Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
De gamle tradisjons håndverkerne står i fare for å bli glemt, og det er viktig å overlevere kunnskapen til kommende generasjoner for at de ikke skal gå tapt.
Jeg har satt min ære i å lære mine håpefulle noen håndarbeid, men så langt er det storesøster som er en racer med strikkepinner, og det er ikke engang jeg som har lært henne det. Derfor var jeg veldig glad for at en av mine ville jeg skulle lære bort strikke-kunsten. I dag var det meg og hun lille pelskledde som jobbet sammen. Jeg vet vel ikke om jeg er den beste læremester, men det ble i så fall en god start på læringen, og eleven hadde ei fin stund tror jeg. Spørs om hun ikke har fått strikkedilla nå.
At det var den store vaffeldagen i går har nok de fleste fått med seg, men det var også den store brennevins dagen. Det visste nok de som er spesielt interessert om, så det er mulig at Norge er overfylt av nordmenn som går rundt med kuppelhue og mageknip i dag!
Dessverre ble det ingen vafler her i huset i går, for vaffeljernet vandret heden etter at mor en sen nattetime etter en fuktig aften, fant ut at hun skulle lage vafler til nattmat. Det var et begredelig syn som møtte meg neste morgen og apparatet stod ikke til å redde. Beskjemmet gjemte jeg det innerst i ytterboden og snek det med meg på fyllinga, slik at ingen så hærverket mitt. Brennevin ble det heller ikke i går, og det skal vi vel bare være glad for når man tenker på hvordan det gikk sist jeg kombinerte vafler og brennevin.
Det er så mange merkedager å huske. Da tenker jeg ikke på helligdagene, men disse merkedagene som skal markere et tema som fortjener ekstra oppmerksomhet. FN har en liste på 172 merkedager, blant annet Kvinnedagen 8. mars, Internasjonal dag for lykke 20. mars, Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, FN dagen 24. oktober og Verdensdagen for psykisk helse 10, oktober for å nevne noen. Halve året brukes altså til å sette fokus på viktige tema, og det er fint at vi tar oss tid til det. Vi vier oppmerksomhet til de dagene som ligger vårt hjerte nærmest.
Ikke bare FN har etablert og bekjentgjort internasjonale markerings dager, det har også andre interesseorganisasjoner. Noen av disse er mer merkelig enn andre.
Valentinsdag 14. Februar er jo viet kjærlighets-erklæringene. Biff og blowjob dagen 15. mars trenger vel neppe noen nærmere forklaring, men at det er mannens dag, hersker det vel ingen tvil om. Så kommer jo vaffel- og brennevins dagen 25. mars, en heller merkelig kombinasjon, men så er de ikke etablert i fellesskap, men hver for seg med mange års mellomrom. Så kommer kake og oralsex dagen 14.april, dagen der kvinnen kan legge bena på bordet og bare nyte resten..
I mai kommer det noen veldig interessante dager. Verdens naken-hagedag 5.mai kommer nok neppe til å bli viet så stor oppmerksomhet her oppe, det er for kaldt, og det er ikke engang sikkert at snøen har gått. Tiltaket er ment til å fremheve et sunt og komfortabelt forhold til sin nakne kropp på en ikke-seksuell måte. Dagen blir etterfulgt av onani dagen 7. mai. Onani har innvirkning på kroppen og styrker blant annet hjertet og immunforsvaret, og virker positivt på humøret. Det er bevist at onani også hjelper mot angst og depresjon. For kvinner er det også svært fordelaktig at det styrker bekkenmuskulaturen, noe som hjelper både før, under og etter fødsel samt mot inkontinens. Så onaner i vei!
18. mai er det Verdens Whisky dag. Dagen ble rett og slett etablert for å gjøre whiskyen mer kjent i verden.
