Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det er ikke noe galt å være mamma blogger. Tvert i mot, men med det kommet det også et ansvar. Da tenker jeg på selve budskapet og hvordan man velger å fremstille barn og familie på bloggen. Jeg har som kjent harselert med begrepet, men da ut fra det imaget denne gruppen bloggere stod for en tid tilbake siden. En utskjelt gruppe, og jammen ta ble jeg ikke en del av denne gruppen selv. Jeg ville være en motvekt til det som for meg stod som absurde og urealistiske familieidyll i forhold til slik jeg opplevde det. Det skulle være en blogg som viser at å være foreldre er glede, sorg, stolthet, forbannelse, irritasjon, utfordrende, vanskelig, fantastisk, kjærlighet og ikke minst, økonomisk ødeleggende.
Da er det stas å bli nominert og ikke minst å vinne en Gryxen for innsatsen. Tusen takk for de og takk for initiativet til prisen Gryende. Det gjør meg stolt og glad! Nei, det er ikke Vixen, men Gryxen er mye gjevere! Dette er en rein bloggpris, og ikke en influenser pris. Her høster man bare heder og ære, og det lever jeg lenge på! Når jeg i tillegg var nominert sammen med mange flere flotte og store bloggere, blir jeg ekstra glad.
Og om noen skulle tenke på dette som et innlegg som er ironisk ment, så kan jeg forsikre at dette er ektefølt stolthet, så nok en gang; Tusen takk ❤️
Ja, nå er det noen timer igjen av avstemmingen på hvem som blir årets vinner av den gjeve Gryxen-prisen, som årets mamma- eller pappa blogger. Hvem skulle tro det når bloggen ble opprettet nærmest som satire?
Som fembarnsmor, alenemamma, i fulltidsjobb og med aktive unger som krevde oppfølging med skole og fritidsaktiviteter, føltes mange av innleggene til de store influenserne på den tiden, som et regelrett hån mot oss som lever i realitetens verden. Det glansbildet som ble vist frem, har utrolig lite med den virkeligheten jeg levde i. Litt ironisk valgte jeg å kalle bloggen for Livet med Vesla, fordi jeg planla at jeg skulle fremstå som mamma’n til Vesla… Get my point?
Anyways! Her står jeg å er nominert til akkurat den prisen jeg agiterte så masse mot. Ironisk! Men siden Gryxen-prisen henger så høyt hos meg, må jeg bare bøye meg for merkelappen jeg har fått!
Lille Luxi fikk ikke et tilfeldig valgt navn. Pappaen min sa hun burde hete det, og jeg ville selvsagt vite hvorfor jeg skulle navne henne med det. Etter å ha fått historien hadde jeg ingen tvil i min sjel. Valpen skal hete Luxi, i alle fall så lenge hun bor her.
Pappa var bare liten guttunge under krigen. Han vokste opp på øya Loppa, men de forlot hjemstedet mens krigen pågikk. En dag han var utenfor huset de holdt til i, kom det en tysk soldat med en schafer tispe i band. Pappa syntes den var kjempefin, og den tyske soldaten sa han kunne få en av valpene hennes, hvis han fikk lov hjemme. Han måtte bare vente til de var store nok til å forlate mammaen sin. Han fikk tillatelse fra farfar, og gikk jublende ut til den tyske soldaten. Etter en stund kom valpen hjem til han. Det var en liten tispe. Hun fikk navnet Luxi.
Luxi ble et kjært familiemedlem, og de var alle svært glad i henne. Pappa som var eldst, gikk hver dag sammen med farfar og Luxi for å hente litt melk på en nabogård. Akkurat da var den ene onkelen min spedbarn og han måtte ha litt ekstra. På turene lærte farfar Luxi å bære den lille bøtta, først frem til gården, så tilbake med melk i. Til slutt kunne hunden veien frem og tilbake alene. Når den vesle onkelen min begynte å gå, var har veldig fascinert av havet og ville ned dit hele tiden. Pappa og tante fikk i oppdrag å passe på han, men han var en kjapp krabat Da lærte farfar Luxi å bite seg fast i jakken hans, og dra han bort derfra. Hun var nesten hunde-barnepiken i Peter Pan. Alle var så glad i henne.
