Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det er rette tida i syklusen til å gå stilt i dørene her i huset. Skulle tro ungene har lært etter alle disse årene. Noen dager er det bare å gjøre som de får beskjed om uten å stille spørsmål. Skjer det? Nei! De bare rett og slett drive meg til vanvidd!
Vesla har rotet sitt i HELE huset, og tror visst fortsatt at hele huset er hennes walk-in-closet! Reine og skitne klær i skjønn forening. Nytter ikke bare å bruke et skift om dagen. Neida! Alt må prøves for å se om det passer sammen, og det som ikke er favoritten den dagen, havner på gulvet. Når hun skal ha det er det et ære-være for å finne plagget!
Lille storebror har overdreven tro på min evne til dressur, og tror jeg har så pass kustus på kopper, fat og bestikk sånn at jeg kan beordre det til å tusler inn i oppvask maskinen helt av seg selv. Det virker som han er like forundret hver gang jeg kommenterer at å rydde etter matlaging også innebærer å vaske kjeler og panner.
Store storebror hjelper litt til. Han vasker klær og henger opp, men synes at det er tull å ha tøyet i skap. Det blir jo tatt ut igjen med en gang det skal brukes. Derfor henger det på snora eller ligger i stolen klar til å brukes. Bare et eneste stort rot.
Vesla har okkupert rommet mitt, og det ser ut som et lynnedslag der inne. Klær utover hele gulvet, og mat rester på nettbordet.
JEG BLIR GAL!!! HVOR ER VASKEHJELPEN MIN???
I kveld skulle jeg ønske jeg bare kunne tatt på meg tøff-trusa og gått ut og være litt Nemi. Gå på bar og ta en shot! Være kul og urban! Ikke være mamma, bare være Nemi. Litt fandenivoldsk og pyton! Det hadde vært noe!
Jeg raslet litt med sabelen til Vesla over rotet hennes, og da hun tok opp klærne som lå utover i stua mumlet hun bare stille: “Åhh, sånn der dag igjen!”
De som kjenner til oss, Vesla og meg, vet at Vesla ofte blir syk. Det er få utrolig kjedelig for henne. Bare noen dager på skolen så er det på’n igjen. I dag da jeg kom hjem var det nok med et blikk på henne for å konstatere at noe ikke stemte. Hun var rød i ansiktet og matt i blikket. Jeg kjente på henne og hun var varm og sa hun hadde vondt i halsen. Da var det bare å dra å kjøpe is og halspastiller.
Vi sovnet på sofaen begge to. Jeg er litt i manko på søvn selv om det begynner å gå bedre med å sove på natta. I følge fitbiten har jeg sovet 27 timer på natta siste uken, og det er nesten 4 timer i snitt, så da blir det en time nå og da på sofaen.
Etter en liten powernap på en time, fikk vi i oss litt ovnsbakt laks, og formen var stigende på oss begge. Ute var det 24 varmegrader klokka 18.00, så vi fant ut at vi skulle kjøre en liten tur til et vennepar. Det å ta med ei pjuskete jente dit, er helt ok. Der får hun sove på sofaen om hun vil, og blir behandlet som ei prinsesse. I dag ble det is og kos.
Det gikk likevel ikke lenge før hun ville dra hjem, og åtte var hun i seng.
Mammaen har en sånn spekulerer-på-fremtiden-kveld, så da er det litt vanskelig å bli trøtt. Det er så mye som er uklart i livet mitt akkurat nå, også er det endel muligheter som har åpnet seg. Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til. I forhold til når mine foreldre var på min alder, er verden blitt så mye mindre, og mulighetene så mange flere. Den som hadde hatt en glasskule å se i, fått svarene man trengte for å gjøre de smarte, kloke valgene for fremtiden… Så lenge vi ikke vet hva som kommer med morgendagen, må vi gjøre det beste ut av dagen i dag. 💖
Nei, dette går ikke. Jeg må få ut litt energi av kroppen, så nå er det bare å få på noe lett tøy og komme seg ut å gå en tur. Storebror er hjemme, så da er Vesla i de beste hender. Snakkes mer i morgen!