Verdens kyssedag 6.juli må vel være verdens fineste dag? Tro så koselig å kysse en hel dag. Mulig man blir litt sår på leppene, så sørg for å ha en god lipsyl tilgjengelig. Tanken er å minne om den enkle gleden av et kyss. Dagen kan også brukes som unnskyldning til å kysse en du liker, bare for å få sondert terrenget liksom.
Så kommer det en periode hvor det skal fråtses. Den internasjonale bacondagen 4. september blir neppe markert overalt i verden, men det er sikkert en del egg og bacon til frokosten denne dagen. Så kommer dagen for nasjonalretten i Norge. Fårikålens dag 29. september. Jeg husker fortsatt all den pepperen han fikk, han som kom fra et annet land og foreslo å spice opp retten ulite. Det ble det mye kål av. Verdens Vegetardag 1.oktober synes jeg er litt viktig. Denne dagen burde man satt større fokus på hvor mye korn som skal til for for å få en biff, og hvor mange offer for sult som kunne fått mat av dette i stede.
13. oktober kommer Verdens BH-frie dag. Denne dagen brukes for å rette oppmerksomheten mot brystkreft. På sosiale medier oppfordres det til å legge ut bilder med #nobraday for å fremme bevisstheten om brystkreftsymptomer og for å oppmuntre til likestilling. Enkelt legger også ut bilder av puppene sine.
Verdens brød dag 16. oktober er vel neppe noe keto-entusiastene hyller, men brød metter mange mager rundt om i verden. Det vet vi jo helt tilbake til han som mettet 5000 mennesker på to fisker og fem brød.
Året avsluttes med den ultimate dagen. Verdens orgasme dag 21. desember. Tenk så teit å ha en så viktig dag midt opp i julestria når man har som mest å gjøre av andre ting. Heldigvis har den også en dag til, 8.august, men det strides om dette er en offisiell dag. Jeg tenker vi tar begge to! Denne dagen er til for å feire kroppens energi og seksuelle nytelse. Det er mange kvinner som ikke klarer å oppnå orgasme, og derfor blir dagen brukt til å belyse akkurat det. Temaet orgasme er stort og brokete, men det handler rett og slett om å øve, øve og atter øve for å komme dit.
Jeg kan ikke annet enn å undre med litt over alle disse sistnevnte temadagene. Mat, brennevin og sex! Det er liksom det som går igjen. Jeg kan faktisk forstå at vi trenger litt mer fokus på sex, men da tenker jeg sunn sex, og det å fjerne tabu rundt emnet. Vi er så frigjort i ene øyeblikket, men å snakke åpent og ærlig om sex og nytelse uten at dette får en pornografisk vinkling, det er vi altfor blyge og flaue til å gjøre. Jeg tenker ikke åpen rundt pikante detaljer, men mange tørr kanskje ikke snakke med noen dersom de har utfordringer elle fetisjer som er litt utenom det vanlige.
Mat er jo også viktig. I en verden der befolkningen i I-land bare blir feitere og feitere er det viktig å h fokus på de gode matvanene, for å forebygge alvorlig fedme og andre livsstilssykdommer. Ja, så får vi bare ha elle isse merkelige merkedagene da. Det er kanskje behov for de likevel.
Siden Vaffeldagen ikke ble en suksess her i huset, får jeg vel satse på på neste merkedag. Kanskje den blir bedre? Merkedager eller ikke, vi kan gjerne ha fokus på forskjellige dager men må ikke bli så opptatt av å markere alle dagene slik at vi glemmer at vi skal leve disse dagene også. Her i huset har vi en markeringsdag som går igjen, og som er høyaktuell for dagen i dag, #havingabadhairday.
Jeg var langt inne i drømmeland, og hadde ingen planer om å våkne på minst en time. Langt, langt borte begynte det å skje noe, og jeg begynte sakte og dovent å glippe med øynene. Jeg lå varmt og godt under dyna og tittet opp mot vinduet som smilte mot meg med fratrukket gardiner. Jeg registrerte at det ikke var en sky i sikte, og at sola hadde meldt sin ankomst. Jeg kjente velvære i hvert fiber av kroppen. Jeg strekte meg og begynte å gjøre meg klar for en ny dag. Klokka var fem og en ny dag var startet. FEM!! Det var jo fortsatt natt! Jeg kunne sove en og en halv time til.
