Livet leverer, og er aldeles fantastisk. Kan ikke skjønne at jeg noen sinne har orket å klage. Alt som skulle til var en tur med teamet mitt til vakre Engeløya, Steigen. Det er så vakkert her, at jeg kjenner nasjonalromantikken hugger til i brystet. Når jeg skuer utover havet og naturen rundt meg, vet jeg at her skal jeg være. Her hører jeg hjemme.

Da vi kom hit, var været som hjemme, og ikke var det meldt noe annet heller. Likevel trosset værgudene metereologene, og sakte men sikkert snudde alt rundt. Hvem har lyst å legge seg med en slik utsikt?

Da er det godt å våkne til noe som er ennå bedre. Tilløp til blå himmel og sol. Muligheten til å ta en kaffe på terrassen akkompagnert av fuglesang. Det er nesten bedre enn å legge seg i solnedgangen, for en frossen sjel som ikke har sett sola siden 14. mai.

Engeløya altså.. Det er så stille her. Fredfylt og harmonisk. Og ikke minst pakket med historie. Hadde det ikke tatt så lang tid å kjøre hit fra byen, kunne jeg vurdert å bo her.

Den var pent pakket inn i et lekkert gullpapir og med sløyfebånd, og da jeg åpnet pakken, var det et aldeles lekkert skjerf der. Akkurat slik jeg liker, og definitivt i de fargene jeg liker best. Snakk om å være heldig! Noen kjenner smaken min godt.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og endelig kom Bestisene på besøk. Den siste tiden har livet krevd oss på hver våre kanter, så vi har knapt sett hverandre. Men i går var det dags, og vi hadde ei snill stund sammen med mye skravling, og vi kom ikke gjennom halvparten av alt vi hadde å snakke om. Det har jo hendt mye av stort og smått.

Det er litt rart egentlig. Noen mennesker er det litt keitete å få i gang samtalen med når det har gått en tid, mens andre gir inntrykk at man snakker sammen hele tiden. Det er så godt med de man alltid føler seg hjemme sammen med. Vi vet hva vi mener, selv om vi bare uttaler halve setninger. Det ble ei stund for både latter og den mer alvorligere samtalen.
Jeg fikk kanskje ikke vært sosial i Trondheim, men det fikk jeg tatt igjen mangelen på sosialisering på søndag, med kontakt med mange av mine nærmeste venner,  enten på besøk eller på en lengre telefonsamtale. Det er sånne dager som bare er uendelig verdifulle, og som går inn som en fin dag i minneboka.

«Jeg er alvorlig deprimert, og klarer ikke mer av dette nå!» Det var de første ordene som ramlet ut av meg da jeg gikk inn på legebesøket,

Skal si legen reagerte umiddelbart, og jeg hadde hans fulle oppmerksomhet. Jeg ble unektelig litt beklemt, for jeg mente jo bare at jeg værsjuk og deprimert av mangel på sol og varme. Ikke deprimert for alvor liksom. Jeg var bare innom for å få en aldri så liten kontroll. Dessverre var ikke prøvene den mest lystige lesingen, så det ble et lengre besøk enn forventet.

For noen år siden hadde jeg en skikkelig lei depresjon etter et traume, det var skikkelig slitsomt. Jeg brukte veldig mye energi på å holde oppe fasaden, og hadde ingen energi igjen til å jobbe med meg selv. Det føltes som jeg gikk mot strømmen hele tiden, og problemet var ikke så mye alle følelsene, men heller at jeg var helt tom! Jeg følte ingenting, og ga meg egentlig faen i alt og alle utenom Vesla. Det var utrolig slitsomt. Men som kjent, tiden leger om ikke alle, så de fleste sår, og etterhvert fikk jeg livet back on track.

Min lege behandlet meg gjennom dette, og selvsagt reagerte han umiddelbart når jeg kom inn på kontoret og utbrøt noe slikt. Godt å vite at han fortsatt er opptatt av min psykiske, så vel som min fysiske helse. For å dempe alvoret, spurte jeg om jeg kunne få sydentur på blå resept, men da lo han bare av meg.

