Vi har vel alle opplevd å stå i en situasjon der vi blir overrumplet av noe uforutsett som hender. Det kan være en plan som faller i grus og får kjedelige konsekvenser, eller en samtale som tar en ubehagelig vending. Skjer det privat, kan man ofte trekke seg tilbske og slikke sårene dine, men hvis det er gjennom jobb må man av og til bare holde maska PG gjøre miner til slett spill. Slike «bakholdsangrep» kan være vanskelig å svelge der og da, og inni seg kan man være så eitrende forbannet som det går an, selv om man smiler og er profesjonell utad. Vi handler som det er forventet av oss, og holder maska.
Noen ganger kan det være veldig vanskelig å holde maska.
Jeg var i en begravelse i vinter, og det var flere jeg kjente som var tilstede ved bisettelsen. Like før kista ble gjort klar for å settes ned til senking, skled en av de som stod nærmest. Jeg gispet litt og møtte blikket til han som stod ved siden av meg, og jeg skjønte at han hadde tenkt det samme som meg. Enn om vedkommende hadde falt ned i graven? Jeg formelig så det for meg.
Jeg har aldri før slitt så mye med å holde maska. Latteren satt helt opp i halsen på meg, og jeg visste at om jeg begynte å le, kom det til å bli skikkelig latterkrampe. Jeg måtte sette neglene inn i håndleddet mitt, og klipe til for å klare meg. Jeg så bare stivt ut i lufta livredd for å se at noen andre trakk på smilet, for da hadde jeg aldri klart å hente meg inn. Det var rett og slett tragikomisk. Men jeg holdt maska!
Har du noen gang begynt å le når det strengt tatt var høyst upassende? Fortell!
