Jeg har vært altfor grådig og gapt over for mye igjen. Typisk meg som edsvoren tidsoptimist. Tror jeg har all verden av tid, og når det begynner å røyne på skjønner jeg at jeg har bommet. Egentlig så er jeg litt unnskyldt denne gangen. Jeg har blitt satt opp til å gjøre ekstra oppgaver som bare MÅ gjøres nå, og de tingene har krasjlandet planene mine fullstendig.
Det betyr at jeg må ta noen skippertak for å komme i havn, selv om jeg ikke er spesielt glad i det. Jeg må bruke mye tid, og det er tid jeg ikke har!
Ja, hva mener jeg egentlig med det?
Tid er på mange måter det mest verdifulle jeg har, og det vet man ikke hvor mye man har av det. Det er ikke slik at man porsjonere ut tiden slik at den varer lenge. Når tiden er ute, så ER tiden ute.
De fleste vet jo at man har konkret fire timer igjen av for eksempel arbeidsdagen eller tre dager til helg, men som relativt begrep vet man ikke hvor mye tid man har. Når timeglasset er tomt, er det over.
Når jeg sier jeg ikje har tid, har det med prioriteringer å gjøre. Min vurdering på hva som er viktig å bruke tid på.
Av all tid jeg har tilgjengelig, er tid til fri disposisjon, den viktigste. Den tiden jeg kan bruke til å være spontan på. Den siste tiden har jeg nesten glemt hva det vil si å være spontan. Har det med alder å gjøre? At jeg er redd for å ikke ha tid til alt jeg vil gjøre, så jeg planlegger dagene fullt ut? Hvis min tid er ute i morgen har jeg fortsatt mye på min bucket list. Blant annet å skrive en i utgangspunktet.
Men å ikke være spontan, betyr ikke at jeg ikke lever mitt liv til fulle. Det betyr bare at jeg planlegger hva jeg vil bruke tiden min på. Planlegger livet. Det er ikke for å få forutsigbarhet, snarere for å rekke alt jeg vil, for jeg vet jo aldri når klokka slår for meg også.
Dette er sånn jeg bruker tiden en vanlig tirsdagskveld. Jeg tenker over tiden..