På slutten av krigen måtte alle i Finnmark evakueres. Tyskerne ville ha de bort. De måtte pakke sammen det lille de hadde, for de skulle hentes med båt. På spørsmål om hva de skulle gjøre med dyrene, fikk de beskjed om å levne eller drepe dem. Farfar mente at hunden fikk de vel ta med deg, men det fikk de ikke. De kunne ikke levne henne alene, for de visste ikke hvor lenge de ble borte. Kanskje ville hun sulte- eller fryse ihjel. Det hadde de ikke hjerte til. Farfar hadde gjemt alt av våpen slik at tyskerne ikke skulle finne det, og sa han ikke kunne avlive hunden, og om tyskerne kunne gjøre det, men de sløste ikke bort ammunisjon på en hund. Farfar fikk slengt en striesekk og en øks bort til seg. Han fikk gjøre det selv..
Selv om pappa bare var seks år da krigen endte, husker han det godt. Han husker at det var en båt med metallskrog som hentet dem. Båten het Solgløtt, og han husker at det første han så da han kom ombord , var masse mennesker, og at mange hadde fått med seg sine husdyr…
Vår Luxi fikk sitt navn etter denne historien. Historien til en ukjent heltinne på fire bein fra andre verdenskrig, men vi håper vår Luxi lider en bedre skjebne.
Tre av fem barn har alltid klart å la julegavene være i fred frem til jul, men de to minste, altså Snuppa og Vesla, de har alltid vært utrolig nysgjerrige. Der har det vært om å gjøre å gjømme de så godt at de ikke finner dem, eller rett og slett ikke kjøpe de før i siste sekund. Adventskalenderen har sjelden overlevd helt frem til jul. Men det er da jammen ta ikke bare jentene som er nysgjerrige her i huset! «Skal tro hvem den pakken er til?» Joda Monty, den er til deg. Det bare spørs om den lukter litt spennende for den firbeinte? Han har snust rundt den hele kvelden. Hos oss får også hundene julegaver. Det kan være godbiter, leker eller annet utstyr de trenger. For å si det sånn, er det ikke glede å spore hvis vi pakker inn en børste eller en klotang, men er det en godbit derimot…
De to små beibiene får ikke gave. De får ormekur. Kanskje ikke det helt store, men de er for små til noe annet ennå. Egentlig har de fått en liten førjuls-gave. Hvert sitt pledd som de ligger på, og som de skal ha med seg når de drar fra oss. (Huff! Jeg begynner å grue meg allerede!)
Nå er det ikke lenge til Monty skal bli trønder på alvor. Da flytter han i leiligheten med Snuppa. Det er helt sprøtt som han savner henne. Når vi er på FaceTime hopper Monty på fanget mitt og sleiker på telefonen, han uler og stresser når han hører stemmen hennes, mens han ser mot gangdøra. Kanskje hun kommer denne gang? Ingen tvil om at han savner matmoren sin. Så når nyåret kommer drar han altså fra både Daisy og meg.
Bare knappe tre uker etter at Monty har reist, er også valpene gamle nok til å forlate oss. Den brune har alt fått bestemt hvor hans nye hjem skal være, men ikke den sorte tispen. Jeg skal lage en annonse på Finn.no, men jeg kjenner på en skikkelig ulyst mot akkurat det. Hvordan kan man selge noen man er blitt så glad i?
Lille Luxi er den søteste av de søte, og det er ikke noe stress med å selge henne ennå. Hun er så rolig og bedagelig, og en skikkelig liten skatt. Nei, jeg får meg ikke til å lage noen annonse ennå. Hun passer godt inn der hun er, enn så lenge.
Jeg har bokstavlig talt lagt bak meg noen døgn til å spy av. Her snakker vi skikkelig omgangssjuke og en effektiv slankekur! Heldigvis er det over for denne gang, og jeg er forholdsvis mye bedre. Ennå litt dehydrert og sliten, men formen er stigende.
