Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Nå som det virker som jeg har dumpa Hang Over for godt, er det ingen grunn til at ikke jeg skal kunne nyte et glass vin i sommervarmen. Ja, bortsett fra én ting. Jeg klarer ikke å regulere blodsukkeret dagen derpå. Jeg blir skyhøy, og vil bare sove hele dagen. Det er et skikkelig ork å stå opp og trø til med litt solid fysisk fostring, som er det eneste som virker å ha god effekt.
Jeg er fortsatt så fersk på denne diabetes-greia, men har fått såpass kontroll at jeg stort sett ligger å vaker på grenseverdier for diagnose. Da er det no dritt at jeg blir så høy hvis jeg drikker alkohol. Særlig siden de fleste blir lav av det. Men ikke meg!
Det kjennes ut som karma prøver å si: «Skjønner du ikke tegninga Heidi? Du skal gi pokker i å drikke alkohol!» Jeg har svart karma med at det skal den drite i, og da får ting bli som det blir liksom. Jeg betaler heller den prisen!
I går havnet jentene på byen. Bodø ligger for tiden badende i sol, så det fant vi ut at vi skulle utnytte, derfor dro vi for å finne en utendørs restaurant hvor vi kunne kose oss med litt vin.
Vi havnet nede ved kaikanten, og bare satt og nøt sola og selskapet. Det var et yrende folkeliv ute. Mange som var ute i samme ærend som oss, grupper som akkurat hadde avsluttet vorspielet og gikk støyende og leende forbi, og mange som bare var ute å gikk en kveldstur. Helt magisk altså!
Vi satt ute til det ble kjølig, og intensjonen var at vi skulle dra hjem, men vi ville se litt hva byen ellers hadde å by på. Etter å ha vært innom på fem steder skulle vi på plassen jeg trives best på. Det var lang kø, men vi stod tålmodig og ventet på vår tur. Da det ble vår tur, spurte vakten om vi hadde leg. Herlighet! Unge gutten visste akkurat hva han skulle si til oss halvgamle tuppene som var ute på byen. Han ble absolutt kveldens store helt, selv om vi skjønte at han bare smigret. Når han i tillegg geleidet oss forbi cover-kassen og sa vi skulle rett inn, ja da var lykken fullkommen. Vi var så høy på oss selv som går an. Endelig en godt oppdratt mann som har lært å sette age before beauty.
Trøtte og lykkelige kom vi oss trygt hjem ut på natta, og i dag er det sofa-slite-dag ennå en stund. Alt i alt en herlig kveld i de bestes selskap. Rett og slett en mental energi-boost!
Jeg kan mye om det å være mamma. Det skulle bare mangle. Jeg har tross alt fem egne, en bonus og flere hittebarn. Man får litt erfaring da. Jeg har fleipet med at når Vesla er voksen, er jeg ferdig utdannet barnepsykolog. Utdanningen er ensidig ut fra erfaring. Jeg vil altså påstå at jeg vet mye om det å være foreldre og ikke minst om det å oppdra barn.
Likevel betyr ikke det at jeg på langt nær kan alt! Jeg kan mye om de tingene vi har opplevd, og det vi har vært igjennom. Men fortsatt er det mye jeg ikke vet noe om. Sånn er det når man lærer gjennom å erfare selv. Man vet om det man har erfart, har kjennskap til det man har diskutert med andre, men man vet fortsatt ikke alt. Hva med alle de tingene du ikke har erfart? Hvor mye vet du om det?
En annen ting er at vi alle erfarer på forskjellige måter. Det jeg erfarer er ikke nødvendigvis det samme som andre i akkurat samme hendelse som meg erfarer. Det er fordi vi alle har forskjellige preferanser fra tidligere hendelser i livet, og det preger oss eller former oss om du vil. Det kan være avgjørende hvorfor vi oppfatter en hendelse forskjellig fra andre som erfarer det samme.
Vi har også forskjellig oppfattelse ut fra hvilken rolle vi har. Man kan være hovedrolle, pådriver, tilskuer etc. Ut fra det kan det medføre at vi leser situasjonen ulikt.
