Ja til forskjell, men kom ikke å kall det for rasisme.

Categories Blogg

I det siste har det vært noen avisoppslag der nordmenn beskyldes for å være dobbeltmoralsk i forhold til forskjellsbehandling av  flyktninger, og jeg er dessverre en av de som har måtte ta det innover meg.

Jeg kan gjemme meg bak all verdens bortforklaringer, men kan ikke hevde at jeg har noen edle argumenter. Det jeg overhode ikke er enig i, er at det skyldes rasisme på bakgrunn av hudfarge og etnisitet. Min skepsis ligger i enda mindre noble forklaringer, men ikke rasisme. Min skyldes mistro.

Flyktningestrømmen som kom fra Midtøsten, bestod fortrinnsvis menn. Det var kostbart å komme seg ut, og de mest ressurssterke kom først. Mange søkte familiegjenforening og fikk kone og barn ut av krigssoner og humanitære katastrofer. Klart det var bedre slik enn å risikere alle farene med å flykte med små barn gjennom Europa. Dessverre blandet det seg inn kyniske mennesker som utelukkende kom for utnytte systemene. Etterhvert som slike historier kom for en dag, begynte mange å se med skråblikk på disse mannlige flyktningene. Jeg også. Hvorfor kom de? Fordi de trengte det? Fordi de ville skumme fløten av velferdssystemet? Jeg personlig ble mer skeptisk etterhvert som kriminaliteten ble økende, og våre nye landsmenn stadig var innblandet. Gjennom media begynte det å settes fokus på at våre nye landsmenn ble tildelt velferdsordninger nordmenn ikke fikk. Det var dekning til skole, sertifikat og bil, tannlege og penger til kjøp av klær og telefoner. Det var mye misunnelse ute å gikk, typ «Hvorfor hjelper vi ikke fattige og trengende borgere i eget land, før vi hjelper andre?» Alt var ikke sant, men vonde frø ble plantet her og der. Historier om nordmenn som fikk avslag på søknad om sosial hjelp, førte til utsagn som «Skal du få noe hjelp på NAV må du først bruke selvbruningskrem eller tømme ei halvflaske 40 før du drar!»  Familiene fikk et dusin barn, flyttet så tilbake til hjemlandet og fikk med seg barnetrygden, og lever godt på denne i et U-land. Det er ingen hemmelighet at den summen de mottar i bistand fra Norge, kan de leve godt på i hjemlandet, og skepsisen min ble større når det var oppslag i avisen at mange av våre nye nye landsmenn ikke var å få tak i i Norge, men stønads-utbetalingene fortsatte.

Her oppe var det også mye klaging på at de var kommet til utkant Norge, og de ville ikke være her. De ville til Oslo. Da tenkte jeg (og sa det garantert også) at var det ikke bra nok å komme hit, og de hadde det så ille, så var det jo ingen som nektet de å reise hjem! Jeg syntes faktisk at noen var så storforlangende at det å yte hjelp, ga meg en emmen smak i munnen. Sånn ødela NOEN for mange. Jeg sluttet å være imøtekommende og gikk over til å være totalt uinteressert. Jeg gadd ikke bry meg hva de fikk og ikke fikk.

Invasjonen og krigen i Ukraina er ikke mange ukene gammel. Vi har fått de jævligste detaljene servert rett inn i stua i beste sendetid. Det har vært bilder av ødeleggelser, det har vært gripende personskildringer og sorgfulle beretninger. Vi har sett et naboland gå til angrep på et annet Europeisk land. Ukraina som er et land hvor man i langt større grad kan sammenligne seg med enn andre krigsherjede land. Det er et land med 9 årig obligatorisk skole og treårig videregående som er frivillig. Skolegangen er gratis. Landet er selvforsynt med korn, og de er store mineralforekomster i landet. De som bor ser har samme tilgang på TV-program og internett plattformer som vi har. Det er så likt at det skremmer. Det kunne vært oss! Og der er vi ved litt av kjernen. Vi identifiserer oss mer med menneskene fra Ukraina enn fra Midtøsten.

Nå begynner flyktningestrømmen fra Ukraina å gjøre seg gjeldende. Det er kvinner og barn, og menn over 60 år som kommer. De andre mennene er igjen å kjemper for landet sitt. Vi vet hvorfor de må flykte, og vi vet at de ikke kommer hit for å søke lykken. Vi vet at de ikke ser på Norge som en gullgruve og mulighetenes land. De kommer hit fordi de vil unnslippe krig.

Vi åpner lommebøker og dører på vidt gap. Gavmildheten er stor, og støtteordningene opprettes umiddelbart. Det fortjener de. Vi har sett med egne øyne det helvetet de har lagt bak seg, vi er fulle av empati. Selv er jeg mye mer delaktig og engasjert. Jeg er spesielt opptatt av barnas nye liv og deres nye hverdag.

Disse som kommer er sannsynligvis også de mest ressurssterke personene, men det er de mest sårbare gruppene som kommer. Barna og deres mødre, og de eldre. Disse barna har gått fra en hverdag i barnehage og på skole den ene dagen, til å flykte for livet den neste. Barna som er vant til samme hverdagen som våre barn er. Barn som spiller fotball, turner, svømmer, gamer, danser og er med på andre fritidsinteresser. Kvinnene og mødre som kommet er sannsynligvis utdannet og kan utgjøre en god ressurs i samfunnet vårt. De kan med relativt enkle grep kan komme ut i jobb og få muligheten til å få et tilnærmet normalt liv mens de bor her. For jeg tror dette er mennesker som vil returnere til Ukraina så snart det er fred igjen.

Det er langt på vei derfor det blir forskjell på flyktningene for min del. Disse tror jeg kommer utelukkende med ærlige hensikter, og det er barna som kommer. Den neste generasjonen av voksne. De har ikke levd i et krigsherjet land over tid, men opplevd krigen som et akutt traume, som de nå har unnsluppet. Disse vil trolig ha et behov for å bli en del av samfunnet for å trives. De vil integreres med norske barn gjennom skole og fritidsinteresser. For at barnegruppene skal kunne blandes på en god måte, må man også sikre at de får de samme mulighetene. Det blir faktisk veldig viktig.

Så ja, jeg gjør forskjell, men ikke begrunn det i rasisme. Jeg gjør det først å fremst fordi det er de mest sårbare gruppene som kommer nå kontra tidligere. Begrunn det også i dårlige erfaringer av noen, men som gjør at jeg dømmer mange for det en liten del har gjort. Begrunn det i at jeg mener de voksne enslige menn som kom, i større grad burde klare seg i samfunnet selv på et tidligere stadium, og begrunn det i melking av systemet. Begrunn det i at en mamma som kommer med små barn må ivareta dem, før hun kan tilrettelegge for seg selv.  Forskjellen ligger ikke i rase, men i behov!

Kall meg gjerne urettferdig og dobbelt moralsk, men ikke kall meg for rasist, for jeg blir like forbannet hvis Ola og Kari Normann jobber svart, svindler på overgangsstønad, eller krever uberettigete stønader fra det offentlige. Det jeg reagerer på er ikke på rase eller etnisitet, men på melking av velferdsgodene i Norge.

4 kommentarer

4 thoughts on “Ja til forskjell, men kom ikke å kall det for rasisme.

  1. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig i det du skriver her. Det er synd at en liten gruppe har ødelagt for en stor – noe som gjelder på flere områder i samfunnet. Om folk holdt seg til å være ærlig og redelige ville det ikke vært noe problem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.