle argumenter. Det jeg overhode ikke er enig i, er at det skyldes rasisme på bakgrunn av hudfarge og etnisitet. Min skepsis ligger i enda mindre noble forklaringer, men ikke rasisme. Min skyldes mistro.
Flyktningestrømmen som kom fra Midtøsten, bestod fortrinnsvis menn. Det var kostbart å komme seg ut, og de mest ressurssterke kom først. Mange søkte familiegjenforening og fikk kone og barn ut av krigssoner og humanitære katastrofer. Klart det var bedre slik enn å risikere alle farene med å flykte med små barn gjennom Europa. Dessverre blandet det seg inn kyniske mennesker som utelukkende kom for utnytte systemene. Etterhvert som slike historier kom for en dag, begynte mange å se med skråblikk på disse mannlige flyktningene. Jeg også. Hvorfor kom de? Fordi de trengte det? Fordi de ville skumme fløten av velferdssystemet? Jeg personlig ble mer skeptisk etterhvert som kriminaliteten ble økende, og våre nye landsmenn stadig var innblandet. Gjennom media begynte det å settes fokus på at våre nye landsmenn ble tildelt velferdsordninger nordmenn ikke fikk. Det var dekning til skole, sertifikat og bil, tannlege og penger til kjøp av klær og telefoner. Det var mye misunnelse ute å gikk, typ «Hvorfor hjelper vi ikke fattige og trengende borgere i eget land, før vi hjelper andre?» Alt var ikke sant, men vonde frø ble plantet her og der. Historier om nordmenn som fikk avslag på søknad om sosial hjelp, førte til utsagn som «Skal du få noe hjelp på NAV må du først bruke selvbruningskrem eller tømme ei halvflaske 40 før du drar!» Familiene fikk et dusin barn, flyttet så tilbake til hjemlandet og fikk med seg barnetrygden, og lever godt på denne i et U-land. Det er ingen hemmelighet at den summen de mottar i bistand fra Norge, kan de leve godt på i hjemlandet, og skepsisen min ble større når det var oppslag i avisen at mange av våre nye nye landsmenn ikke var å få tak i i Norge, men stønads-utbetalingene fortsatte.
Her oppe var det også mye klaging på at de var kommet til utkant Norge, og de ville ikke være her. De ville til Oslo. Da tenkte jeg (og sa det garantert også) at var det ikke bra nok å komme hit, og de hadde det så ille, så var det jo ingen som nektet de å reise hjem! Jeg syntes faktisk at noen var så storforlangende at det å yte hjelp, ga meg en emmen smak i munnen. Sånn ødela NOEN for mange. Jeg sluttet å være imøtekommende og gikk over til å være totalt uinteressert. Jeg gadd ikke bry meg hva de fikk og ikke fikk.
Invasjonen og krigen i Ukraina er ikke mange ukene gammel. Vi har fått de jævligste detaljene servert rett inn i stua i beste sendetid. Det har vært bilder av ødeleggelser, det har vært gripende personskildringer og sorgfulle beretninger. Vi har sett et naboland gå til angrep på et annet Europeisk land. Ukraina som er et land hvor man i langt større grad kan sammenligne seg med enn andre krigsherjede land. Det er et land med 9 årig obligatorisk skole og treårig videregående som er frivillig. Skolegangen er gratis. Landet er selvforsynt med korn, og de er store mineralforekomster i landet. De som bor ser har samme tilgang på TV-program og internett plattformer som vi har. Det er så likt at det skremmer. Det kunne vært oss! Og der er vi ved litt av kjernen. Vi identifiserer oss mer med menneskene fra Ukraina enn fra Midtøsten.
Nå begynner flyktningestrømmen fra Ukraina å gjøre seg gjeldende. Det er kvinner og barn, og menn over 60 år som kommer. De andre mennene er igjen å kjemper for landet sitt. Vi vet hvorfor de må flykte, og vi vet at de ikke kommer hit for å søke lykken. Vi vet at de ikke ser på Norge som en gullgruve og mulighetenes land. De kommer hit fordi de vil unnslippe krig.
Vi åpner lommebøker og dører på vidt gap. Gavmildheten er stor, og støtteordningene opprettes umiddelbart. Det fortjener de. Vi har sett med egne øyne det helvetet de har lagt bak seg, vi er fulle av empati. Selv er jeg mye mer delaktig og engasjert. Jeg er spesielt opptatt av barnas nye liv og deres nye hverdag.