Gitt at jeg ser et barn kaste stein etter en hund, der eieren blir fly forbannet og kjefter opp barnet. Eieren av hunden, barnet og meg som tilfeldig tilskuer, har alle forskjellige roller, og når vi beskriver hva som hendte etterpå vil våre forklaringer være farget av nettopp det.
Det betyr at en sak har like mange sider som det er mennesker involvert, og vi kan ikke kjenne de alle sammen. Derfor må vi lytte og spesielt til de som ikke sier noe. De som ikke roper høyest. De må også bli hørt.
Selv om de ikke sier det, må vi lytte til det som ikke blir sagt.
Jeg har lest og leser fortsatt situasjonene rundt mine barn ut fra de preferansene jeg har tilegnet meg, men fortsatt må jeg være åpen for å lytte og lære. Jeg kunne aldri putte ungene inn i en og samme form, og oppdra de likt. De var forskjellige alle sammen, og trengte individuelle former. Det har gitt meg mengder med erfaring. Men en av disse erfaringene er erkjennelsen om at jeg aldri kommer til å bli barnepsykolog ut av erfaring alene. For når mine barn som jeg kjenner godt, er så totalt forskjellige, betyr det at også andre barn er like forskjellige. Jeg vil altså bare bli professor i mitt eget liv, ikke andres. Altså kan jeg bare være bastant basert på mine opplevelser, for det er min virkelighet, men ikke hevde at de som ser ting med andre briller enn meg, har feil perspektiv. For som kjent, det er mange veier til Rom, og vi kan ha felles mål, men ulike veier å komme dit på.
I dag heiv jentene på kontoret seg rett på slurven etter jobb. Det har vært en ufattelig varm dag på kontoret, så det var godt å komme seg ut i frisk luft. Vi skulle gå til bussen da kollegaen, som ironisk nok er Akan-kontakt, spurte om vi skulle gå å ta et glass vin. Jeg var ikke vanskelig å be, og syntes set var en fantastisk idé. Sånne spontane innfall blir alltid hyggelig, og i dag ble intet unntak. Det var rett og slett den perfekte avslutningen på ei travel arbeidsuke. Da var det godt å komme hjem i solveggen og bare nyte.
Eneste skår i gleden er de jævl… måsene som herjer villmann rundt husene. Vi må gå med paraply når vi skal ut å lufte pelsklingene, ellers er de måse-mat ganske kjapt. Det er litt morsomt å se Vesla med sykkel, hund og paraply på en nydelig sommerkveld. Er man redd måsen, så er man redd måsen! Stakkars lille Daisy løp og gjemte seg under ett tre, og nektet å gå tur. Enden på visa var at jeg måtte bære henne i sikkerhet fra de fjærkledde terroristene.
.. I alle fall hvis du skal tolke det ut fra det meste man leser i media. Å være skeiv må være det vanskeligste erkjennelsen å leve med i livet. Den ene sørgmodige fremstillingen etter den andre. Ikke et liv å trakte etter. Det fremstilles som om alle skeive er bare det; skeive. Det definerer hele deres person, og det er det eneste de er!
Jeg er klar over at avisene jager klikk, akkurat som oss bloggere, og hva selger vel mer enn sosialpornografi? «Hardt liv, masse sorg, og så vidt hen overlevde!» Det er så dramatisk til tider at det kan skremme fanden på flat mark. I begynnelsen lot jeg meg engasjere av slike reportasjer, men etterhvert har jeg blitt mer og mer blasert. Det føles som historiene står på repetisjon, og det er så vidt det er variasjon over tema. Det engasjerer ikke lengre på samme måte. Selvsagt er det bra at vi alle blir bevisste på at det ennå er en lang vei å gå før vi oppnår full aksept av skeive i alle settinger av samfunnet, men må den kampen alltid belyses med hvor vanskelig livet som skeiv er?
