Av og til blir jeg 13 år i hodet, og synes det meste er urettferdig. I dag er en sånn dag. Etter fire dager med feber og hosting, er jeg møkka lei av husets fire vegger. Jeg kunne godt tenkt meg å gjøre noe på den ene siden, men på den andre siden har jeg ikke hatt ork. Så da har jeg hatt tid til å se meg grundig rundt i huset, og det er et nedslående syn!
Det skal ikke mange dagene til før rotet samler seg opp hvis vi ikke rydder etter oss fortløpende, og når mor er nede for telling er det fritt frem for å slenge rundt seg. Jeg har ikke hatt ork til å mase. Det har unge lovende utnyttet. Hun har kommet seg unna mens jeg har ligget i stabilt sideleie, men i dag var jeg tilbake blant de levende igjen, og da var det nok.
Det er så utrolig urettferdig å være den som alltid må lage middagen og rydder opp etterpå, alltid være den som vasker klær, henger opp klær og bretter klær. Alltid være den som rydder og vasker i huset. Det er urettferdig, men samtidig er det en del av livet. En del av det å være mamma til en tenåring. Det fikser jeg.
Det som gjør at alt er ekstra urettferdig, er når andre venner eller familie får være sammen med ungene mine, og ikke jeg. Da kjenner jeg på en intens misunnelse. Noen Glimt-supporter-venninner var i bartebyen og så Rosenborg-Glimt, og før kampen møtte de Snuppa. Når jeg fikk snap av de, ble jeg glad men samtidig utrolig lei meg. Jeg ble glad for å se at hun hadde det fint, og fikk hilst på venninnene mine, men lei meg for at ikke jeg fikk hilst på henne. Jeg skulle så gjerne gitt henne en klem, og da kjentes det veldig urettferdig at noen andre fikk gjort det i stede.
Som sagt, av og til er jeg 13 år i hodet, selv om jeg har passert middagshøyden i alder, men jeg vet jo at hun kommer hjem snart, så bare å bite det i seg og finne frem voksen-Heidi igjen.
