Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Nå et det natt her, og alle i huset sover. Ikke at vi er så mange her da, men Snuppa sover i såfall. Jeg sover snart.
Nå har jeg altså fått fikset på utsikten min, og fått gjenopprettet sidesynet. Jeg var utrolig nok ikke noe nervøs når jeg gikk inn til legen, og hadde bare litt sommerfugler i magen da jeg gikk ut etter første konsultasjon. Det var en hyggelig lege som tok i mot meg, og han påpekte at dette ikke var spesielt nødvendig kosmetisk, men han så på panna mi at det var medisinsk nødvendig. Da pustet jeg lettet ut, for jeg var litt bekymret for at han skulle si at dette var unødvendig og at jeg ikke kom til å få noen operasjon.
Alt gikk helt som det skulle og tok ca 50 minutter fra jeg kom inn kontordøra, og til jeg var ute igjen. Det var ikke noe vondt, men det var litt ekkel følelse å ligge med øynene igjen mens legen holdt på. Sykepleieren som var med holdt meg i hånden hele tida, og det kjentes veldig trygt og godt. Selvfølgelig fikk jeg ekstra hjertebank av bedøvelsen, men ikke noe alarmerende. Så alt i alt gikk det over all forventning.
Det ble en paracet-dag da jeg kom hjem, og den fortsatte reaksjonen på bedøvelsen, gjorde at jeg har sovet nesten hele dagen. Den slo meg skikkelig knock-out, men også det var forventet. Jeg er veldig glad jeg er ferdig med det hele, og håper hodepinen blir borte. Sidesynet merket jeg med én gang, og det var deilig. Med andre ord ser jeg bokstavlig talt lyst på fremtiden, selv om jeg er veldig glad jeg har nye solbriller. Jeg vil ikke påstå at det ser videre vakkert ut, selv om legen sa det var helt perfekt. Det er åpenbart at vi ikke vurderer perfekt helt likt. 😂
Så kom meldingen om at Vesla har fått korona. Når hun endelig skulle kose seg med pappa’n, så blir hun syk. Det var utgjort at det skulle skje akkurat nå. Siden hun har vært med han siden fredag, er det lite sannsynlig at hun har vært smittet før hun dro, ergo er neppe vi andre smittet. Stakkars hjerteungen. Hun hadde fått feber, vondt i halsen og vondt i brystet. Trøsten er at hun blir godt tatt vare på da.
Straks skal jeg under skalpellen, og jeg skal ikke påstå at jeg gleder meg. Jeg gleder meg bare til det hele er over, og jeg er glad for å få det gjort, for jeg har ventet så lenge på dette. Når det bare var timer igjen, hva skjedde da? Jo, jeg skulle bare slumre litt på sofaen og fikk selskap av en av pelsdottene. Like etter begynte jeg å nyse. Først en gang, så en gang til. Det gikk ikke lange tida før jeg nøs og snørret i skjønn forening. Bare det ikke var covid!!!
Jeg trykket innpå en allergi tablett, og sakte men sikkert ble livet litt bedre. Skepsisen min var stor. Var jeg på en nedadgående spiral, og kom til å bli alvorlig syk? Jeg fant ut at det var best å ta en covid test, selv om jeg var sikker på at jeg var frisk. Jeg vil så gjerne slippe å grue meg og vente mer, og ikke minst slippe å dryppe såre øyne som svir og irriterer.
Sjelden har jeg vært så nervøs for en test. Jo, kanskje når jeg tok graviditetstestene, men de gikk jo stort sett som ønsket. Det gjorde det i dag også. Testen var negativ, og det var positivt. Da blir det «nip and tuck» om noen strakser.
Så lenge man lærer noe nytt, er ingen dag forgjeves, så da fikk denne dagen også en mening. Er søsken født med inntil 18 måneders aldersforskjell, brukes begrepet pseudotvillinger. Men effekten kan også merkes på barn som det er inntil drøyt to år mellom. Det hevder den danske psykiateren Oluf Martensen-Larsen.
Mellom Storesøster og Storebror er det 10 måneder og 3 uker. Da nummer to meldte sin ankomst mente nok majoriteten at det var rimelig heftig å få to barn så tett. Vi hadde jo aldri opplevd noe annet, så derfor gikk rimelig greit å få to barn så tett. I dag lærte jeg at disse to er det som kalles pseudotvillinger.
