Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I går var det en solid blåmandag. Det var surt og kaldt, det regnet og blåste så det halve kunne vært nok. I tillegg skulle jeg ta bilde av blå. Det kunne jo være hva som helst, men jeg hadde en plan!
Midt på dagen gikk alarmen hjemme. Siden jeg har nanny-cam fikk jeg med med at Daisy begynte å ule. Valpene sov i kurven, men mammaen var ikke fornøyd. Etter hun hadde hylt i en time, tenkte jeg at det var greit å ta hjemmekontor resten av dagen. Jeg måtte finne ut hva som plaget henne.
Jeg var ikke før kommet meg hjem før hun skulle ut. Hun måtte på do, og det hastet! Selv om det blåste små-troll ute, tenkte jeg å gå ut å ta bilde i den blå timen, men den blåste bokstavlig bort i skitværet. Best å bare nyte en hjemmekveld, men hvordan skulle jeg få tatt et bra blått bilde? Heldigvis har jeg et gammelt snap-bilde. Det ble redningen i dag. Vesla og meg leker smurf!
I dag ble Lille Gull seks år, og som seg hør og bør skulle det være selskap med kaker og pakker. Med det, tenkte jeg det passet utmerket å flytte gårdagens foto til i dag. Temaet er smak.
Lille Gull ønsket seg minecraft-kake, og Storesøster laget en fantastisk kake til den lille gutten sin.
Hun laget også en utrolig god sjokoladekake. Jeg kan ikke skjønne hvor den jenta har arvet skillsa sine, for det er hvertfall ikke fra mammaen sin. Etter selskapet var det en koselig middag med Vesla og Lille Storebror. Det var ikke kake, men det var smakfullt det også, i tillegg fikk gutten med seg litt restemat hjem.
Smak kan jo være så masse. Det kan være innen interiør, klær, kunst, musikk og masse mer, men jeg tok utgangspunkt i smaksløkene.
Endelig ble det litt mildere i luften, og kvikksølvet gikk fra -13 og jævlig kald vind i går, til -3 og snø i dag. Endelig kan man være ute uten at det rimer i nesa når man puster, og når det i tillegg er klart for årets første helg, kan det knapt bli bedre.
Jeg fortsetter foto-utfordringen, og dagens bilde er snømann. Selvsagt kunne jeg løst det på et tradisjonelt vis siden snøen laver ned, men jeg liker jo å være litt utenfor boksen da, så når jeg var på tur hjem, fant jeg en snømann-helt! Sikkert mange som ikke vet hvem min snømann er, men han er en av Bodøs store helter, og fikk sin egen statue utenfor Aspmyra i høst. Det er selvsagt ingen ringere enn Harald «Dutte» Berg. Flottere snømann skal man vel lete lenge etter?
Nå har altså min lille sorte fått en energi-boost. Etter å ha vært tappet for strøm flere dager på rad, fikk hun nytt batteri i dag. Det trenger hun.
Å finne batteri som passer til bilen var enkelt. Bare å taste inn registreringsnummer på de forskjellige nettsidene, så kom det opp forslag. Fytti katta, så dyrt det er med batteri til bilen. Jeg var sjokka. Med alle kostnadene snakket vi nesten fire laken! Det passet bra rett etter jula. Not!!!
Lille Storebror ble redningen. Han selger jo også bilbatteri, og sannelig fikset han ikke en sabla god deal for mamma’n sin. Heldige meg! Siden foto-utfordringen til Frodith er smil, fikk jeg tatt et bilde av håpefulle. «Smil, jeg har gjort en god deal!» Det årnær seg for snille mammaer!
Joda, jeg henger fortsatt med på Frodith’s foto-utfordring og skal jeg vise bilder fra en tur.
Siden batteriet på den lille svarte er ødelagt, (nei, det er ikke noe leketøy, men bilen min) har jeg måtte få hjelpesystemer. Jeg måtte ha bilen i orden. Det var så mye som måtte ordnes etter så mange late dager hjemme, og i morgen skal jeg kjøre Snuppa og Monty på flyplassen. Nå skal begge til bartebyen.
Etter å fått kickstartet bilen, måtte jeg ut å kjøre for å få ladet opp batteriet. Da ble det byen rundt på kryss og tvers. Det er helt utrolig vakkert i byen nå, selv om det er fryktelig kaldt.
I sentrum står julepynten ennå oppe. Den er like vakkert enten det er desember eller januar. Jeg måtte ta turen hit for å kjøpe litt middagsmat før jeg dro hjem, og da ble det dagens tur-bilde.