Man skal ikke tulle med depresjoner, eller bagatellisere det. For de som står i det, og har stått i det i flere år, er det ikke en bagatell. Det er slitsomt og vondt. Det var bare en solid skivebom å bruke en så alvorlig diagnose for å sutre over været, men det dier vel litt om hvor lei jeg er av å ha det surt, kaldt og vått rundt meg!

 

 

Trondheim ble avlyst for min del, og jeg ligger hjemme på sofaen og surmuler. Helsa spiller ikke på lag, og jeg har seriøst et  pitty-party her sammen med pelsklingene. Vesla er på jobb, så det er heller ingen som pleier meg eller viser meg omsorg. men godt er det, hun trenger tross alt pengene 😅

Det er ikke synd på meg. Det var bare tøys. Avlysningen i Trondheim var derimot ikke tøys. En liten tur til legen gjorde at jeg bare måtte bli hjemme. Så da ble det ikke Kos sammen med Snuppa, og heller ikke fikk jeg møtt de kjekke menneskene jeg skulle møte, og det gjør meg bare trist. Men det skal jeg ta igjen ved en gitt anledning, og ikke minst så snart som mulig.

Å kaste sten i glasshus er et ordtak som benyttes for å beskrive at man ikke skal kritisere andre for ting man gjør selv. Det er litt morsomt, for det kan gjelde hver og en av oss. Vi kritiserer andre, og er ikke «skiten likar sjøl», som vi sier her oppe.

Vesla og meg hadde en liten diskusjon om nettopp penger. Igjen! Siden pengene hun fikk i konfirmasjonsgave er satt til sparing, er det sparepengene hun har satt til side til ferien, diskusjonen står om. Hun setter en del av lønna si hver måned til side på en sperret konto, slik at hun kan kose seg på ferien uten å spørre meg om penger. Disse vil hun jeg skal føre over litt hit og dit, til tross for at hun vet hun blir å sløse de bort. Må bare si at den jenta kan argumentasjonen sin. Poenget hennes var råderett. Hun bestemmer tross alt selv over lønn og gaver fra fylte 15 år.  Derfor kunne hun vel bruke mer av lønna nå, og spare mer neste måned?

I tillegg rettet hun pekefingeren mot meg, og hevdet at jeg levde på forhånd siden alle regningene trekkes når lønna kommer inn på konto! Jeg forsøkte å forklare at det er forskjell på regninger for levekostnader og moro-kostnader, og at det tross alt ikke er slik at vi kjøper ferier, luksusartikler, klær, opplevelser eller skjønnhetspleie på kjøpekort. Det kjøper vi om det blir penger til overs.

Vi kom til enighet til slutt, og hun ga seg i denne runde, men tror nok fortsatt hun mener jeg kaster stein i glasshus!

Det koster å ha barn. Det koster svimlende summer hvis du skal gi de alt det de ønsker, og du skal ha en velfødd konto for å klare det. Av og til er det litt sånn «mye vil ha mer» og det bare eskalerer fullstendig. Jeg har vært inne på tanken om å gi ungen ansvaret for økonomien en stund, og så kunne jeg ha bedt henne om å få alt det jeg har hatt lyst på. Men, et sånt eksperiment har jeg aldri hatt tid til å gjennomføre. Sannheten er at jeg ikke hadde turt det. Regner med kontoen hadde vært skrapt, når jeg fikk den tilbake. HVIS jeg hadde fått den tilbake.

Det siste året har Vesla økt sitt konsum betraktelig. En radikal økning i lettvinte lunsjer, kjeks og snop er hovedgrunnen. Hun orker ikke smøre seg matpakke, og løper heller på butikken i lunsjen. Ungen som var så opptatt av miljø og bærekraft er forvandlet til et lite monster med kjøpekraft!

Enkelte ganger kjenner jeg det koker i meg, når jeg får vippskrav om lunsj-penger. Svarer jeg ikke, ringer hun. Hun er jo et utsultet barn uten matpakke eller penger på konto. Hun lider! Mener hun. Det hender hun får noen grunker på en slunken konto, mest fordi jeg ikke gidder maset hennes. Men nå er det slutt! Vesla er et pengesluk!

«Kan æ ikke bare lån hos dæ? Du får tilbake når æ får lønning!»

