Krig er skummelt. Gjennom media får vi krigsherjingene helt inn på oss. Hjemme i stua ser vi bomberegn i sanntid, vi ser blodige og drepte ofre, og vi får skildringer av personlige katastrofer i tillegg. Det moderne nyhetsbildet overlater ingenting til fantasien. Det er en rå og brutal virkelighet.
Jeg kommer bestandig til å huske at jeg satt å så på TV2 som viste et webkamera i Tyrkia mens kuppet fant sted i 2016. Jeg så de første skuddene falt i sanntid. Brått ble sendingen avbrutt, men synet tok jeg med meg lenge. Småjentene og jeg skulle reise til Tyrkia noen dager etter at urolighetene startet, så derfor var jeg litt opptatt av hvordan det hele utviklet seg, og nyhetskanalen rullet over TV-skjermen hele tiden. Jeg var kvalm, redd og urolig. I dagene etterpå var det hyppig korrespondanse med UDI, forsikringsselskap og reiseselskap, men endte med at vi reiste. Det mest skremmende, var at jeg skulle reise med tre barn. De to yngste jentene, og en ekstra tenåring som ikke var min. Jeg måtte snakke med alle ungene om hva som hadde pågått under kuppet, forberede dem på hva man kunne forvente seg, og hvilke ekstra sikkerhetsforanstaltninger vi måtte ta, selv om vår destinasjon var lagt unna områdene med uroligheter. Vi merket ikke noe, men var forberedt til å trekke oss unna om noe skulle oppstå. Vesla var bare 7 år, så hun ble fortalt en barneversjon, mens Snuppa og vennen var 16 og 17, og måtte få en mer objektiv forklaring på hva som stod på i Tyrkia. Jeg var fungerende moderator, som måtte forklare hva som foregikk, ut fra hvilken evne de hadde til å forstå. Ferien gikk bra, men med Vesla måtte jeg snakke både en og to ganger om hvorfor det var så mye politi overalt, og ikke minst hvorfor de bar våpen. Fortelle at de var der for å passe på at alle hadde det bra og var snille mot hverandre.
I Dagsavisen stod det et debattinnlegg skrevet av Siri Sjøgren Selmer, hvor hun kritiserer NRK Super for å gi barna en brutal informasjon om krigen i Ukraina, og ikke minst hennes egne barns reaksjoner på dette. Dette var spesielt vanskelig siden barna alt hadde overlevd to år med en vanskelig pandemi som også var blitt formidlet på en traumatisk måte gjennom samme program. Mot Selmers vilje hadde barna sett dette på skolen, og kom gråtende hjem. Hun synes ikke det er ok at hennes barn får slik informasjon på skolen, for det er skremmende for hennes barn. Det skjønner jeg godt. Når barna våre er redd skjærer det rett inn i hjertet.
Nå skal jeg ikke kommentere NRK Super, for de lager et program som på mest mulig måte skal tilpasses masse forskjellige barn, og i tillegg skal det passe inn i normene til dobbelt så mange foreldre. Det er så jeg tenker at den kampen er tapt før de får begynt. Likevel gjør jeg meg noen tanker rundt det å forberede ungene på hva som skjer og ikke minst hva som er aktuelt i verden, på godt og vondt.
Nå er det dessverre sånn at verden hverken er Lykkeland der alle er snille mot hverandre, eller en evigvarende fest. Livet er også naturkatastrofer, terror, kriger, hungerkatastrofer og mishandling av uskyldige barn. I hele tatt er det ingenting som kan være så jævlig som livet, så jeg skjønner godt at det virker skummelt på barna. Det er mange voksne som også synes det er skummelt. I lys av det, blir den viktigste jobben vi foreldre og foresatte har, å elske barna våre betingelsesløst og å oppdra de til trygge gode verdensborgere. Vår jobb er å forberede våre barn på livet, men samtidig skjerme dem i den grad se trenger det, men ikke så mye at verden fremstår som en utopi i forhold til virkeligheten. Vi må gjøre barna godt rustet til de selv skal stå på egne bein, en gang i fremtiden. Barna skal lære å lese, skrive og regne bl.a, men de må også lære at ikke alt i verden er like bra. De må faktisk lære at ikke alt er perfekt, og det er mange ting som må bli bedre i verden. Når skremmende ting hender med verdensbildet, mener jeg det er meg som kjenner barna mine, som må forberede de på det. Jeg må ta ansvar. Det er jeg som må snakke med barna om det har hendt noe trist, og forberede dem på at voksne kommer til å snakke masse om det på TV, og de forteller det egentlig for de andre voksne, og da gjør de det på en skrekkelig skummel måte som kan være vanskelig å forstå for barn. Selv om det er skummelt, så må jeg forsikrer at jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for at det skal være trygt og greit hos oss. Det er ikke sikkert at jeg må si det bare en gang, men kanskje må jeg si det mange ganger før barnet er fortrolig med tanken.