Disse som kommer er sannsynligvis også de mest ressurssterke personene, men det er de mest sårbare gruppene som kommer. Barna og deres mødre, og de eldre. Disse barna har gått fra en hverdag i barnehage og på skole den ene dagen, til å flykte for livet den neste. Barna som er vant til samme hverdagen som våre barn er. Barn som spiller fotball, turner, svømmer, gamer, danser og er med på andre fritidsinteresser. Kvinnene og mødre som kommet er sannsynligvis utdannet og kan utgjøre en god ressurs i samfunnet vårt. De kan med relativt enkle grep kan komme ut i jobb og få muligheten til å få et tilnærmet normalt liv mens de bor her. For jeg tror dette er mennesker som vil returnere til Ukraina så snart det er fred igjen.
Det er langt på vei derfor det blir forskjell på flyktningene for min del. Disse tror jeg kommer utelukkende med ærlige hensikter, og det er barna som kommer. Den neste generasjonen av voksne. De har ikke levd i et krigsherjet land over tid, men opplevd krigen som et akutt traume, som de nå har unnsluppet. Disse vil trolig ha et behov for å bli en del av samfunnet for å trives. De vil integreres med norske barn gjennom skole og fritidsinteresser. For at barnegruppene skal kunne blandes på en god måte, må man også sikre at de får de samme mulighetene. Det blir faktisk veldig viktig.
Så ja, jeg gjør forskjell, men ikke begrunn det i rasisme. Jeg gjør det først å fremst fordi det er de mest sårbare gruppene som kommer nå kontra tidligere. Begrunn det også i dårlige erfaringer av noen, men som gjør at jeg dømmer mange for det en liten del har gjort. Begrunn det i at jeg mener de voksne enslige menn som kom, i større grad burde klare seg i samfunnet selv på et tidligere stadium, og begrunn det i melking av systemet. Begrunn det i at en mamma som kommer med små barn må ivareta dem, før hun kan tilrettelegge for seg selv. Forskjellen ligger ikke i rase, men i behov!
Kall meg gjerne urettferdig og dobbelt moralsk, men ikke kall meg for rasist, for jeg blir like forbannet hvis Ola og Kari Normann jobber svart, svindler på overgangsstønad, eller krever uberettigete stønader fra det offentlige. Det jeg reagerer på er ikke på rase eller etnisitet, men på melking av velferdsgodene i Norge.
I dag har Bodø badet i strålende sol. Det har vært en dag som minner om at våren snart står for tur. Sånt må man jo bare bli glad for. Jeg er glad for så mye for tiden.
Jeg er jo typisk akademiker som planlegger 80% av tida og utfører 20%, det betyr at det tidvis blir mye planlagt og lite gjort, men ikke de siste to helgene. Da har jeg ikke planlagt og heller bare tatt ting på sparket, og jammen har jeg ikke fått gjort mer enn ellers. Kanskje jeg må forsøke å være mer impulsiv for å få unna det som hoper seg opp? Jeg er glad for å ha hatt en dag der jeg har fått unna masse som har hengt på skuldrene mine.
Nå er dagen over og kvelden har lagt sitt lune mørke rundt oss. Vakre solfylte dager etterfulgt av en vakker solnedgang, kan det bli bedre?
Skal tro mor og datter fotball-idioter tok av i går. Det var atter en kampdag for fantastiske Bodø/Glimt i Conference League og dagens møte var AZ hjemme.
Fy fader, det var mye rotete spill av Glimt, og de har en del som må jobbes med før neste møte, men med en god porsjon flaks vant de til slutt 2-1 etter straffe i sluttminuttene. Mor og datter tok helt av hjemme da straffen ble satt, vi stod på gulvet og trippet små-nervøst før, og ropte daumål da nettkjenningen var et faktum.
Etter kampen var jeg helt utkjørt, varm og svett. Skulle nesten tro jeg hadde vært på banen sammen med spillerne. Snuppa satt å så på meg mens jeg satt stille, pustende og pesende i skjønn forening, uten å si noe særlig. Tørt kom det fra henne:
«Du mamma, det e nu ikke lætt å se om det e for at du e fornøyd med kampen eller om det e overgangsalder’n som plage. Du e i såfall like rødsprengt i trynet!»