Jeg argumenterer hardt for at hun ikke kan leve på forskudd hele tiden, og prøver å fortelle at den som sparer, den har! Det er som å skvette vann på gåsa! Likevel gir jeg ikke opp. Hun har fått Spink. Spink er en mobilbank-app som gir barnet oversikt over hvor mye penger som er på bankkortet, og hva pengene er brukt på. Håpet er at det skal gjøre henne mer bevisst på forbruk, men det funker dårlig så langt. Så her må det sterkere lut til.

Hun har nå fått beskjed om at min konto er stengt for henne. Hun får klare seg med det hun har der og da, og er det fritt, så nytter det ikke å mase. Vil hun ha noe ekstra, er det rom for det når hun har gjort sine plikter, men det er ikke for å demme opp for at hun ikke gidder å smøre seg matpakke! Da kan hun bare sulte ved brødboksen, for det er alltid plenty med mat i huset, og mor har stengt kontoen!

Er det første sommer-måned eller siste vår-måned som starter i dag? Jeg er usikker, og en titt ut vinduet gjør meg ikke klokere. I dag tillater jeg meg et aldri så lite dykk i en av tekstene til Halvdan Sivertsen. Selv om han skrev den om høsten, byttet jeg det om til våren, og da ble det så sant som det er sunget.

Værsjuk
Det regne og det regne og det regneÆ huska ‘ke at våren va så fælÆ e førlengst førlatt av siste fregneOg æ trygle og æ ber på egne vegneLegg et væromslag rundt ei såra sjel
Æ e værsjuk, æ e nesten dauÆ e værsjuk som en brunstig sauVærsjukAh, æ e værsjuk
Jeg er så værsyk som det går an! Det finnes ikke et snev av energi til mer enn det høyst nødvendige i meg. Jeg trenger sol og varme!!!

Heldigvis skal jeg snart forlate elendigheten og vende nesa sørover, og på slutten av neste uke tenker jeg det blir såpass langt sør at jeg våger å ta av meg ullundertøyet og la mine melkehvite legger omsider få smaken av litt sol!

Jeg gleder meg til Trondheim i morgen. Det blir nok ei snill og artig stund. Lykken var stor da jeg fikk melding om at det er meldt 20 grader der i helga! På én gang! Snakk om lykke for en forfrossen nordlænning. Kan hende jeg finner på å tine litt opp også, og kjenner på det å være våryr. Det er liksom ikke så mye som minner om det når man drar på seg ullundertøyet og boblejakken.

Jeg som skulle ta så mange flotte bilder på jobb i dag, men så glemte jeg det helt av. Det ble rett og slett litt mye å tenke på, og litt liten tid. Nå er det like før sesongstart, og det tetter seg litt til rundt ørene på meg. Masse som gjenstår, men liten tid. Og ingen bilder altså!

Det gledes til en ørliten Trondheims tur i helga. Mon tro hva jeg skal der? Jeg skal i alle fall møte student-ungen, og det gledes. Hun var hjemme i konfirmasjonen til Vesla, men det er lenge siden nå. Rart at man savner den ungen så mye, enda vi er på FaceTime omtrent daglig.

I ettermiddag har det snødd igjen. Hva er det med de som sier det er global oppvarming? Global oppvarming my ass! Vi fryser oss halv i hjel jo!

Ingen fare for å bli solbrent på ei stund heller ser det ut for, til tross for at det er meldt over 20 grader i helga. Det er helt sant! Leste nettopp på FB at det var meldt  7 grader fredag, 8 grader lørdag og 7 grader søndag. 22 grader totalt! Sånn er det å leve her nord! Vi er takknemlig så lenge det bare slutter å snø!

Tenker jeg setter meg ved pianoet og trener på sangen «Sol, sol! Kom til meg!» Det er rette været for det!