Farmor elsket å kle de to opp i like klær, men i forskjellige farger. De så altså ut som skikkelige tvillinger. At jeg hadde de i tvillingvogn fra minste var rundt året, ga også samme inntrykk.
I en måned og en uke hvert år bruker jeg å si jeg har tvillinger, for da er de like gamle, selv om Storesøster var dypt uenig da de var små. Hun var størst!
Så var det rolig noen år før Lille Storebror og Snuppa entret verden med 21 måneders mellomrom. Jaggu kan ikke de også omtales som pseudotvillinger. Fy flate! To sett pseudotvillinger altså!
Psykologen mente til og med at rekkefølge og kjønn på barna kan ha noe å si.
Når jenta kommer først og etterfølges av en lillebror, kan aldersforskjellen virke større enn den er. Veldig ofte beholder jenta forspranget hun har, og Forholdet kommer til å ligne en vanlig storesøster-lillebror-relasjon. Den pseudotvillingen som kan få det aller tøffest er gutten som blir etterfulgt av en søster. Jenter utvikles ett til to år tidligere og raskere, og dermed kan hun gjerne raskt innta rollen som familiens store og flinke pike – en såkalt funksjonell storesøster.
Noe av dette kan jeg kanskje kjenne igjen, andre ting ikke. Nå er jo det godt mulig at det skyldes det faktum at dette var helt ukjent for meg frem til i dag. Heldige Vesla! Hun har ingen tvilling, hverken vanlig eller pseudo. Ingen å konkurrere med. At hun er skikkelig attpåklatt som et født nesten et desenium etter Snuppa, er også et pluss. Hun har vært minst i familien, og minste søskenbarn og barnebarn. Ja, da gikk det som det måtte gå! Hun ble et barn som har fått masse oppmerksomhet og kjærlighet i familien, og det tror jeg hun er veldig fornøyd med. Men hun ble om mulig enda mer fornøyd med å få seg en liten hårete lillesøster, og lille Daisy Dior er blitt den nye forkjælte lillesøsteren. Men også hun er pseudotvilling med Monty Sebastian, som er 14 måneder eldre. Du snakker om!
Ukrainerne som kjemper for sitt land. De uskyldige sivile som er offer for avskyelige krigshandlinger. De som forsvarer seg mot undertrykkelse.
Mitt hjerte blør for de russerne som ser hvor gal denne krigen er. De som har demonstrert mot egen regjerings avgjørelser. De som er fengslet for å stå opp mot galskapen.
Det er ikke en nasjon som sloss mot en annen. Det er en militærmakt som vil tvinge en annen til blind lydighet. Denne krigen har offer på begge sidene.
Mitt hjerte blør for de falne. Kvinner, menn og barn. De som ga alt for sitt flagg. Mitt hjerte blør for de ukrainske heltene. De som sloss for friheten.
Mitt hjerte blør også for de falne russiske soldatene. De er også noens barn, far, bror eller søster. Det er familier som kjenner på sorgen over å ha mistet sine kjære. De døde ikke i kampen for friheten. Hva døde de egentlig for?
Nå samler det seg store styrker rundt Kiyev. Hvor mange flere uskyldige skal dø?
Jeg har håpet og bedt om at den russiske militærkolonnen skulle snu. At noe skulle skje, slik at de trakk seg tilbake. Jeg har bedt så lenge at at de skulle dra hjem, men nå er de klar til å angripe.
Angripe en by med tre millioner mennesker.
Jeg som tror på det enkelte menneskes verdi, at det finnes noe godt i alle og at alle har livets rett, jeg sitter med tanker så grusomme at jeg knapt våger å innrømme det for meg selv.
Jeg sitter å håper på drone bomber over militærkolonnen. Jeg vil ikke at mennesker skal dø, bare at trusselen skal nøytraliseres. Jeg som ikke tror på å ta liv, har et ønske som helt sikkert vil kreve store menneskelige tap om det blir innfridd.
Jeg vil bare at Ukraina skal reddes, og sivile liv ikke skal gå tapt, men da må man ofre militære liv, og et liv er et liv uansett..