Jeg lukket øynene og krøllet meg sammen under dyna igjen. Deilig!
Jeg ble var på noen lyder. Det måtte være det jeg våknet av. Jeg snudde meg motvillig og så etter stedet der lyden kom fra. Der stod den søte pelsjenta og så på meg. Hun ville åpenbart ut. Det ville ikke jeg. På nytt snudde jeg meg rundt og lot velværen omslutte meg. Rett før jeg sovnet registrerte jeg at hun lille hoppet opp i senga. Det fikk gå for denne gang, for jeg ville sove litt til. Jeg entret drømmeland og var borte for denne verden.
Plutselig, og tilsynelatende ut av intet kjente jeg en intens smerte i stortåa. Det kjentes som den ble angrepet av tusenvis av nåler fra alle kanter. Jeg satte i et krigshyl av dimensjoner og stod på gulvet i løpet av et brøkdels sekund og stirret panisk på senga.
Der satt den søte lille dotten og så på meg mens hun logret lystig. Jeg kunne nesten høre henne spørre om jeg var klar til å gå ut nå?
Jeg tok den lille demonen bestemt under armen og trampet frustrert ned trappen kun iført Evas drakt, og mer eller mindre slengte udyret ut gjennom verandadøren. Jeg ga meg pokker i bånd! Jeg frøys og måtte selvsagt tisse selv, så jeg tuslet på badet og gjorde mitt mens hun gjorde sitt. Så hentet jeg henne inn igjen og labbet opp til den varme deilige senga igjen. Det tok litt tid, men omsider var jeg på tur tilbake til det stadiet hvor jeg kunne la mørket omslutte meg igjen.
Brått ble jeg vekket på nytt av at dyna ble nappet av meg og det ble kaldt! Selvsagt ble det kaldt. Jeg sover med vinduet åpent og det var 0 grader ute. Jeg spratt opp i sittende stilling og stirret forfjamset etter dyna. I enden hang hun lille. Hun ville leke. Jeg snerret noen ord som ikke egner seg på trykk, og dro til meg dyna. Udyret kastet jeg på gulvet, men da var det for seint. Jeg var lys våken!
Jeg fikk ligge å strekke meg litt da. Starte dagen med en god strekk. Da hørte jeg lyder fra gulvet. Den lille pøbelen hadde begynt dagens hærværk, og lå å knasket på en dings! Jeg rett og slett kapitulerte.
Det var ikke vits. Den lille demonen hadde startet dagen, og mente åpenbart at jeg også måtte komme meg opp og nyte dagen som ga et herlig løfte om en fin vårdag. Det varte noen timer, så lavet snøen ned..
Det er nok mange jenter og kvinner som kjenner det krymper seg litt når jeg sier UVI. Det er vondt, og ikke noe å trakte etter. Tro meg. Etter «julebord» i skikkelig storm og med julekjolen på, gikk det som det ofte går når man blir kald på stumpen.
Jeg kjente formen var dalende, men prøvde å bøte på med tranebær-juice og c-vitaminer, men det ble ikke noe særlig bedre. Altså var bare å kontakte lege. Tiden var inne for en aldri så liten antibiotika-kur. Problemet er jo at jeg aldri rekker fastlegen, så da ble det legevakta.
Jeg ringte og fortalte at jeg hadde UVI og måtte få antibiotika. Kunne jeg komme med en urinprøve slik at de bare kunne skrive ut en resept?
Om jeg var lege? Nei, prøvde jeg meg på, det er jeg ikke, men dette er ikke et ukjent fenomen for meg og jeg har brukt å få bactrim og..
Strike two!
