La meg være for meg selv en stund

Jeg vet ikke om de rundt meg skjønner hvor mye energi jeg bruker på å være rundt store folkemengder? Hvor mye det koster meg å småprate, være oppmerksom og omgåes andre uten å kunne trekke seg tilbake. Konferanser er jævlig når man er introvert.

Endelig hjemme igjen! Nå sitter jeg under et varmt og godt ullpledd med en kopp varm te som Vesla serverte straks jeg kom hjem. Snille ungen! Det varmet godt i ei frossen sjel.

Nå kjenner jeg på en intens ulyst på mer reising på en stund. Jeg er litt lei..

Det er så stusslig å reise alene på jobb i de typiske museums sammenkomstene. Andre kjenner hverandre, men jeg kjenner ingen. Hadde det ennå vært noen av mine kolleger som skulle reise også, men denne gangen klaffet det ikke slik. Hadde jeg reist med andre hadde jeg kunne trukket meg i bakgrunnen og la andre stå for småpratingen. Ikke for det, det er godt med faglige diskusjoner, men man blir ganske ør i hodet etter en hel dag, og da er det ikke så lett å være kultivert og beleven når middagen stater. Jeg kjente en intens lyst til å trekke meg tilbake, men jeg holdt ut til klokka ti. Da var det nok.

I dag ventet jeg til de andre var gått til bussen før jeg gikk til frokost. Jeg måtte samle energi før det braket løs igjen. Det var godt å bare få samlet seg litt. Det var akkurat det jeg trengte for å ikke melde meg ut fra de andre i løpet av dagen, men da jeg kom på flyplassen gikk lufta ut av ballongen. Jeg var helt tom!

Da er det godt å komme hjem til Vesla som har vært på friluftsliv-tur og også vil være i fred. Så her sitter vi da, mor og datter. Vi sier ikke så mye, sitter bare med hver sin kopp te. Te er undervurdert.., 💖