Nja, kanskje ikke helt, men i forhold til det vi har hatt tidligere er det kraftig redusert. De siste F-16 har forlatt Bodø. Den 6. januar var det gikk flyene på vingene fra Bodø for siste gang, og flybasen var offisielt flyttet til Ørland. Den forsvarsbastionen som engang var i Nord-Norge, er redusert til et minimum. Vi er jo en fredselskende nasjon. Første strofe ev Bodøsangen lyder “Farlig åpent la de byen», og aldri før har den strofen vært mer passende enn nå. Riktig nok ble det skrevet med hensyn til vær og vind, men vi er helt åpen og blottstilt for andre fiendtlige trusler også. Vi er jo en fredselskende nasjon. Greit det, men skal vi ikke ha noen form for forsvar, men unntak av en fremskutt base på Evenes? Jeg hadde faktisk følt meg mye bedre om vi hadde tilbakekalt flygere og fly tilbake til Bodø, for jeg synes ikke det er rett tid å avvikle flybasen. Ikke i hele tatt.
Norges grense mot Russland går kun ca 10 mil fra en av de viktigste russiske militære baser på Kola halvøya, og denne betraktes som landets livsforsikring. Det vil si Russlands forsvar mot et mulig atomangrep. Da kan man vel si at den er en spesiell grense i en strategisk sammenheng. Spesielt siden Putin øker atomberedskapen i Russland, som følge av konflikten med Ukraina. I følge de kloke hoder her hjemme på bjerget skal vi bare ta det med knusende ro, for det er bare gjort med hensikt til å skremme. Jeg er enig i det, men jeg liker ikke at det sitter en stormannsgal skrue med handa på knappen der borte i Russland. Jeg finner han litt vel uberegnelig og derfor litt skremmende.
I dag kom det på nyhetene at det var økt militær aktivitet i nordområdene i Russland. Det er vurdert som forventet økning, og ikke opprustning for et mulig angrep i noen retning. Det er mer nærliggende at tilbakeslagene mot Norges standpunkt i konflikten straffes med et cyberangrep. Et slikt cyberangrep kan gjennomføres for å påføre store skader i infrastrukturen, og/eller for å stoppe produksjon eller transport av energiressurser. Derfor måtte man ha lav terskel for å varsle om uregelmessigheter
Regner med at om vi går over til rød beredskap her oppe, mobiliserer vi oss med fredsmerket og vandrer ned på torget under parolen «Make love, not war!»
I påvente av ny leilighet, har han bodd hjemme på gutterommet noen måneder, men i helgen tok han tilbake selvstendigheten sin og flyttet ut. Han flyttet bare noen mil unna mamma’n sin, og jeg tror det er godt for han å komme for seg selv igjen, selv om døra til gutterommet alltid står klart for han hvis han kommer hjem. Vesla har pappatid, og det er bare så deilig å slippe å følge daglige rutiner. Snuppa har arbeidshelg, så bare hun og jeg skulle være hjemme. Siden hun jobber i helsesektoren, ble hun pålagt noen korona-vakter, og fikk bare et skift pause mellom øktene. Da ble det liten tid til å komme seg hjem, for å så dra på jobb igjen, så hun overnattet hos en venninne. Brått var det helt stille i huset. Jeg var helt alene. Alene men ikke ensom.
Følelsen av å være ensom er som en ubestemt lengsel, eller et savn etter andre mennesker. Det kan være spesielt vanskelig i høytider og ferier, dersom du ikke har noen å dele dem med. Følelsen av å kjenne seg ensom, er i følge flere studier skadelig over tid. Mange kan være ensomme hvis den sosiale kontakten man har med andre mennesker, ikke er det samme som man ønsker. På samme måte kan man godt være alene, uten å føle seg ensom. Jeg følte meg ikke ensom, men hadde behov for å nyte den stunden for meg selv.
Det var deilig å høre stillheten rundt meg. Få tid til å tenke, og dagdrømme uten å bli forstyrret. Jeg trengte ikke spise til faste måltider, men kunne ta meg noe å spise hvis jeg hadde lyst. Jeg trengte ikke å kjøre og hente, men kunne legge meg på sofaen å slumre foran TV uten noe mas. Det var bare å nyte å være alene, kun avbrutt av noen koselige telefonsamtaler med venninner. Hadde jeg hatt lyst hadde jeg kunne tatt meg et glass vin til frokost om jeg hadde hatt lyst, eller jeg kunne dratt på byen. Det siste kjente jeg et blaff av lyst til å gjøre, men det ble kjapt lagt til side til fordel for å endelig få lov å være alene. Vinen ble gladelig byttet ut med cola zero.