Sannheten? Ingen av delene! Jeg knakk ei fylling i all jubelen, og satt sjokket i sofaen. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, men det gjorde altså jeg. Snakk om å gå all inn!
I dag har jeg vært på befaring på ett av våre museum som forvalter krigshistorien fra 2. verdenskrig. Det er et kystfort satt opp av tyskerne, ved hjelp av russiske krigsfanger. Snakk om ironi dagens verdenssituasjon tatt i betraktning.
Vår dyktige konservator satte fingeren på en problemstilling som er høyaktuell for tiden, for hvem er det som besøker slike museum? Fortrinnsvis er det historieinteresserte og de som synes krigshistorie er spennende, men også en gruppe til som jeg ikke har tenkt over. Nasjonalistiske grupperinger som bruker slike besøk som inspirasjon til idealismens vugge. Nå er ikke dette et problem hos oss, men det er noen av de danske museene som har opplevde nettopp dette.
For oss er det viktig at anlegget fremstår som gold og mørkt. Det er en mørk historie som formidles. Det handler om krig, og det handler om menneskeskjebner.
Jeg tror at nå, mer enn noen sinne, er tiden inne til å fortelle de personlige beretningene fra 2.verdenskrig. Gi ofrene et ansikt og en stemme. Vise hvor jævlig krig var for 82 år siden, for at vi skal skjønne at historien gjentar seg, og de fleste mennesker har ikke lært en dritt på 82 år!
Roseslottet forteller krigens historie gjennom ulike kunstinstallasjoner. Det er individets historie og skjebne som formidles.
Vi berører både kjente og mindre kjente sider ved okkupasjonen: krigsfangenes lidelser, de ukjente enkelt-individene, hverdagslivet, krigsseilernes drama, motstandskampene i sør og nord. Forfølgelsen av de norske jødene får stor oppmerksomhet i billedserien og antisemittismen, før og under krigen, skildres.
Det kunstneriske språket ønsker å engasjere, utfordre og konfrontere. Kort sagt, vekke til live. Vi ser ikke på verden med et akademisk/analytisk blikk.
Dessverre har jeg ikke besøkt Roseslottet ennå, men det er på min bucket-list. Det er noe jeg bare må få med meg. Slike besøk er uvurderlige. Fordi for å møte fremtiden må man vite og forstå fortiden, og jeg tenker Putin skulket historietimene sine da han gikk på skolen..
Jeg tenkte å tøyse litt, å legge ut bilde av «flavor of the month” men det hadde han garantert sagt nei til. Han hadde forøvrig vært uenig i at han var månedens kjekkas, for han hadde hevdet at han er den ultimate kjekkasen. Ja, hvis han hadde eksistert da.
Siden han ikke gjør det, må det bli bilder av den lille prinsessa mi, Daisy Dior. Det skulle vise seg at det var omtrent like vanskelig som å få bilde av min Skybert. Hun var nemlig gått ut i streik! Det lille trollet gadd ikke engang løfte på hodet da blitsen lyste mot henne. Hun gjør akkurat som hun vil. Like sta som ei geit! Heldigvis ikke noe en godbit ikke kan fikse, så det var bare å rasle med posen, og Hokus Pokus! Hvem tittet frem bak sofaen? Selveste prinsessa!
Jeg spurte pent om jeg kunne få noen skrytebilder av henne, men hun nølte litt før hun spurte «What’s in it for me?» Igjen måtte jeg rasle med posen og finne frem noen godsaker, og omsider fikk jeg foreviget min lille hjerteknuser, men det var ikke rare greiene. Hun hadde bestemt seg for å spille kostbar!
Bunny, det er fint med en adspredelse fra galskapen i verden, og kjæledyr var en koselig greie å se på innleggene her. Jeg er bare litt usikker på hvem som et kjæledyret til hvem her i huset, for nå står hun ved trappa og piper. Det er signalet for at det er kveld og jeg må legge meg. Det har prinsesse Daisy bestemt. Om hun sover i senga mi? Neeei, er du gal.. 🙄
Krig er skummelt. Gjennom media får vi krigsherjingene helt inn på oss. Hjemme i stua ser vi bomberegn i sanntid, vi ser blodige og drepte ofre, og vi får skildringer av personlige katastrofer i tillegg. Det moderne nyhetsbildet overlater ingenting til fantasien. Det er en rå og brutal virkelighet.
