Jeg husker det ennå. Politibiler og en bil fra et begravelsesbyrå stod utenfor nabohuset. Det gikk kaldt nedover ryggen min. I det huset bodde ingen som var alvorlig syke eller gamle nok til å gå naturlig ut av tiden. Jeg skjønte noe var alvorlig galt. I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging. En dag som blir stadig viktigere å markere i samfunnet.
Vi snakket ikke høyt om det som skjedde i nabohuset, men vi hadde veldig medfølelse med familien. En av de unge i huset hadde valgt å avslutte livet. Det ble mye visking og tisking. Noen hadde hørt at… og noen visste at… Det var litt tabu å snakke høyt, og familien var taus. De må ha hatt det helt jævlig! Nå er dette flere titalls år siden, og jeg vil tro de aller fleste vet at det alltid ligger tragedier bak et hvert selvmord, og man må møte en familie i sorg med raushet og varme.
Selvmord er blitt er stort samfunnsproblem, men til tross for at regjeringen har vedtatt en nullvisjon for selvmord, klarer ikke det offentlige hjelpeapparatet å nå ut til alle som trenger det. Vi må derfor alle ta ansvar. Vise at vi ser hverandre, låne ører til noen som trenger å prate, og rett og slett vise at vi bryr oss om hverandre.
Den siste tiden har det pågått en underskriftskampanje i SoMe om at vi må gjøre mer for å forebygge selvmord.Oppropet finner du her,
Underskriftene leveres Tonje Brenna i dag, og målene er at alle ansatte i skolen skal gjennomgå opplæring i selvmordsforebygging. At unge skal motta opplæring om selvmordsforebygging i skolen . Forebygging av selvmord skal inngå i all utdanning av personer som gjennom sitt yrke eller sin rolle kan komme i kontakt med mennesker med selvmordstanker.
Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Våg å bry deg!
Trenger du noen å prate med? Det er hjelp å finne..