Da ble jeg for høy på meg selv, og ikke sulten nok på suksess. Åpenbart var jeg sulten på andre ting, for jeg har IKKE gått ned noe særlig i vekt. Svaret er uhyre enkelt. Kalori-inntak i uka er 13 670, og forbrenningen i samme periode er 15 129. Hvis ett kilo er ca 7000 kalorier, tilsvarer det en nedgang på 208 gram… Vekta viste en nedgang på 200 gram!
Nytter ikke å lure seg selv når tallenes tale er så klar. Hater å alltid ha rett når det gjelder slike ting, btw!
OK Bærta! Da blir det å styrke meg selv på bevisstgjøring. Her må det økt fokus på hvorfor det ikke gikk som det skulle, for å fokusere på what not to do again!
Jeg har vært ute å spist lunsj to ganger uka som gikk, middag en gang, og feiret en bursdag der jeg spiste mye sjokolade, men ikke en gang gått litt ekstra for å bøte på. Faktisk har jeg ikke vært ute å gått en eneste gang denne uka.. Det betyr at rumpa MÅ ut av sofaen! Aktivitet må til for å øke forbrenningen. Tilbake til å strekke på beina gjennom hele dagen.
Jeg har ikke drukket mer enn 4 liter vann denne uka, og det er 6,5 liter mindre enn det jeg har som mål. Ergo! Lim vannflaska til handa mi!! Faktisk har det vært drukket mer cola zero enn vann. Fy på lanken til meg!
Shotten min har nesten ikke vært rørt fordi jeg har gått litt lei, men nå skal det drikkes! Jeg vet jo at det hever energinivået betraktelig, som igjen gjør at det er lettere å få rumpa opp av stolen.
Jeg har spist i snitt tre måltid hver dag, det sier seg selv at det da har vært større måltid og jeg har rukket å bli sulten i mellom måltidene, noe jeg ikke skal for å holde en jevn forbrenning.
Strategien er klar! Det er tilbake til alarm på telefonen for å huske at jeg skal spise og drikke vann. Alarm på fitbiten om at jeg på shake stumpen litt oftere. Ha små mellom-måltider i veska, og frem med excel-arket igjen! Shotten skal ned, koste hva det koste vil. En liten nedtur, men jeg gir meg ikke! Nå går jeg på med krum hals!!
Uke 1/10 og 200 gram er ikke det aller verste, men jeg kan MYE bedre enn dette, så nå er det bare å peise på! Hvis ikke må det utstedes skriftlig advarsel TIL administrasjonssjefen.
I fare for å bannes i kirka, velger jeg å kommentere oppslaget i Dagbladet 27/8-19 der psykologspesialist og daglig leder for Klinikk for krisepsykologi i Bergen, Heidi Wittrup Djup uttaler at “Det er vår moralske og juridiske forpliktelse å hjelpe barna.” Med dette fordømmer hun statens standpunkt om å hjelpe IS barna til å komme hjem, uten at mødrene får komme hjem for å straffeforfølges her. I denne spesifikke saken er det en alvorlig syk 4 åring som må til Norge for å få hjelp. Jeg synes det er helt grusomt å tenke på at dette lille barnet ikke får den medisinske hjelpen han trenger, men jeg kan ikke uten videre si meg enig i Wittrup Djups uttalelser.
Mor er mistenkt for deltakelse i terrorgruppa IS, og de kurdiske selvstyremyndighetene nordøst i Syria ønsker å straffeforfølge henne der. De åpner for å sende barnet til Norge, men ikke mor. Mor ønsker å returnere til Norge og straffeforfølges her. Hun har jo ikke begått terrorhandlinger her, så hvorfor skal det norske rettsvesenet belastes med en sak som ikke har funnet sted på norsk jord? Hvis noen utlendinger hadde kommet til Norge og utført terrorhandlinger her, ville vi da ha sendt de til et annet land for å straffeforfølges der?