Jeg kommer bestandig til å huske at jeg satt å så på TV2 som viste et webkamera i Tyrkia mens kuppet fant sted i 2016. Jeg så de første skuddene falt i sanntid. Brått ble sendingen avbrutt, men synet tok jeg med meg lenge. Småjentene og jeg skulle reise til Tyrkia noen dager etter at urolighetene startet, så derfor var jeg litt opptatt av hvordan det hele utviklet seg, og nyhetskanalen rullet over TV-skjermen hele tiden. Jeg var kvalm, redd og urolig. I dagene etterpå var det hyppig korrespondanse med UDI, forsikringsselskap og reiseselskap, men endte med at vi reiste. Det mest skremmende, var at jeg skulle reise med tre barn. De to yngste jentene, og en ekstra tenåring som ikke var min. Jeg måtte snakke med alle ungene om hva som hadde pågått under kuppet, forberede dem på hva man kunne forvente seg, og hvilke ekstra sikkerhetsforanstaltninger vi måtte ta, selv om vår destinasjon var lagt unna områdene med uroligheter. Vi merket ikke noe, men var forberedt til å trekke oss unna om noe skulle oppstå. Vesla var bare 7 år, så hun ble fortalt en barneversjon, mens Snuppa og vennen var 16 og 17, og måtte få en mer objektiv forklaring på hva som stod på i Tyrkia. Jeg var fungerende moderator, som måtte forklare hva som foregikk, ut fra hvilken evne de hadde til å forstå. Ferien gikk bra, men med Vesla måtte jeg snakke både en og to ganger om hvorfor det var så mye politi overalt, og ikke minst hvorfor de bar våpen. Fortelle at de var der for å passe på at alle hadde det bra og var snille mot hverandre.
I Dagsavisen stod det et debattinnlegg skrevet av Siri Sjøgren Selmer, hvor hun kritiserer NRK Super for å gi barna en brutal informasjon om krigen i Ukraina, og ikke minst hennes egne barns reaksjoner på dette. Dette var spesielt vanskelig siden barna alt hadde overlevd to år med en vanskelig pandemi som også var blitt formidlet på en traumatisk måte gjennom samme program. Mot Selmers vilje hadde barna sett dette på skolen, og kom gråtende hjem. Hun synes ikke det er ok at hennes barn får slik informasjon på skolen, for det er skremmende for hennes barn. Det skjønner jeg godt. Når barna våre er redd skjærer det rett inn i hjertet.
Nå skal jeg ikke kommentere NRK Super, for de lager et program som på mest mulig måte skal tilpasses masse forskjellige barn, og i tillegg skal det passe inn i normene til dobbelt så mange foreldre. Det er så jeg tenker at den kampen er tapt før de får begynt. Likevel gjør jeg meg noen tanker rundt det å forberede ungene på hva som skjer og ikke minst hva som er aktuelt i verden, på godt og vondt.
Nå er det dessverre sånn at verden hverken er Lykkeland der alle er snille mot hverandre, eller en evigvarende fest. Livet er også naturkatastrofer, terror, kriger, hungerkatastrofer og mishandling av uskyldige barn. I hele tatt er det ingenting som kan være så jævlig som livet, så jeg skjønner godt at det virker skummelt på barna. Det er mange voksne som også synes det er skummelt. I lys av det, blir den viktigste jobben vi foreldre og foresatte har, å elske barna våre betingelsesløst og å oppdra de til trygge gode verdensborgere. Vår jobb er å forberede våre barn på livet, men samtidig skjerme dem i den grad se trenger det, men ikke så mye at verden fremstår som en utopi i forhold til virkeligheten. Vi må gjøre barna godt rustet til de selv skal stå på egne bein, en gang i fremtiden. Barna skal lære å lese, skrive og regne bl.a, men de må også lære at ikke alt i verden er like bra. De må faktisk lære at ikke alt er perfekt, og det er mange ting som må bli bedre i verden. Når skremmende ting hender med verdensbildet, mener jeg det er meg som kjenner barna mine, som må forberede de på det. Jeg må ta ansvar. Det er jeg som må snakke med barna om det har hendt noe trist, og forberede dem på at voksne kommer til å snakke masse om det på TV, og de forteller det egentlig for de andre voksne, og da gjør de det på en skrekkelig skummel måte som kan være vanskelig å forstå for barn. Selv om det er skummelt, så må jeg forsikrer at jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for at det skal være trygt og greit hos oss. Det er ikke sikkert at jeg må si det bare en gang, men kanskje må jeg si det mange ganger før barnet er fortrolig med tanken.