Tenk på den unge gutten eller jenta som jobber med å forsone seg med tanken på at hen er skeiv, og synes det er en kjempe vanskelig å ta inn over seg. Så møter hen livet som skeiv, fremstilt fra media. Der blir hen primært møtt med fremstillinger om hvor vanskelig liv hen har foran seg. Hvor mye urett hen kan forvente for sin legning, hvor mange fordommer hen vil møte, og hvor mye uprovosert vold hen kan bli utsatt for. Hvor enkelt blir det da for denne gutten eller jenta omfavne seg selv og erkjenne at hen er skeiv? Og hvor lett er det da å stå frem åpent om det til andre? Kan det ikke heller være at det blir så skummelt, og hen tror det enkleste er å skjule det for seg selv og omverden? Det finnes vel utallige historier om det, og hvor vanskelig livet da kan være.
Hvorfor kan ikke media heller gi et bilde av skeive som har et godt liv? Fortelle om de som er blitt møtt med respekt, og som ikke primært har vært trakassert store deler av livet sitt?
De som lever et liv med barn, og/eller partner og har et stabilt liv? Det selger kanskje ikke like mange klikk hos medis, men gir et mer nyansert bilde på det å leve åpent som skeiv.
Et ungt menneske som står på terskelen til å erkjenne at hen er skeiv, har også behov for gode rollemodeller som viser at hen kan få et fint liv. På generelt grunnlag er de fleste unge usikker på fremtiden, da er det vel ikke formålstjenlig å bare fremme de dystre historiene for de som er på søk etter den veien de skal følge videre? Skeive er like forskjellige som andre grupper, og hvem de elsker eller identifiserer seg som, er ikke alene avgjørende for om de blir lykkelige. Et menneskes seksualitet eller kjønnsidentitet er ikke hele mennesket. Det er en del, men vi er alle så mye mer enn det.
Min bønn er at media nyanserer bildet mer, slik at unge som ikke har turt å åpne skapdøra ennå, ikke bare ser for seg at de vil møtes med hat, hets, vold og trakassering.
Vi må fokusere på at folk er folk, mangfold og respekt er rikdom, og ulike seksualiteter og kjønnsidentiteter må allmenn aksepteres. Andre har jo ikke noe med det. Det er jo ikke i deres interesse uansett. Vi har ennå en lang vei igjen å gå for å komme dit, men det må være målet. Den jobben kan ikke bare synliggjøres en måned, men i alle 365 dagene i året!
Å være skeiv er ikke for jævlig! Å være skeiv er en menneskerett, og vi bedreviterne må oppføre oss deretter. La alle være FRI til å elske den de vil!
Det har akkurat gått opp for meg at man aldri får ferie som husmor. Ja, eller husfar for den del. Aldri pause, og aldri 48 timers hvile mellom øktene. For et mot alle som jobber hjemme med å holde hus og hjem i orden.
Akkurat i dag er jeg veldig frustrert over deltidsstillingen min. Egentlig har jeg aldri likt jobben, men det har heller ikke vært mulighet for å si opp galskapen.
Den har elendig arbeidstidsordning og skikkelig luselønn. Det verste er bare at det ikke nytter å gå til streik, for det er ikke en eneste streikebryter i virksomheten.
Det skal ikke være mulig! Det er bare ufattelig! Jeg blir så hysterisk irritert på meg selv. Det er like før jeg rett og slett gir meg selv opp! Jeg vet jeg er en utålmodig sjel, og gnager på det meste når jeg venter på noe, men i dag! I dag tok jeg kaka!
Jada, gjett om jeg dummet meg ut i dag. Faktisk så mye at jeg har telt på knokene om dette virkelig er noe jeg vil dele, men jeg liker jo å fortelle om alle livets fasetter, så da må jeg vel ta med dette også.
Det har vært cup-kamp på Aspmyra i dag, Bodø Glimt mot Tromsø. Skikkelig hat oppgjør, for begge lagene hater å tape mot det andre.
Jeg var klin forbannet under kampen, og holdt på å klikke flere ganger. Jeg var bare så glad jeg satt i min egen stue og ikke kunne forurense noen andres ører med alt det jeg forurenset munnen min med, da Tromsø scoret. Det var ikke akkurat Lycliga Gatan. Bedre ble det ikke da mål nummer to kom i mot, i det 70. spilleminutt. Ut fra det som kom ut av min munn, bør jeg gjennom en skikkelig desinfeksjonsrunde! Så scoret Saltnes og Glimt, men problemet var at det var rett før fullspilt kamp, Kunne de rekke det? Jeg kapitulerte i det 91. spilleminuttet, og tok bikkja og Vesla for å gå en kveldstur til Storesøster. Jeg innså tapet, og hadde ikke tålmodighet til å vente på det endelige nederlaget.