Livet alene er deilig så lenge det er frivillig, men jeg tror ikke det ville vært deilig over tid. Jeg ville nok savnet å være med familie og venner hvis dette hadde vært hverdagen min, men det er det ikke. Jeg har fått et kjærkomment avbrekk fra alt og alle, og det har jeg sørget for å nyte til det fulle. Hele dagen i dag skal jeg bruke på meg selv, og bare være hjemme og nyte det å gjøre ingenting.
God søndag rundt om, nyt dagen og alle de fine tingene i livet.
Storesøster ringte og lurte på om jeg hadde jod tabletter og tørrmat hjemme i tilfelle noe skulle inntreffe. Hun hadde kjøpt inn litt av det hun vurderte hun kunne komme til å trenge. Bortsett fra jod tablettene, har jeg ikke ofret det en tanke.
Tørrmaten fant jeg ikke spesielt nødvendig, men de jod tablettene bestemte jeg meg for å prøve å få tak i. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Apotekene i byen var rensket for tabletter, og det samme gjaldt også på internett. Sånn er det når man ikke er føre var og sikrer seg når man skal. Alternativet var tilskudd med jod, men det var ikke i nærheten å være nok mengde jod, så det droppet jeg. Jeg får nok bare vente til det kommer inn igjen på apotekene. Tidligst om 10-14 dager.
I alle hjem er det en del ting man bør ha i tilfelle noe uforutsett skal inntreffe, være seg i form av naturkatastrofer som medfører tap av strøm, mobilnett, internett, transport, vann og avløp. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), har utarbeidet en liste over hva alle hjem bør ha nettopp for å kunne klare seg selv en stund, dersom noe skjer. DSB er pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser, og skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering i samfunnet.
DSB laget i 2018 en kampanje som heter Sikker Hverdag, med budskap om at hver enkelt er en del av Norges beredskap. Det kan være lurt å lese denne, og tenke litt over hva man har tilgjengelig i hjemmet.
Som gammel speider bruker jeg speidernes valgspråk og sier: «Vær beredt, Alltid beredt», også skal jeg bruke lørdagen på å finne ut hva jeg har på plass, og hva som bør skaffes til huset.
Jeg har kladdet dette innlegget gang på gang nå i ettermiddag. For enhver pris ville jeg skrive et innlegg som ikke handler om krigen i Ukraina, men uansett hvor mye jeg har forsøkt, blir det et tilbakevendende tema. Jeg klarer ikke å la det slippe.
Vesla har pappa-tid, så jeg kan kunne sittet klistret foran TV og sugd til meg alle nyhetene jeg har kommet over. Jeg har ventet på at det skal snu! At ukrainerne slår tilbake så det merkes. Jeg vil så gjerne ha et vinn! Trenger å høre at rettferdighet seirer og at David i det minste har fått gitt Goliat en real blåveis! Men over skjermen ruller bare verre og verre bilder av bomberegn og brennende ruiner. Det er innslag med flyalarmer og flyktende mennesker som søker ly. Det var et intervju med en liten jente på omkring 7-8 år på TV2. Hun gråt og var redd. Hun fortalte hvor skummelt det var å bli vekket av flyalarmen. Med tårene rennende nedover kinnet, sa hun gråtkvalt at hun bare ville det skulle være over, så sa hun stille at hun ikke vil dø..
Jeg klarer ikke å la være å bli berørt. Jeg klarer ikke å holde de primitive følelsene unna, og ønsker hevn og helvete over russiske militærstyrker, på vegne av den lille jenta, og alle de andre uskyldige sivile.
Hvorfor i himmelens navn er det ingen i de russiske styrkene som stopper opp og sier at dette er feil? Hvorfor er det ingen som nekter å være med på galskapen? Nazistene ble straffet for at de deltok på krigshandlingene, på tross av at de hevdet de stod ovenfor faren for å bli drept hvis de ikke adlød ordre…
Nei, jeg sitter fortsatt her foran TV med klumpen i halsen for ofrene i Ukraina. Jeg ser og ser. Mitt sinne og min frustrasjon mot Putin bare vokser og vokser. Putin hadde absolutt fortjent å få et kjevle plantet i bakhodet noen ganger i håp om at han tok til vett, og funket ikke det, skulle man leitet opp fysaken og smurt han inn i honning og plantet med ræva godt ned i ei maurtue!