Da Utøya tragedien var et faktum, snakket jeg med mine barn umiddelbart. De to eldste var 18 og 19 år, de to neste var 11 og 13 år, og Vesla var bare 3. De eldste var kanskje mer oppdatert på det som hendte enn det jeg var, for de fulgte media i sanntid. Det var åpen linje mellom rommene og stua, og vi snakket sammen, og en og en. En av ungene mistet en bekjent i tragedien. Da var det en helt annen tilnærming på samtalen. Skulle vi koble på helse, eller klarte vi det selv? Vi snakket og snakket, men barnet ville langt på vei fordøye det alene. Jeg måtte bare følge ekstra med, og være på tilbudssiden når det var en åpning for å snakke om det. De to neste brukte vi også mye tid å snakke med, men det var en annen samtale enn med de eldste. De fikk ikke sitte å se nyhetene, og styrte mye av informasjonsflyten rundt de. Det var ikke alt de hadde behov for å få inn på netthinnen. Likevel visste de det meste, men var ikke redd. De reagerte med empati for ofrene og sinne mot gjerningsmannen. Men vi måtte moderere en del av den informasjonen de fikk. Ikke nødvendigvis via media, men like gjerne via SoMe. Selv Vesla fortalte vi at det var en mann som ikke hadde vært noe grei, og hadde gjort ganske slemme ting mot noen andre. Samtalen ble tatt med alle fem barna, men hadde forskjellig innfallsvinkel ut fra alder og modenhet. Vi var moderatorer til hva de fikk av informasjon, og vi voksne måtte hjelpe ungene til å prosessere den informasjonen de fikk via media. Nyhetene var grusomme, og det var opp til oss å gi barna nok trygghet til å håndtere de grusomme detaljene som stadig ble avslørt. Vi var ikke enestående flinke foreldre, vi tenkte bare at vi måtte forberede ungene på hva som kom til å møte dem i nyhetsbilde. Vi ville ikke skremme dem til å tro at verden var bare skummel og farlig, men heller nyansere bildet slik at de tenkte at verden er et flott sted, men det finnes ting som er ganske jævlig der også. Vi var litt forsiktig med å oppholde oss i store folkemengder, og bortforklarte hvorfor vi ikke dro på forskjellige ting. Vi sa ikke at det var fordi vi var redd for at det kunne skje igjen, men fant på andre forklaringer.
Barna er mye mer robust enn man ofte tror. Dersom de får gode forklaringer og blir trygget, så tåler de å høre hva som skjer i verden. Jeg mener ikke at man skal fortelle dem om blodige og grusomme detaljer, men de grove linjene får vi til å snakke om. De får likevel med seg fraksjoner av hendelsene via andre, uansett om vi forteller dem det eller ikke. Jeg tror det er mer skummelt for ungene når mamma eller pappa unngår å snakke om det som alle andre snakker om. Når andre enn de barna skal ha trygghet til, blir de som forteller om det som har hendt i verden. Det skal sies at jeg av og til må svare barna at jeg ikke vet, eller er usikker på hvordan ting kommer til å gå, men jeg gjør det på en slik måte at det ikke skal virke skremmende. Barna våre er ikke mer skjør og delikat enn det vi gjør dem til. De blir ikke ødelagt for livet om de opplever at verden av og til er en ganske skummel plass, så lenge de vet at mamma og pappa ikke vil la noe skummelt skje med dem. Snakk med barna. Fortell hva som skjer. Vær moderatoren som forteller barna om verden på en måte som er tilpasset deres alder og evnenivå. Trygg barna på at du alltid vil beskytte dem mot de skumle tingene i samfunnet, men at du vil de skal vite om det i tilfelle de får høre det av andre og blir redd. Fortell også at det er naturlig å bli redd, og at dere gjerne kan prate masse om dette senere hvis barnet har lyst. Vær en tydelig voksen, og du vil få trygge robuste barn uten fremtidsangst. Det er mange unge voksne som har angst for fremtiden, og det beste vi kan gjøre er å snakke om det som er skremmende og sette ord på det.