Om jeg var farmasøyt og kunne forutse hvilken bakterie som forårsaket problemene? Nei, det var jeg jo heller ikke, men kanskje jeg kunne få en bredspektret antibiotika som tok det meste hvis de var bekymret for at jeg skulle bli resistent.
Nei, det kunne jeg ikke, og UVI ringer man ikke legevakten for ble jeg forklart, da går man til fastlegen. Jeg sa at jeg skjønte jo det, men jeg hadde ikke lyst å være borte fra jobb, og trengte jo strengt tatt ikke legetime, bare medisin..
Strike three!
Hvis jeg var syk, så skulle man holde seg hjemme, og hvis jeg ikke trengte legetime så kastet jeg bort tiden til de på legevakta til fordel til de som virkelig trengte hjelp!
YOUR OUT!!!
Ok, så var jeg kanskje litt vel optimistisk og trodde jeg gjorde det på den minst ressurs-krevende måten.
Sykepleieren i telefonen var faktisk veldig hyggelig og hadde forståelse for at jeg ville velge den enkleste løsningen, men hun kunne ikke hjelpe meg. Åpenbart ikke.. Samma det vel, Doktor på nett fikset det enkelt og greit. E-konsultasjon, og hokus pokus så var resepten levert på apoteket og klar til henting. Easy Peasy, og jeg misbrukte ikke kapasiteten på legevakten. Der var jeg nemlig ikke syk nok!
Det var reine argsinte Gina Krogh som ringte meg på jobb i går. Vesla var i harnisk. Det var ingen tvil om at feministen i henne var våknet. Det hadde vært en noe opphetet diskusjon med noen av guttene i klassen som hevdet at ikke kvinner kan ha de samme yrkene som menn. Makan til ektefølt irritasjon har jeg sjelden erfart fra håpefulle. Ja, jeg ble faktisk litt stolt over 13 åringen som hevdet sin mening om at kjønn var uinteressant med hensyn til egnethet til enkelte type jobber. Hun var regelrett fly forbanna.
Ja, det kunne vært et fullstendig øyeblikk av nesegrus beundring hadde hun bare ikke sluttført forklaringen, for etter det var jeg rimelig gretten jeg også.
»Hærregud! De hæng så langt bak i tida at man sku tru guttan høre hjæmme på 1990-tallet!»
Plutselig kjente jeg meg veldig forurettet! På 1990-tallet var jeg knapt 20 og det var slettes ikke i neandertaler-tida! Vi var da opplyste og kunne jobbe med det vi vill alt da, men for mitt lille yndige pikebarn hørtes det ut som om det var tilbake i steinalderen der mannen vandret rundt med en klubbe i den ene handa og en kvinne slepende etter håret i den andre. Aldri har jeg følt meg så gammel som akkurat da. Steinalder’n! Det var åpenbart min tid..
Så var Vesla vel hjemme etter NNM i helga. Det var ei sliten frøken som kom hjem ut på søndagskvelden, og før det var gått en time lå hun i dyp søvn i senga si. Den lille timen hun var våken var hun ordknapp og mer opptatt av å kose med hundene enn å fortelle så mye. Det var åpenbart at hun satt med masse nye inntrykk, som hun hadde behov for å fordøye. Etter to år får endelig ungdommene delta på aktivitetene igjen, og hos oss har det unektelig vært masse spenning i forkant.
Hele klubben gjorde det veldig bra i Harstad, og det vanket mange pokaler i alle valører, både på tropps nummer og på programmene til de enkelte utøverne. Under premieutdelingen fikk jeg en snap. Det var et bilde av Vesla på toppen av pallen. Vinner av One baton i sin klasse. Tenk at hun vant! Jeg var så glad hun fikk betalt for all jobbingen, for det har ikke alltid vært like morsomt å dra å trene når andre gjorde morsomme ting hun ikke har kunnet delta på. Når andre har dratt til byen for å henge, har hun ofte gjort seg klar til treningshelg. Det har vært ganger jeg tror det har kostet mer enn det har smakt. Men ikke i helga. I helga fikk hun lønn for strevet.