Så uttaler Wittrup: “Barna må evakueres sammen med mor. Det er barnas grunnleggende rettigheter som skal veie tyngst. Det er vår moralske og juridiske forpliktelse å hjelpe barna, sier hun.” Mor har tatt et valg om å tilslutte seg IS. Hun har vist utrolig dårlig dømmekraft, og på denne måten satt sitt barn i livsfare. Dersom en mor eller far utsetter sitt barn for slike traumer her i Norge, får de ikke lengre ha omsorgen for barnet. De er uskikket til å ivareta barnet ut fra barnets beste. Hva er forskjellen mellom IS moren og en forelder i Norge? Hvorfor er hun så mye viktigere å ivareta enn foreldre som har utsatt barna for omsorgssvikt i Norge? Uansett er det mor og ikke Staten Norge som har satt barnet i denne situasjonen.
Så gjør jo jeg meg noen tanker som forutsetter at mor er skyldig i beskyldningene som er fremsatt. Hvis det er så, hva med ofrene? Hva med de uskyldige som har måtte lide for terrorhandlingene til IS medlemmene? Hva med barna som ikke lengre har noen foreldre som kan skjerme de fordi de er drept av terrorhandlingene? Hva med alle de barna som har vært utsatt for vold og overgrep i IS navn? Hvordan Wittrup Djup, rettferdiggjør vi at vi henter ut en kvinne som er mistenkt for disse handlingene. “Beklager at du har sett mor og far bli drept foran øynene dine, men vi kan ikke la denne damen ta straffen sin fordi hun må til Norge å være støtte for sitt syke barn?” Psykologspesialist og leder av norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg Reidar Hjermann uttaler i reportasjen at det er fryktelig brutalt å ta fra barnet den eneste tryggheten han kjenner til. Si det til de barna som står foreldreløse i et land der de ikke har noen rettigheter eller sosial trygghet, fordi IS har drept foreldrene deres. De kommer nok til å tenke på Norge som et rettferdig land som fordømmer terror. Tror dere egentlig det?
Nei, sorry Wittrup Djup og Hjermann, jeg er ikke enig. Det er ikke mer riktig å legge hånden over denne kvinnen fordi hennes sønn er alvorlig syk. Beklager, men jeg hevder at hun må ta konsekvensene av sin dårlige dømmekraft. Hun må betale prisen for sin egen dumskap. Sønnen har mulighet for å komme til Norge, men ikke mor. Elsker hun sønnen sin, lar hun han dra mens hun blir igjen å renvasker seg eller tar sin straff. Som Hjermann sier: “Vi må få barna hjem sammen med mor, så håndterer vi dette her hjemme, med barnevern, helsevesen og rettssystemet.” Ja, så hvis barnevernet skiller mor og barn i Norge er det greit, men hvis de kurdiske selvstyremyndighetene nordøst i Syria ønsker å splitte mor og barn er det ikke greit? Jeg skjønner at jeg intet skjønner..
Men la det være helt klart! Sønnen er et offer i denne konflikten, men det er morens handlinger som har satt han i denne situasjonen. Ikke den norske stat. Skulle jeg uttalt meg isolert på bakgrunn av gutten, hadde jeg ønsket at staten skulle snudd hver en sten for å få de hjem.
Men det er flere ofre her, og også de må få sin oppreisning i form av at de skyldige i terrorhandlingene må bli stilt til ansvar for sine handlinger. Jeg fordømmer terror uansett etnisitet og nasjonalitet, og håper de som utfører slike handlinger må stå til ansvar for sine handlinger. Så beklager om jeg virker inhuman og horribel, men jeg håper moren lar den lille gutten komme til Norge for å få hjelp, men jeg er enig i standpunktet om at hun må bli igjen å ta sin straff.
