I går kom Mimmi-ungen på besøk rett etter at jeg hadde våknet.

Hun trengte en timeout fra mamma, pappa og lillebror. Jeg har sagt til henne at hit kan hun alltid komme, og at hun ikke trenger å være invitert. Hun kan komme uansett tid på døgnet, men hun må alltid avklare med de hjemme at hun drar hit. I går var hun sår for å ha kranglet med mammaen sin og syntes mammaen var urimelig. Vi snakket litt, og ble enige om at det nok ikke var så galt, men hun kunne bli her på overnatting, sånn at hun fikk finne roen og tenke litt over det at i en familie må alle gjøre sitt til at det skal være hyggelig å bo sammen.

Jeg prokastinerte jo så det holdt i går. Så ut på dagen fikk jentene og jeg det litt travelt med å få unna alt som skulle gjøres. Hagearbeidet ble byttet ut med et mer verdifullt venne-besøk, (og i dag regner det), men jeg fikk kastet søppel og byttet sko. Kakene til feiringen i dag, ble omgjort til kjøpings-kaker. Jeg skal bare lage en Ore-kake bare, for det er jubilanten så glad i. Den baker jeg i dag.. 🥴

Tilbake til byturen.. Etter at vi hadde gjort det vi måtte, tenkte jeg å ta jentene med på en kosetur. Det gikk ikke helt som planlagt, da de to søte frøknene begynte å krangle om å se på et solcelle-lys to minutter ut i handlerunden. Det stod utstilt to stykker, men de kranglet om det ene. Jeg sa flere ganger rolig at de skulle stoppe, men det var som å helle bensin på bålet, og begge jentene begynte å heve stemmene. Det var marsj-ordre ut i bilen hvor jeg hadde en pep-talk med de og ga beskjed om at dette var siste sjanse. Så gikk vi inn igjen.

Vi hadde det koselig lenge og kjøpte litt småting som vi hadde lyst på. Begge jentene fikk en genser hver som de hadde ønsket seg. Mimmi-ungen fikk en med Ariana Grande, og Vesla fikk den etterlengtede Fila-genseren. Jeg måtte fylle på med litt sminke, fordi jeg var fri for maskara og litt andre småting. Jentene ble litt lei, og gikk på leketøysbutikken i mens. Da jeg kom dit, hadde jentene møtt søskenbarnet til Vesla og de stod å pratet. Jeg var seriøst sulten og hadde en lunte som varte fra nu-til-nu. Jeg ville ha jentene til å komme med en gang. Vesla halte ut tiden, og det var ingen god kombo med hunger-katastrofen jeg følte inni meg. Jeg var nok ikke akkurat en solstråle da jeg satt ned foten og ba jentene komme. Vesla ble sur over tonen min, jeg ble forbannet for det, og på no time var lunsjen avlyst og vi satt i bilen på tur hjem. Jeg var “hangry” som aldri før, Mimmi-ungen var lei seg, og Vesla var skikkelig forurettet og skikkelig furten. I hele tatt en ganske dårlig stemning. Men vi fikk kommet oss hjem og fikk i oss mat. Omsider ble stemningen noe roligere.

Mimmi-ungen fikk gå ut, mens Vesla måtte bli inne å snakke litt med meg om hva som gikk galt. Jeg aksepterer ikke furting og nesevise svar fra Vesla. Vi snakket litt om hva som ble feil, og hun ba pent om unnskyldning. Hun fikk en time timeout i stua og fikk inndratt telefonen til mandags morgen. Krona på verket var at hun ikke fikk kjøpe seg lørdagsgodis selv om Mimmi-ungen fikk. Vesla tok straffen sin med verdighet og innså at å svare nebbete ikke var det lureste hun hadde gjort. Da Mimmi-ungen kom inn for å kose seg med godisen sin, sa jeg rolig til Vesla at det sikkert var guffent at Mimmi-ungen hadde godis mens hun var fri, men den vesle jenta bare smilte rolig mot meg og sa at det gikk fint. “Æ har ett kilo små-godt oppe på rommet som æ kjøpte i Sverige da æ va hos han pappa…!” 😏

Jeg måtte bare le litt, for da hun kom hjem fra pappaen sa jeg til henne at hun ikke trengte spise all godisen med en gang, for den som sparer den har…

De to frøknene så film og spiste godis før de lykkelige og fornøyde tok kveld.❤️

I dag var det bare dette bildet som ble godkjent av arvingen, men genseren var definitivt dagens høydare..