I mellomtiden sitter jeg her hjemme og venter på at David skal slå Goliat, og at rettferdigheten seirer.
Jeg håper alle har en nydelig kveld, og at alle er snille med hverandre. ❤️
Finnes det ingen moralske grenser for hvor langt man er villig til å gå for å utnytte situasjonen i Ukraina til sin fordel? Er det bare å peise på og la det stå til?
Jeg er klikk-hore. Det er det bare å innrømme. Aviser, nyheter, forskningsartikler, sladderspaltene, SoMe og ikke minst debattinnlegg. Jeg elsker å lese. Noen ganger blir jeg engasjert, og andre ganger inspirert. Jeg tror nok jeg leser både to og tre timer hver dag. Ofte blir det bare et avsnitt før jeg scroller videre, andre ganger fordyper jeg meg i teksten. Det er ikke alt som leverer det overskriften lover. Mye av det som legges ut er rett og slett bare clickbait. For det meste orker jeg ikke ofre en kalori på slikt, aller minst gidder jeg å la meg provosere. Helt til i dag.
I natt mens de fleste lå og sov, gikk Russland til det skritt å invadere Ukraina. Over frokosten satt et bekymret Europa gapende, uten å gjøre annet enn å observere og dokumentere.
Min bekymring for krig ble bekreftet. Jeg skrev et innlegg forleden, der jeg sa at jeg var redd for nettopp dette, og jeg er fortsatt bekymret, selv om jeg fortsatt ikke anser det som sannsynlig at det skal få noen inngripen i Norge. Min bekymring er hva dette kommer til å gjøre med de menneskene som blir berørt, og hva som kommer til å skje med mitt Europa.
Avisene bugner av nyheter fra konflikten. Den ene mer skrekkinngytende enn den andre. Det har vært nok å lese for den som har hatt lyst til det. Selvsagt leste også jeg nyheter så snart jeg kunne.
Her lokalt, kom det i dag ut en reportasje som i lys av utviklingen i Ukraina, fikk meg til å sette kaffen i halsen. Med store fete bokstaver, og under kategorien Krig, stod det: «Så mange tilfluktsrom er det i Bodø – se oversikten.» Første tanken min var: Å faen! Hva skjer nå? Jeg ble skikkelig uvel, for jeg hadde vært i styremøte flere timer, og hadde derfor ikke fått med meg den siste utviklingen. Jeg tenkte at når avisen legger ut noe slikt, var det garantert fordi det var noe jeg hadde behov for å vite. Da var det vel noe som hadde endret seg i trusselbildet, sånn at vi kunne være i fare? Jeg klikket inn, og skummet meg gjennom ingressen, og ble bare irritert.
Det viste seg at reportasjen handlet om det faktum at det i Bodø ikke er nok tilfluktsrom til alle, om det skulle bli behov for det. En grei reportasje som sagt, men i dag var den mer egnet til å «narre» leserne til å klikke seg inn, enn å være et viktig nyhetsinnslag.
Min bekymring varte fra nu til nu, før jeg ble sittende å gruble litt. Jeg er vel ikke den som er særlig redd av meg, men det er det mange andre som er. Tenk på hvor skummelt det kan ha vært for de som virkelig frykter krig? Noen som kanskje overlevde 2. verdenskrig eller noen ungdommer som leste avisen? Siden reportasjen lå bak betalingsmur, fikk kun abonnenter lest den. Dermed var det bare de som fikk vite hvor disse tilfluktsrommene befinner seg. Hvorfor legge ut en slik reportasje akkurat på samme tid som bombene rammet Ukraina?
Jeg tror eneste grunnen er at lokalavisen velger å utnytte engstelsen for krig, som mange går rundt med, til å selge mer aviser. Sikkerheten vår engasjerer enormt nå, for hvor mange lurer på om ikke vi også kan være i en reell fare? Å skrive om krigshandlingene skjønner jeg, men å legge ut reportasjer som er egnet til å assosiere med at vi også kan være i fare her oppe, er jo bare litt drøyt. Det eneste det egner seg til er å spre usikkerhet og uro.