I denne saken er det bare tapere, men jeg håper av hele mitt hjerte at man finner en utvei, enten det blir den ene eller den andre løsningen. Jeg er utrolig glad det ikke er jeg som skal ta den endelige avgjørelsen for jeg tror det blir galt uansett hvilken løsning man går for.
Det som ikke gjør meg godt, prøver jeg å legge til siden. Det være seg dårlige erfaringen og opplevelser, også tankespill som ikke har verdi nok til å se dagens lys. Jeg tar med meg det jeg skal lære av det, og kaster resten i min imaginære søppelkasse.
Det jeg skal lære av erfaringer prøver jeg å ta vare på og huske. Lokalisere mine egne kritiske suksessfaktorer slik at jeg kan bruke disse bevisst neste gang. Ikke gjøre samme feilen to ganger. Shame on you if you fool me once, shame on me if you fool me twice.
Så er det minnebanken min da.. Den kontoen jeg definitivt prioriterer å spare på. Den skal sikre meg en rik alderdom. Riktignok ikke i penger og rikdom, men på gode erfaringer og minner som jeg kan se tilbake på og smile av når alderdommen kommer krypende.
Stormen er vill. Bølgene slår rasende opp mot steinene i vannkanten Det fråder som et inferno. Sinte, hvite bølger som piskes opp igjen og igjen og igjen…
For så å bli til små skvulp i vannkanten For så å bli stille Blikkstille Men bare en liten stund. Ingen ting vitner om kreftene som nettopp var i sving.
Som din storm Ditt ville sinne og raseri. Sorgen over å ikke forstå Ikke bli forstått Du vil bare rope og slå, kaste alt rundt deg, vil ikke stoppe..
I dag er det skikkelig dritt-vær-mandag. Det passer bra, for været står i stil til energinivået i kroppen min. Jeg hadde en brå-våkning med forsovelse, etter nok en våkenatt. Det er litt tungt på sånne dager, men de går jo over etterhvert. Tre og en halv time søvn er i minste laget, så jeg var glad jeg hadde mye å gjøre når jeg kom hjem. Vesla skulle på håndballtrening og kor, og mimmi-ungene skulle komme å være her til mammaen var ferdig på jobb.
Mimmi-ungen hadde migreneanfall da jeg kom fra jobb, Vesla var ikke klar for treningen men Lille-Gull måtte hentes. Jeg dro før Vesla, for hun somlet så lenge at hun bare fikk gå på trening. Lille-Gull gjorde meg i godt humør. Hva er vel deiligere enn å gå med en nysgjerrig liten gutt på ett og et halvt år? Han studerte grøftene. Plasket i alle sølepyttene. Kjente på blomster og steiner. Det var så mye å utforske. Han pludret i vei som bare Lille-Gull kan. Selvsagt brukte vi det dobbelte av den tiden vi skulle, men det var verdt det.
Vel hjemme måtte mimmi-ungen få paracet, og så var det å mekke litt middag. Selvsagt fikk jenta paraceten for sent, så da ble det oppkast med påfølgende vasking. Stakkars lille pia mi. Hun ble lagt på sofaen med klut på panna. Midt i det hele kom Vesla hjem etter trening. Sulten og full av energi. Det var spising og mating, bleieskift og rydding.
Endelig kom storesøster og hentet de to skjønne bonusene mine, og jeg kunne sette meg ned. Jeg skulle bare blunke litt da de var dratt. Det var IKKE lurt, for midt i det hele kom en laaang blink. Resultatet er at jeg endte opp på lading i en time. Ikke spesielt heldig når jeg vet at det ikke skal mer til før jeg ligger å er søvnløs på Tverlandet… Også er det bare mandag. Det kan tyde på at det blir en lang uke..