 

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

I dag er jeg skikkelig emosjonell på en god måte.💖

Jeg er lett rørt og pipete, eller som min kollega sier: jeg er blitt emosjonell inkontinent. Jeg var så uheldig å sitte å tenke på ting som har rørt ved hjertet mitt, og filmen Fire bryllup og en gravferd med Hugh Grant, er en av de tingene. Ikke selve filmen, men diktet som ble lest opp i gravferden.

Stopp alle klokkene

Gi hunden et saftig ben så den ikke begynner å gjø.

Bring pianoet til taushet, slå dempet på tromme,

bær ut kisten; la de sørgende komme.

 

La flyene kretse i kveldens glød.

La dem skrive på himmelen: Han er død.

Svøp duene i hvite bånd.

La politimennene gå med sorte hansker på sin hånd.

 

Han var mitt nord, mitt sør, mitt øst, mitt vest.

Han var min glede i hverdag og fest.

Han er min dag og min natt, han er mine ord og min sang.

Jeg trodde kjærligheten ville vare evig. Jeg tok feil den gang.

 

Hva skal vi med stjerner nå? Bare gjem dem vekk,

pakk månen ned og legg solen i en sekk.

Hell havet ut og hugg skogen ned.

For nå kan intet gi meg fred.

 

W. H. Auden, 1936

 

William H. Auden (1907- 1973) var en kjent engelsk homofil poet. Diktets opprinnelige tittel er «Funeral blues», og det er udødeliggjort av den homofile karakteren Matthew, spilt av John Hannah i filmen «Fire bryllup og en gravferd». Gjendiktet til norsk av Andre Bjerke. Rettigheter: Curtis Brown Ltd

Dette er hentet fra Morgenbladet 17/6-16

Det er så utrolig vakkert, sårt og hudløst.. Godt jeg hadde kleenexen lett tilgjengelig. Gjett hvilken film jeg skal se i kveld?

Fikk noen fine meldinger inn på telefonen min i tillegg i dag, ble mjuk da jeg leste de. Åhhh! Livet kan sannelig være fint av og til, og de små tingene kan sannelig også berøre hjertet på lik linje med de store. ❤️

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Noen smartinger har hevdet at planlegging er halve arbeidet, så nå jobber jeg hardt her i sofakroken.

Jeg elsker å planlegge dagene mine slik at jeg har en viss formening om hva jeg skal gjøre, og at jeg får gjort det jeg har hatt en plan på. Jeg er ikke slik person som skriver lister og stryker ut når jeg har gjort noe, for det blir jeg KJEMPE stresset av. Hodet mitt er skrudd sånn sammen at jeg samkjører gjøremål som er geografisk sentrert, også tar jeg resten slik det er mest effektivt tidsmessig. Det skyldes to ting, jeg er lat og orker ikke dra i mellom fra A til B flere ganger, og tid er en kritisk suksessfaktor.

I morgen skal vi feire at lille-storebror ble 22 år på torsdag. Da kommer hele familien på kaffe og kaker. På selve dagen fikk han bursdagssang og gaver fra Vesla og meg, men i en travel hverdag for alle, la vi resten av feiringen til i morgen. Da må mamma’n bake litt og ikke minst rydde litt slik at det blir koselig for andre å komme på besøk. Ja, så jeg blir ikke arbeidsledig i dag heller.

Vesla fikk nye sko. Når hun fikk det for seg at hun absolutt skulle strekke seg så mye i sommer, fant jaggu føttene hennes at de skulle vokse de også. Fra 37 til 38-39!! Så da måtte hun ha nye sko, støvler OG joggesko. Selvsagt presterte jeg å få feil farge på sålene til joggeskoene, og resultatet er at de må byttes. Det betyr bytur.

Så i dag må jeg kaste endel søppel på fyllingen, bestille nye vinduer til huset, planlegge kaker og kjøpe inn til bursdag, bytte litt sko, vaske og rydde, klippe gresset og luke litt ute..