Jeg var ikke før kommet inn hos Storesøster før Svigersønn kom mot meg og sa: “For ei rå opphenting av Glimt!” Jeg så uforstående på han og grep etter telefonen. Visst pokket hadde Glimt vunnet 3-2! Jeg stod slukøret å så på han, og ba tynt om å få et referat. To mål til på noen minutter, og alt ble snudd fra tap til seier! Alt det gikk jeg glipp av bare fordi jeg ikke hadde tålmodighet nok!
Jeg fikk meg ei dyrkjøpt lekse i dag. En fotballkamp er ikke over før dommeren blåser, og frem til da kan alt skje. Det gjelder å smøre seg med tålmodighet fremover.
Jeg er 52 år, og forbeholder meg retten til å si rett ut hva jeg mener, inntil et visst punkt. For det å være frittalende, betyr ikke at du trenger å si alt du tenker. Noen ting egner seg bedre usagt, og da særlig hvis det sårer andre.
Vi har alle sammen baggasje med oss i livet. Det gjelder vel spesielt for oss som har levd en stund. Vi har gjort våre brølere og trådd litt skeivt alle og enhver. Snublet og falt. Så snart vi har reist oss, og stablet oss på beina igjen, prøver vi så godt vi kan å legge ting bak oss. Ingen liker å dvele på det vi ikke behersket, men ser heller med stolthet på hva vi har overvunnet. Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Det er ikke det at moder jord slo oss i bakken som sier noe om hvem vi er, men måten vi reiste oss på og gikk videre.
Så tilbake til det å være frittalende. Selv om man kanskje ikke er enig i andres livsvalg, bør man vel egentlig ikke uttale seg om det. Jeg mener, jeg har ikke gått noen mil i andres sko, så hvordan kan jeg uttale meg om deres valg for sitt liv? Hvem er jeg til å legge stein til andres bør, eller kommentere hvordan de velger å bære den? Jeg kan ha meninger om mangt, men det betyr ikke at de rundt meg er interessert i å høre dem.
Når man som meg er rundt 50 år, synes jeg man er så voksen at man kan holde seg for god til å uttale seg om enkelte ting, spesielt andres utseende, aldring eller fysiske form. Når man er rundt 50 år bør man ha litt mer respekt for andre, og litt mindre behov for å være infam og slem. Det sier jo mer om de som ikke klarer å la være å slamre med kjeften, enn de som blir omtalt negativt.
Det er noe med å bli voksen med verdighet og livsvisdom. Har man det, er man stort sett så trygg på seg selv, at man ikke trenger heve seg på bekostning av andre. Det kan jo hende de husker dine feiltrinn i livet også, og det ville jo ikke vært så kult å få det presentert i tid og utide. Mitt råd er, at så sant du ikke har noe pent å si om andre, kan du like gjerne holde kjeft. Da slipper du i det minste å såre andre.
Ok! Så la oss snakke om ferie da. La oss snakke om oss som skal reise på ferie, og har valgt å bruke en liten formue på å forlate fedrelandet noen uker, og heller leve på budsjett flere måneder på forhånd. La oss snakke om oss som mange elsker å hate, når sommeren kommer!
Det å ikke unne andre noe bedre enn man har selv, synes å bli mer og mer vanlig i dette landet. Faktisk så er det blitt sånn at det er blitt politisk ukorrekt å unne seg luksus som man strengt tatt ikke trenger. Hvis ikke alle har råd, så skal heller ikke du ha det! Likhet for alle liksom. Fuck likhet for alle! Jeg har INGEN behov for å være som alle. Jeg er meg, og jeg gjør ting på min måte. Jeg prioriterer og bruke mine penger på det jeg synes er viktig, og DRITER i hva andre måtte mene om det. Om jeg vasser i penger eller lever på kjøpekort, har INGEN andre noen ting med!
