Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det er sinnsykt kaldt ute i dag. Sånn kaldt at jeg fryser inn til margen og det føles som jeg aldri vil bli skikkelig varm igjen. Det rimer i nesa når man er ute, og det er en vasskald vind som kryper gjennom klærne og rett inn i sjela. Den kalde januarmåneden er et ugjenkallelig faktum.
Jeg er tilbake på jobb igjen, og jeg har slurpet i meg uanstendige mengder kaffe, te og kakao for å ikke få innvendige frostskader mens jeg har nytt den vakre vinter himmelen utenfor vinduet.
Kvikksølvet har krøpet langt ned på gradestokken, og det er så kaldt at batteriet på den lille svarte har tatt kveld. Mor fryser rumpa av seg, og bilen vil ikke starte. Det betyr at jeg har måtte ta buss, og det har vært en prøvelse på det holkeføre som er utenfor dørene. Det er vinter i nord!
Jeg skal bli flinkere å ta bilder, og følger Frodith’s utfordring om å ta nye bilder hver dag. I dag er temaet dyr, og det er vel ingen overraskelse at mine små pels-troll har vært motivet.
Mammaen i flokken begynner å bli dyktig lei barna sine, men fortsatt får de en liten tår nu og da. Her er det lille Ronny som tar for seg av herlighetene.
Luxu var en heller motvillig modell. Hun ville helst løpe på gulvet og bite meg i tærne. Nå spretter de små huggtennene ut og det klør skikkelig!
Lille Ronny var velvillig til å ligge å se søt ut. Ikke så rart da, han hadde jo akkurat fått en skvett melk. Han vet ingenting som er bedre enn det.
Pappaen derimot, han var ikke spesielt interessert i å avbildes, men tema er tema, og banditten ble avbildet tross iherdige protester. Han ville heller leke!
I dag er det en dyr dag i heimen, og vi koser oss alle sammen!
Særlig Godt nyttår ønskes til alle naboene som måtte fyre av rakettene sine rett utenfor huset hos oss. Det satte både stor-hundene og valpene umåtelig stor pris på. De ga seg vel egentlig jamt faen. Håper bare det gjelder de andre hundene i nabolaget også. Fra klokken 18.00 var det full peising med fyrverkeri. Regner med de ansvarlige kommer ned for å rydde vekk søpla etter seg når de får stablet seg på beina i løpet av dagen.
Nyttårsaften ble feiret hos søsteren min. Vi laget maten hjemme, og tok den med oss til felles feiring. Det er alltid veldig koselig, men en del logistikk før vi kommer oss ut døra.
Daisy er en ganske uredd hund. Hun lar seg ikke skremme, og har et fint lynne og en god psyke. Det betyr at nyttårsfeiring ikke er en utfordring for henne så lenge hun er innendørs. Sånn sett er jeg veldig heldig. Aberet er at hun er direkte ulydig til tider, og kommer ikke på tilkalling. Hun leker katt og mus med meg når jeg skal ha henne inn. Det betyr at jeg voktet dørene når vi skulle bære kjelene ut i bilen. Men Il Tempo Gigante i pelsdrakt er kjappere enn meg, og smatt ut mellom beina mine før jeg fikk sukk for meg. Hun pilte avsted, og var kommet midt på gårdsplassen da hun oppdaget naboene. Hun snudde for å løpe å hilse akkurat da en rakett lyste opp himmelen, og hun bråstoppet snudde og begynte å løpe inn til huset igjen. På trappa vurderte hun et lite tidels sekund om hun igjen skulle legge på flukt, men da gikk neste rakett opp, og hun satte opp farten og kom seg inn. Hun var hverken skjelven eller redd, men likte seg best innendørs i går. Jeg lurer bare på om hun stikker av med samme iver neste gang hun får muligheten?
Vi forlot huset med gardinene trekt for, høy julemusikk på TV, og kamera på for å se at alt gikk fint med hundene underveis, og det gikk strålende.
Vi var hjemme igjen i god tid før midnatt, og var nok smart. Hundene likte nok ikke det sirkuset vi hadde utenfor vinduene, men de reagerte ikke nevneverdig på det heller, så alt gikk fint. De to små valpene fikk masse kos og var mer opptatt av det enn noe annet, så vi får konstatere at alt gikk over all forventning.