Her sitter jeg da og gjør det jeg er best på. Jeg prokastinerer… Jeg gjør heller det jeg liker best, leser litt på nettet, planlegger og slapper av. Det er tross alt en viktig oppgave å slappe av og ha helg også. God helg!

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

I januar valgte jeg å være alene. Da ble et forhold som hadde vart i nesten to og et halvt år avsluttet. Det hadde tidvis vært en solid berg-og-dal-bane. Det er sikkert fordi jeg har vært vanskelig å være sammen med de siste årene, men også fordi det er skikkelig vanskelig å finne balansegangen som må til, når man bor langt unna hverandre. Jeg var egentlig skrekkelig lei meg når alt gikk over styr, men fant ut at det sikkert var til det beste i det lange løp, selv om jeg fortsatt hadde masse varme følelser for han.💔

Etter noen måneder i sølibat skulle jeg liksom begynne å date igjen tenkte jeg. Jeg chattet litt med noen, men jeg feiget ut når det kom til den dateing delen. Jeg har forklart det i at ting er vanskelig på grunn av min fortid, men egentlig tror jeg ikke helt på det selv. Jeg tror vel egentlig at jeg ikke helt har klart å avslutte det forholdet jeg tidligere var i for min egen del. Nåja.. så ble det så der med hele greia liksom.. Ingenting var bra nok til at jeg orket å involvere meg skikkelig. Jeg har tenkt at jeg sikkert er for kresen og sær for å begynne på nytt igjen, også er det jo så himla slitsomt… Med andre ord, jeg gadd ikke.🙄

Rett før ferien ringte Han da. Nesten helt ut av det blå, og egentlig litt i siste sekund for jeg hadde begynt å legge andre planer, og lurte på om vi ikke skulle ha ferie sammen. Jeg sa ja uten betenkningstid. Hva var det egentlig å tenke på? Jeg hadde jo ingen planer. Vi ble enige om 13 dager sammen, og det mente vi kom til å gå smertefritt. Ja, for det trodde vi faktisk.  Det gjorde det jo IKKE.

Et brudd etterlater seg jo alltid noe grums, og livene våre har jo gått videre de siste 7 månedene. Vi var nok ikke helt enige om hva vi hadde forventet ved et brudd, og ingen av oss innfridde forventningene til den andre. Det ble masse å snakke om, masse å le av men det ble jaggu nok å krangle om også. Det kom veldig klart frem at det er enormt store kulturforskjeller mellom oss og han påstod en kveld at jeg var et seriøst helvete å ha med å gjøre. Da måtte jeg le og si at han ikke er den første som har påstått akkurat det.😂

Det kurdiske kvinnesynet er nok veldig konservativt i forhold til det norske, og når jeg i tillegg er litt feminist i norsk målestokk, sier det seg selv at det ble milevis forskjell mellom kulturene. Jeg tror sjelden jeg har vært så sint som jeg var i ferien, og jeg har aldri sett han så sint som han var i ferien. Men samtidig var det godt å få ut alle følelsene som har bygd seg opp. Temperamentet mitt overasket han nok litt, og han innså vel at jeg kan ha en vilje av stål når jeg først har bestemt meg for noe.

Da vi skulle dra, reiste han noen timer før meg, og hyggelig er vel ikke akkurat korrekt beskrivelse av de siste timene vi var sammen. Det var en skikkelig stillingskrig mellom oss. Jeg brukte iskald, barnslig taushet som våpen, og han hadde ingen sjanse til å komme i mål. Det er likevel ingen tvil at selv om vi hadde hatt tildels heftige meningsutvekslinger i ferien, var det likevel bare leit når han dro. Jeg måtte ha puta hans på natta for å kjenne lukten etter han..

Det merkelige er at jeg faktisk kjenner han, og forstår han bedre nå, enn det jeg gjorde før jeg kom. Jeg har på en måte mer respekt for han enn tidligere. Det er vel helt klart at jeg ikke egner meg til å bli fortalt hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Jeg har en tendens til å bli litt barnslig og “Emma-tvertimot”. Likevel forstår jeg litt mer av kutyme som er forventet av meg, men det er faktisk vanskelig å skjønne alt når ingen forteller deg det, og det er slettes ikke alt jeg synes er like greit. Jeg har lovet å inngå kompromiss under forutsetningen av at han gjør det samme. Vi må tilpasse oss der vi må, og være enige om å vise hverandre respekt selv om vi vil bli dypt uenige.