Etter litt sofa-slit dro jeg til noen venner å så Glimt kampen. O’ hoi! Vet dere forresten hvem som leder i eliteserien? The one and only: BODØ GLIMT! Tram ti dam! De vant 4-0 over Vålerenga i dag! BODØ GLIMT FØRR EVIG, MER! MER! MER! 💛🖤💛🖤💛🖤⚽️
Ble altså ikke så verst kveld likevel! Kan faktisk ende opp med å bli ei bra uke det her!
Her hvor vi bor er det akkurat bygget en ny skole. Den erstatter to gamle slitte skoler.
Den nye skolen er utrolig flott, og denne uken hadde de offisiell åpning av skolen. Hele nærmiljøet var invitert til åpen skole med påfølgende konsert av elevene. Det var en herlig stund.
Det beste kom likevel nå i helga. Jeg må kjøre forbi skolen hver gang jeg drar noen steder, og HVER gang jeg har passert i helga, har det vært så utrolig mange mennesker der. På dagen var det masse familiefolk med små barn som var samlet. Barna lekte og de voksne satt rundt omkring å snakket eller fulgte med sine håpefulle. I ettermiddag var det skolebarn i type småskole-alder som var der å lekte, og i kveld var det de som var litt eldre.
Det ser ut til at de fantastisk flotte ute-arealene tiltrekker små og store i nærmiljøet, og jeg håper det blir et levende miljø på skolen. Et naturlig samlingspunkt for små og store. Akkurat det vi manglet her vi bor.
Heldige oss som har fått en så flott oppgradering!
Det er forskjell på å ha frihet til å bestemme fritt over eget liv, og det å tillate andre å bestemme fritt over sitt eget liv. Det har jeg fått føle skikkelig på kroppen de siste årene.
Dersom man gjør valg som er adekvate i forhold til hva allmennheten synes er normale, har vi frihet til å gjøre som vi vil. Dersom valgene er utenfor boksen, blir også tonen fra omverden straks en annen.
Jeg som er en dame på 48 år, fraskilt fembarns-mor, er forventet å finne en trygg og traust mann, dersom jeg skal dele livet med noen. Det er uavhengig av hva jeg søker, savner og drømmer om. Går jeg utenfor disse normene som er satt opp for meg, har jeg i større grad satt meg i en posisjon som tilsier at andre kan synes og mene hva de vil om hva jeg gjør med livet mitt. Helt klart at enkelte synes det er på sin plass å fortelle meg at jeg nå er utenfor boksen. Det må jeg finne meg i når jeg tar så tullete valg. Tenk å være så fjottete? Finne seg en yngre mann, som attpåtil er kurder? Seriøst! Det må jo ha klikket fullstendig for henne. Sikkert bare penger han er ute etter! Eller så vil han bare komme til Norge for å få oppholdstillatelse, også forlate henne. Hun er bare så utrolig naiv!!!
Det er bare en brøkdel av hva jeg fikk høre fra de få som faktisk visste noe som helst. Nå tar ikke jeg dette så veldig ille opp, men jeg gjør meg noen tenker om det likevel og føler vel litt for å forsvare meg.
Aldersforskjell og etnisitet kan jeg vanskelig gjøre noe med, men som enslig forsørger med hus og hjem, kan jeg avkrefte at det var pengene mine han ville ha. I så fall ble han jævlig lurt, for der er det ikke mye å hente. Etter tre år er han nok smertelig klar over det.. Det verste er at jeg har dømt andre på samme måten selv. Ristet på hodet og lurt på hva i all verden vedkommende tenkte med. I tillegg tenkte jeg alt dette selv da jeg traff han. Jeg har dømt oss nord og ned så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Likevel er vi her fortsatt etter tre år. Vi har nok fått noen sverdslag for baugen, men ikke verre enn at vi har funnet ut av det.