Jeg leste på FB om ei tispe som ble etterlyst på kvelden i går, etter å ha dratt en tur på rømmen. Hun var observert av flere forbipasserende, men de klarte ikke fange henne for hun var livredd rakettene. Eierne fant henne etterhvert, men jeg lurer på hvilken forfatning hun var i…
Nyttårsaften er en fin kveld, men tror ikke dyrene synes rakettene er årets høydare! Ikke liker de rakett-likene og stjerneskuddene som ligger slengt rundt om. De er så vonde å få i de små potene..
Så er tiden der til å levere selvangivelsen igjen. Ikke den selvangivelsen som staten krever, hvor du verdsetter ditt liv i kroner og ører for å finne ut om du eller staten har skyld og gjeld til hverandre, men den selvangivelsen du har med deg selv. Den mentale selvangivelsen. Ditt eget oppgjør.
For ett år siden hadde vi alle et helt nytt år foran oss. Et år med masse spennende muligheter. 365 sjanser til å skape oss selv en god dag. 365 sjanser! Tro hvor mange som husket på at alle disse sjansene var helt opp til en selv å utnytte?
Dette året har jeg satt meg selv i førersetet i mitt liv. Jeg har forsøkt å roe litt ned. Senke skuldrene og ikke hele tiden jage etter noe bedre. Jeg har konstatert at å hele tiden jage etter noe, hindrer meg i å nyte de fine stundene i livet. Det har jeg forsøkt å endre på.
Om jeg ikke hadde mer tid til familien, så skulle jeg i det minste kose meg mer den stunden vi var sammen. Menneskemøtene skulle verdsettes mye høyere. Det har gitt meg mye mer mening og mindre dårlig samvittighet for å prioritere meg selv i perioder. Jeg har brukt mye mer tid i mitt eget selskap, og jeg liker det.
Vesla skiftet beite, og startet året på en ny arena. En vanskelig og tung avgjørelse å ta, men veldig veldig riktig for henne. En som gjorde livet hennes så mye bedre, og vi fikk begge et nytt fokus fremover. Det betyr ikke at alt har vært fryd og gammen, for vi har jammen hatt våre trefninger gjennom året. Det tar på å være tenåring, og å leve med en tenåring, men vi står han av!
Jeg har innsett at jeg ikke kan oppleve hele verden, men jeg i det minste utforske den delen av verden som jeg har tilgjengelig. Gjennom året har jeg frekventert London, Milano, Færøyene, Bulgaria, Praha, Paris, Roma og Albufeira, i tillegg til Norge, så jeg sitter tilbake med masse inntrykk og impulser. Mest sitter jeg igjen med en utrolig stolthet. Jeg kan igjen reise rundt på egen hånd, uten å behøve å se meg over skulderen. Livet mitt er mitt igjen.
Jeg hadde mye håp for 2023. Jeg håpet at vi alle skulle gjøre det bedre i år. Håpet at noen skulle stille seg på bastionene og si at nå er for pokker nok NOK! Si at respekt, aksept og normal høflighet må komme på dagsorden og at vi må begynne med oss selv. Vi må begynne med den som møter oss i speilet hver morgen. Pay it forward! I stede ble det mer krig, og en woke-kultur som bare ble teit! Krenke-følelsen og sutring er synonymt med nordmenn. I stede for å bli store og rause mennesker er vi blitt små bitre selvsentrerte egoister! Skuffende! Det er mye som kan bli bedre, og jeg begynner med å forandre meg!
Skal jeg oppsummere året som har gått med et ord, må det være motstridende. Året har vært masse motsetninger på så mange hold i livet, men likevel har det også vært oppklarende. Jeg vil nemlig ikke være med i hamsterhjulet. Det er ikke min lekeplass lengre. Jeg orker ikke jage hverken i livet eller i jobb sammenheng. Det gjør meg bare sliten. Og for hva?
I 2024 skal jeg kose meg med livet. Jeg skal selvfølgelig levere på det som er forventet, men jeg går ikke skoa av med av den grunn. Jeg skal ikke lengre lage meg en god dag, jeg skal HA en god dag og sette av tid til å nyte den. Jeg har i teorien 365 sjanser til det før neste selvangivelse, og det skal jeg gå hardt inn for. I 2024 skal jeg bli nytelsessyk!
Jeg ønsker ved utgangen av 2024 at jeg skal si at min verden og mitt perspektiv er bedre enn ved utgangen av 2023, og jeg håper virkelig at jeg kan si at jeg nyter livet!