Krangel er ikke bare ille. Av og til er det som skal til for å rense luften slik at man kan finne frem til en situasjon som man begge kan leve med. Når forskjellene er så store som det er mellom norsk og tyrkisk kultur, betyr det at det nødvendigvis er store utfordringer i forholdet. Det er ikke sikkert at det funker i lengden, kanskje krasj-lander vi på nytt, men det vet man ikke før man har forsøkt.

Selvsagt ble vi venner igjen. Det er bare så vanskelig når kulturen er en barriere i seg selv, når aldersforskjellen gjør at man gjør totalt ulike vurderinger og når språkforskjeller er grobunn for misforståelser. Oddsen er liksom ikke den beste… Jeg tenker at man skal ikke krangle vekk et vennskap men pleie det og gi det næring til å utvikle seg. For venner er det mest verdifulle som finnes…❤️❤️❤️

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

 

Vesla er alminnelig slank. Vesla er ganske høy for alderen. De to tingene medfører at det er endel tøy som ikke sitter like bra hele tiden. Av og til irriterer det henne, andre ganger skøyer hun med det.

Hun trengte ny turbukse. Siden vi har tatt den kampen før, leitet vi etter ei bergans-bukse fordi forrige hun hadde ble brukt i fire år og hadde god passform. Det var ikke å oppdrive på butikkene, så vi måtte leite etter andre bukser.

Hun fikk med seg en i 152, og gikk inn i prøverommet. Da hun kom ut knakk ekspeditøren sammen. Hun kunne stått dobbelt i den.  Ungen hoppet og spratt rundt i butikken, og buksa havnet rundt anklene på henne. Jeg gadd ikke le, for jeg har sett det så mange ganger før, men han som ekspederte satte i å knise. Jeg vet ikke om jeg så streng ut, for han kastet ett blikk på meg og prøvde å undertrykke latteren. Jeg så tørt på han og sa han bare kunne le, for det var tragikomisk å se på.

Vesla fikk en bukse i størrelse 10 år, og det var like komisk å se på. Denne gangen var buksa ikke bare for vid, den var for kort også. Hun fortsatte å gjøre seg til og ekspeditøren var sprut rød i ansiktet. “Har du 8 år?” spurte jeg litt sarkastisk, men han stotret bare frem at det gikk jo ikke når 10 år var for kort.

Vi fant til slutt ei bukse. For vid den også, men den hang i så fall på henne. Jeg ga opp og sa bare at vi fikk ta den da. Snuppa var enig og begynte å kle av seg midt i butikken. Jeg så storøyd på henne og lurte på hva hun holdt på med. “Slapp av! Æ har den vanlige buksa på under sånn at den her turbuksa sku pass!”

Stakkar’n som skulle ekspedere oss gikk leende med buksa til kassa, for jeg hadde kapitulert og sagt at vi fikk ta den og heller kjøpe bukseseler i tillegg!

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Jeg har alltid jobbet. Selv da barna var babyer kunne jeg ikke komme meg fort nok tilbake på jobb. Det var ikke det at jeg ikke koset meg med barna, men jeg ville alltid noe mer. Det er sikkert de som synes jeg var egoistisk som ikke var hjemme med alle sammen, men hos oss fant vi ut at det beste for familien var at jeg kom meg ut i jobb. Jeg ble bare stresset av å gå hjemme. Av fem små barn, har jeg vært hjemme med tre. De to første og siste. De to første fordi det var forventet av meg, og siste fordi jeg måtte ha den tiden hjemme før jeg var på bena etter et tøft svangerskap med svangerskapsforgiftning. Med de to andre var det full fart etter noen måneder. Jeg var i storform, og kjedet meg hjemme. Så da ble det jobb og skole fra babyene var henholdsvis 6 uker og 3 måneder. Da hadde vi praktikant i hjemmet en stund. Det var så herlig. Kom hjem til ferdig middag hver dag. De to som gikk på skolen hadde fått gjort det meste av leksene før vi kom hjem. Ettermiddagene kunne vies til kvalitetstid med ungene i sin helhet.

