Siden Vesla og Mimmi-ungen nå skal gå på samme skole, ville de to frøknene dra sammen til skolen første skoledag.

Storesøster skulle selvsagt følge Mimmi-ungen når hun begynte på ny skole. Tenk, hun begynte i tredje klasse! Lillegull var syk, og måtte bli med. Så da dro de da samlet alle fire. Det er sjelden vi tenker så mye over at det er så stor aldersforskjell mellom storesøster og Vesla, men de har jo ikke akkurat et typisk søskenforhold. Blant annet måtte jeg ha en alvorsprat med Vesla etter at hun hadde svart nebbete til storesøsteren. Selv om det er søsteren hennes, er hun voksen og skal behandles med samme respekt man gir andre voksne, og ikke som man behandler ei søster man kan krangle med.

Da de kom til skolegården forsvant frøknene til vennene sine. Storesøster og Lillegull ble stående igjen. Det kom en gutt bort for å si hei til Lillegull, og spurte hvem hun var mamma’n til. (Vi gjør sånne ting her ute på landet.) Storesøster forklarte at hun var mammaen til Mimmi-ungen, men han visste ikke hvem hun var. Så hun lurte på om han kanskje kjente søsteren hennes, og det gjorde han. Hun fortalte at Vesla var tanten til Mimmi-ungen og Lillegull, og han ble stående å se tvilende på henne før han ristet iherdig på hodet og sa at det gikk IKKE an. Storesøster forklarte at hun var storesøsteren til Vesla men var 16 år da Vesla ble født, men den kjøpte han altså bare ikke. Vesla var ingen tante, hun var et BARN! Leende forklarte hun at sånn var det hos oss.

Om han trodde henne er usikkert, og noe sier meg at det ikke er siste gang vi må forklare hvordan det henger sammen med den vesle tanten og den vesle niesen..

Før Vesla la seg i kveld forklarte hun at i morgen skulle hun være med Mimmi-ungen, for det var nok godt for henne å ha ei tante som passet på henne. Jeg vet ikke om hun trenger så mye pass, men helt klart at de to snuppene har glede av hverandre også inn i mellom all små-kranglingen.💖

Her er første bilde av de to frøknene sammen.. 💖

 

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Det begynner å bli veldig vanlig at jeg får brannskader på fingrene når jeg tar i visakortet mitt etter å ha vært på før-skole-shopping med Vesla. Visakortet er rød-glødende.. I år ble ingen unntak til tross for at jeg forsøkte å shoppe det hun trengte på forhånd. Som jeg skrev tidligere ble sekken for stor, og genseren for liten. I ettermiddag dro vi for å bytte feil-kjøpene. Den lille primadonnaen skulle absolutt bli med..

Genseren doblet plutselig pris da den ble byttet i en hun likte bedre, sekken fikk trippel pris da vi fant en som passet. I tillegg måtte hun ha nytt regntøy og støvler. Fader! Det ble dyrt! To kjappe høvdinger seilet ut av kontoen i tillegg. Godt det er lønning i morgen, det er en glede å vite selv om pengene bare tar en kjapp u-sving på konto før de fordufter inn på kreditors konto.

Det lille monsteret sukket fornøyd da hun var ferdig å pakke den nye sekken nå i kveld, og begynte å vise meg alle finessene som var på sekken. “Å her mamma! Her har æ plass til å pakk med en Fila-genser hvis æ får en…” Jaha! Så vi er på merke-klær-kjøret alt! Jeg skjelver i kortmappa allerede!

Så landet hverdagen min også. Vel hjemme har jeg brukt tiden til å lese de siste ukers tilbakemeldinger. Det har vært så mange. Ikke én eneste negativ tilbakemelding. Bare fine. Innleggene mine om hva jeg har jobbet meg gjennom de siste årene, har ført til meldinger og hilsninger, lykkeønskninger og stå-på meldinger. Det har også kommet beretninger fra så utrolig mange andre kvinner som har opplevd det samme. Sloss mot de samme demonene. Det har gjort at jeg føler det er helt rett å ha publisert disse innleggene selv om vi snakker om å blottlegge det mest sårbare øyeblikket i mitt liv.

Det er så masse jeg skulle ha sagt, så mange jeg skulle takket og så mange jeg skulle trøstet. Ord blir bare så fattige av og til. De kan ikke uttrykke den medfølelsen og den takknemligheten jeg ønsker å vise.