Tradisjonene måtte vike denne jula. Ikke har vi vært storfamilie, ikke har vi fartet rundt på besøk, men heller vært hjemme. Heller ikke har vi mesket oss i julemat og julegodt. Likevel har det vært veldig flott. Kanskje blir dette våre nye tradisjoner?
Å være hjemme med valpene var ikke noe offer i jula. Det er ingenting som er så beroligende som å se de små nøstene utvikle seg fra små hjelpeløse bylter som mammaen måtte gjete hele tiden, til små valper som er så søte at de er til å få hull i tenna av! Hos oss har vi ofte hatt ansamling inne på valperommet. Bare for å sitte å se på de to viltre krabatene mens de tumler rundt i kassen eller utforsker rommet. Det er skikkelig rekreasjon, og jeg kaller det for valpeterapi. Er man sur, trist eller irritert, blir det som blåst bort så snart man kommer inn til de små. Bekymringer er som blåst bort, og det samme er følelsen av tid.
Snuppa har jobbet usannsynlig mye i jula, og veldig mye kveld. Da blir det ikke mye tid middags-Kos før jobb, og ikke spesielt gunstig med tung middag klokken elleve på kvelden. Da har vi måtte finne alternativer. Det har vært kvelds-tapas, reker og ikke minst vårruller. Ikke akkurat norsk tradisjons-jul, men sabla godt likevel. Vesla er rå på å lage vårruller. Avslutningen på året skal feries nesten helt etter tradisjonene. Pinnekjøttet er satt i vann, og vi er klar til å spise en bedre middag med familien. Skåret i gleden er at jeg må reise hjem til valpene før midnatt. Greit å være sammen med de firbeinte når det smeller. Jeg blir som Askepott. Forvandles til en sliten husmor når klokka slår tolv og det nye året starter. Det går fint, det viktigste er å få være med alle de flotte menneskene det meste av kvelden.
Av og til kommer det et skjær i sjøen for å gjøre som man alltid har gjort, og det rare er at av det kan det komme nye og bedre tradisjoner. Hvordan det blir neste år vites ikke, men det blir nok en slags julefeiring da også. Tradisjoner er bra, men man skal ikke holde på de for en hver pris.
Omsider kom julekvelden. Det kunne vært et kappløp med tiden for å bli ferdig med alt som skulle vært gjort, for det er sånn det ofte er her i huset, men denne gangen hersket en behagelig ro over huset, og vi ble ferdig med de vi skulle. Jula kunne altså komme uten tilløp til panikk.
Julekvelden ble ei snill stund, men det ble veldig seint. Vesla, Lille Storebror og meg var i kirka, spiste middag og spilte spill, og når Snuppa kom hjem fra jobb, hadde vi kveldskos og åpning av pakker. Det kjentes nok litt annerledes ut enn storfamilie-jul som vi er vant til, men det ble en fin jul likevel.
Juledagene har vært tilbragt hjemme. Det har vært en sann balsam for en sliten sjel. Akkurat det jeg trengte mest. Fred og ro.
Vi har hatt besøk av de nye familiene til Luxi og Ronny. De to nydelige hårballene er om mulig blitt ennå skjønnere. Nå spretter de rundt på gulvet. De er full av eventyrlyst. Mammaen er begynt å gi litt blaffen i de, men er fortsatt innom med litt mat i ny og ne. Alt går som det skal. Valpelivet var mye mer gøy enn jeg forestilte meg. Nå starter nyttårshelga. Tiden til ettertanke og for nye vyer for fremtiden. Jeg skal bruke den godt. Tenke meg om, og vurdere noen avgjørelser for fremtiden. Det skal Vesla også. Hun tar fatt på siste halvåret før hun skal starte videregående skole. Det betyr at hun har noen viktige avgjørelser å ta for sin egen del, og ikke minst at hun går inn i et viktig halvår.
Ingen av oss vet hva fremtiden vil bringe, men det hjelper på om man vet hva man vil. Livet er spennende, og heldigvis bruker det å ordne seg for snille piker. Og er vi ikke snille piker, ordner det seg som regel likevel. Det er som det sies «Good girls goes to heaven, bad girls goes wherever they want!”
“Same procedure as last year, Miss Heidi? Same procedure as every year, World.”