På snappen min popper det opp bilder fra det ene julepyntede hjemmet etter det andre. Vi snakker skikkelig koselige bilder, og det er så jeg kjenner nostalgien slå i mot meg. Det er skikkelig stemningsfulle bilder, og jeg kunne ha nytt det skikkelig, hadde det ikke vært for at DET IKKE ER JUL ENNÅ! Jeg kan få prestasjonsangst av mindre. Eneste plassen jeg får julestemning er på kjøpesenteret, mens jeg tømmer kontoen. “Same procedure as last year, Miss Sophie?” “Same procedure as every year, James!”
Jeg har ikke kommet i gang med juleforberedelsene ennå. Bortsett fra å la visakortet få kjørt seg, men det er stort sett rød glødende hele tiden nå. Anyways! Meningen var å ta et skippertak denne uka, men når mor netter ned, blir ingenting gjort. Vesla har vært opptatt med sitt, og sett sitt snitt til å snike seg unna det meste, så det ser om mulig verre ut enn vanlig! Fy flate!
Jeg hadde planer om å være ferdig med alt i dag, men er altså ikke engang begynt. Heldigvis florerer det av meldinger på Facebook at det bare er Jesusbarnet som kommer, ikke Mattilsynet, heldigvis! Problemet er bare at jeg droppet rundvask i fjor, droppet det i sommer og kan derfor ikke droppe alt i år også. Bad og kjøkken må snart desinfiseres.
Det blir ikke i dag! Fortsatt er formen så som så, og da er ikke vaskebøtta noe fristende bekjentskap. Jeg foretrekker sofaen og TV’n. I tillegg spiller Bodø Glimt mot Club Brugge i kveld, og den kampen MÅ jeg ha med meg. Måtte kvelden bli knall gul! Trøsten min er at jeg har feriedag i morgen, og da må jeg i det minste få begynt å gjøre noe, for nå begynner det å nærme seg takeoff for julefeiringen.
I dag er små-beibiene i huset 15 dager, og ingenting tyder på at de mistrives. Eat! Sleep! Repeat! De vokser som ugress, og mammaen er utrolig tålmodig med de små.
Nå er gutten blitt 465 g og jenta er blitt 498 g og i dag var det var tid for første ormekur.
Alle fire hundene skulle ha denne gangen, og klok av skade visste jeg at de store ikke syntes det er det beste å få i seg, så jeg rullet pastaen inn i kyllingpålegg. Da gikk det rett ned!
De små måtte bare få det rett i munnen. Jenta lukket opp munnen og det var enkelt å få pastaen i munnen hennes, men broren var ikke like velvillig. Der ble det kamp helt inn, og til slutt fikk jeg det i han, selv om han fikk masse pasta i barten og nesen også.
Siden det er første gangen disse små får noe annet enn mat fra mammaen, skal matmor ha hjemmekontor og passe litt ekstra på. Det er ikke så verst å være matmor, men fortsatt ligger de jo bare å sover hele dagen. Jeg gleder meg faktisk til det blir litt mer liv og røre, men det kan hende jeg kommer til å angre de ordene seinere..
I dag fikk jammen ta Vesla kjørt seg som tante. De skulle ha juleshow på drillen, og Vesla fikk drakten da hun kom, og det viste seg at den var litt lang. Det var den for flere. Deriblant også Mimmi-ungen som er på samme drill-team. Vesla ringte og ba meg ta med sikkerhetsnåler når jeg kom, og det gjorde jeg.
Da jeg og Storesøster kom for å se på, møtte vi Mimmi-ungen, og jeg ga henne sikkerhetsnålene. Det var ikke så mange, men nok til at Vesla fikk i det minste fikk fiksa drakten. Problemet var bare at Mimmi-ungen trodde de var til henne, så Vesla fikk ingen. Skal si det ble bråk når tanten oppdaget at tantebarnet hadde tatt hennes sikkerhetsnåler. JEG fikk så ørene flagret! Det er fint med familie, og det er bra de to får brynet seg litt på hverandre, men himmel jeg er glad bare en av de bor her i huset til daglig. To av de hadde blitt galskap i hodet mitt!
Showet var fint da. Både solo og team-danser. Det ligger endel timer øving bak dette. Ingen tvil om det, og når jentene kom på gulvet var det bare smil og se heldigvis. Heldige meg som får se både datter og datterdatter i aksjon på én gang. Det er ganske fint å vite at disse to jentene har et band som er så sterkt at det overlever det meste, og at de til syvende og sist er veldig glade i hverandre, hersker det ingen tvil om.