Om noen uker skal Vesla, jeg og my partner in crime på ferie. Vi skal starte eventyret i Paris. Bo bra, spise godt og forhåpentligvis oppleve mye. Fra Paris reiser vi videre til Roma. Der skal vi bo litt utenfor byen på et SPA. Der skal vi jentene kose oss, og kun dra inn til sentrum når vi er opplagte til å gå i kø, stå i kø, se i kø og gjøre alt annet i kø. Deretter går turen til Faro hvor vi skal bo på et resort nær stranden. Da blir det sol- og badeferie. Gjett om det skal nytes?
Selvsagt gleder vi oss masse til å dra. Det kommer til å bli en opplevelse, for jeg har bare vært i Paris tidligere, og de to andre har ikke vært noen av stedene. Tenk så spennende det blir? Så hvorfor er det sånn at folk blir litt hånlige når jeg forteller om våre ferieplaner. Føyser det bort med at det er galskap å bruke så mye penger på ferie. Fortelle at de heller ville brukt pengene mye mer fornuftig.
Det er himla smålig å strø rundt seg med slike kommentarer. Jeg har omtrent ikke brukt unødige penger på ting til hverken Vesla eller meg det siste året. Jeg er ikke på byen, og ikke ute å spiser lengre. Vi spiser ikke overdådige middager eller fyller kjøleskapet til randen. Nettopp fordi jeg har hatt så lyst på denne ferien, har vi tatt noen grep på forhånd!
Hva om jeg hadde spurt om det ikke er viktigere ting å bruke penger på enn hudpleie, vipper, fillers eller en tur på byen? Hvis jeg hadde kommentert at handlekurven på butikken inneholder en mengde unødvendig mat? Eller kommentert at polekspedisjonene hver helg strengt tatt blir dyrt i lengden? Da hadde det blitt ramaskrik, for alle må få bestemme det selv! Og det er poenget mitt!
Jeg bestemmer også selv, og velger å avstå fra enkelte ting i hverdagen, fordi jeg vil prioritere å reise når jeg kan. Og da er det sånn at hvis ikke jeg dømmer deg, så tenker jeg at du kan kutte ut å dømme meg også.
For en helg og for en familie! Jeg har jammen ta vært heldig med den!
Omsider ble det tid til å feire den fine mammaen min, og nesten hele familien var samlet til fest med middag, kaffe og kaker. Så ble de yngste sendt hjem, og for første gang fikk Vesla være igjen. Himmel, så hyggelig det var å møte alle sammen igjen. Masse latter og moro. Vi var stup-trøtte men lykkelige da vi gikk hjem ut på natta. Da satt fortsatt den harde kjerne igjen. Svigersønnene til mamma hadde skrevet sang til henne basert på sangen «Jag trodde englana fanns bara bara i himmelen» Det brakte latter hos oss alle!
Det er noe eget når jeg og søstrene skal feire noe sammen. Det blir som om avstanden som er der i hverdagen blir borte, og vi er som en sammensveiset enhet. Søstrene Sisters!
En stund på kvelden i går ble jeg bare sittende å se på den gjengen vi tre søstrene er opphavet til. Det var en helt herlig dynamikk mellom dem. De skravlet, skøyet og lo. Ingen tok seg selv særlig høytidelig og det var bare å bjuda på. Så mange forskjellige unge voksne, men bundet til det ene de har felles. Besteforeldrene! Å se de sammen som i går lover godt for at familien klarer å holde sammen i fremtiden også, til tross for at de unge er begynt å flytte på seg rundt i landet.
Søsteren min hadde åpent hus i dag, så da ble det grilling i solsteika, og alle var enige i at gårdagens fest var en stor suksess. Etter maten tok Snuppa med seg småjentene i familien for å bade, og jeg fikk meg en tur i marka. Det var herlig, men jeg måtte hjem til Glimt-kampen, uten at jeg skal si annet enn at den ikke ble krona på verket. Det ble derimot kveldsturen med Snuppa. Det var rekreasjon for sjelen.