Jeg er så ydmyk for de som har fortalt sin historie. De som kjenner seg igjen i innleggene jeg har skrevet, og som finner meningen bak ordene mine. Tusen takk til alle dere som har funnet å vise meg den tillit å fortelle. Jeg skulle ønske min historie var enestående, men det er den ikke. Vi er så mange som har opplevd, og så mange som opplever det samme.

Mitt håp er at vi alle kan være litt mer raus med hverandre. Vi vet ikke alt om alle, selv om vi kanskje tror det. Vi kjenner ikke bagasjen til alle vi møter, selv om vi tror det. Vis hverandre litt mer omsorg. Smil til et medmenneske du møter. Kanskje er det akkurat ditt smil som gjør at hverdagen blir litt bedre for den du møter. Vær litt raus og ydmyk ovenfor andre mennesker.

Uansett, jeg vil bare takke så godt jeg kan for alle tilbakemeldingene, og ønsker alt godt for alle sammen❤️

 

Vesla kom hjem etter tre uker pappa-tid i går.

Siden mamma’n har vært på ferie alene og på Parken festival, kjentes det ikke så galt ut at hun var så lenge borte, men det var veldig godt å få henne hjem. Jeg fikk et nydelig armbånd med Livets tre da hun kom hjem, og jeg ble veldig glad for det. Vi har ikke før entret bilen på flyplassen, før hun spurte om vi kunne dra til storesøster og besøke tantebarna. Det gjorde vi selvsagt og fikk servert en nydelig middag der. Etterpå dro vi hjem og Vesla koste seg med feriegavene jeg hadde kjøpt til henne. Litt klær, litt godis, litt skoleting, pynt til rommet og litt sminke. Begynner man i 6. klasse må man ha sminke selv om det er bannlyst å bruke sminke på skolen.

Tenk at den lille uro-kråka mi begynner i 6. klasse? Det er så merkelig at tiden går så fort og jeg får så store barn når jeg er så ung?? I dag begynner skolen her oppe, og Vesla og Mimmi-ungen begynner på samme skole. Skolen er helt ny og ser utrolig flott ut på utsiden. Tenker det blir stas for ungene å få ta den i bruk. Vesla gledet seg i så fall veldig mye til å komme tilbake til skolen.

Storesøster er en racer på å ta gode bilder, og sendte meg bilde av god-jenta 1.skoledag😍

Jeg gleder meg til å høre hvordan første skoledag har vært når vi kommer hjem. Sikkert ikke vanskelig å finne fem fine ting som har hendt denne dagen. I ettermiddag skal vi dra å bytte skolesekken som jeg kjøpte til henne. Den var en tanke for stor. Vi skal også bytte skolegenseren. Den var en tanke for liten. Snålt så ujevnt den ungen vokser altså…🙃

Nå sitter jeg å venter på å få servert egg og bacon. Dagen-derpå etter ei herlig Parken-helg i musikkens tegn. Her ha vi hatt det helt nydelig. I tillegg til festivalen, har det vært tid til egenpleie, vorspiel, nach, ut på byen og det viktigste, vært tid til å være med venner. Livet har bydd på det beste disse dagene. ❤️

Takk alle sammen, sees i Parken 2020!

Ingen tvil om at det var mye bra musikk i Bodø i går. Regnet gjorde at vi ikke dro før RY X. Det var bra musikk, men jeg hørte nesten ikke noe! Det var trist.. Så kom Madrugada.. ❤️

Parken leverer sier bare jeg!!!

Etterpå gikk vi en tur på byen som avslutning på kvelden. Åhh, så godt det var å komme seg i seng da vi kom tilbake.

I dag skal vi være tidlig på plass for det er mye musikk som vi vil ha med oss.

Vi har sovet til klokka 11.30 og stod opp å fikk i oss frokost. Denne frokosten er tradisjon dag to i Parken..

Det var deilig å komme hjem til guttene. Huset var strøkent, og de to skattene virket nesten glad for å se meg igjen. Bare nesten for hjemkomsten min ødela visst for yngstemann sin date.