Det er sinnsykt kaldt ute i dag. Sånn kaldt at jeg fryser inn til margen og det føles som jeg aldri vil bli skikkelig varm igjen. Det rimer i nesa når man er ute, og det er en vasskald vind som kryper gjennom klærne og rett inn i sjela. Den kalde januarmåneden er et ugjenkallelig faktum.
Jeg er tilbake på jobb igjen, og jeg har slurpet i meg uanstendige mengder kaffe, te og kakao for å ikke få innvendige frostskader mens jeg har nytt den vakre vinter himmelen utenfor vinduet.
Kvikksølvet har krøpet langt ned på gradestokken, og det er så kaldt at batteriet på den lille svarte har tatt kveld. Mor fryser rumpa av seg, og bilen vil ikke starte. Det betyr at jeg har måtte ta buss, og det har vært en prøvelse på det holkeføre som er utenfor dørene. Det er vinter i nord!
Jeg skal bli flinkere å ta bilder, og følger Frodith’s utfordring om å ta nye bilder hver dag. I dag er temaet dyr, og det er vel ingen overraskelse at mine små pels-troll har vært motivet.
Mammaen i flokken begynner å bli dyktig lei barna sine, men fortsatt får de en liten tår nu og da. Her er det lille Ronny som tar for seg av herlighetene.
Luxu var en heller motvillig modell. Hun ville helst løpe på gulvet og bite meg i tærne. Nå spretter de små huggtennene ut og det klør skikkelig!
Lille Ronny var velvillig til å ligge å se søt ut. Ikke så rart da, han hadde jo akkurat fått en skvett melk. Han vet ingenting som er bedre enn det.
Pappaen derimot, han var ikke spesielt interessert i å avbildes, men tema er tema, og banditten ble avbildet tross iherdige protester. Han ville heller leke!
I dag er det en dyr dag i heimen, og vi koser oss alle sammen!
Særlig Godt nyttår ønskes til alle naboene som måtte fyre av rakettene sine rett utenfor huset hos oss. Det satte både stor-hundene og valpene umåtelig stor pris på. De ga seg vel egentlig jamt faen. Håper bare det gjelder de andre hundene i nabolaget også. Fra klokken 18.00 var det full peising med fyrverkeri. Regner med de ansvarlige kommer ned for å rydde vekk søpla etter seg når de får stablet seg på beina i løpet av dagen.
Nyttårsaften ble feiret hos søsteren min. Vi laget maten hjemme, og tok den med oss til felles feiring. Det er alltid veldig koselig, men en del logistikk før vi kommer oss ut døra.
Daisy er en ganske uredd hund. Hun lar seg ikke skremme, og har et fint lynne og en god psyke. Det betyr at nyttårsfeiring ikke er en utfordring for henne så lenge hun er innendørs. Sånn sett er jeg veldig heldig. Aberet er at hun er direkte ulydig til tider, og kommer ikke på tilkalling. Hun leker katt og mus med meg når jeg skal ha henne inn. Det betyr at jeg voktet dørene når vi skulle bære kjelene ut i bilen. Men Il Tempo Gigante i pelsdrakt er kjappere enn meg, og smatt ut mellom beina mine før jeg fikk sukk for meg. Hun pilte avsted, og var kommet midt på gårdsplassen da hun oppdaget naboene. Hun snudde for å løpe å hilse akkurat da en rakett lyste opp himmelen, og hun bråstoppet snudde og begynte å løpe inn til huset igjen. På trappa vurderte hun et lite tidels sekund om hun igjen skulle legge på flukt, men da gikk neste rakett opp, og hun satte opp farten og kom seg inn. Hun var hverken skjelven eller redd, men likte seg best innendørs i går. Jeg lurer bare på om hun stikker av med samme iver neste gang hun får muligheten?
Vi forlot huset med gardinene trekt for, høy julemusikk på TV, og kamera på for å se at alt gikk fint med hundene underveis, og det gikk strålende.
Vi var hjemme igjen i god tid før midnatt, og var nok smart. Hundene likte nok ikke det sirkuset vi hadde utenfor vinduene, men de reagerte ikke nevneverdig på det heller, så alt gikk fint. De to små valpene fikk masse kos og var mer opptatt av det enn noe annet, så vi får konstatere at alt gikk over all forventning.