Om jeg gjør et valg som kjennes helt rett ut for meg selv, men er utenfor boksen i forhold til det som er den generelle oppfattelsen, skal jeg da være nødt å forsvare mine valg for alle andre? Det er jo ikke slik at jeg spør venner og bekjente som har funnet seg en ny kjæreste om de er riktig rette og egentlig vet hva de holder på med. I mitt hode er det respektløst og uhøflig. Rett og slett frekt!
Derfor valgte jeg å gå under radaren i lang tid. Jeg frontet ikke mitt forhold offentlig, fordi jeg syntes det var bygget på et så skjørt grunnlag og med altfor vanskelige betingelser. Jeg valgte å si jeg var singel, men ikke interessert i å treffe noen. Sa jeg trivdes mest i mitt eget selskap. Ikke fordi jeg ikke kunne stå inne for det, men fordi jeg visste at det kom til å bli vanskelig nok uten andres synsing og meninger. Det startet ved en tilfeldighet, og jeg hadde i utgangspunktet ingen intensjoner om å la det utvikle seg. Det var nettopp på bakgrunn av alt jeg har hørt om å finne seg en yngre tyrkisk mann som kun er ute etter penger, oppholdstillatelse og kjører samme gamet med flere kvinner på samme tid. Etter tre år, men med et halvt år opphold i mellom, er det fortsatt vanskelig, men forholdet er ikke så skjørt lengre. Vi har konstatert at det tåler en real gjennomgang med krangel og uenighet.
Når jeg går ut offentlig med dette er det egentlig for å sende et sleivspark tilbake til alle de som hadde en mening om hvor dum jeg har vært, og hvor lite jeg har hatt igjen for dette. Hvor useriøst alt virker. Gå noen mil i mine sko, så kan du uttale deg. Ikke gå i dine egne sko og døm meg ut fra ditt liv, for det passer ikke til den stien jeg har gått!
Hva som skjer videre er vanskelig å si. Vi har vært gjennom en del utfordringer, og jeg er fortsatt der at jeg synes det er på sin plass å ta en dag av gangen. Jeg har nemlig ikke evnene til å forutse hva morgendagen bringer…
Arvingen ønsket seg Oreo-kake når han skulle feires. Det er helt uproblematisk for en mamma av mitt kaliber. Eneste forutsetningen var at jeg hadde alt som skulle til, så jeg dro for å handle det jeg trengte i går siden butikken er stengt i dag.
Første utfordringen var når jeg hadde kjøpt en pakke kjeks for lite. Etter å ha sjekket bensinstasjonen og alt av venner i umiddelbar nærhet kapitulerte jeg og koblet inn de små grå. Jaja.. Da fikk den bli litt mindre kake da.. Shit happends!🥴
Ostekremen ble nyyyydelig, om enn litt mye siden bunnen ble litt liten, men hvem klager vel på litt ekstra krem?
.Så skulle jeg lage sjokolade mousseen. Jahhh.. Lønner seg å kjøpe det da, gjør det ikke? Jeg hadde kjøpt vaniljekrem i stedet. Igjen ble det improvisering. Tok ikke sjansen på å legge ut på nettet at jeg trengte det også, for følte at det faretruende nærmet seg han som kokte suppe på spiker. Løsningen ble en solid dose nugatti i kremen. Utrolig så mye som går an når man bare legger godviljen til. Ser i så fall lekkert ut! I kremen på manglet fortsatt kjeks da. Det løste jeg ved å hakke opp melkerull med oreo og ha den i kremen og litt på toppen. Prikken over i-en er sjokoladesausen til decor! Smashing rett og slett!
Det slår aldri feil! Jeg mangler alltid noe når jeg skal bake, for handlelister det er for pyser!
Den ser tilforlatelig lekker ut, og smaker sikkert enda bedre. Kommer ikke til å fortelle NOEN hva som egentlig er i kaka 😂Så nå kan gjestene bare komme! Jeg skal bare rydde litt først…🥴