Det er så gøy å lære noe nytt! Spesielt når man merker det blir bedre når man har forsøkt noen ganger. Jeg er faktisk aldri så lite stolt, for jeg har lært med sangen «Bjørnen sover» på piano, og fire akkorder OG litt finger spill. Det bare siden lørdag. Jeg tror jeg er et musikalsk geni!
Neida, det tror jeg ikke, men jeg har det utrolig morsomt. Det skal dog sies at jeg ikke har knekt koden om hvordan spille melodi MED akkorder til, men det kommer! Tro det eller ei, men det er faktisk litt slitsomt, for det kjennes ut som jeg ikke har lange nok fingre, så jeg blir sliten i hendene etterhvert. Ikke sånn at jeg blir svett og andpusten, men jeg kjenner tilløp til melkesyre i hendene etterhvert.

Her er det seriøst møkkavær for tiden, så å lære seg å spille piano er en fin fritidssyssel. Jeg er veldig fornøyd med at Vesla ønsket seg piano så inderlig at hun kjøpte seg det, for det visste jeg ikke at jeg også gjorde. Så snart Vesla avslutter, er jeg der å klimprer. Fortsetter været slikt som nå, blir jeg reine Mozart her. I følge værmeldingen er det gode sjanser for det, for det er varslet mer dritt-vær enda ei stund fremover.

 

Daisy er en skikkelig røver! Av og til lurer jeg på om hun ikke er mer katt enn hund? Det som er sikkert, er at hun er utrolig glad i garn, og hver gang jeg tar frem et av prosjektene mine, vil hun hjelpe til. Hun kryper sakte men sikkert mot garnet og tar tak når hun er nærme nok! Åpenbart at hun også vil strikke litt!

I dag er det lat-mandag, etter en veldig sein søndag. Det betyr en runde med serie og strikking. Sånn blir det når himmelen har åpnet alle slusene fullstendig. Vesla sover litt på sofaen. Hun og pelsklingene. Det tar tross alt på å være nattens dronning. Hun satt halve natten å spilte piano og Sims. Den som var ung og sorgløs, og uten tanker for morgendagen eller døgnrytme!

Vesla forlangte at jeg sladdet de små tottelottene hennes på bildet, hun ville ikke ta sjansen på at noen klippet ut tærne hennes fra bildet, og solgte de på nettet. Folk gjør butikk på sånt også i følge håpefulle! Om hun køddet med sin mor eller ikke, er usikkert. Det som er sikkert er at folk er sprø om de betaler penger for å få tilsendt bilder av andre folks tær! Men verden er full av merkelige ting, så jeg bare så forundret på henne og sladdet!


Nå venter jeg bare på at klokka skal bli så mye at det er tid for Glimt-kamp mot Viking. Måtte dagen bli strålende gul selv om den er grå! 💛💛💛

De siste årene har jeg begynt å lese dødsannonser. Ikke fordi jeg har et morbid behov å meske meg i andres sorg, men fordi jeg er i den alderen hvor det begynner å dukke opp navn på mennesker som har krysset min sti opp gjennom livet. Det er vel naturlig i den fasen av livet som jeg er i nå, men det blir liksom et sjokk hver gang likevel. Kan man noen gang bli forberedt på å finne navnene til de man kjenner?

Mamma ba meg sjekke en annonse. Hun mente hun dro kjensel på et navn, og jeg måtte undersøke. Der stod navnet på en klassevenninne fra barneskolen. Jeg fikk akutt en klump i magen. Det var så trist. Trist fordi jeg ikke visste hun var syk. Trist fordi vi ikke har hatt den kontakten vi burde. Trist fordi hun har trådt ut av tiden. Trist fordi jeg vet hun ville valgt livet om hun kunne. Trist fordi jeg vet hun har hatt tidvis hatt en vanskelig tilværelse. Trist fordi jeg ikke kunne hjelpe henne.

Livet gir av og til urettferdige kort til noen, og plutselig er det sånn at bordet fanger, og spillet er over. Altfor tidlig.

Jeg skal likevel huske en glad, langbeint jente som var utrolig flink å tegne og en lovende ung svømmer. Jeg skal huske en stolt mor som hadde fått orden på mye i livet sitt tross alle utfordringene. Jeg skal huske en sterk kvinne som sloss for rettighetene sine for å få en verdig hverdag, og langt på vei kom i mål. Jeg skal huske en stilig dame med fantastisk humor og en smittende latter.

Jeg skal huske henne for alltid. Hvil i fred ❤️