Jeg leste på FB om ei tispe som ble etterlyst på kvelden i går, etter å ha dratt en tur på rømmen. Hun var observert av flere forbipasserende, men de klarte ikke fange henne for hun var livredd rakettene. Eierne fant henne etterhvert, men jeg lurer på hvilken forfatning hun var i…
Nyttårsaften er en fin kveld, men tror ikke dyrene synes rakettene er årets høydare! Ikke liker de rakett-likene og stjerneskuddene som ligger slengt rundt om. De er så vonde å få i de små potene..
Så er tiden der til å levere selvangivelsen igjen. Ikke den selvangivelsen som staten krever, hvor du verdsetter ditt liv i kroner og ører for å finne ut om du eller staten har skyld og gjeld til hverandre, men den selvangivelsen du har med deg selv. Den mentale selvangivelsen. Ditt eget oppgjør.
For ett år siden hadde vi alle et helt nytt år foran oss. Et år med masse spennende muligheter. 365 sjanser til å skape oss selv en god dag. 365 sjanser! Tro hvor mange som husket på at alle disse sjansene var helt opp til en selv å utnytte?
Dette året har jeg satt meg selv i førersetet i mitt liv. Jeg har forsøkt å roe litt ned. Senke skuldrene og ikke hele tiden jage etter noe bedre. Jeg har konstatert at å hele tiden jage etter noe, hindrer meg i å nyte de fine stundene i livet. Det har jeg forsøkt å endre på.
Om jeg ikke hadde mer tid til familien, så skulle jeg i det minste kose meg mer den stunden vi var sammen. Menneskemøtene skulle verdsettes mye høyere. Det har gitt meg mye mer mening og mindre dårlig samvittighet for å prioritere meg selv i perioder. Jeg har brukt mye mer tid i mitt eget selskap, og jeg liker det.
Vesla skiftet beite, og startet året på en ny arena. En vanskelig og tung avgjørelse å ta, men veldig veldig riktig for henne. En som gjorde livet hennes så mye bedre, og vi fikk begge et nytt fokus fremover. Det betyr ikke at alt har vært fryd og gammen, for vi har jammen hatt våre trefninger gjennom året. Det tar på å være tenåring, og å leve med en tenåring, men vi står han av!
Jeg har innsett at jeg ikke kan oppleve hele verden, men jeg i det minste utforske den delen av verden som jeg har tilgjengelig. Gjennom året har jeg frekventert London, Milano, Færøyene, Bulgaria, Praha, Paris, Roma og Albufeira, i tillegg til Norge, så jeg sitter tilbake med masse inntrykk og impulser. Mest sitter jeg igjen med en utrolig stolthet. Jeg kan igjen reise rundt på egen hånd, uten å behøve å se meg over skulderen. Livet mitt er mitt igjen.
Jeg hadde mye håp for 2023. Jeg håpet at vi alle skulle gjøre det bedre i år. Håpet at noen skulle stille seg på bastionene og si at nå er for pokker nok NOK! Si at respekt, aksept og normal høflighet må komme på dagsorden og at vi må begynne med oss selv. Vi må begynne med den som møter oss i speilet hver morgen. Pay it forward! I stede ble det mer krig, og en woke-kultur som bare ble teit! Krenke-følelsen og sutring er synonymt med nordmenn. I stede for å bli store og rause mennesker er vi blitt små bitre selvsentrerte egoister! Skuffende! Det er mye som kan bli bedre, og jeg begynner med å forandre meg!
Skal jeg oppsummere året som har gått med et ord, må det være motstridende. Året har vært masse motsetninger på så mange hold i livet, men likevel har det også vært oppklarende. Jeg vil nemlig ikke være med i hamsterhjulet. Det er ikke min lekeplass lengre. Jeg orker ikke jage hverken i livet eller i jobb sammenheng. Det gjør meg bare sliten. Og for hva?
I 2024 skal jeg kose meg med livet. Jeg skal selvfølgelig levere på det som er forventet, men jeg går ikke skoa av med av den grunn. Jeg skal ikke lengre lage meg en god dag, jeg skal HA en god dag og sette av tid til å nyte den. Jeg har i teorien 365 sjanser til det før neste selvangivelse, og det skal jeg gå hardt inn for. I 2024 skal jeg bli nytelsessyk!
Jeg ønsker ved utgangen av 2024 at jeg skal si at min verden og mitt perspektiv er bedre enn ved utgangen av 2023, og jeg håper virkelig at jeg kan si at jeg nyter livet!