I morgen er det Parken-festival. Jeg og min partner in crime skal campe hos mor og far mens de er på hytta. Hjemme-alene-fest i alder av 48 år altså.. 😂 Jeg må finne frem noe stasj, for litt fjong må man jo være. Så må vi ha litt god mat og drikke, for her snakker vi skikkelig jente-helg. Egentlig vet jeg ikke hvor jeg skal begynne som vanlig.

Jeg fikk opp et fantastisk minne om Vesla i dag, og siden jeg savner henne litt deler jeg med dere.

Etter en forferdelig shoppingrunde med Vesla og Mimmi-ungen gikk jeg sliten og motløs til bilen… Med uhyggelige smerter i visakortet, hveste jeg gjennom sammenbitte tenner: “Det å handle med deg Vesla, er et sant mareritt!” “Pjuh” kom det resolutt, “Så lenge det er et mareritt, er det ikke på ekte!” 😏

i morgen drar jeg hjem. Det er altså siste kveld i Alanya. Byen jeg har hatt så blandet følelser for siste årene. Nå forlater jeg plassen jeg fikk tatt tilbake den siste brikken jeg manglet i meg selv. Der jeg ble knust, men også der jeg ble hel igjen.

Alanya er så masse. Alle som har vært her har sin historie. Jeg har fortalt min..

Månen holder meg med selskap mens jeg nyter en mojito før jeg skal dra på shopping med en venninne og hennes skjønne datter. Ferien som jeg gruet meg litt for at skulle bli ensom, ble alt annet.

Jeg har feiret litt i dag. Gitt meg selv en premie  for å utfordre meg selv. Ha gått utenfor komfortsonen så til de grader. Men jeg har også utfordret min egen redsel og engstelse. Jeg er ikke redd! «Veni, Vidi, Vici» Jeg kom, jeg så, jeg vant!

Jeg bestemte meg for å vinne og det har jeg gjort. Jeg har vunnet min kamp, da måtte jeg ha mitt totem. Mitt eget monument over hva jeg har lagt bak meg.

To år er gått.

Det var vært to turbulente år for meg. Ikke for at livet var så vanskelig hele tiden, men i begynnelsen kom nedturene så ofte. Livet var kaotisk, og jeg brukte mye tid på å være nede.

Jeg måtte lære meg å roe ned, og ikke ha det så travelt med å være tilbake på topp hele tiden. Faktisk måtte jeg tillate meg å være nedstemt for en kortere periode. Slippe ut litt steam for meg selv. En teknikk jeg fant for meg, var å finne ut hva som fikk meg opp igjen når jeg hadde hatt en nedtur. Når nedturene kom, begynte jeg å planlegge oppturene. Kopiere det som funket for meg.

Etterhvert går det lengre og lengre tid mellom nedturene. Det føles som en seier for hver milepæl uten nedturer. Derfor blir jeg ofte skuffet over meg selv når de kommer.

Nei, jeg er ikke noe bedre på å snakke om det som har hendt, men jeg bærer det ikke lengre som en byrde. Livet serverte meg dritt, jeg måtte finne en måte å kvitte meg med byrden av det.

Forholdet døde ut.. 💔 Det ville sikkert gjort det likevel, men for meg kjennes det som den vanskeligste prisen å betale. Hele hendelsen er det såre punktet vi ikke kom oss forbi. Mye av årsaken er fordi jeg er en lukket person som måtte jobbe meg gjennom alt alene. Han ble holdt utenfor når det var som mørkest. Kanskje akkurat på de områdene han kunne vært den beste støtten for meg, og ønsket å være det. Likevel er jeg utrolig takknemlig for at han sto i det i ett og et halvt år etterpå. Jeg var overhode ikke enkel å ha med å gjøre til tider…

Jeg er sterkere enn jeg trodde. Jeg er roligere enn jeg trodde. Jeg er klokere enn jeg trodde. Jeg er tryggere enn jeg trodde. Jeg er mer tålmodig enn jeg trodde. Jeg liker meg selv bedre enn jeg trodde.

Jeg vil aldri la det som hendte definere meg som menneske. Det skal være måten jeg reiste meg på igjen. Måten jeg går videre på. Det er meg!

Jeg er ikke et offer for det som hendte, jeg velger å tenke på det som at jeg har styrke nok til å bære en slik byrde uten å la det knekke meg fullstendig.

Den mannen tok pengene og kroppen min, men han kunne aldri slå meg. Det skal jeg bevise gjennom å leve livet mitt, og være lykkelig i kraft av meg selv.