Det er nok mange som blir harme over mitt ståsted i debatten om hva barn bør få vite og ikke, men jeg personlig tror mange barn ville vært mindre redd om de hadde blitt fortalt litt mer om det som skjer rundt oss, men også blitt fortalt at noen overdriver og noen lyver litt og lager fake news. Jeg tror det kan være betryggende at jeg som mamma sier at man ikke skal sluke alt rått, og heller snakke litt med voksne om hva man tenker og tror. At jeg virker trygg og beroligende på dem.
Det virker på meg som mange foreldre også er redde og nervøse for alt som skjer, og overfører dette på barna sine. Mange voksne lager storm i vannglass når de er redde eller engstelige, heller enn å virke som olje på opprørt hav. Ikke for at de nødvendigvis vil det, men ubevisst gjennom sin egen adferd. Jeg vet det er som å banne i kirka når jeg sier at foreldrerollen kan være en medvirkende årsak til at barna blir engstelige og redde, men jeg mener foreldrenes emosjoner påvirker barna i stor grad. Det er nok ikke den eneste faktoren, men man må tørre å peke på den også uten å gå i forsvars posisjon fullstendig.
Tenk å være så forbanna på pelsklingene som jeg har vært i dag. Det var ikke særlig pent av meg, men det ble rett og slett for mye tissing innendørs. Jeg skjønte bare ikke hvorfor de ikke tisset ute som de pleier?
Nå innrømmet jeg jo at jeg tok ei nødløsning og satte hundene i band alene på baksiden av huset. Jeg hadde jo vondt i ryggen og orket ikke gå tur med dem. De står ikke ute sånn alene til vanlig, men i nøden spiste fanden fluer.. Snuppa syntes forøvrig ikke det var noe rart at hundene ikke gjorde noe tissing og sånn ute. Hun mente de var redd, men hva hadde de å være redde for liksom? Snuppa ba meg se ut på hva som har sirklet rundt huset i hele dag, og brått ble det VM i dårlig samvittighet.
Det var jo Ørnulf og venner. Kan se ut som han hadde tenkt å se om det var noe hageparty med servering av noe småsnacks på gang, men småsnacksen var åpenbart ikke videre lysten på sosialt samvær med han i dag.
Jaja, da skjønner jeg hvorfor de små pelskledde ikke ville tisse ute. Det hadde ikke jeg heller gjort så lenge Ørnulf hadde sirklet rundt hodet mitt. Men uten tvil, Ørnulf er et vakkert og majestetisk skue.
I dag har jeg vært forbannet. Jeg har ryddet, vasket, kjeftet og vasket. Ryggen var stygg-vond da jeg våknet, og humøret var labert. Huset trengte livreddende førstehjelp, men det føltes som jeg trengte det samme. To paracet, en kvikklunsj og et glass cola zero, så var frokosten fortært og jeg like gretten.
Jeg luftet de to pelskledde og tok en nødløsning. På med langlina og så ut i hagen med de. Der gjorde de det de skulle før de kom inn igjen. Jeg hadde ikke før fått av de båndene før begge pisset inne! Hva i all vide verden? Jeg ble helt perpleks og rakk ikke reagere før de begge var ferdige. Sur og grinete, og med den vonde ryggen satte jeg i gang og vasket mens jeg småkjeftet på de to firbeinte fysakene. De er jo stuereine liksom!
Jeg bestemte meg for å vaske gulvene når jeg først var i gang, for jeg trenger litt husmor poeng, og da finner jammen ta hannhunden ut at han skal markere på spisestue bordet! Han pissa rett og slett på bordfoten! Jeg skreik til, men bikkja bare pissa! Forbannet gikk jeg å hentet papir og engangskluter. Noen minutter etter at jeg var ferdig å vaske av bordet, løfta han jaggu foten på nytt, men nå var jeg lynsnar. Da satte jeg i med streng-stemmen, og jeg er rimelig sikker på at han fikk innover-tiss i panikk.