Jeg trodde jeg kom til å få se pokalen umiddelbart når hun kom hjem, men jeg måtte spørre om å få se den. Vesla hentet den frem, men var så sliten at det var veldig lite entusiasme å spore hos henne. Akkurat som lufta var gått litt ut av henne. Hun sa ikke noe, men det lå i lufta at hun lurte på hva som skulle skje nå. Hva blir veien videre?
Som mamma er jeg selvsagt utrolig stolt av jenta, det skulle bare mangle, men jeg tenker litt som henne. Hva nå? Jeg synes det er så viktig at ungdommene har fritidsaktiviteter som gir de glede og mestring, og at det ikke nødvendigvis er konkurranse i alt de gjør. Ja, vi skal legge til rette for at barna skal ha utvikling og bli gode i det de gjør, og at de skal få mestringsfølelse, men det er ikke plass til alle på pallen! Hva gjør det med de som ikke når opp? De som ikke får pokalen i hånda og som blir listefyll?
Mange av ungdommene er lidenskapelig opptatt av det de holder på med, og har en indre motivasjon til å bli bedre og bedre, men det er også ungdommer som bare koser seg med aktiviteten, og som ikke vil ofre sosiale tilstelninger med jevnaldrende. Hva med disse barna som er med for å delta i det sosiale og ser på aktiviteten som en koselig adspredelse fra andre ting? Hvordan skal de motiveres? Og hvor lenge vil de være med hvis de føler at de ikke lykkes? Dagen vil komme der Vesla er listefyll. Hva vil det gjøre med henne? Når hun opplever at selv om hun har jobbet hardt og målrettet, så får hun ikke det resultatet hun ønsker? Vil hun fortsatt synes det er verdt all det arbeidet hun legger ned? Vil hun tenke at deltakelse og det sosiale er lønn nok for strevet? Innenfor drill er det ingen som blir “benket”, så sånn sett er drill en snill idrett. Alle får bli med så lenge de vil. I tillegg er trenerne i klubben til Vesla, dyktige til å se utøverne sine individuelt og som gruppe. Det er essensen av å trene en drilltropp. I klubben er de flinke til å vektlegge det sosiale og bygge alle utøverne opp som gruppe.
Jeg mener ikke at konkurranser for ungdommene nødvendigvis er negativt, men jaget etter resultater må ikke være altoverskyggende. Vi må også gi ungdommene et støttende miljø som lærer dem å godta det å mislykkes, uten å tenke at det er verdens undergang.
For meg er den mest verdifulle tiden jeg har, når jeg kan være helt alene uten å bli avbrutt av noe eller noen. Det er godt å være alene hjemme alene i hodet sitt. Få tid til å tenke gjennom saker og ting, og ikke minst tid til å dagdrømme. Jeg elsket å dagdrømme. Selvsagt har gleden av å være alene en direkte sammenheng med at jeg er alenemor, der far bor langt unna, og det gjør at unge lovende stort sett er hjemme. Da er det ikke mye rom for fred og ro. Likevel er det ingen tvil om at jeg liker mitt eget selskap.
Det er sånn at om jeg kan velge, så velger jeg meg selv og mitt selskap 80 % av tida. Det betyr at jeg og meg har det ganske ok i lag, og sjelden krangler. I helga hadde jeg definitivt me-time. Vesla var på NNM, og jeg fikk kjærkommen tid for meg selv. Planen var å få unna litt ting og tang som har stått på vent til jeg fikk bedre tid, men det fikk jeg ikke denne helga. Jeg var altfor opptatt med å kose meg, og å slappe av. Jeg fikk tid til en super-date med Lille Gull. Den gutten er altså bare det søteste som finnes, full av undring over alt som er i verden og skravler som en foss! Han har så mye å fortelle. Det er sant som de sier at barnebarn er noe helt fantastisk. Livets dessert.