For oss ble det vesentlig billigere å h praktikant enn å ha barnehage og SFO plasser. Nå er jo kontantstøtten på 7500 kr etter som jeg forstår, så hadde jeg hatt små barn nå, hadde jeg da sannelig latt babyen være med en praktikant, og brukt disse pengene til å la barne være hjemme i trygge og kjente omgivelser så lenge som mulig. Ser jo at det er mange som hevder at man er lat om man har noen til å vaske for seg, eller til å avlaste med barna. Hvorfor det egentlig? Det kommer jo helt an på hva man har økonomisk bærekraft til, og hva man prioriterer som viktig. For oss ble kvaliteten på samværet mye viktigere enn kvantiteten. Ikke for det, jeg beundrer de som finner glede i å være den ansvarlige hjemme. Gjøre det hyggelig og pent for de andre. Det ligger bare ikke for meg!

Må det være sånn at alle skal kunne kritisere hvordan andre innretter seg hele forbanna tiden? Kan det ikke være opp til hver enkelt familie?

Jeg er ikke noen fan av at noen skal uttale seg om hvordan andre lever. Ta på seg “besserwiser” hatten og absolutt ha en mening om andres liv. Hva vet man vel om hva andre har av belastninger i hjemmet? Det er jo nok av de som velger å uttale seg belærende om andre. For noen år siden ble jeg rimelig provosert av et innlegg i VG, og det resulterte i et heller iltert utbrudd på Facebook.

Marte Krogh sa jeg måtte ta meg sammen å trene, og mannen hennes sa det var et velmenende råd, så jeg fikk trent en time i dag. Heldige meg!! Fem barns mor, fulltids arbeidende og uten hushjelp og aupair, er heldig som kan nyte godt av Marte Kroghs uendelige visdom. For hun med en 9 måneders baby har jo all verdens erfaring. Drit og Dra! FB 10.01.2013

Jeg kan med hånda på hjerte si at som alene-mamma til fire som bodde hjemme, ny separert og med en veldig presset økonomi, hadde hverken tid til å trene eller økonomi til å ha hverken praktikant eller vaskehjelp. Jeg var grønn-misunnelig på Krogh som hadde mulighet til å prioritere egenpleie. Jeg hadde knapt nok tid til å få i meg en kopp kaffe på hjemmebane. Kanskje jeg faktisk er litt grinebiter også, for jeg leste jo selvsagt intervjuet i magasinet Mamma også, der kom det frem av min hverdag neppe kunne vært fjernere fra hennes. Nå protesterte hun heftig mot oppslaget, og når sant skal sies var det jo ikke like bastant i magasinet som det VG la opp til. Men nok til å få ei utslitt fem-barns-mor-fra-nord til å frese høyt og lenge.

Men hallo! Hadde jeg hatt råd til aupair, vaskehjelp og personlig trener to ganger i uka, så hadde jeg jammen ta benyttet meg av det jeg også! Så misunnelsen sitter vel i ryggraden min også..

Derfor tenker jeg på disse mødrene som nå forteller at de velger en løsning der de slipper trivielle gjøremål, og heller kan konsentrere seg om kvalitetstid med barna og egen karriere. Er det så himla ille, at de på død og liv fortjener å settes i gapestokk? Vi roper over oss at vi er likestilt i dette landet, men at en pappa prioriterer sin jobb og betaler seg ut av tidsklemma er ok, men gud bedre er du mamma å gjør det samme.. Da er hun både lat og udugelig! Fy på lanken altså! Da trekkes både omsorgsevne og morsinstinktet i tvil.

Nå tenker jeg vi får dra frem litt sisterhood og støtte opp om hverandre! Ja til fritt valg om hvordan man ønsker å organisere familielivet uten at medsøstrene står klar til å kjøre dolken inn mellom skulderbladene ved første anledning! Ja til å la alle ta det valget som er rett for dem uten at vi skal dømme de for å ikke ta konvensjonelle valg. Ja til friheten til å bestemme selv! Ja til å la kvinner bestemme over sin hverdag! Vi lever i 2019 for pokker!