Så sitter mor her da. I år som alle andre år. Ungene har lagt seg, og stua er julepyntet. Det er langt over midnatt, men jeg finnes ikke trøtt. Utslitt derimot, det er jeg. Så mange ting tidsoptimisten i meg ikke rakk, men jaggu ble det ikke jul i år også likevel. Nå er set meste vasket og ryddet, og masse skrot er kastet! Det er herlig å få ryddet unna i huset. Endelig går det an å puste her.
Så sitter jeg her da, og lar roen senke seg. Treet er pyntet, og gavene lagt under. Ja, bortsett fra gaven fra mor til mor, for de er på gulvet. Jeg har investert i lettstelte matter som er enkle å vaske og lette å riste. Men treet fikset Vesla. Det ble så fint.
Nissefar har vært innom å fylt strømpene til ungene. Eller unger og unger.. I år feires julekvelden med Vesla og Lille Storebror, men Snuppa er også hjemme selv om hun jobber. Snuppa kommer først fra jobb på kvelden. Hun skal ta vare på våre eldre mens vi feirer. Det er litt rart å ikke feire med storesøster og familien, men siden vi har de små valpene er det best sånn.
Jeg tror jula i år blir super fin. Vesla og Lille storebror pyntet pepperkakehuset i kveld, og det ble nok mer sjeldent enn vakkert. De laget scener fra en grøsser, mer en et koselig pepperkakehus à la Hans og Grete, tross mine protester.
Da de var ferdige med pyntingen hadde vi pysj-party. Alle fire i like pysjer, så forsvant de i seng en etter en. Bare den standhaftige tinnsoldat (mor) ble på post. Jeg nyter det. Stillheten og freden som er i huset. Den roen jeg får når de har lagt seg, og jeg vet de er hjemme. Jeg savnet de to eldste som har egne familier, men skjønner de vil ha jul hjemme, de også. Uansett møtes vi til felles julefest 1. juledag, og får være sammen da.
Nå skal jeg legge meg på lading, for i mogen kommer nok en dag, og jeg har masse på to-do lista mi da også.
Fy flate som jeg har holdt på her hjemme. Det har vært vasking, rydding, kasting og rensing av sofa, stoler, senger og matter! Om det er Jesusbarnet eller Mattilsynet som kommer, spiller ingen rolle. Her skal det bli rent og pent! For ikke å snakke om alle de husmorpoengene som ikke er til annet bruk enn heder og ære blant andre husmødre. Vanligvis er jeg den første til å begrense juleforberedelsene, men siden vi fikk mini-hårballene i hus, blir det mye tid hjemme, og jeg har hatt tid til å se hvor skittent det har vært overalt.
Jeg måtte rense sofaen TRE ganger før den ble bra, men da ble den veldig bra faktisk. Vesla som har søkt asyl hos søsteren noen dager, var tilbake igjen i dag, klar til dyst. Det forlot to SØPPELSEKKER med for små klær ut av skapet hennes, men ennå har hun masse klær igjen! Hun lider ingen nød dersom hun får bare harde pakker under treet.
Det begynner å bli lenge siden Vesla og jeg har vært ute å spist, så i dag strøk vi til byen og spiste burger. Jeg orket ikke å begynne å lage mat midt i all ryddingen, så da fikk det bli junkfood. Etterpå gikk vi på julekjole-shopping, og fant til slutt en lekker sak til Vesla. Jule-pysjen min er så tynnslitt at det er nummeret før fingrene mine går gjennom stoffer, så da måtte alle i huset få ny pysj til julemorgenen.
Vesla er åpenbart en nisse, for hun klarte å blåse lys i julekulen, noe jeg ikke klarte! Alt har man tid å utforske når man går rundt uten mål og mening i byen, rett før jul.
Jeg er ferdig med alle julegavene. De er til og med pakket inn og det meste levert ut. Nå gjenstår det bare å hente noen pakker, dra innom polet, handle og en helgevask, før vi kan pynte treet. Vi har en plan om å være ferdig med det innen midnatt i morgen, for da kommer student-ungen hjem. Se det gledes! Denne jula legger jeg opp til å være ferdig med det meste på forhånd, slik at jeg kan kose meg med familien når de har tid. Resten av tida skal jeg prøve å få Heidi-tid. Sitte hjemme å gjøre akkurat hva jeg vil hele tiden.