Bortsett fra barnebarn-date og et litt forsinket julebord, har jeg brukt helga på ingenting. Det trengte jeg. Jeg har jo så mange dagdrømmer å drømme, og det er så mange tanker å tenke. Mye av det jeg tenkte på var hva jeg vil med fremtiden. Det er tid for det nå. For jeg står foran noen valg som kan gi noen endringer i min livsstil, men jeg er ikke så sikker på at jeg vil ha disse endringene! Derfor har det vært mye for og i mot, og enn hvis.. tanker. Endringene innebærer at jeg må innordne meg etter andre i større grad, og det vet jeg ikke om jeg finner særlig forlokkende. De spontane innfallene mine er jo det som gjør livet verdt å leve og det er ikke direkte spontant lengre hvis jeg må spørre noen andre om det passer før jeg gjør noe.
Jeg konkluderte med at jeg trenger mer tid for meg selv, jeg klarte altså ikke å bestemme meg. Jeg er for grådig på livet, og vil ha med meg alt, men det er slik at man ikke kan få alt. Man må velge. Jeg kan velge det kjente hvor jeg langt på vei kjenner utfallet, eller jeg kan velge det usikre og bevege meg på det litt mer ukjente stier. Det frister å prøve noe nytt, men jeg vet ikke helt om jeg er villig til å gi opp mye av min selvråderett. Da blir det jo mye mindre tid til egen tid, og det er jo noe jeg ikke kan få nok av!
Godt jeg ikke hadde mer enn en helg alene, for hadde jeg hatt mer tid for meg selv, ville jeg sannsynligvis fortsatt vært stasjonær i sofaen og dagdrømt om alt og ingenting!
I kveld er det julebord med jobben, og før noen begynner å be meg se på kalenderen, må jeg få informere om at vi har gått bort fra den gregorianske-kalenderen, og over på covid-kalenderen. Altså julebord etter smittevern-bestemmelsene.
Julestemningen er på topp utenfor stuevinduene. Not! Det virker som himmelen har åpner alle slusene, og siden det er plussgrader, bøtter det ned med regn. Vind er det alltid i Bodø, men i dag er det litt ekstra av det også. Vet ikke helt hva jeg skal si om den julestemningen..
I innbydelsen til julebordet stod det at antrekket var fin-fint, så nå må altså jeg til byen for å se om jeg finner meg en fin-fin tørrdrakt og svømmeføtter! Accessoriet må jo bli dykkermaske og snorkel!
Neida, jeg har funnet frem julekjolen, og skal selvfølgelig strigles som man bruker før et julebord. Tradisjoner er tross alt viktige, men siden jeg har alderen mot meg, er det bare å sette i gang. Selv Askepott trengte jo tid til å bli ferdig, og hun hadde til og med magi!
PS! Alle nord for polarsirkelen anbefales å holde seg inne med mindre du har svømmeknappen, for i dag er det meldt ei atmosfærisk elv! Må du absolutt ut, så bruk redningsvest!
Da ønsker jeg bare alle sammen en herlig lørdagskveld og en riktig God Jul!
At jeg er en dame med skjulte talenter bør det herved ikke herske noen tvil om etter dagen i går.
Etter en dag med skikkelig rock n’ roll på jobb, bar det rett hjem for å få Vesla ferdig til generalprøve. I helga skal hun på Nordlysdrilliaden i Harstad. For første gang skal ikke jeg være med, og derfor måtte jeg selvsagt overvære generalprøven. Problemet var bare at jeg også måtte ut å kjøpe det aller siste hun manglet. Tynn-strømpebukse uten skille, bobby-pins, hårskum og spray, glitterspray og scrunchy. Dermed måtte jeg ta en bytur også. Hva gjør man ikke for ungene?
Alt kunne gått rolig for seg, hadde det ikke vært for at Glimt spilte retur-kampen mot AZ på akkurat samme tid!
