Fy flate for et vimsehode jeg er for tiden. Roter bort snart det ene, så det andre. Så er det full lete-aksjon huset rundt. Jeg fornekter meg ikke!
I dag hadde jeg aksjon «hvor-i-pokker-er-snusboksen-min» på jobb. Resultatet var at jeg sto på hodet i søpla til slutt. Kanskje var det et hint om at jeg burde slutte, men det tok jeg ikke. Jeg var overhodet ikke mottakelig.
Da jeg kom hjem, skulle Vesla straks på trening, og spurte om jeg visste hvor jazz-skoene hennes var. Så var sirkuset i gang igjen. Vi snudde opp ned på hele huset, og fant de BAK vaskemaskinen. Så var det thights! Den var sporløst borte, og hun måtte ta en nødløsning med en for liten. Da begynte det å bli trått med tid, og håpefulle måtte løpe. Men hvor var telefonen? Det kom et lettere hysterisk utbrudd fra henne da hun løp rundt å lette. «Kan du ikke bare ring mæ i stede for å bare sitt dær!» Hun var lettere små hissig, og jeg bedyret at jeg ringte hele tiden.
«MAMMA!!!»
Hun var dyp-rød i ansiktet, huggtennene var nede, hornene var på plass sammen med klørne. «TELEFONEN LIGG RÆTT VED RÆVA DI!»
Jeg klarte ikke la være, og begynte å stor-le da hun løp ut døra. Det er ingen tvil om at vi er mor og datter. Ingen tvil i hele tatt!!
