Til tross for noen suspekte erfaringer med banditter på nettet, så tenker jeg at så lenge jeg har vett til å bruke hodet i tillegg til hjertet er det ikke så farlig inne på nettet. Det som er farlig er i virkelighetens verden. Det synes jeg er mye mer skremmende.
Det å møte noen som man liksom skal ha kjemi med, er ikke det enkleste å finne. Jeg har jo forsøkt, men har aldri møtt den ene som jeg tenker at jeg vil være sammen med over tid. Jeg bruker å tøyse med at jeg kan finne tusen det kan være interessant å gå til sengs med, men det hjelper lite når jeg ikke finner den ene jeg har lyst å våkne opp med. Nei, så får jeg være fri da!
Jeg var sammen med en mann i godt over to år. Et veldig vanskelig og komplisert forhold ut fra flere faktorer. Det gikk så langt at jeg tenkte at dette kunne jeg leve med resten av livet, til tross for at det var masse hindringer i veien. Vi var dessverre så i utakt at når jeg var klar for det, har jeg ikke lengre et valg i hans liv, bare en mulighet. Det kunne ikke jeg leve med. Jeg vil ikke ha et liv der jeg bare er en mulighet for min partner. Jeg vil også være den ene som det er verdt å våkne opp med.
Jeg vil også ha happily ever after. Ikke det at jeg tenker at hvis man møter en partner som er den helt store kjærligheten, så er alle problemene løst, men da har man den ene i livet som man vil dele alt med. Men for meg handler det ikke bare om å finne en jeg kan elske og være glad i, men å finne en som kan leve med meg over tid. Og det er vel heller en større utfordring, for jo lengre jeg bor alene, jo mer spesiell blir jeg og verre kriterier setter jeg.
Nei, jeg tenker jeg er lykkelig i kraft av meg selv! Jeg savner han andre som jeg så et potensiale i, og vil vel egentlig ikke treffe noen nye ennå. Hverken å gå til sengs med, eller våkne opp med. Kanskje jeg bare er blitt gammel og sær, men jeg vil ha den ene som betyr noe, ikke alle de andre..
<33