Nå er innspurten mot jula i gang. Jeg rydder, kaster og pakker i sekker for å levere til de som trenger litt ekstra tøy. Dette huset fremstår som et kvalmende overflødighetshorn hvor det veller ut med klær og stasj som bare tar plass og skaper rot. Her snakker vi så total mangel på bærekraft som det går.
Jeg har kjøpt meg en skjorte siden sommeren, og det var fordi jeg måtte ha en jobbskjorte som var tynnere enn de jeg vanligvis bruker fordi jeg er blitt en noe heit dame! I sommer bestemte meg for bare å kjøpe noe når jeg var helt nødt, kun fordi jeg har altfor mye av alt. Det samme gjelder de to andre damene i huset. På den ene siden er vi over middels glad i klær og mote, på den andre siden er vi samlere. Det er dårlig combo, og nå har det tatt overhånd. Nok får være nok!
Jeg begynte inne hos Snuppa. Hvordan kan det ha seg at hun har full garderobe og vel så det her hjemme, til tross for at hun flyttet for et og ett halvt år siden? Da jeg skulle legge alt i skapet, var det skapet til Vesla som stod for tur, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor hun ikke finner det hun trenger. Det var fylt til randen med klær. Himmel for et kaos! Halvparten av klærne er jo for små til henne i tillegg. Mitt skap ryddes ganske ofte, tro det eller ei, men jeg har noen gensere som er så utvasket at de ikke har mer genser i seg. De skal få gi tapt. Dette er et langt lerret å bleike, men jeg gir meg ikke.
Nå er det straks jul, og jeg tenker det blir noen myke pakker under treet, men trenger vi strengt tatt mer? Jeg rydder og kvitter meg med ting for å få plass til mer. Hvor er logikken egentlig?
Jeg har anlegg som å samle på ting. Litt sånn «Kjekt å ha!» som Øystein Sunde synger om. Det skal det bli slutt på. Fra nå skal ting gis bort når det ikke brukes lengre, og så skal det manes til å ikke kjøpe nytt før vi må. Nå har jeg lært måtehold når set kommer til innkjøp av matvarer, og nå skal det innføres på klær også. Å ha så mye liggende ubrukt når andre ikke har noe, er kvalmt, og jeg sier stopp!
Nå er det tre sekker klar i gangen. En med skrot, en med ødelagte klær til gjenvinning og en til å levere på flyktningmottaket. Slik det er nå håper jeg aldri det blir igjen!