Dermed ble ungen nesten kastet ut av bilen i ekspressfart, og så la jeg meg på hjul mot byen i det kampen startet. Jeg hadde kampen på mobilen, men siden jeg kjørte, satt jeg bare å lyttet på kommentatorene.
Etter å ha parkert, nappet jeg telefonen med meg og stredet rett inn på City Nord. Der var det nesten folketomt. Det var ikke så rart. Alle var hjemme å så kamp. Ja, utenom meg og betjeningen i butikkene. Fordelen var at jeg kunne se kampen mens jeg shoppet. På Cubus glapp det et «FAEN!» ut av meg vesentlig høyere enn forventet. Betjeningen skvatt til, og jeg måtte unnskylde og forklare. Glimt lå nemlig under med ett mål. Da den stakkars vettskremte butikk-medarbeideren fikk høre det var kampen som var årsaken, ble jeg umiddelbart tilgitt.
På Normal runget et «JAAAAAA!!!» gjennom lokalet. Glimt utlignet! Tre unge damer så lattermild på meg når de oppdaget at jeg så kamp. Da jeg gikk videre glapp det ut et vræl i form av «E DU SERIØS?!» De pokkers nederlenderne gikk på ny i ledelsen! Pulsen min nådde uante høyder.
Da jeg forlot City Nord i pausen, var jeg utslitt! Nå måtte jeg bare få hentet frem supporter-mamma’n. Supporter er supporter, enten det er fotball eller Vesla.
Siden kampen var så spennende var det litt vanskelig å legge bånd på seg og bare gløtte ned på kampen på VG live. Men nå var det jo Vesla som var 1. pri. Selvsagt var mammaen veldig stolt! Hun var så flink!
Selv om jeg var opptatt med Vesla, hadde jeg kenguruer i magen og klump i halsen mens jeg satt å var dedikert mamma. Når Vesla deltar på noe, får jeg alltid et snev av emosjonell-inkontinens. Jeg blir så lett rørt.
Mens barnet mitt danset, levde Glimt farlig på banen. Veldig farlig, men jaggu klarte de ikke å klamre seg til ekstra omganger. Nervene mine var i helspenn! Kunne dette gå veien? Første omgang startet da vi kjørte hjem. Ett par kilometer hjemmefra kom scoringa, og med den kom det gutturale ur-brølet! Herregud! Glimt var i ledelsen og det var bare én ekstra omgang igjen. Jeg var euforisk!!!
Det var IKKE min kjære datter!
«Hvis du brøla sånn dær én gang til, så tar æ telefonen fra dæ, og du blir fri i uoverskuelig fræmtid! Æ drit i at æ e onge!»
Jeg skrålte lykkelig mot henne at nå kunne Glimt vinne! Glimt vant! Tenk det! Det var en slite-kamp, og helt utrolig at de klarte det. De er i kvartfinalen!
Jeg ble dog noe bekymret over meg selv i det hele. Jeg tørr ikke lese avisen, for der står det vel om ei halvgammel kjerring som løp rundt på City Nord og kom med ukontrollerte verbale utbrudd til mobilen sin.
At ikke sikkerhetsvaktene geleidet meg ut av senteret, var nok bare fordi også dem var opptatt med å se kamp. Hvis ikke, ville de nok ringt til noen menn i hvite frakker som hadde kommet for å hente meg. Hadde de gjort det skulle jeg gaulet DÆVEN DET E DEILIG DET HER! mens de har puttet meg inn bak lukkede dører!
Nå er det jo noen år siden jeg fikk barn sist, snart 14 år for å være nøyaktig. Ja, det er faktisk ganske snart 30 årstiden jeg ble mamma for første gang også, så Storesøster og jeg har snart jubileum. Det å få barn nå, er nok ganske forskjellig fra da jeg ble mamma. Ja, ikke selve fødselen, for den har foregått på samme måte gjennom tidene, men all virak rundt det å få barn. Nå er det nesten reine sirkuset når man blir gravid. Store arrangementer fra man forteller at man skal ha beibi, til man har fått det lille nurket.