Jeg har ikke endret mening fra i går, tvert i mot! Kristoffer Hagenes bør ikke dømme på det nivået han nå dømmer. Til det har han åpenbart ikke god nok dømmekraft!
Ikke nok med at han dømte som en stut under cupfinalen i går, men han lar seg jaggu avbilde med molde-supporter på kvelden. Er det da rart at man lurer på om dommeren er kjøpt og betalt? Selv svarer hovedpersonen til AN:
-Jeg og mine dommerkolleger var ute en tur på Aker Brygge sammen med en delegasjon med venner. Jeg har tatt bilder med Bodø/Glimt-fans og Molde-fans, både før og etter kamp. Så det har jeg ikke noe problem med å bekrefte, sier Hagenes.
For meg sier det alt. Han har ikke forstått begrepet med en armlengdes avstand og uhildet atferd. Ergo: Helt feil person i helt feil divisjon og jeg endrer ikke min oppfatning av dommeren. Ferdig snakka!
Men, uansett. Det ble tap for Glimt, og det faktum endres ikke. Nå er det derimot Frankrike-Norge som gjelder! Her skal det kjempes. Heia Norge!!! 🇳🇴
Kjøpt og betalt! Kjøpt og betalt! Dommer-jævel’n e kjøpt og betalt!!!
Snakk om at Norges fotballforbund har funnet årets mest PR-kåte dommer til å dømme cupfinalen. Når dommeren begynner å bli kampens hovedperson har man en dommer som dømmer rævva! Kristoffer Hagenes var Moldes 12. spiller. Jeg har vært så forbannet og bitt tennene sammen så mye at det er rart det ikke gikk ei krone eller to! Satan i gatan!
Den dommer trioen får nok ikke all verdens av poeng på evalueringen etter kampen. Joda, i en cupfinale skal man tåle å sette lista litt høyere enn ellers, men han må jo kunne ta de samme tingene begge veiene, og fremfor alt ikke la et dag ødelegge spillet med ufine taklinger. Fysj! Han var elendig!!! Kristoffer Hagenes egner seg kun til å dømme i smågutten-serien! Slike dommere er ødeleggende for sporten og grunnen til at det er behov for VAR. Problemet er bare at VAR var tilstede, men de evnet ikke å gjøre noe med hverken den siste åpenbare straffen Glimt ble snytt for, eller de soleklare frisparkene til Glimt og gule kort til Molde som dommeren valgte å forbigå i stillhet.
På en annen side skulle Glimt hatt den kampen i boks alt i første omgang. Ingen tvil om at de var best, men det er nå engang sånn at det laget som putter ballen i kassa flest ganger, er det laget som vinner. Det var ikke Glimt denne gangen.
Kjedelig! Men jeg fortsetter å ha Glimt i hjertet! 💛
For tiden er livet litt bedre å leve, til tross for gangsperre i armene. Så langt har jeg ikke behøvd å gå ut å skufle snø de siste dagene. Han som brøyter hos oss i gata har gjort en god jobb. Riktignok har jeg en stor dunge med snø på plenen, men det overlever jeg. Innkjørselen var fri for snøfonner, og hvis prisen å betale er snø på plenen, så takker jeg gladelig ja.
Hele uka var det mer eller mindre buss-kaos til og fra jobb, men det skjønner jeg godt med det snøfallet som tross alt har vært de siste dagene. Jeg har vært blåfrosen av å vente på forsinkede busser, og når den omsider kom, var de så full at det å ligge i sardinboks ville fortonet seg som å være alene på Finnmarks vidda i forhold.
Her om dagen leste jeg i VG at det nå var ventet 25 cm snø på Sørlandet, og det var grunn til å sende ut farevarsel. Litt lengre ned i artikkelen stod det i en bisetning at det var tilsvarende ventet 50 cm snø i Lofoten. Da lo jeg høyt. Farevarsel på 25 cm snø er forsåvidt greit, men å da bare bagatellisere det dobbelte her nord? Er det da rart vi synes det er vel mye pistring sørfra?