Da Utøya tragedien var et faktum, snakket jeg med mine barn umiddelbart. De to eldste var 18 og 19 år, de to neste var 11 og 13 år, og Vesla var bare 3. De eldste var kanskje mer oppdatert på det som hendte enn det jeg var, for de fulgte media i sanntid. Det var åpen linje mellom rommene og stua, og vi snakket sammen, og en og en. En av ungene mistet en bekjent i tragedien. Da var det en helt annen tilnærming på samtalen. Skulle vi koble på helse, eller klarte vi det selv? Vi snakket og snakket, men barnet ville langt på vei fordøye det alene. Jeg måtte bare følge ekstra med, og være på tilbudssiden når det var en åpning for å snakke om det. De to neste brukte vi også mye tid å snakke med, men det var en annen samtale enn med de eldste. De fikk ikke sitte å se nyhetene, og styrte mye av informasjonsflyten rundt de. Det var ikke alt de hadde behov for å få inn på netthinnen. Likevel visste de det meste, men var ikke redd. De reagerte med empati for ofrene og sinne mot gjerningsmannen. Men vi måtte moderere en del av den informasjonen de fikk. Ikke nødvendigvis via media, men like gjerne via SoMe. Selv Vesla fortalte vi at det var en mann som ikke hadde vært noe grei, og hadde gjort ganske slemme ting mot noen andre. Samtalen ble tatt med alle fem barna, men hadde forskjellig innfallsvinkel ut fra alder og modenhet. Vi var moderatorer til hva de fikk av informasjon, og vi voksne måtte hjelpe ungene til å prosessere den informasjonen de fikk via media. Nyhetene var grusomme, og det var opp til oss å gi barna nok trygghet til å håndtere de grusomme detaljene som stadig ble avslørt. Vi var ikke enestående flinke foreldre, vi tenkte bare at vi måtte forberede ungene på hva som kom til å møte dem i nyhetsbilde. Vi ville ikke skremme dem til å tro at verden var bare skummel og farlig, men heller nyansere bildet slik at de tenkte at verden er et flott sted, men det finnes ting som er ganske jævlig der også. Vi var litt forsiktig med å oppholde oss i store folkemengder, og bortforklarte hvorfor vi ikke dro på forskjellige ting. Vi sa ikke at det var fordi vi var redd for at det kunne skje igjen, men fant på andre forklaringer.
Barna er mye mer robust enn man ofte tror. Dersom de får gode forklaringer og blir trygget, så tåler de å høre hva som skjer i verden. Jeg mener ikke at man skal fortelle dem om blodige og grusomme detaljer, men de grove linjene får vi til å snakke om. De får likevel med seg fraksjoner av hendelsene via andre, uansett om vi forteller dem det eller ikke. Jeg tror det er mer skummelt for ungene når mamma eller pappa unngår å snakke om det som alle andre snakker om. Når andre enn de barna skal ha trygghet til, blir de som forteller om det som har hendt i verden. Det skal sies at jeg av og til må svare barna at jeg ikke vet, eller er usikker på hvordan ting kommer til å gå, men jeg gjør det på en slik måte at det ikke skal virke skremmende. Barna våre er ikke mer skjør og delikat enn det vi gjør dem til. De blir ikke ødelagt for livet om de opplever at verden av og til er en ganske skummel plass, så lenge de vet at mamma og pappa ikke vil la noe skummelt skje med dem. Snakk med barna. Fortell hva som skjer. Vær moderatoren som forteller barna om verden på en måte som er tilpasset deres alder og evnenivå. Trygg barna på at du alltid vil beskytte dem mot de skumle tingene i samfunnet, men at du vil de skal vite om det i tilfelle de får høre det av andre og blir redd. Fortell også at det er naturlig å bli redd, og at dere gjerne kan prate masse om dette senere hvis barnet har lyst. Vær en tydelig voksen, og du vil få trygge robuste barn uten fremtidsangst. Det er mange unge voksne som har angst for fremtiden, og det beste vi kan gjøre er å snakke om det som er skremmende og sette ord på det.
Det er nok mange som blir harme over mitt ståsted i debatten om hva barn bør få vite og ikke, men jeg personlig tror mange barn ville vært mindre redd om de hadde blitt fortalt litt mer om det som skjer rundt oss, men også blitt fortalt at noen overdriver og noen lyver litt og lager fake news. Jeg tror det kan være betryggende at jeg som mamma sier at man ikke skal sluke alt rått, og heller snakke litt med voksne om hva man tenker og tror. At jeg virker trygg og beroligende på dem.
Det virker på meg som mange foreldre også er redde og nervøse for alt som skjer, og overfører dette på barna sine. Mange voksne lager storm i vannglass når de er redde eller engstelige, heller enn å virke som olje på opprørt hav. Ikke for at de nødvendigvis vil det, men ubevisst gjennom sin egen adferd. Jeg vet det er som å banne i kirka når jeg sier at foreldrerollen kan være en medvirkende årsak til at barna blir engstelige og redde, men jeg mener foreldrenes emosjoner påvirker barna i stor grad. Det er nok ikke den eneste faktoren, men man må tørre å peke på den også uten å gå i forsvars posisjon fullstendig.