 

 

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Vesla var knapt kommet inn i bilen før hun begynte å ramse opp fem fine ting hun hadde opplevd i løpet av dagen.

  • Hun har fått ei ny jente i klassen som hun synes er kjempe hyggelig
  • Den nye jenta skal begynne å spille handball på samme lag som Vesla
  • Hun og to jenter i klassen har dannet et trekløver
  • Hun hadde hatt orienteringsløp i den nye skolen for å bli kjent
  • Hun skulle bli med i skolens felleskor
  • Hun fikk dra til byen med venninnen sin og mammaen hennes
  • Hun fikk 100 kr som hun kunne bruke på seg selv

“Men det er jo mer enn fem ting, vennen” avbrøt jeg taleflommen med. “Ja, da kan vi si al det har vært en jæskla bra dag da!” Jeg måtte bare smile og gadd ikke ta henne for språkbruken. Det var åpenbart ei jente som var i et strålende humør. “Men du! Æ fikk ei anmerkning også!” Jeg kjente jeg ble litt lei meg, for vi har liksom snakket så mye om at hun må begynne å ta litt ansvar selv for skolen. Med det mener jeg at hun må komme seg tidsnok, få med seg utstyr hun skal ha med, og være så godt forberedt som hun kan. I fjor hadde hun altfor mange anmerkninger, og jeg jobber virkelig for at hun skal bli mer selvstendig og strukturert. Også får hun anmerkning alt tredje dagen etter ferien…

Vesla satte i ei latterkule av en annen verden. “Æ tulla bare! Æ har ikke fått anmerkning, men du sku sett ansiktet ditt!” Jeg ble unektelig lettet over at hun bare lurte meg og dro nå litt på latteren jeg også, om en anelse anstrengt. “Du mamma, nu kan du fortell mæ fem ting som har vært fint, og den første kan vær at du e glad æ ikke har fått noen anmerkninga!”

Snill som et lammelår altså…. 😂😂😂

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

I det siste har det vært mye snakk om overgangsalder og bivirkninger her hjemme. Jeg og mine venninner er i rette alderen for dette, så da blir det naturlig nok endel snakk om dette fantastiske fenomenet vi damer elsker så høyt og gleder oss sååå mye til. Særlig har vi diskutert hetetokter og det å ha termostatfeil i kroppen. Heldigvis finnes det nok av hjelp å få, og jeg skal ta grådig i mot alt, for å skåne omverdenen mot mine lunefulle utfall når den tid kommer.

Vesla er i andre enden av skalaen. Hun snakker mye om pubertet og hva som venter rett rundt hjørnet for henne. Jeg synes det er bra hun spør og undrer seg på forandringene som skal skje med kroppen hennes også etterhvert. Åpenhet gir trygghet tenker jeg. Så her i huset er ikke hverken overgangsalder eller pubertet tabu.

I ettermiddag da vi kom hjem stupte Vesla rett under dyna fordi hun frøs for det var så kaldt i huset. Etterhvert måtte jeg dra henne opp og da var hun helt hummer av svette i ansiktet sitt. Jeg forklarte at det ikke var så lurt å ligge å bli så varm, for da ble hun bare trøtt og døsig.

“Mamma, æ trur æ e kommet i puberteten!” Jeg var jo unektelig litt spent på hvorfor hun mente det da. Og hun så oppgitt på meg før hun svarte: “Fordi æ har fått hetetokta vel!” Jeg forklarte tørt at det var overgangsalderen som ga hetetokter, men hun bare tok en kjapp øyenbrynsdans og mumlet at det kunne vel være det samme hva det het, hun hadde i så fall hetetokter.

Jaja, så kom ungen i overgangsalderen før mammaen…

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Noen ganger lurer jeg på om det er en kommende Colombo i den vesla engelen min.

Vesla har sin egen iphone, og bruker bare å “låne” min når hun har noe som krever en nyere og raskere modell. Hun er ikke dum den ungen, men det er ikke jeg heller. Jeg skjønner jo at hun gjør det for å ikke bruke opp skjermtiden sin, og at det overhode ikke har noe med modellen å gjøre. Av og til lar jeg henne “vinne” litt, og later som jeg ikke skjønner hva hun gjør.