 

Da vi landet i Bodø var vi alle skrekkelig slitne. Jeg ville bare hjem. Nå skulle jeg legge alt bak meg og få livet mitt back on track. Alt skulle legges bort, og glemmes. Dagen gikk med på å pakke ut å vaske tøy, jeg holdt meg opptatt så jeg slapp å tenke. En av venninne kom innom, for hun hadde vært så bekymret fordi jeg ikke svarte på meldinger eller telefon. Vi tok en kaffe og jeg begynte å fortelle litt fra turen. Plutselig rant hele historien ut av meg, i så fall det jeg husket. Jeg pratet og pratet og pratet.

Jeg skjønte at jeg måtte snakke med de store barna også. At Vesla kanskje måtte ha noen å prate med om hun var engstelig eller redd. De store ungene tok det fint. Ble stille og sa vel egentlig ikke så mye. Det var likevel godt å se at de forstod at ikke alt var helt bra.

Hele natten lå jeg søvnløs, og jeg skjønte at jeg måtte til lege. En ting var det jeg hadde fått i drinken, en annen ting var eventuelle andre følger. Blåflekkene var blitt svake, men fortsatt vitnet de om hva som hadde hendt.

Jeg hadde med meg venninnen som kom på besøk, da jeg dro til legen. Ville ikke dra alene, visste at jeg hadde trukket meg om jeg var alene. Hun var en fantastisk støtte ❤️

Jeg har hatt fastlege fra jeg flyttet hit. Ikke at jeg har vært der så mye, men i løpet av 25 år har jeg rukket å få en god relasjon til han. Det var helt riktig å starte der. Han er en rolig og fornuftig lege, og han hadde forståelse for at jeg ikke fikset å bli tatt i. Undersøkelser var ikke aktuelt for meg i den tilstanden jeg var i. Hele muren jeg hadde bygget opp i løpet av ferien raste som et korthus. Det ble en lang time og jeg fikk tilbud om traume psykolog. Jeg lurte på om han trodde det var noe for meg med tanke på at jeg bruker skrekkelig lang tid på å åpne meg for noen som helst. Vi ble enige om at det var bedre for meg å ha timer hos han hver uke. Jeg ble sykemeldt noen uker, og han tok urinprøve og endel blodprøver. Så kunne jeg dra hjem.

Den neste måneden husker jeg ikke så mye av. Jeg føler at jeg bare sov og sov. Timene hos legen hjalp meg å sette ting i perspektiv. Ga meg mange ting å tenke over.

Hans teori var at jeg hadde fått i meg rohypnol, og jeg ble fortalt at det ikke var sikkert jeg ville komme til å huske noe mer. Det var det vanskelig for meg å forsone meg med. Jeg ville huske. Jeg hadde så lyst å få et minne av at jeg sa at dette ville jeg ikke, at jeg hadde sagt at dette var mot min vilje.

Legen satte det i et annet perspektiv. Så lenge jeg var ute av stand til å kunne motsette meg noe som helst, så er det et overgrep. Da er det mot min vilje. Om jeg hadde husket, kunne det likevel hende at jeg tilsynelatende hadde gått frivillig, for rohypnol har den effekten. Man blir viljeløs og likegyldig. Likevel mente han at det ikke spilte noen rolle om jeg husket eller ikke.

Samtidig mente han at 16 dager gamle blåflekker som fortsatt var synlige, var neppe frivillig.

Jeg syntes det var vanskelig å snakke. Jeg er ikke så god på å sette ord på ting på direkten. Vil helst tenke gjennom ting først. Grunnen er at jeg er litt redd for å bli tatt med guarden nede.

Legen min ga meg ingen sjanser. Spurte om de vanskelige tingene. Når jeg hadde time hos han, sørget jeg for at jeg kunne dra rett hjem for å sove etterpå. I bilen lå Kleenexen klar.

Sakte men sikkert begynte jeg å våkne igjen. Leste litt nyheter. Se litt på TV. Ikke være så opptatt av meg selv. Det er nok rett å si at tiden jobbet med meg, å jeg begynte å kave meg mot overflaten. Klar til å ta fatt på jobben med å komme meg tilbake til livet.

Livet kommer ikke med bare solskinn, og når man når bunnen så til de grader som jeg føler jeg gjorde, må man regne med litt uvær en stund.