Jeg skal ikke nekte for at jeg har sett de mest sjarmerende, nydelige og morsomme måtene å fortelle omverden at man var gravid. Mange foreviger dette og legger det ut på SoMe, til forlystelse og inspirasjon for andre. Jeg har aldri gjort det, men det var litt morsomt ETTERPÅ, når mamma fant ut at Lille Storebror meldte sin ankomst. Det var ikke det mest gunstige tidspunkt, men skitt au! Jeg hadde bare ikke lyst å si noe til mamma, for da regnet jeg med å få en salig tirade om hvor uansvarlig jeg var. Jeg var 25 år, mor til to fra før, student og uten fast inntekt. Det var vel ikke optimalt, jeg ser den. Så ble jeg skrekkelig syk og måtte på legevakten. Der konstaterte de lungebetennelse, og jeg fikk penicillin. Mamma skulle hente den på apoteket for meg, og kom hjem lettere hysterisk, for nederst på lappen stod det OBS: Pasienten gravid..
Det å lage til store fester for å avsløre barnets kjønn var helt ukjent på den tiden jeg gikk gravid. Faktisk ville ikke majoriteten av de som fikk barn, vite kjønnet før barnet ble født. Nå avsløres det i det ene stuntet villere enn det andre. Også det er jo foreviget og delt på SoMe. Med Snuppa sutret jeg meg til å få vite kjønnet, og jordmoren var rimelig sikker på at det var en jente. Det var ikke mindre stas selv om vi visste hva det ble, bare mer praktisk å gjøre alt klart, selv om vi ble advart at det kunne være feil. Da Vesla meldte sin ankomst, var pappaen skråsikker på at det var en gutt, så når jordmoren sa det var ei til jente, ble han så lang i maska at både jordmoren og jeg begynte å le. «Hæ! Ei til med sprekk i forstillinga? Å æ som prøvde å slørv inn en gutt!» Men videre festligheter ble det ikke.
Babyshower begynte vel sånn smått å bli litt av da jeg gikk gravid med Vesla, men fortsatt syntes jeg det var litt rart, så det var aldri et tema i min vennegjeng. Det var en sær greie amerikanerne holdt på med. Det var mer vanlig at venninnene kom med en barselsgave når de kom for å se på beibien og øse ut med velmenende råd. Da hadde de med seg kake og andre godsaker, og det ble en hyggelig greie til den nybakte mammaen sovnet av i sofakroken, totalt utslitt.
Så push present.. Jeg begynte åpenbart å få barn for tidlig, og det var åpenbart at pappaen ikke betalte nok formueskatt.
Også når jeg fikk barn kom pappaene med gave etter fødselen. Det var gjerne en diger blomsterbukett og litt digg fra kiosken, og en liten bamse til den nyfødte. På rommet der vi lå etter fødselen, var det reine blomsterbutikken, og som den allergikeren jeg er, husker jeg at jeg gikk konstant med tett nese og rennende øyne mens jeg var på føden. Det å få andre gaver, kan jeg ikke huske var vanlig. Jeg har sett en reality-serie om noen amerikanske kvinner som får fancys biler, diamanter, reiser og skjønnhets-operasjoner i gave. Det var sånn det skulle vært når jeg var i min produktive fase i livet. Tro med fem barnefødsler på rappen! Det hadde gjort seg.
Jeg undrer meg på om slike sedvaner ikke burde ha tilbakevirkende kraft? Utbetales som bonus når barnet blir 30 år? Growing-up-present! I så tilfelle kan jeg bli en holden dame, for jeg får 30 åring i hus både i år og til neste år. Ja! Til ekstragaver til mamma! Jeg ønsker meg en Volvo XC60, og det synes jeg jammen ta jeg fortjener!