Hun fikk låne den her i ettermiddag. “MAMMA! Har du kjæreste??” Jeg hoppet til i sofaen, og nappet telefonen tilbake. Vesla gliste fra øre til øre, og jeg gløttet kjapt ned på det avslørende beviset jeg hadde i handa. “Nei, det har æ da ikke! Du har INGENTING på mine bilda å gjør!” Det formelig glitret av latter i øynene til det lille spetaklet. “Mamma, du treng ikke å vær sjenert! Det e helt normalt at voksne har kjæresta!”

Gi meg styrke! Det lille gnagsåret hadde sett på feriebildene mine, og jeg hadde jo ikke akkurat vært helt alene på ferie. Nå var det ingen krise i at hun hadde sett bildene for de var både tekkelige og fine, men jeg hadde ikke planlagt å fortelle henne at jeg hadde vært på ferie med han jeg brøt med for en tid tilbake.

Jeg hadde liksom ikke lyst at hun skulle utvikle nærmere relasjon til han på nåværende tidspunkt. Vi er gode venner, men Vesla er ikke så enkel å forklare sånn til. “Mhm! Du treng IKKE å forklar! Æ skjønna! Dokker e VENNA..! Mamma! Æ e 11 år og skjønna ka VENNA betyr!”

Hvor i all verden ble det av den lille søte naive datteren min?! 🤨

 

Ja, så var de deilige dagene over. Nå er det slutt! Slutt på ubegrensede mengder med is, brus og god mat. Ikke mer ubegrenset Netflix med tilhørende cola og potetgull. Tilbake til den nådeløse administrasjonen og kostholds kontrollen. Opp å bevege rumpa, og være litt aktiv igjen. Nye 10 uker med bevisstgjøring rundt mat og aktivitet. Det skal gå bra, selv om jeg kjenner motivasjonen min ikke er like god som sist gang. Kanskje jeg skal ta på meg en eller annen gammel kjole, ta bilde av meg selv i den og henge det på kjøleskapet? Jeg får meg en god latter om ikke annet 🙂

Fra i morgen er det på’n igjen med å drikke masse vann, og å spise fornuftig mat. Det er ikke så rart at jeg går i gang igjen, for jeg har vært noe oppblåst i magen, småkvalm og ugrei. Faktisk var det så galt at jeg begynte å lure på om jeg hadde noe mer alvorlig å bekymre meg for. Til slutt fant jeg ut at jeg fikk ta en test for å sjekke…

Neida, tøyser nå bare, men synes det bilde er så morsomt! Ferien slengte tilbake 1,2 kg, så nå er status 9 kg totalt sett, men jeg har bestemt meg for at det vil være mer motiverende å starte på scratch. Dag 0 med 0 kg og 0 cm, så får vi se da. Jeg sitter å planlegger de neste dagenes meny, samtidig som det må det handles inn for å lage en ny dose med energi-shot. Fitbiten ligger på lading. Nå skal den få kjørt seg! Men før jeg begynner, skal jeg kose meg med restene fra helga.

 

Jeg tenker det beste er å spise opp alt som er fristende før jeg går løs på de sunne alternativene, men det er sørgelig lite fristende igjen. Jeg kan jo trykke inn en sjokolade før morgendagen starter. Det er vel innaforr??

Handlelisten for de neste dagene består av:

  • Ingefær
  • Mandler
  • Mango
  • Laks
  • Grønnsaksblanding
  • Ryvita
  • Kalkun pålegg
  • Røykalaks
  • Avocado
  • Kylligfilet
  • Chilli
  • Kokosmelk
  • Bananer
  • Jordbær
  • Cottage cheese
  • Sitron
  • Grapefrukt
  • Havregryn
  • Frosne bær
  • Egg
  • Leverpostei
  • Oliven

Det er ikke billig når man skal leve sunt i Norge. Hvis man vil spare penger og kjøpe billige alternativer, renner kaloriene på så det holder. Hvis noen har tips til middagsretter med lite kalorier, så mottas dette med takk. Eneste kriterium er at det må gå kjapt og lage, og at kokken trenger begrensede kokkekunnskaper.

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.