Da hadde jeg fått nok, mattene ble plukket bort, og ALT ble vasket. Her skulle altså ikke være NOEN grunn til å markere. Det fine var at nå var ryggen blitt myk og ledig av all vaskingen, men øynene så hoven av alt kavet, at jeg så ut som en ballong i trynet. Svett og varm ble jeg også, så jeg satte meg ned for å ta et glass vann. Akkurat da så jeg valpen plante baken på gulvet igjen, samtidig som hannhunden løftet foten. Satan i gatan så forbannet jeg ble. Jeg tok de to hårballene og fikk de i mellomgangen. Nå var det altså nok. Bikkjene fikk være i ensom majestet ei stund. De lå som to englebarn og så unnskyldende på meg, da jeg så på de gjennom vinduet i døra, men jeg ga meg ikke. En halv time måtte de i eksil før jeg var blidgjort. Da fikk de komme inn i stua igjen. I mellomtiden hadde jeg hentet ned noen sekker med tøy etter Vesla som jeg skulle gå gjennom. De to nydelige kom omsider slukøret inn i stua, og gikk å la seg. En under bordet, og en i sofaen og stilt ble det. Jeg gikk å satte på en maskin med klær, og vasket litt på badet. Best å utnytte freden mens den var der, og godt med alt som er gjort.
Premien for innsatsen min skulle være en episode av Camp Kulinaris. Camp Kulinaris my ass! Det ble det ikke mye av! De møkka-bikkjene altså! Den ene skal korkes, og andre skal få strikk på snurrebassen.
Begge de to demon-bikkjene hadde jaggu pisset inne atter en gang. Den ene på sekken med klær, den andre på ei jakke som lå ved siden av. Jeg uttalte så mange mindre pene ord om de to smådjevlene mens jeg vasket opp for n’te gang, og var lettere hysterisk. Det verste var likevel at det ikke hadde noen hensikt å kjefte på bikkjene, for de lå å sov igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, ryggen er løs og ledig, og huset er nyvasket. Men en ting er sikkert, pisser en av de nå, så legger jeg inn kateter på dem begge to!
Jeg kjente formen var stigende i ettermiddag, og fant det passende å legge sammen litt nyvasket tøy. Nåja, «litt» er vel forsiktig formulert, for det var to store maskiner.
Selvfølgelig fulgte den minste hårdotten i familien etter meg opp, når jeg gikk for å ta tøyet av snora, og så presterte jeg å trø henne på poten. Bikkja satte i et hyl som skar rett inn i hjertet på meg og jeg nappet henne opp for å seom poten var skadet. Hun fortsatte å klynke, og jeg ble helt ute av meg. Stakkars liten! Heldigvis gikk det bra, men jeg gikk ned med henne slik at jeg ikke skulle trø på henne igjen, og satte noen sekker med tøy foran trappa så hun ikke kom etter på nytt igjen.
Vel oppe, tok jeg ned alle klærne g stampen var så full at jeg ikke så hvor jeg gikk. Jeg burde gått to turer, men så sterk som jeg er tok jeg alt i en jafs. Jeg balanserte meg veldig forsiktig ned trappa, og det gikk helt greit. Så tok jeg første foten over sekkene, og satte i et vræl som kunne skremt fanden på flatmark. Det var en infernalsk smerte i korsryggen, og jeg ble stående å jamre meg som en gammel krok på nesten 100 år, fortsatt med stampen i hendene, uten å skjønne at jeg burde slippe den. Jeg karet meg mot sofaen og satte den fra meg. Satan i gatan, det var vondt, men jeg regnet med at det kom til å gå kjapt over.
Etter solid inntak av paracet, voltarol gel og varmepute kom jeg meg knapt på beina. Det var inn i granskauen smertefullt og ikke pokker om det ser ut til å gi seg heller. Så her ligger jeg da. Jeg som skulle fortelle alle at jeg så heltemodig stod alt av, jeg ligger flatt ut på sofaen, og her ligger jeg godt. Bare det å reise seg for å gå tisse er en utfordring. Blir det ikke bedre snart, klikker jeg. Jeg er så rastløs og selskapssyk at det halve kunne vært nok, og det er ingen god kombo for en som meg.
Uansett, god helg til alle dere andre. Jeg blir her på sofaen i natt, og håper på en bedre dag i morgen. Aldri så galt at det ikke var godt for noe, jeg fikk i det minste brettet alt tøyet mens jeg satt rett opp og ned og syntes synd på meg selv.