Nå er innspurten mot jula i gang. Jeg rydder, kaster og pakker i sekker for å levere til de som trenger litt ekstra tøy. Dette huset fremstår som et kvalmende overflødighetshorn hvor det veller ut med klær og stasj som bare tar plass og skaper rot. Her snakker vi så total mangel på bærekraft som det går. Jeg har kjøpt meg en skjorte siden sommeren, og det var fordi jeg måtte ha en jobbskjorte som var tynnere enn de jeg vanligvis bruker fordi jeg er blitt en noe heit dame! I sommer bestemte meg for bare å kjøpe noe når jeg var helt nødt, kun fordi jeg har altfor mye av alt. Det samme gjelder de to andre damene i huset. På den ene siden er vi over middels glad i klær og mote, på den andre siden er vi samlere. Det er dårlig combo, og nå har det tatt overhånd. Nok får være nok!
Jeg begynte inne hos Snuppa. Hvordan kan det ha seg at hun har full garderobe og vel så det her hjemme, til tross for at hun flyttet for et og ett halvt år siden? Da jeg skulle legge alt i skapet, var det skapet til Vesla som stod for tur, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor hun ikke finner det hun trenger. Det var fylt til randen med klær. Himmel for et kaos! Halvparten av klærne er jo for små til henne i tillegg. Mitt skap ryddes ganske ofte, tro det eller ei, men jeg har noen gensere som er så utvasket at de ikke har mer genser i seg. De skal få gi tapt. Dette er et langt lerret å bleike, men jeg gir meg ikke.
Nå er det straks jul, og jeg tenker det blir noen myke pakker under treet, men trenger vi strengt tatt mer? Jeg rydder og kvitter meg med ting for å få plass til mer. Hvor er logikken egentlig?
Jeg har anlegg som å samle på ting. Litt sånn «Kjekt å ha!» som Øystein Sunde synger om. Det skal det bli slutt på. Fra nå skal ting gis bort når det ikke brukes lengre, og så skal det manes til å ikke kjøpe nytt før vi må. Nå har jeg lært måtehold når set kommer til innkjøp av matvarer, og nå skal det innføres på klær også. Å ha så mye liggende ubrukt når andre ikke har noe, er kvalmt, og jeg sier stopp!
Nå er det tre sekker klar i gangen. En med skrot, en med ødelagte klær til gjenvinning og en til å levere på flyktningmottaket. Slik det er nå håper jeg aldri det blir igjen!
Jeg er i en slags sorgprosess for tiden. Det er sånn at jeg er litt lei meg for at valpene bare er til låns noen uker til, så skal de leve i sine nye familier. På ene siden vil jeg bare kose meg med de små nøstene, men da blir jeg jo bare enda mer glad i de, og jeg blir enda mer lei meg når de drar. Denne så jeg ikke komme.
Omsider ble lille Luxi lagt ut på Finn.no, og jeg følte meg som en forræder. Hvordan kan man selge et levende vesen og fortsatt kjenne på at det er ok? Snålt egentlig, for Monty og Daisy ble kjøpt på den måten, og da hadde jeg ingen tanker om at det var umoralsk av selger, men når jeg skal gjøre det selv..
Jeg håpet det var noen seriøse hundeelskere som tok kontakt, og som ville si hun er perfekt for dem. Jeg håpet de tikker av på det som jeg synes er viktig. At det er noen som ser en nydelig liten hund som trenger like mye dressur som en labrador! Noen som ser at selv om det er en liten hund, kan hun gå langt likevel. Noen som oppdrar henne kjærlig men bestemt, tar henne til dyrlegen når hun trenger det, koser med henne og behandler henne som et fullverdig familiemedlem.
Beste julegaven jeg kunne få, er å vite at hun kommer til noen som vil være oppriktig glad i henne. Egentlig er det mitt eneste ønske.
Det var to som var interesser med en gang annonsen ble lagt ut, men jeg kjente ikke at kjemien helt var til stede. Så tikket det inn en melding på messenger som ga meg ro i sjelen. Noen jeg kjenner, var på utkikk etter ny hund. Etter en god prat ut på kvelden ble det bestemt at lille Luxi skal få et nytt hjem, og jeg vet at hun får det bra! Ikke nok med det, hun skal få beholde navnet sitt også.
Jeg tror begge valpene er kjempeheldig og kommer til flotte mennesker som garantert kommer til å ta godt vare på dem. Nå kan jeg glede meg over de to små røverungene, som nå har funnet ut at de skal utforske verden utenfor valpebingen.
