I januar valgte jeg å være alene. Da ble et forhold som hadde vart i nesten to og et halvt år avsluttet. Det hadde tidvis vært en solid berg-og-dal-bane. Det er sikkert fordi jeg har vært vanskelig å være sammen med de siste årene, men også fordi det er skikkelig vanskelig å finne balansegangen som må til, når man bor langt unna hverandre. Jeg var egentlig skrekkelig lei meg når alt gikk over styr, men fant ut at det sikkert var til det beste i det lange løp, selv om jeg fortsatt hadde masse varme følelser for han.💔
Etter noen måneder i sølibat skulle jeg liksom begynne å date igjen tenkte jeg. Jeg chattet litt med noen, men jeg feiget ut når det kom til den dateing delen. Jeg har forklart det i at ting er vanskelig på grunn av min fortid, men egentlig tror jeg ikke helt på det selv. Jeg tror vel egentlig at jeg ikke helt har klart å avslutte det forholdet jeg tidligere var i for min egen del. Nåja.. så ble det så der med hele greia liksom.. Ingenting var bra nok til at jeg orket å involvere meg skikkelig. Jeg har tenkt at jeg sikkert er for kresen og sær for å begynne på nytt igjen, også er det jo så himla slitsomt… Med andre ord, jeg gadd ikke.🙄
Rett før ferien ringte Han da. Nesten helt ut av det blå, og egentlig litt i siste sekund for jeg hadde begynt å legge andre planer, og lurte på om vi ikke skulle ha ferie sammen. Jeg sa ja uten betenkningstid. Hva var det egentlig å tenke på? Jeg hadde jo ingen planer. Vi ble enige om 13 dager sammen, og det mente vi kom til å gå smertefritt. Ja, for det trodde vi faktisk. Det gjorde det jo IKKE.
Et brudd etterlater seg jo alltid noe grums, og livene våre har jo gått videre de siste 7 månedene. Vi var nok ikke helt enige om hva vi hadde forventet ved et brudd, og ingen av oss innfridde forventningene til den andre. Det ble masse å snakke om, masse å le av men det ble jaggu nok å krangle om også. Det kom veldig klart frem at det er enormt store kulturforskjeller mellom oss og han påstod en kveld at jeg var et seriøst helvete å ha med å gjøre. Da måtte jeg le og si at han ikke er den første som har påstått akkurat det.😂
Det kurdiske kvinnesynet er nok veldig konservativt i forhold til det norske, og når jeg i tillegg er litt feminist i norsk målestokk, sier det seg selv at det ble milevis forskjell mellom kulturene. Jeg tror sjelden jeg har vært så sint som jeg var i ferien, og jeg har aldri sett han så sint som han var i ferien. Men samtidig var det godt å få ut alle følelsene som har bygd seg opp. Temperamentet mitt overasket han nok litt, og han innså vel at jeg kan ha en vilje av stål når jeg først har bestemt meg for noe.
Da vi skulle dra, reiste han noen timer før meg, og hyggelig er vel ikke akkurat korrekt beskrivelse av de siste timene vi var sammen. Det var en skikkelig stillingskrig mellom oss. Jeg brukte iskald, barnslig taushet som våpen, og han hadde ingen sjanse til å komme i mål. Det er likevel ingen tvil at selv om vi hadde hatt tildels heftige meningsutvekslinger i ferien, var det likevel bare leit når han dro. Jeg måtte ha puta hans på natta for å kjenne lukten etter han..
Det merkelige er at jeg faktisk kjenner han, og forstår han bedre nå, enn det jeg gjorde før jeg kom. Jeg har på en måte mer respekt for han enn tidligere. Det er vel helt klart at jeg ikke egner meg til å bli fortalt hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Jeg har en tendens til å bli litt barnslig og “Emma-tvertimot”. Likevel forstår jeg litt mer av kutyme som er forventet av meg, men det er faktisk vanskelig å skjønne alt når ingen forteller deg det, og det er slettes ikke alt jeg synes er like greit. Jeg har lovet å inngå kompromiss under forutsetningen av at han gjør det samme. Vi må tilpasse oss der vi må, og være enige om å vise hverandre respekt selv om vi vil bli dypt uenige.
Krangel er ikke bare ille. Av og til er det som skal til for å rense luften slik at man kan finne frem til en situasjon som man begge kan leve med. Når forskjellene er så store som det er mellom norsk og tyrkisk kultur, betyr det at det nødvendigvis er store utfordringer i forholdet. Det er ikke sikkert at det funker i lengden, kanskje krasj-lander vi på nytt, men det vet man ikke før man har forsøkt.
Selvsagt ble vi venner igjen. Det er bare så vanskelig når kulturen er en barriere i seg selv, når aldersforskjellen gjør at man gjør totalt ulike vurderinger og når språkforskjeller er grobunn for misforståelser. Oddsen er liksom ikke den beste… Jeg tenker at man skal ikke krangle vekk et vennskap men pleie det og gi det næring til å utvikle seg. For venner er det mest verdifulle som finnes…❤️❤️❤️
Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.
❤